Nå har jeg nådd bunnen - slankepiller ( litt langt )

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg er en helt vanlig jente på 36 år. Jeg er lykkelig gift, og har 3 flotte barn. Livet smiler.

Siden jeg var 16 år gammel, har jeg brukt " slanketabletter". De eneste gangene jeg ikke har brukt disse, har vært når jeg har vært gravid og når jeg har ammet. Jeg har i løpet av årene selvsagt opparbeidet meg en enorm kunnskap av hva som funker og hva som ikke funker i dette " markedet", og har også blitt litt av en "ekspert" i hvilke typer man kan kombinere for maksimal effekt. Ingen andre enn meg selv har visst om hvor stort omfanget faktisk er/har vært. Nå det siste året, har jeg helt i meg noe slikt som 16 tabletter før hvert måltid - ganske ille, spør du meg. Jeg gjemmer meg på soverommet litt før måltidene, så ikke ungene ser det, for jeg vil ikke at de skal tro dette er "normen" - jeg ønsker at de skal få et "normalt " forhold til mat, og ikke drive på slik jeg gjør.

Den siste uken, har det toppet seg. Det var på tide å skifte pilletype, og jeg gikk på nettet og fant " et funn" for " slike som meg". Du måtte til Sverige for å kjøpe dette, og jeg bestemte meg for å spørre " tilfeldig" på en helsekostforretning om de kanskje hadde dette 8 selv om jeg visste svaret ville bli nei". Ganske riktig ble svaret nei. Men til min store " overraskelse/glede", sa ekspeditøren at h*n ikke hadde denne typen, men en annen mye mer effektiv type som h*n hadde hjemme. Denne kunne jeg få kjøpe. Den var supereffektiv, eneste aberet var at man ble "hyper" som bi-effekt, og at tablettene var svartelistet og tatt av markedet i de fleste land. Jeg sa jeg kunne være interessert i dette, og avtalte å hente disse om to dager. Jeg fikk med meg tre tabletter, som "prøve" for å se hva jeg synes, sa h*n.

Da jeg gikk derifra, ble jeg faktisk ganske skjelven. Jeg gikk til bilen og satt å så på disse tablettene jeg holdt i hånden i nesten 15 minutter. Det gikk kaldt nedover ryggen min, og jeg visste i mitt stille sinn at jeg ikke turte å ta disse tablettene. En venninde av meg jobber som biokjemiker ved det lokale sykehuset, og jeg sa jeg adde funnet noen tabletter som jeg var usikker på innholdet av, og hun tok en " test" av innholdet. Det var amfetamin, efedrin og endel annet i denne tabletten. Jeg gikk rett ut i bilen og kastet de andre pillene i do.

Jeg ble ganske fortvilet over meg selv, og tilbragte mye av ettermiddagen og kvelden igår i egne tanker.

I dag morges, når vi våknet, var både jeg og mannen veldig trøtte, og jeg lå på armen hans og litt halvvåken og litt i halvsøvne. Jeg bestemte meg der og da for å fortelle ham alt. Jeg fortalte ham at jeg var veldig lei meg for at jeg ikke klarte helt å slutte med slankepiller, og at det hadde gått så langt som at jeg hadde tatt imot disse tablettene. Jeg nevnte ikke hva disse inneholdt. Jeg lovet ham at jeg skulle igjen prøve å slutte med dette, og at jeg skulle gi beskjed til ham når jeg føte at jeg " tapte kampen".

Jeg gjorde faktisk som jeg hadde lovet. Jeg hadde fri i dag, og så snart ungene var vel plassert i barnehage og på skolen, reiste jeg hjem og fant frem alle mulige piller som var gjemt i skuffer og skap og helte dem i do.

Jeg ble veldig stresset av dette, og bestemte meg for å ringe en supporttelefon for "slike som meg". Jeg ringt til 4 forskjellige - ingen av dem var åpne i dag, og jeg ble mer og mer stresset for hvert minutt jeg ikke fikk tak i noen. Jeg hadde aldri snakket til noen åpent om hemmeligheten min, og måtte ha tak i noen. Jeg endte opp med å ringe Volvat. Da de spurte hva timen jeg ønsket gjaldt, knakk jeg helt sammen. Jeg hadde aldri før tatt ordet " spiseforstyrrelse" i min munn om meg selv før, og det var som å bli slått hardt når jeg hørte min egen stemme si dette til noen. Jeg gråt og måtte samle meg sammen for å få gjennomført timebestillingen, og har nå fått time hos en lege som er spesialist på dette. Jeg er kjemperedd, vet ikke hva jeg er redd for -men,men..... Timen er ikke før i slutten av måneden, og jeg er nå ganske stresset for " hva" jeg "skal gjøre" før jeg skal der - jeg har jo ingen piller, og må jo spise innen den tid!!!

Når jeg la på røret, knakk jeg helt sammen, og ringt mannen min. Da fortalte jeg alt, og hvor ille og over hvor lang tid dette egentlig har pågått. Han er en blomst, og støtter meg 1000% og sier at dette skal vi ordne koste hva det koste vil.

Jeg har ikke spist et eneste måltid siden jeg var tenåring ( bortsett fra graviditeter og amming) uten å ta minst 4 tabletter som skal virke slankende - hva faen er galt med meg????

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her...... jeg måtte vel bare skrive dette ned et sted hvor det kanskje kunne finnes noen som 2 forstod"...litt ihvertfall??? Jeg føler meg som en skikkelig taper - en som ikke har kontroll på meg selv...... jeg vet jo egentlig at jeg ikke er kjempestor, selv om jeg " føler det sånn". Jeg har ingen vekt i huset, for jeg vet i det minste inderlig vel at jeg da hadde overfokusert på tallskiven der. Jeg har født 4 barn ( ett av dem er ikke her lenger ), jeg er sunn og frisk, spiser sunt, ikke noe godteri og chips - brus kun av og til. Jeg har ikke veldig mye tid til treningsstudio, men går en tur 3-4 ganger i uken, på ca. 5 km hver gang i tillegg til aktiv hverdag på jobb og med barna. Jeg er 170 cm og bruker str. 42 i bukser ( 32/32 i dongeribukser ). Jeg har tung beinbyggning, og vil aldri bli noen sylfide - noe som jeg faktisk aksepterer - men denne forbannelsen min blir jeg likevel ikke kvitt. Jeg er litt nervøs for å dumpe borti h*n som ville selge meg de ulovlige tablettene, men kommer likevel ikke til å hente dem.

Jeg er redd, og føler meg veldig hjelpeløs. Om ikke annet - det å skrive ned mitt lille helvete; for det er akkurat det dette føles som - kan kanskje få andre til å være litt forsiktige?

Takk for at dere " lyttet " til meg.

Klem

Tine

[Gjest Gjest]

Flott at du innser at du har et problem og at du tar tak i det.Takk for at du ville dele det med oss.Lykke til

[Gjest Gjest]

*dytter*

[Gjest Gjest]

Kjære kjære deg!

Jeg merker en slags stolthet, selv om jeg ikke kjenner deg, over at du ENDELIG, etter så mange år har innsett problemet og GJORT noe med det. En ting er å være klar over det, en annen er å faktisk ta skrittet og be om hjelp.

Jeg kan relatere meg fordi jeg har en spiseforstyrrelse selv. Nei, ikke at jeg tar slankepiller. Men angsten, redselen, kontrollbiten. Tanken om "hvis jeg ikke tar disse pillene blir det katastrofe". (Som i mitt tilfelle ville være: "Om jeg spiser dette måltidet uten å kaste opp/trene det bort blir det krise og verden går under".)

Jeg kan virkelig sette meg inn i hvor redd du er nå. Fordi det er et enormt skritt å gå fra innrømmelse til å ta skrittet og gjøre noe med det. Det er en start. Om det er snakk om spiseforstyrrelser, i form av slankepille-avhengighet, sulting, oppkast, eller annen avhengighet som alkohol og dop. Det går i bunn og grunn ut på det samme: avhengighet. Eller mestringsstrategier. Og kontroll.

Jeg sitter i en situasjon hvor jeg nå er nødt til å velge mellom å leve et liv som vil gjøre at jeg vil dø innen kort tid. Eller å leve et liv hvor jeg må stå i den panikken, angsten, redselen det er å få hjelp og overgi kontrollen til noen andre. Selv om logikken min sier at mat ikke er farlig, så klarer ikke hjernen min, følelsene, spiseforstyrrelsen, å sammenfatte dette og gjøre det til ekte logikk. Fornuftsmessig er jeg en smart person, men handlingene mine er ikke fornuftige eller logiske. Jeg tror det samme gjelder for deg, selv om det virker som om jeg generaliserer. Men mekanismene i enhver form for spiseforstyrrelse og avhengighet er forbløffende like.

Du har en mann, du har barn, du har en normal vekt ut ifra det du skriver her. Det er lite sannsynlig at du ved å spise normalt, for en gangs skyld på så mange år, vil plutselig gå opp i vekt og bli en ballong. Og mest sannsynlig har disse pillene til dels mistet sin effekt over tid fordi du har blitt avhengig.

Det er viktig at du står i dette nå, det som er så jævlig skummelt og vanskelig, og ikke begynner med piller igjen. En ting er at du er psykisk avhengig, en annen er den fysiske. Uansett hva du måtte være, så kan du ikke leve et liv hvor disse pillene styrer deg.

Det er utrolig, en bragd faktisk, at du ringte og gråt og innrømmet at du har en spiseforstyrrelse. Du bestilte time! Du har gjort det! Hvor bra er ikke det? Det er et enormt skritt i riktig retning! Jeg vet ikke om jeg hadde turt å gjøre alt det du har gjort nå på så kort tid.

Jeg er ikke så "gammel" som deg, men har hatt mine runder med spiseforstyrrelser i 10 år allerede. (Er 23 nå.) At du nå, etter så mange år, i en alder av 36, har klart å bryte et mønster er beundringsverdig. Jeg tror oppriktig at andre som ikke har opplevd avhengighet kan sette seg inn i hvor stor jobb du har gjort nå. Uavhengig av hva det handler om - mat, piller, alkohol, narkotika, spill etc etc. Det tar mange former.

Du har fått time i slutten av måneden. Bra. Hva vet fastlegen din? Jeg foreslår at du skaffer deg så mange allierte som du kan akkurat nå. Skriv ut innlegget ditt og vis til legen din. Fortell om dette åpent til venner og familie forøvrig som du tror kan være i stand til å forstå litt og støtte deg. Fordi det er viktig at de syke tankene, desperasjonen, spiseforstyrrelsen ikke får lurt seg unna med løgner og manipulasjon. Om du hadde hatt valget da du var 16 om å ikke leve så mange år på en løgn hadde du jo valgt det. Et normalt, sunt liv. Men det er ikke noe valg man tar. Det er mestringsstrategier.

Kjempefint at du bruker forumet her som ventil. Jeg heier på deg! Noen kan fnyse på nesa og tenke at dette er overdrevet, men det er det ikke. Du har et problem som du har innsett, og som du nå vil bli kvitt. Da trenger du all motivasjon og støtte du kan få fordi det er innmari vanskelig å finne den i seg selv sånn helt plutselig.

Lykke lykke lykke til!

[fløtepia]

hei

ville bare innom å ønske deg masse lykke til det er virkelig beundringsverdig at du har greid å tatt tak i deg selv. virkelig.

det er kjempeflott at du har en mann som støtter deg i dette. og jeg har virkelig tro på at du kommer deg gjennom dette.

håper du kan holde oss oppdatert om hvordan det går med deg fremover

sender mange tanker til deg dette klarer du

[Gjest Gjest_tuva_*]

Har selv hatt spiseforstyrrelser og som gjesten over her skjønner jeg hvor utrolig tøft du har det nå som du har tatt skritte og kvittet deg med det du har støttet deg på i så mange år. For det er en mesteringsmetode ja. En måte å iallefall ha kontroll på noe... tok til tårene når jeg leste innlegget ditt. Det er et sterkt innlegg. Du fortjener all honnør for å ha skrevet det. Du fortjener også all honnør for alle de skrittene du har tatt: Fortelle din mann og ringet Volvat og kastet pillene. Tusen roser til deg...

Om du føler at alt flyter nå og angsten sniker seg på, skal du iallefall vite at det er helt normalt. Du har tatt store steg. Din metode for å føle kontroll på er vekk. Det er utrolig truende for psyken. Det vil ta tid før psyken din finner nye ting å støtte seg på som er trygge slik at du igjen føler du har kontroll over tilværelsen. Ofte kan en trenge hjelp til dette og legetimen på Volvat høres ut som en super start.

Når det gjelder vekt så vet du sikker at en legger ikke på seg enormt over natta. Dette er en umulighet. du vil ikke bli super stor på kort tid uansett hva du spiser. Lover. Og legger en på seg skjer dette sakte og en kan kjenne det på at klærne sakte blir trangere. Dette vet du sikkert, men ville bare gjenta det for deg. Om klærne etter en uke er for stramme justerer du bare bittelitt. Slik kan du klare å få i deg mat til du har time og legen kan hjelpe deg med hva du bør spise. Vet dette er lettere skrevet enn gjordt. Så mange mange lykke til med å spise. Hadde du turt kunne du prøvet å spist ca det du pleier og se etter en uke hvordan klærne sitter.... som sagt... en legger ikke på seg mengder på bare en uke uansett. Lover.

Det virker som du har en fin mann... Fortell ham hva du føler. At dette nok blir den tøffeste mnden du har hatt på lenge og at du gir utrykk for hva du trenger. Ta vare på deg selv nå. Vær snill mot deg selv. Og husk at du roser deg selv for alt du har gjordt til nå!!! Husk det. Alle kan utvikle en avhengighet, det er ingenting å skamme seg over. Og med støtte går det ann fint ann å bli fri. Lover.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Tusen takk for støtte og oppmuntrende ord. Jeg må si at jeg ble virkelig rørt, og leste med tårer i øynene. Jeg var faktisk veldig redd for at jeg ikke skulle bli trodd eller at non kanskje synes jeg var " gal". Turte nesten ikke å gå inn på sidene igjen i dag.

Jeg var ganske skjelven når jeg skrev det ned, men jeg bare måtte få ordene ned / ut et sted - jeg var skrekkslagen over vepsebolet jeg følte at jeg hadde åpnet.....

Etterpå skal jeg innrømme at jeg brukte et par timer på å fundere over hva jeg skal/kan spise inntil timen min hos legen. Jeg leste Dr. Aktins sin kokebok, og fant frem vilke type mat jeg " kunne spise", dvs. hvilken mat som hadde lavest karboinnhold - jeg vet det er helt latterlig, men jeg "måtte" finne en "løsning" på å ikke ha pillene.

Når mannen min kom hjem igår kom han og ga meg en lang og god klem. Han fortalte meg hvor mye han elsket meg, og at vi skulle ordne dette sammen - uansett. Jeg hadde jeg laget middag, og vi spiste sammen. Jeg laget laks med grønnsaker ( brokkoli osv.. ) Jeg klarte faktisk ikke å spise mer enn halvparten på tallerken - følte at jeg " aldri ble ferdig" og at jeg ble kjempemett.

Da ungene hadde lagt seg, satte mannen seg ned og jeg krøp inn i armkroken hans. Han spurte om jeg ville snakke om det. Jeg merket med en gang at alt inni meg strittet imot, og ikke ville ha denne "praten", men sa at visst han ville snakke om det, så skulle vi gjøre det.

Han sa at han hadde sett og visst om at jeg av og til hadde tatt slanketabletter før maten, men visste også at jeg hadde lovet ham å slutte med dette. Han trodde faktisk at jeg hadde sluttet med det, og var veldig sjokkert over at jeg hadde holdt på med dette så lenge. Jeg prøvde å forklare ham hvordan det opplevdes fra min side å ha denne " forbannelsen", men jeg vet at han ikke helt forstod, selv om han sa han gjorde det. " Det er viktig at du ikke ser på deg selv som et offer, Tine", sa han. Denne kommentaren ble jeg faktisk veldig stresset over, for det er ikke slik jeg opplever det i det hele tatt. Vi kommer nok til å prate mer om dette over helgen - jeg har levd på en løgn i 20 år en løgn som jeg dermed også har inkludert mine nærmeste i ved ikke å fortelle om " forbannelsen" min. Jeg skammer meg dypt og inderlig, og føler mest av alt småpanikk og håpløshet akkurat nå.

Tusen takk for at dere forteller meg om deres situasjon. Det er faktisk veldig godt å føle seg " forstått", og jeg er virkelig takknemlig . Kjære, kjære deg, gjest, som sliter med valget mellom å fortsette livet på en måte som kan drepe deg innen kort tid, eller å leve et liv med angsten og frykten - vær så snill; velg livet. Vær så snill!!! Jeg virkelig ber deg. Du er for meg fullstendig ukjent, og vi har to forskjellige situasjoner, men om du vil, så strekker jeg gjerne ut en hånd til deg, så vi kan komme igjennom disse personlige " dramaene" sammen. mange vil kanskje tenke at jeg absolutt ikke er den rette personen til å si dette, mht. mitt eget problem, men jeg mener det av hele mitt hjerte. Å stå "alene" oppi dette, er som å balansere oppå en ball ved kanten av et stup.

I dag. Våknet. Fikk ungene avgårde - utsatte frokosten. På jobb - spiste lunsj: 2 små klibrød med egg på - ingen smør. Har drukket 2 liter vann, og 2 glass Fun-light. Tygger tyggis - Extra. Gikk hjem, og fortsetter dagen på hjemmekontor. JEg skulle ut på badet, og finne et hårstrikk. Bakerst i badehyllen, fant jeg en liten pilleeske med 35 slanketabletter. Den indre jubelen, gleden og roen jeg umiddelbart følte, er noe jeg tenker på akkurat nå. Nei, jeg skylte dem ikke i do - jeg vet at jeg burde gjøre det, men jeg klarte ikke. Istedenfor gjemte jeg dem et annet sted; utilgjengelig for alle andre. Jeg vil ikke bruke dem - virkelig ikke, men den roen jeg føler ved å vite at jeg " kan" om jeg velger det, er for god til å miste. Jeg er realistisk. Jeg vet ganske sikkert at jeg kommer til å sprekke innen en uke. Bare det å handle mat, gjør at jeg umiddelbart vil vurdere å kjøpe piller. Hvorfor ikke, liksom?? Jeg vet jo så godt forskjellen på hva som er effektivt av pillene man selger, og hva som bare er " bullshit". - det er sånn det er....... Det er slik en på bunnen tenker - hvordan skaffe seg sitt neste " fix" - det kan selvsagt ikke på noen måte sammenlignes med rus, men når man tar tablettene, føler man en total kontroll og en ro over at " du styrer " spiseprosessen og hvordan kroppen din skal respondere til maten. Jeg høres kanskje helt skrullete ut..... De rundt meg, ville aldri gjettet seg til denne " forbannelsen". Da jeg fikk mitt siste barn og var ferdig med å amme, hadde jeg store problemer med å miste overflødige kilo etter svangerskapet. Jeg var oppi str. 46/48, og så en " fremmed" når jeg så meg i speilet. Ingen sa noe eller kommenterte vekten. Da ammingen var ferdig, hev jeg i meg piller igjen. Etter 6 uker, var forskjellen enorm, og etter enda 4 uker til, var jeg nede i str. 40/42. DA først kom kommentarene; jeg hadde vært såå flink til å slanke meg; jeg ble " vist frem" til " gud og hvermann" av venner og familie hvor de stolt fortalte hvor utrolig flink jeg hadde vært osv..osv.. Min mor som alltid har vært en virkelig sylfide, skrøt uhemmet over hvor flott jeg var blitt,og ba meg om råd til hvordan hun kunne klare det samme osv... Innvedig, gråt jeg, skammet meg, samtidig som jeg følte en enorm tilfredshet over det jeg hadde "klart".

Takk for råd om å fortelle til venner, familie og fastlege, for å bygge opp støtteapparat. Vet du, det er en veldig god tanke - men jeg klarer det bare ikke. Fastlegen min er et unikum, dyktig og empatisk, men jeg klarer bare ikke å få meg til å fortelle dette til henne - spør meg ikke hvorfor; jeg ville ikke hatt noe fornuftig svar å gi deg; flaut, kanskje?? Jeg skammer meg, og ser det hele som et livslangt nederlag; jeg tror ikke jeg klarer å innrømme noe slikt, rett og slett. Det var nok det som hendte igår; jeg satt i sofaen og skalv lenge etter Volvat-samtalen: følelsen var forferdelig. Når jeg skriver om det nå, føles det nesten som om jeg skriver om en annen enn meg selv; ren og skjær fornektelse. Å fortelle familie og venner...... vet dere, jeg klarer ikke dette heller. Antagelig av samme grunn pluss at jeg føler jeg har løyet for dem ved å skjule dette over så mange år. I det hele tatt en håpløs situasjon, føler jeg. Å ta opp denne kampen alene med mannen min, blir antakelig løsningen- selv om det ikke er en optimal løsning, så får jeg se om jeg finner motet til å dele det med andre etterhvert.

Jeg kommer til å skrive mer her - jeg må få det ut et sted, og kanskje også å lese igjennom dette av og til når jeg sliter. Jeg er redd.

Å ha denne " forbannelsen", er faktisk jævlig på menge måter; du lever på en løgn, du tenker manipulativt ( hvordan skal jeg få tatt disse uten at noen oppdager det, hvor kan jeg gjemme dette, så ingen finner dem, ferier: hvordan få det med seg, uten at noen ser hva jeg har pakket osv... ), hele tiden på jakt etter noe bedre-mer effektiv, for effekten av de fleste tablettene avtar etter 4-9 uker osv..... Hadde dette vært et synlig problem, som man kunne gjenkjenne når man så det, hadde det nesten vært litt enklere. Når man ser en som går på krykker, vet man ca. hvorfor og hvor problemorpdet kan være - det samme når man ser en person gå med førerhund/ hvit stokk /høreapparat/briller. Når man har dette problemet, er det anderledes. Ikke kan man se det, og når man får vite om det, forstår man det heller ikke - med mindre man har vært igjennom lignende selv.

Det blir mye babbel her - jeg vil ikke lese igjennom før jeg poster; da vil jeg kanskje slette istedenfor å poste....

Tusen takk for at dere deler og lytter. Jeg er veldig takknemlig - gode tanker til dere.

Klem

Tine

[Gjest Gjest]

*dytter*

[Gjest *Mim*]

Så tøff du er som tar tak i dette!

Håper du klarer deg uten piller før legetimen, men skjønner at det er vanskelig.

[MidnightChildDreamer]

TS: Av en eller annen grunn sitter jeg igjen med en uendelig stolthet, når jeg leser innleggene dine... Du er et fantastisk sterkt menneske, selvom du ikke føler det eller ser på deg selv på den måten nå.

Jeg bare vet at du klarer dette. Jeg vet det.

[Lissi]

Du er tøff!!! Lykke til

[Gjest bente85]

Syns det er flott, at du nå kommer fram og innrømmer det du sliter med.

Det er stort og vanskelig kan jeg tenke meg, og snakke om det du nå gjør.

Utrolig bra at du nå har innsett at du trenger hjelp, at du trenger noen å snakke med om alt dette du har invendig.

Jeg har ingen erfaring med dette som du nå skriver om, så jeg får ikke hjulpet deg så mye.

Men jeg håper virkelig at tingene vil bli bedre for deg, at du kan leve mer ett normalt liv uten alle disse pillene.

For det hørtes ikke noe særlig ut, og være avhengig.

Ønsker deg veldig masse lykke til!

Det fortjener du.

[Gjest Gjest]

Flott at du endelig innser problemet. Det er kun en ting å gjøre, og det er å stoppe totalt. Du dør ikke av det og det gjør deg kun bedre. Men du må ha selvvilje.

[Gjest Gjest_koala_*]

Kjære deg jenta mi, hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at det var min egen mor som skrev innlegget ditt.

For 1 år siden kom min 42 år gamle mor inn i stuen hvor jeg satt og såg på tv, hun skalv og gråt om hverandre, jeg ble livredd for jeg skjønte ikke noe. Hun tok frem en HEL bærepose med piller, flere forskjellige pakninger, alt fra helt ulovlige "import" piller til den mildere varianten. Hun ba meg først og fremst om ikke å bli sint på henne, for det var ikke hennes feil. Etter at jeg hadde lovd dette på tro og ære og fortsatt var livredd fikk jeg henne til å fortelle meg hva det handlet om.

Det viser seg at min mor har misbrukt slankepiller i 20 år selv, i enorme mengder, hun kunne ta mellom 10-20 piller før hvert eneste måltid hele dagen gjennom. Jeg er 23 år og har ikke bodd hjemme siden jeg var 16, jeg flyttet hjem for 1,5 år siden grunnet samlivsbrudd og opplevde moren min skikkelig rar i oppførselen, hun kunne gå fra superhyper til kjempesliten og trøtt så hun nesten sovnet der hun stod. Jeg hadde fra før ingen kjennskap til slankepillene, så jeg luktet virkelig ikke lunta. Moren min har så lenge jeg kan huske vært liten, nett og slank, veldig tynn for å si det rett ut.. Og det har slått meg mange ganger hvor opptatt av kroppen sin hun egentlig er, hun som aldri trener i studio eller er spesielt opptatt av å begynne på det.

Men ja, så viser det seg altså at min mor er alvorlig avhengig av såkalte slankepiller, og regelrett forgifter seg med dem. Vi hadde en lang samtale om dette, og hun innrømmet hvordan hun føler det og har følt det. I likhet med deg fikk hun summet seg til å ringe og be om en time for dette, hun fikk også time først nesten en mnd etter å ha ringt. Moren min hadde det ikke lett den måneden der i det hele tatt, hun kunne våkne midt på natta fordi hun hadde mareritt, kaldsvettet, skalv av angst og nerver for mat og slikt. Det var virkelig ett arbeide å få henne til å spise uten at hun skulle bryte helt sammen i gråt. Det gikk tregt, men til slutt fikk hun til å spise uten å vemme seg noe forferdelig først, men hun spiste ikke all verden heller. Fastlegen ble koblet inn, og han har vært en sinnsykt uvurderlig støtte for henne! Etter at moren min var til timen sin, så ble hun satt opp på samtale terapi hver dag i 2 måneder. Hun slet rett og slett så mye at de kunne nesten ikke gjort det annerledes. Hun gikk på "kurs" hos folk som er utdannet til å deale med spiseforstyrrelser, eller hva jeg skal kalle det. Og sakte, men sikkert lærte hun å like seg selv litt bedre, og fikk ett litt bedre forhold til mat.

I dag er det som sagt litt over ett år siden dette kom frem og vi fikk det ut i lyset, jeg er den eneste i vår familie som vet om dette, faren min døde for 3 år siden. Så det var aldri ett spm om hvorvidt jeg skulle bli eller flytte ut den gangen slik jeg egentlig hadde planer om. Forbedringen er synlig, men det går fortsatt sakte, i dag spiser min mor noe motvillig 6 måltider for dagen, hun får velge selv hva hun spiser, men hun SKAL spise. Som oftest går dette i helsekost måltid til middag, og annet slikt snaks utenom. Merker også en god forbedring i psyken hennes, jeg legger oftere og oftere merke til at moren min studerer godteri disken. Selv om hun ikke tar noe derfra, så har hun hvertfall vært og sett på den, for oss er det et stort skritt og stor forbedring! Jeg kan ikke huske at moren min noensinne har spist kaker eller godterier nemlig.. Nå hender det at hun ber meg gi henne en liten bit sjokolade eller ett par kjeks når jeg setter meg ned for å kose meg på en lørdag, noe som gleder meg voldsomt innvendig uten at jeg viser det noe særlig, og heller later som at det er forventet og naturlig av henne

Dette ble svært langt og kanskje litt kronglete, men det jeg skal frem til er at du har allerede tatt de første skrittene i denne prosessen, du har innrømt at du har ett problem, du har søkt hjelp, og du har noen til å støtte deg gjennom den! Ikke vær redd for å vise følelsene dine, snakk om hvordan du føler det til mannen din, hele tiden. For det er en del av prosessen å få ut alle følelsene når noe slikt skjer, hele tiden, til du er trygg på dem selv og kan handtere dem.. Jeg skal ikke belære deg om hva du skal si og gjøre, men jeg rådgir deg fordi jeg har vært svært tett inntil en slik situasjon som du er i, og jeg har sett den på nært hold.. Dette var min historie, jeg håper du får noe ut av å lese dette, hvis ikke så prøvde jeg hvertfall

Jeg ønsker deg all verdens lykke til, og kommer til å følge med på denne tråden for å se hvordan det går med deg!

Stor klem fra koala jenta :klem:

[TiaMaria86]

Jeg vil si at jeg er stolt av å se det du skriver, du som har slitt i så mange år, og endelig søkt hjelp! Jeg håper det går bare bra med deg, og ønsker deg alt godt!

[Gjest Gjest]

*klem*

[Gjest Gjest_Tine_*]

Tusen,tusen takk dere snille mennesker for fine ord og god støtte - spesiell takk til deg, koalajenta, for å dele historien om din mamma; jeg kunne se situasjonen levende for meg, og nærmest kjenne hvordan hun hadde det når hun kom til deg, med posen: ikke minst kunne jeg føle skammen.

Helgen har vært så som så. Veldig god på mange måter, og når det gjelder " dette ", bra begynnelse som endte opp med mageplask.

Finvær hele helgen. Fredag ettermiddag gikk greit, laget mat til ungene, og gikke ut og handlet for helgen. Skulle ikke spise mer før senere om kvelden, og hadde forberedt meg på at dette skulle gå bra. Forberedelsene bestod blandt annet av å spise minimalt tidligere på dagen: noe klibrød, masse Fun-ligt og vann, tygget tyggis, og spiste noen agurkskiver ( bare vann ). Min kjære og jeg, skulle spise Taco om kvelden hadde jeg bestemt, for det er ikke fetende, så lenge man holder seg unna Taco-skjellene og fajita'er osv... Lett-rømme har svært lavt karboinnhold, så jeg tillot meg en ts. med dette oppå. Jeg bruker karbonadedeig og ikke kjøttdeig, fordi forskjellen på karboinnholdet er betydelig. Maten smakte kjempegodt, men jeg klarte ikke spise samme porsjon som vanlig - ca. halvparten - 2 glass rødvin til, hadde jeg også. Vi pratet såvidt om " forbannelsen", han viste større forståelse og innrømte at det var likevel mye han ikke klarte å forstå. Det endte opp med at jeg gråt en liten skvett, mer pga. frustrasjon fordi jeg så gjerne vil få han til å forstå på en enklest mulig måte, og jeg kanskje ikke klarer å finne de rette ordene? Lørdagen: Stod opp med barna klokken 09.00. Laget frokost til dem, og spiste selv. Jeg spiste 2 knekkebrød med jarlsbergost på ( lite karbo ), drakk 0,5 l vann til. Vi var ute med lekte med ungene, gikk en tur og barna ville på Burger King. Vi gikk der, og mens jeg satt og så på at barna lekte i lekekroken, og mannen min kjøpte mat til dem, tittet jeg ut vinduet og nærmest frøs til is. Rett utenfor vinduet, stod h*n som hadde gitt meg pillene som hadde inneholdtamfetamin, efedrin ++. Jeg ble kjempestresset, og håpet for harde livet at personen ikke kjente meg igjen. Jeg gikk jo aldri tilbake for å kjøpe tablettene h*n ville selge meg, og jeg ble rett og slett livredd. Byttet plass, og satte meg med ryggen til vinduet isteden, og prøvde å se helt likegyldig ut.

Mannen min kom med maten, og jeg ble mye roligere: han har en naturlig, vennlig "myndighet" over seg, og det er ingen som noensinne bråker med ham. Jeg følte meg veldig trygg. Rett over Burger King, var det en helsekostforretning, og jeg kjente med hele meg, at jeg ikke klarte å spise noe uten piller. Jeg drakk 05,5 liter vann, inntil min datter på 6, spurte om hvorfor ike jeg vile spise maten min. Da klarte jeg å ta meg litt sammen, og spiste halvparten av en vanlig hamburger. for hennes skyld - fordi jeg ikke ville at hun skulle tro det var OK å ikke spise den. Jeg tilbød henne siste halvparten, for jeg ville så gjerne " dele " med henne. Dette synes hun var storveis, og benyttet resten av dagen til å dele alt mulig med meg ( det kommer da noe godt utav dette! ). Da barna gikk tilbake til lekekroken, spurte jeg mannen min om han kunne akseptere at jeg kjøpte meg noen piller som jeg kunne bruke inntil legetimen min. Etter å ha tenkt litt på det, aksepterte han dette, men bare visst jeg lovet å virkelig gå til denne timen og få hjelp. Jeg gikk bort til butikken, og snudde meg for å smile til mannen min, men han så så lei seg ut, at jeg faktisk droppet det. Jeg ble stresset av denne prioriteringen, og gikk fort bort fra området, mens jeg sa til ham at jeg måtte bort derifra-fort. Vi gikk hjem, stelte litt i hagen, og når barna hadde lagt seg, skulle vi lage oss noe kos. Jeg hadde valgt at vi skulle woke. Kyllingfilet og masse grønnsaker uten saus, men oversprøytet med frisk og fersk sitron når man skal spise det, er faktisk veldig sunt, og jeg visste at jeg ville klare å spise dette uten dårlig samvittighet. Det gjorde jeg. Men bare halve tallerken. 2 glass hvitvin til, gikk også fint, og jeg var riktig så fornøyd med meg selv og " fremgangen". Da jeg skulle ut med søppelet etter måltidet, plukket jeg med meg posten som vi ikke hadde tatt inn tidligere på dagen. Der var det timebekreftelse fra Volvat, og jeg " gikk litt lenger ned i kjelleren " når jeg leste denne. Jeg har sagt at jeg har fått time til lege - men kunne da lese at jeg hadde fått time hos en psykiater - spesialist i psykiatri. Jeg følte med en gang mitt eget "taper-stempel" på situasjonen. Hvis noen fikke vite dette, ville de tro at jeg var gal?? Vil timer hos en psykiater vise i mine papirer osv.... Jeg ble veldig lei meg, og gikk og la meg.

Søndag: Alle sammen stod opp klokken 09.30. vi spiste frokot; jeg spiste 2 knekkebrød med jarlsberg ost og ett egg + 0,5 l vann. vi gikk ut en lang tur, og gikk på loppemarked. Der fant jeg et helt fantastisk skatoll, håndlaget og gammelt. Fullstendig ubehandlet, og med enormt potensiale til å med letthet bli forvandlet fra gråstein til en diamant. Jeg fant ut at dette skulle bli mitt lille prosjekt, når jeg ble stresset av " situasjonen " og ville ha pillene mine. Det ble prutet og kjøpt og står nå i garasjen klar til å bli omfavnet!! =>

Barna spiste vafler og løp rundt og hadde det strålende. Vi var ute kjempelenge igår-det var så fint vær, og halve nabolaget var i hagen vår og koste seg. - veldig fin dag. Da vi kom inn, ville barna ha kyllingpølser med grønnsaker til middag. Det var greit, og jeg spiste 2 kyllingpølser med grønnsaker til. Etter middag, skulle jeg finne frem ting som barna skulle ha klare til i dag, og inni et skap, fant jeg 2 bokser med piller. Jeg ble veldig oppspilt, for disse pillene er veldig effektive, og kan også tas i ettertid. Vanlig dose skal være 3 tabletter til hvert måltid - jeg gikk på badet og tok 18. Følte meg som en skikkelig vinner etterpå. og kjente med en gang at effekten - om den var fysisk eller mental, vites ikke, men den var der. Jeg gjemte boksene, og følte meg som en skikkelig superhelt i nesten 1/2 time, før jeg innså at dette faktisk var et nederlag. Om kvelden drakk jeg 1 liter Fun-light, og spiste 2 gulrøtter.

I dag, stod jeg opp og fikk mann og unger avgårde. Jeg har hjemmekontor i dag, og har utsatt frokosten i det lengste. Jeg kjenner jeg er sulten nå, og skal spise et par klibrød med jarlsberg på, drikker vann. skal til frisøren etterpå, og prøve å lage en visuell " ny" meg. - Jeg vet med sikkerhet at jeg må ha de tablettene i skapet, men har lovet meg selv at jeg skal " få lov" til dette i dag, så lenge jeg tar 4 tabletter 1 gang i dag - tar sikte på å klare å vente til middagen isåfall, så får jeg se om jeg klarer å holde mitt eget løfte? Pussig, ikke sant - når jeg "taper" og ender opp med å skuffe meg selv angående dette, blir jeg oppspilt, og lørdagen når jeg ikke tok noen tabletter, så følte jeg meg kjempeoppblåst , så til de grader at til og med klærene føltes stramme og ekle! Har fått melding om pakke i posten på mobilen isted. Nye tabletter har ankommet - har ventet på disse en stund, og vet at de er veldig bra: 3 store kombibokser. Hele meg vil gå og hente dem, men jeg virkelig vil prøve å la være, og heller betale gebyr for ikke å ha hentet dem..... vi får se akkurat nå blir det nye babbel, så jeg lar fingre og hodet hvile litt, og ser hva dagen bringer.

Klem og stor takk til dere.

Tine

[Lissi]

Kjære TS.

Å lage avsnitt vil gjøre et så langt innlegg lettere å lese

Det første som slår meg er at dette må koste vanvittig med penger?

Det andre som slår meg er at dette kan umulig være bra for kroppen din? Det vet du sikkert, men tenker du på skadevirkningene på organene dine?

At det er mye drit i dette? Jeg skulle ønske du ville våkne opp å tenke at du skal være god mot kroppen din istedet for å kjøre i deg all denne dritten!

Jeg får også vondt i meg når jeg leser hvor lite du spiser. Du spiser så sunt, men utrolig lite. Jeg skjønner at dette er blitt en besettelse for deg, og en psykiater er jo det som kan hjelpe deg. En legetime vil ikke ha noen effekt. Prøv å se det på den måten at du er ei dame med tak i, ei som innrømmer at hun har et problem, samt ønsker å gjøre noe med det! Slik står det respekt av.

[valenti]

For det første, du som endelig har lagt fra deg slankepillene er kjempeflink.

Jeg kjente selv en jente som fikk ødelagt levra si av de ulovlige pillene de solgte i Sverige. Hun døde, ble ikke 27 år engang. jeg prøvde sjøl disse pillene en gang for mange år siden, men ble livredd. Blodtrykket føk til himmels, noe jeg egentlig er glad for. Hva hadde ellers skjedd?

Kjenner andre som har mistet hørsla i perioder osv.

tror ikke akkurat disse pillene blir solgt mer, men det dukker vel opp andre.

Det er ett helvete vi menneskene lever i dag når det gjelder mat. Mange steder på jorda dør det tusenvis av barn av sult, mens store deler av befolkningen andre steder er syke og dør av for mye matinntak eller farlige slankeprodukter.

Vet sjøl hvor vanskelig det er. For ti år siden var jeg ca 54 kg tung, nå er det ca 73, men jeg begynner å bli gammel, så det er vel ikke så "farlig".

Men det er alltid fokus på mat og vekt osv. Særlig med osss jenter.

tenk å bare kunne glemme hele greia.

Det fins så mye annet som er viktigere.. egentlig.

Stå på videre og tenk på annet enn mat (selv om det ikke er så lett).

[Gjest Gjest]

(Gjesten over her som skrev om dette med liv og død osv. Takk for svar tilbake. Alle trenger en hånd. Jeg tar gjerne imot din. )

Du prøver så godt du kan. Og det er helt fantastisk at du har en mann som forstår deg så godt, eller ønsker å forstå. Jeg ble veldig stolt da jeg leste at du hadde spurt "om lov" til å kjøpe piller, og fått det, men deretter bestemte deg for ikke å gjøre det pga. hans reaksjon. Det er flott at det ble en motivasjon, men til slutt er du nødt til å finne motivasjon og årsaker til ikke å sprekke i deg selv, og ikke igjennom andre. Men dette tar jo tid, og ikke noe du trenger å stresse med akkurat nå.

Så til dette:

Der var det timebekreftelse fra Volvat, og jeg " gikk litt lenger ned i kjelleren " når jeg leste denne. Jeg har sagt at jeg har fått time til lege - men kunne da lese at jeg hadde fått time hos en psykiater - spesialist i psykiatri. Jeg følte med en gang mitt eget "taper-stempel" på situasjonen. Hvis noen fikke vite dette, ville de tro at jeg var gal?? Vil timer hos en psykiater vise i mine papirer osv.... Jeg ble veldig lei meg, og gikk og la meg.

Vi lever i 2008. Hva slags miljø eller vennskapskrets du vanker i aner jeg ingenting om, men å gå til psykiater er ikke uvanlig, det burder ikke være tabu, og det burde i hvert fall ikke være noe andre skal heve brynene overfor. Langt flere enn man tror går både til psykiater og psykolog, og for langt mindre problemer enn du sliter med. Helt konkret er ikke forskjellen på lege og psykiater stor med unntak av at en psykiater har videreutdannelse og spesialkompetanse innenfor psykiatri. Men vedkommene er lege i bunn. Det er bare hundre ganger bedre for deg at du skal til en som har MYE kompetanse og erfaring til å begynne med, og ikke begynner hos en som ikke kan så mye om det.

Ingen vil tro du er gal. Du er ikke gal. Du er syk. At du går til psykiater eller lege eller hva som helst vil ikke vises i noen andre papirer enn i din journal.(Volvat har vel eget journalsystem fordi det er privat, og jeg tror dermed ikke at dette er noe som vil vises hos din fastlege f.eks. Med mindre du ber om at papirene skal bli sendt noe sted.)

Du skal ikke skamme deg eller bekymre deg over at du skal til en psykiater. Jeg hadde tenkt omvendt: Hvorfor får jeg bare en vanlig lege når jeg sliter med et psykisk problem? Jeg hadde krevd å få en psykiater, jeg. Hehe. Eller psykolog.

Den tanken som slo meg da jeg leste innlegget ditt over her nå var at du er veldig syk. Måten du beskriver dagene dine på, den maten du nevner, hvordan du deler opp, hvordan du tenker rundt det. Alt dette er tanker jeg kjenner meg veldig godt igjen i, og de er syke. Det var på høy tid du tok mot til deg og bestilte den timen. Og det er virkelig en lettelse å lese at du skal til en psykiater. Jeg vet du har tenkt til å møte opp, og jeg håper virkelig at spiseforstyrrelsen din ikke tar over og gjør at du ikke drar likevel.

Det er riktig som gjesten over meg sier. Hvordan har kroppen din det egentlig? Fysisk kan du ikke være sunn... Er det verdt det å stappe seg full av piller som inneholder skadelige ting, i et forsøk på å ha en "slank og sunn" kropp... bare at den er kun slank, ikke sunn. Det er ikke sunt å bare spise sunt heller, eller tenke på alt som er sunt. Dette vet du nok. Å ha et forstyrret spisemønster bidrar til forstyrret kroppsbilde, som igjen bidrar til at man ikke kommer ut av sirkelen fordi man rett og slett ikke evner å se hvordan en selv henger sammen. Logikken forsvinner, kontrollen man tror man har er falsk kontroll.

Barna dine og mannen din fortjener en så fin og bra mamma og kone som du - bare i en enda bedre versjon!

Fortsett å kjempe, og pass på at du ikke faller i fella og tillater deg fler og fler piller som "en forsikring" eller "enn så lenge" osv. Det er bare selvbedrag. Før eller siden blir det INGEN piller. Fordi du MÅ.

Og husk at legen du skal til (eller psykiateren da.. ) ikke er noen mirakelperson. Vedkommende kan ikke kurere deg, men veilede deg på veien. Så ikke forvent for mye heller. Dette er en jobb. Og du har startet med det vanskeligste. Så kommer neste fase som blir vanskelig på en annen måte. Men umulig er det ikke. Og kanskje går det lettere enn du tror!

Lykke til. Hilsen gjest på 23.