Nå har jeg nådd bunnen - slankepiller ( litt langt )

[Gjest Gjest_Tine_*]

Skal vi se... uken som har vært har vært litt i pluss og mest i minus. Jeg endte opp med å hente tablettene som var kommet i posten. Ikke bare det - jeg kjøpte også noen xtra piller på en butikk ikke langt herifra. Etter to dager, er buksene mine allerede løsere - og det er ikke bare jeg som innbiller meg dette. Det gikk til helsike - rett og slett. Jeg hadde bestemt meg for ikke å gjøre det, men jeg " måtte ".

Noen spør meg om ikke dette koster veldig mye penger. Joda, selvsagt koster det penger, men det er ikke så dyrt som man kanskje skulle tro - så lenge man vet akkurat hvilke tabletter som faktisk funker, og hva som er tullball å kjøpe, så vil man kanskje bli forundret over å finne ut at det ofte er den mer rimeligere sorten som funker. vil ikke nevne navn på tablettene som funker, da jeg virkelig ikke ønsker at andre skal havne i samme situasjon som meg - det forstår dere sikkert!

Økonomien tåler dette også fordi jeg ikke bruker penger på røyk, alkohol og ikke går mye ut og fester. vi har begge " gode inntekter" og lever stille og rolig, og for meg har dette alltid vært en prioritet - et daglig behov rett og slett. Dette går ikke økonomisk utover hverken barna eller andres behov.

Det var også spørsmål om jeg ikke var bekymret over hva dette "misbruket! kan forårsake av helseplager / bivirkninger.

" - Jeg lever sunt, men hvor sunn er faktisk kroppen min?? " Vet du, det har jeg ofte bekymret meg over, og det er selvsagt derfor jeg faktisk har klart å stoppe umiddelbart når jeg har blitt gravid og har ammet. Bekymringen min over mitt forbruk av piller har vært den største bidragsyteren til at jeg har klart å stoppe det i disse periodene. Jeg ville ikke risikere at mine barn skulle ta del på noen som helst måte i hva jeg puttet i meg av disse pillene, og sluttet derfor tvert. En like aktuell sak er at jeg, i det sekundet jeg var ferdig å amme, begynnte igjen på piller. Jeg er nesten overrasket over hvor frisk jeg egentlig er. I løpet av mitt liv, har jeg så og si aldri vært syk. Jeg får en stygg influensa sånn ca. 3. hvert år, med varighet på ca. 10 dager. Jeg har fått barselfeber to ganger, og har hatt meningitt ( virus-hjernehinnebetennelse ) to ganger de siste 3 årene. Ellers, har jeg faktisk alltid vært frisk som en fisk, og har ikke hatt en plage i verden - bortsett fra min lille " hemmelighet". Om det har skadet lever eller andre organer, tviler jeg sterkt på - de er visstnok like inntakte som hvem som helst andres, men jeg har aldri sjekket, og er derfor mer bekymret over, stoffskiftet mitt. Har dette blitt skadet / kan det bli skadet/fortyrret av dette jeg har drevet med over så lang tid??? Kanskje det er en del av frykten for å slutte, at stoffskiftet ikke funker som det bør lenger, og at jeg legger på meg ett tonn over kort tid som jeg aldri blir kvitt osv... Noen andre her sier at jeg må være klar over at jeg ikke kan legge på meg mye over en kort periode, men at det vil gå sakte og man vil merke det på klærne først og fremst osv... Dette er jeg selvsagt klar over, men selv om jeg forstår logikken og VET det er riktig, kan jeg f.eks. ikke spise så mye som en brødskive uten at klærne føles strammere allerede etter et par timer. Det er ikke morro. JEg lever strengt, og jeg lever " sunt". Jeg spiser ikke kjempemye, men jeg spiser når jeg " skal". Jeg er slett ikke noen sylfide, men er vel det som mange vil betegne som " normal" med tung benbygning. Jeg har heller aldri hatt noe ønske om å se sylfide eller anorektisk ut - jeg synes ikke det er fint, og synes det er mye penere når man har former. Jeg synes det er fint på andre. Jeg synes ikke det er fint på meg. Joda, jeg har innsving i livet og

" timeglassfigur", jeg har flat mage og "normale pupper", jeg synes selv at jeg har en diger rumpe og at lårene er ekle og store. Jeg har trent aktivt håndball fra jeg var 7 år til jeg var 21, og har fått legger deretter - uansett hva jeg gjør, forsvinner ikke disse. Armene mine: uansett hvor myejeg har trent, føler jeg at jeg har " grevinnearmer" og det synes jeg ikke noe om. Haken min; andre sier den er fin, selv føler jeg at den ser ut som en "pelikanhake" som henger og dingler. Nesen føles for stor, og øynene for små, ansiktet føles for maskulint - andre sier det er søtt, men der er ikke hva jeg ser selv. Joda, jeg har da noe jeg er fornøyd med: ørene mine!! De er små og riktig så søte, faktisk.

Nå er det bare dager igjen til timen min hos Volvat. Jeg har time den 22. oktober. Jeg har gått noen runder med meg selv, om jeg faktisk skal gå eller la være. foreløpig har jeg bestemt meg for å gå. Jeg må, og jeg bør, og jeg skal. Det er nå eller aldri. Jeg vil ikke selv si at jeg er syk: men jeg vil innrømme at dette er et -for meg- stort problem. Til frokost i dag, tok jeg først 16 tabletter, før jeg spiste tre klibrød med Jarlsbergost på og drakk to store glass vann til. Jeg forstår selvsagt at dette er helt unødvendig og slettes ikke "normalt" å gjøre. Etter måltidet er jeg ikke sulten i det hele tatt, og tenker ikke på mat whatsoever. Igår: samme antall tabletter, før jeg spiste en stor pakke Mr.Lee nudle-pose og drakk 2 store glass vann til.

Det har blitt kommentert at jeg " skammet meg" over å skulle gå til en psykiater, og det ble stilt spørsmål til hvilken type omgangskrets jeg tilhører. JEg tilhører ikke noe bestemt type mennesker, men jeg er veldig var - og har alltid vært det - på hva andre synes om meg; ikke spør meg hvorfor; det er lettere å forklare hvorfor jorden er rund og ikke trekantet. Jeg er fra et lite sted, hvor psykiatere og denslags var et ord som ble sagt med hevede øyenbryn og hoderysting. Det er vel kanskje derfor. Jeg har dessuten aldri opplevd at noen andre har sagt at de går til en psykiater, og det føles derfor veldig skremmende å være " den første". Jeg kommer nok ikke til å snakke om det til noen - det vil føles for traumatisk, rett og slett. Jeg er kanskje litt usikker også på hva psykiateren vil si 7 synes om meg og hva jeg driver med. Jeg er rett og slett redd og føler meg på gyngende grunn.

Noen ovenfor nevnte at vi lever i et sykt samfun som fokuserer så mye på mat/ikke mat/ tynn/tykk / overflod/fattigdom. Er så enig så enig med deg der, men hva faen kan vi gjøre?? Man blir jo påvirket enten man vil eller ikke. Det "idealet" som mote/skjønnhetsindustrien har tegnet opp som "malen" er jo umulig å oppnå for de fleste av oss uansett, og jeg vil virkelig påstå at det ikke er derfor jeg gjør dette, Kanskje det var noe av grunnen til "opptakten2 av problemet når jeg startet med dette som 16-åring, men det er slett ikke grunnen til at jeg har fortsatt. Jeg klarer ikke stoppe, fordi når jeg ser meg i speilet, føles det som en fremmed, og jeg kan ikke akseptere at "speilpersonen" er meg - kort forklart. Jeg hindres i mye pga. dette problemet. Jeg foretrekker mitt eget selskap fordi jeg da ikke trenger å risikere at andre oppdager "hemmeligheten min". Dette er ikke bra, og dette er en av en million grunner til at jeg nå SKAL ta tak i dette, en gang for alle.

Jeg er fremdeles skrekkslagen for å igjen umpe borti h*n som gav meg pillene som inneholdt amfetamin og efedrin, men er samtidig pussig nok litt takknemlig -hadde jeg ikke fått disse tablettene,og min indre alarm hadde gått av hadde jeg ikke fokusert på å ta problemet på alvor og prøve å bryte den onde sirkelen. Denne personen som gav meg disse tablettene, hadde faktisk en voldsom spesiell aura, og det var denne som gjorde at varsel-lampen min gikk av - jeg har aldri før opplved noe slikt, og har eller aldri lagt merke til det som jeg her kaller aura før da. Det var ganske spesielt, faktisk, og ganske surrealistisk.

Jeg trodde jeg hadde funnet-og kastet de fleste pillene i huset, og fant til min " overraskelse " enda flere igår. Kjære Koala-jenta, jeg bestemte meg for å gjøre som din mor: jeg fant først en liten pose til å ha dem i - den ble for liten, og jeg endte til slutt opp med en veske fullstappet med tabletter fra fjern og nær, som jeg skal ta med meg til legen når jeg har time. Jeg tror det kan være viktig å visualisere problemet mitt enn å faktisk prøve å forklare dette til å begynne med.

Jeg vet at jeg ikke klarer å la vær å ta tabletter før timen, men har innstilt meg på at det etter timen vil være strengt forbudt å innta disse - så håper jeg at jeg denne gangen vil klare å holde mitt eget løfte.

Nok en gang, poster jeg før jeg leser det som sikkert ser ut som et sammensurium. Takk for at dere hører på meg, deler med meg, og ikke dømmer meg. Tro meg; ingen kan dømme meg hardere enn jeg allerede gjør selv.

Klem fra Tine

[Gjest Sisu]

Kjære TS, dette var sterkt å lese. Vil bare gi deg en og ønske deg lykke til jeg.

[Gjest Gjest]

klem

[Gjest Gjest]

*dytt-dytt*

[Gjest Gjest]

Mannen min har vært en super støtte hele helgen, og jeg har faktisk vært helt pillefri hele helgen, selv om jeg nå (atter en gang ) har huset " fullt " av piller!!! Er ganske stolt av meg selv, faktisk!

Fredag, vartet han opp med vegetarWok og vi drakk hvitvin til før vi satte oss foran peisen og pratet til langt på natt - om alt mulig.

Lørdag, lang og god familiedag. Han laget frokost til meg- de vanlige knekkebrødene og vannet mitt og senere på kvelden hadde vi laks med hvitvin, før vi igjen satte oss foran peisen og koste oss. Han hadde til og med kjøpt sukkerfrie sjokolader!!

Søndag, Hele familien i hagen hele dagen; knallvær, og vi jobbet ,lekte og koste oss sammen. Til middag spiste vi hjemmelaget grønnsakssuppe med kyllingpølser i. Hadde barnevakt om kvelden og gikk på kino.

Han hadde fullt fokus på at han ikke ville mase på meg, og å spise sunne måltider, jeg hadde fullt fokus på at jeg ikke ønsket pillene, og hver gang vi skulle spise noe så fokuserte jeg på andre ting enn pillene. Hver fiber i meg ville ha dem, men for hans skyld klarte jeg å la være. Føler meg tjukk og oppblåst i dag, men forstår selvsagt at det ikke er pga. mangel på piller i helgen. Får se hvordan dagen går. Jeg skal jobbe kjempehard og mye i dag, så fokuset mitt går en annen retning enn til neste måltid og de forbannaede pillene.

Klem

Tine

[Lissi]

Hei Tine.

Jeg anbefaler deg å skrive dagbok her inne. Du har så mange tanker og skriver så utrolig bra. Hvorfor ikke skrive det ned i en bok som er bare din, så kan vi få gleden å følge deg framover i kampen mot slankepiller.

Jeg kjenner meg jo igjen i dette, jeg har slanket meg i en årrekke, samt at jeg pr nå hjelper folk ned i vekt.

Jeg syns du er steintøff som tar tak i dette. Jeg ser alltid opp til mennesker som er i stand til å innrømme at de har et problem, og gjør noe med det!

Stor

[Gjest Gjest]

God ide - er bare litt usikker på hvordan jeg gjør det - pluss at som gjest er det litt deilig å være så anonym at ikke engang mailadressen min er tilgjengelig; mindre sårbart og risikofylt å bli 2 gjenkjent", liksom?? Makes sense??

Klem til deg også for fine ord!

[FrkPerle]

flott at du tar tak i problemet ditt!!!

jeg har alltid hatt problemer med selvbildet mitt, og hatt et forhold til mat som fortsatt er veldig anstrengt.

Jeg har hatt perioder hvor jg har kastet opp, men for det meste r det overspising som er mitt problem. Jeg prøver hele tiden å slanke meg, men jeg klarer ikke rett og slett.. jeg vil alltid spise.. uansett hva det er nesten.

Jeg er litt overvektig ifølge min BMI, men ikke mye. Skulle gjerne ha gått ned 10 kg da..

Blitt mye mobbet, dette startet allerede på barneskolen.

Da jeg var 17 år, nådde jeg bunnen. Jeg MÅTTE bli tynn, orket ikke lenger være normal som jeg den gang var. Jeg spilte fotball og hadde en normalvekt, var godt trent, og kunne derfor spise det jeg selv hadde lyst på. (trente da som regel hver dag)

En gutt jeg surret litt med hadde kjøpt noen slankepiller i sverige som hadde gjort at han gikk ned 15 kg på 3 uker.. supert tenkte jo jeg!! ung og dum som jeg var, tenkte ikke på at dette var farlig i det hele tatt. han ba meg jo om å være forsiktig og sa også at det var noen mennesker som hadde dødd av disse.

Jeg ville bare bli tynn jeg, så jeg tok en av disse en fredagskveld. Merket ingenting da, lørdag morgen tok jeg en til. Ble full av energi og gledet meg til å bli tynn. litt utpå dagen tok jeg en til ( det sto at man skulle ta maks 2om dagen, så da tenkte jeg at jeg kunn ta 2) jeg dro med meg søsteren min ut på joggetur, og da jeg kom hjem kjente jeg at jeg var ganske skjelven i bena. Gikk rett i dusjen. Det var vinter ute, så jeg tok litt ekstra varmt vann, satt meg ned i badekaret, og kjente at jeg ble rimelig kokt. Da jeg reiste meg opp, tenkte jeg: "nå blir jeg svimmel"

og det ble jeg.. det føltes som at det eksploderte i brystet mitt, jeg fikk ikke puste, besvimte nesten.. jeg klerte å krabbe bort til døren og ropte på mamma. livredd hjalp hun meg bort til verandaen, og jeg fikk kjølt meg ned litt... jeg følte meg litt bedre. Satte meg i sofaen, og etter noen minutter ble jeg dårlig igjen. Utover kvelden ble jeg bare verre og verre. Tilslutt klarte jeg ikke stå stille et eneste sekund. jeg overdriver ikke nå, IKKE ET ENESTE SEKUND. Jeg klarte ikke spise noe, ikke drikke. (noe som er ekstra viktig når man tar slike piller) etterhvert klarte jeg ikke sette meg ned, da kjentes detut som at det sprengte i hodet mitt..jeg var glovarm.. og redd.. jeg føle meg plutselig litt bedre, og bestemte meg for å dra på enfest oppi gata, bare for å komme meg ut litt. Jeg drakk ikke. det første en venn sa da han så meg var: "hva har du fått i deg?" jeg fortalte han om disse pillene, og han sa at disse ofte inneholdt både amfetamin og efedrin, uten at det sto bak på boksen.

Jeg var så glovarm, så rar i hodet. alt føltes så uvirkelig.

jeg gikk hjem etterhvert, og det endte med at jeg sto å hang ut av vinduet hele natten, måtte kjøle meg ned. Jeg klarte ikke drikke. Det var 25 minusgrader ute, jeg merket ikke det. Klokken 5 neste morgen klarte jeg å sove. da jeg våknet noen timer senere var jeg så redd. følte meg fprtsatt litt rar, tenkte at jeg hadde tatt litt for mange. og dum som jeg var tok en en til. Jeg ble ikke like dann som dagen før, men fortsatt veldig hyper (jeg ville bare bli tynn) Etter den dagen, bestemte jeg meg for å aldri røre slikt igjen. Jeg bare gråt og gråt, og foreldrene mine var helt fra seg. Jeg ble tatt med til legen, som tok masse prøver, men disse viste ingenting annet enn at jeg ikke hadde spist på en stund. jeg gikk ned 5 kg på en uke.

Jeg følte meg dårlig i laaang tid, og etter noen mnd med masing ble jeg lagt inn på sykehus på indremedisin. Blodtrykket mitt var høyt, og jeg hadde for mye stresshormoner i kroppen. Jeg hadde høy puls og ble diagnotisert med panikkangst. Jeg hadde ingen krefter igjen i kroppen, og måtte sitte i rullestol hvis jeg skulle noe sted, fordi jeg ikke klarte å stå oppreist nesten. Etter denne hendelsen med disse pillene, så sliter jeg i dag med sterkt dødsangst, sterke depresjoner, jeg går på hjertemedisiner og har mistet nesten all livsglede. Jeg tør ikke lenger leve livet... Etter sykehusoppholdet gikk jeg opp 12 kg.

de slankepillene jeg tok het Purple Burn, og ble tatt av markedet like etter jeg hadde kjøpt de. De var livsfarlige rett og slett.

Jeg er nå 22 år, og har enda et veldig anstrengt forhold til mat, tenker alltid på slanking, men jeg overspiser, så jeg klarer ikke gå ned i vekt.

jeg håper dere ALDRI tør å ta slike slankepiller, de gjør ikke annet enn å ødelegge kroppen din... og livet ditt...

[Lissi]

God ide - er bare litt usikker på hvordan jeg gjør det - pluss at som gjest er det litt deilig å være så anonym at ikke engang mailadressen min er tilgjengelig; mindre sårbart og risikofylt å bli 2 gjenkjent", liksom?? Makes sense??

Klem til deg også for fine ord!

Mailadressen din vil ikke være synlig. Du går bare inn på dagbøker og start emne. Tenkte det ville være fint for deg å skrive litt.

Forskjellen er at istedet for gjest Tine så kan du kalle deg noe som ingen kan kjenne deg igjen Dermed er du fortsatt anonym. Slik er det også lettere å komme i kontakt med noen om du skulle ønske det. Mange her inne er blitt venner og man kan sende mail til hverandre om ting man vil snakke om uten at andre leser det.

Du får tenke på det

[Gjest Gjest]

I will, Lissi - I will !!

[Gjest Gjest_Tine_*]

I dag er det fredag. Jeg gikk ikke til psukiateren på onsdagen. Jeg avbestilte timen på tirsdagen - nøyaktig 27,5 timer før jeg skulle ha timen min.

Jeg backet ut - skrekkslagen for jeg-vet-egentlig-ikke-hva. Isteden tok jeg kontakt med fastlegen min og fortslte henne så mye jeg klarte. Jeg gråt og følte meg dum og liten, men jeg fikk ihvertfall frem til henne at dette var og er et stort problem for meg. Hun tok det veldig pent, og sa at dette skulle vi få meg utav.

Hun skulle sjekke opp hvor og hvordan den beste måten å gjøre dette på ville være, og ta kontakt med meg. Hun var usikker på om det hørte under spiseforstyrrelse eller pilleavhengighet, rett og slett. Jeg følte meg ganske kaotisk når jeg gikk derfira, men også en underlig lettelse over å faktisk ha fortslt det til noen som kanskje virkelig kan hjelpe meg - face to face.

Hun sa at hun ikke kom til å si at jeg skulle slutte umiddelbart, for når jeg hadde drevet med dette i 20 år, ville de xtra ukene ikke bety store forskjellen - noe jeg var glad for å høre, for da slipper jeg å føle skyld - enda mer skyld- ift. tablettene jeg tar før måltidet. Jeg tar ikke 18 tabletter før måltidet nå for tiden - jeg har en annen kombinasjon, hvor 6 tabletter " er nok" for effektens skyld.

Jeg er spent, og litt nervøs for å høre fra legen min. Hva skal jeg gjøre, og vil det få noen negative konsekvenser for meg å ha fortalt dette til noen?? vil jeg bli sett anderledes på av henne? Noe av det første hun sa var jo at jeg virket som en person som har det meste under kontroll, og når hun sa det, følte jeg nesten som om jeg ikke lenger var den personen, og ble redd for å bli sett på en annen måte. Jeg er jo den samme som før - bare uten en hemmelighet i verden lenger. Nå er jeg som en åpen bok.

Jeg skulle google litt for å se om jeg kunne finne råd og vink for å komme ut av avhengighet av slankepiller, og fikk kjempeangst av å finne kopi av disse innleggene fra Kg på øverste søket. føsrt ble jeg veldig stresset, men så vinklet jeg det litt anderledes og håpet at kanskje andre som ikke er inne på KG også kunne lese innleggene og bli " advart" mot den onde sirkelen man kan havne i.

Jeg har lest enkelte steder at man skal holde seg unna slankepiller, det være seg helsekost eller annet. " bortkastede penger", kaller mange det. Jeg er selvsagt den siste i verden som skal heve pekefingeren, men kan ihvertfall si med en gang at det ikke er sant. Problemet er at det er så mye humbug og faktisk ganske mange farlige produkter der ute, at man fort vikler seg inn i ting som man ikke helt vet hva er.

Det finnes f.eks. for mange 17-22 åringer bak disken på helsekostforretingene som ikke vet for mye om hverken produktene eller hvordan de faktisk virker for hver enkelt - hva passer for den yngre garde og hva passer for den litt eldre osv.. vi er ikke laget som " one size fits all ", og har derfor behov for forskjellige produkter. Det er også mye handel via internett, og jeg vil spesielt advare mot å bestille denslags gjennom nettet.

Selv om esken er lik den du så på nettet, vet du ikke en dritt om hva tablettene faktisk inneholder. Mange land tester dessuten ikke produktene sine for hvem som kan og ikke kan benytte forskjellige produkter, og før man vet ordet av det, er man avhengig av noe man ikke burde tatt-eller i verste tilfelle død.

Jeg er faktisk ikke en person som lett blir avhengig av noe. Jeg drikker svært minimalt, røyker ikke osv.... Jeg er dessuten relativt pertentlig, lever etter loven, og har ikke fått mer enn en bot i hele mitt liv.

Har tenkt på å opprette dagbok, men har funnet ut at jeg dropper det. Jeg ønsker å skrive ned noen tanker dann & vann, og forhåpentligvis vil noen andre kanskje titte innom innlegget mitt og lære noe av mitt lille helvete.

I dagbokform, vil denne lærdommen ikke være like tilgjegelig. Jeg vil at andre skal lære litt av min dumhet, for da slipper de kanskje selv å gå igjennom det samme helvete som jeg nå prøver å komme meg utav.

Klem

Tine