Snakke til andres barn

[milla-mor]

Ja det er jo fantastisk at du er så utrolig pedagogisk. Men jeg takler ikke unger som skriker og hvis ikke foreldrene sier i fra, anser jeg det som min rett til å kjefte.

Ingen får traumatiske opplevelser med fremmedfolk som ber dem oppføre seg som folk og ikke små krapyl. Men de får en forståelse av at de lever i en verden som består av flere en bare dem!

Oioioi... Hvis du så mye som hadde vurdert å kjefte på barnet mitt, så hadde det resultert i svært så upedagogiske manøvrer fra min side.

Det begynte med å "snakke strengt", men du mener altså at man attpåtil kan kjefte litt? Barn er barn. De er slitne etter en lang dag, de òg, men de har ikke like mange måter å uttrykke dette på.

[sodapop]

Om det var et av mine barn som lå på gulvet og hylte i en butikk så hadde jeg ikke reagert negativt på om en fremmed sa til barnet mitt at "nå må du slutte å skrike,jeg får vondt i ørene mine." eller noe i den duren.

Det er stor forskjell på den slags kommentar og sur kjefting. Men en fremmed må gjerne opptre litt strengt og gi barnet mitt noe å tenke på. Mitt inntrykk er at i slike situasjoner gjør det faktisk mest intrykk om en ukjent sier noe enn om jeg gjør det.

Men så er jeg,selv om jeg er pedagog,så upedagogisk at det ikke koster meg fem øre å bære mitt barn skrikende ut av butikken.

Evt analyser om hva barnet måtte føle i det øyeblikket får noen andre ta.

Å "forstå" barnet i hel gjør jeg ikke! Dessuten,hva om barnet ikke er trøtt etter en hel dag,tvert i mot lys våken kl 13 på en lørdag i matbutikken og FREMDELES ligger på gulvet og hyler?

Hvilken unnskyldning skal man da finne på for å forklare barnets oppførsel?

It takes a village,og om andre mennesker reagerer på oppførselen til mine barn så må de gjerne gi beskjed direkte til mine barn,-SÅ LENGE de sier det på en ok måte.

[milla-mor]

Nå eskalerer jo dette helt... Det begynte med å si ifra når relativt store barn er plagsomme på flyet, med foreldrenes viten.

Men ok. Hvorfor skal et lite barn slutte å skrike i butikken, fordi en fremmed person "får vondt i ørene"? Jeg synes det er forferdelig. "Slutt å være lei deg, for det plager meg". Nei... Det er bare foreldrene som skal håndtere sine skrikende barn, men jeg synes helst de skal ta barna ut av butikken, og prøve å roe dem ned der. Og det spiller ikke noen rolle hvilken ukedag det er, eller hvilket klokkeslett. Jeg har veldig vondt for å tro at en tre-åring legger seg ned på gulvet og hyler BARE fordi h*n ikke får en sjokolade.

[Gjest Murmeldyr]

Forrige uke fløy jeg til en europeisk storby. Bak meg sitter det en familie med et barn på rundt 7-8år. Jeg var kjempesliten og ville gjerne sove. Dette var dessverre umulig da krapylet bak meg konstant satt og sparket/slo med bordet.

Foreldrene sa ingenting, bare fortsatte å fore han med sjokolade.

Etter en stund orker jeg ikke mer og snur meg rundt. Jeg sa med en rolig stemme til barnet: kan du være så snill å slutte med det der? Vi foran deg vil gjerne slappe av.

Ungen ble ganske satt ut men sluttet å sparke. Den da ble vill var moren!

Hun begynte å kjefte på meg og sa jeg hadde ingen rett til å fortelle hennes unge hva den skulle gjøre.

Var det feil av meg å snakke til barnet hennes?

Jeg syns det var greit siden han var gammel nok til å kunne skjønne såpass.

Tåler du om noen snakker til dine barn? Hvorfor/hvorfor ikke?

Er det en usynlig grense vi uten barn ikke ser?

[Gjest Gjest]

Nå eskalerer jo dette helt... Det begynte med å si ifra når relativt store barn er plagsomme på flyet, med foreldrenes viten.

Men ok. Hvorfor skal et lite barn slutte å skrike i butikken, fordi en fremmed person "får vondt i ørene"? Jeg synes det er forferdelig. "Slutt å være lei deg, for det plager meg". Nei... Det er bare foreldrene som skal håndtere sine skrikende barn, men jeg synes helst de skal ta barna ut av butikken, og prøve å roe dem ned der. Og det spiller ikke noen rolle hvilken ukedag det er, eller hvilket klokkeslett. Jeg har veldig vondt for å tro at en tre-åring legger seg ned på gulvet og hyler BARE fordi h*n ikke får en sjokolade.

Ikke jeg...

[Silmarill]

Det trådstarter forteller her er typisk å oppleve dersom foreldrene ikke forstår at dette forstyrrer menneskene som sitter forran, ved siden av ol.

Jeg mener at du trådstarter gjorde rett i å si fra!

Må også nevne at jeg syns det var ille at det var DU som måtte snakke til guttungen om dette fordi moren ikke gjordet det selv.

Moren skulle selvsagt ha forklart at man ikke gjør sånt noe da det forstyrrer andre.

At hun reagert slik hun gjordet var jo bare helt latterlig og tegn på uvitenhet....og en smule egoisme.

Endret 9. oktober 2008 av Silmarill

[milla-mor]

Ikke jeg...

Okay...

Poenget er vel at barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne, de har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, og de har rett til å slippe å ta hensyn til at de bråker mer enn det sarte sjeler synes er passende.

Barn opererer med helt andre spilleregler enn du og jeg, nettopp fordi de er barn. Og det er ikke opp til oss å bestemme hva som er akseptabel oppførsel.

[sodapop]

Okay...

Poenget er vel at barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne, de har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, og de har rett til å slippe å ta hensyn til at de bråker mer enn det sarte sjeler synes er passende.

Barn opererer med helt andre spilleregler enn du og jeg, nettopp fordi de er barn. Og det er ikke opp til oss å bestemme hva som er akseptabel oppførsel.

Joda,barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne.Barn skal bli tatt på alvor,for all del. Men hvor er grensene i dette?

Det er opp til meg å bestemme hva som er akseptabel oppførsel. Det gjør jeg hver dag,hjemme og på jobb. Vanlig folkeskikk holder lenge.Jeg er den voksne.

Da mine gutter var i treårstrassen så hørte jeg utmerket godt forskjell på om de var lei seg eller om det var trass. Det samme ser jeg på jobb hver dag. De små forstår mye. Om mine gutter skapte seg da de var ute blandt folk?Gjett om!

To treåringer som hopper rasende rundt på et kjøpesenter..... Om noen føler for å komme med en kommentar,så velbekomme. Jeg tar gjerne i mot.

Det samme med litt eldre barn som er frekke. Om mine barn blir frekke som skolebarn,så håper jeg da virkelig at noen voksen gir de klar beskjed om hva som passer seg å si. Igjen,-takk for hjelpen.

Jeg er forøvrig ikke det fnugg enig i at det bare er sarte sjeler som reagerer på barn som lager lyd.

[milla-mor]

Joda,barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne.Barn skal bli tatt på alvor,for all del. Men hvor er grensene i dette?

Det er opp til meg å bestemme hva som er akseptabel oppførsel. Det gjør jeg hver dag,hjemme og på jobb. Vanlig folkeskikk holder lenge.Jeg er den voksne.

Da mine gutter var i treårstrassen så hørte jeg utmerket godt forskjell på om de var lei seg eller om det var trass. Det samme ser jeg på jobb hver dag. De små forstår mye. Om mine gutter skapte seg da de var ute blandt folk?Gjett om!

To treåringer som hopper rasende rundt på et kjøpesenter..... Om noen føler for å komme med en kommentar,så velbekomme. Jeg tar gjerne i mot.

Det samme med litt eldre barn som er frekke. Om mine barn blir frekke som skolebarn,så håper jeg da virkelig at noen voksen gir de klar beskjed om hva som passer seg å si. Igjen,-takk for hjelpen.

Jeg er forøvrig ikke det fnugg enig i at det bare er sarte sjeler som reagerer på barn som lager lyd.

Ja, du har rett til å bestemme hva som er akseptabel oppførsel for DINE barn, ja. Men man kan ikke rusle rundt og henge seg opp i alt som ikke er slik man vil ha det. Det er godt mulig andre voksne er helt uenige i måten jeg oppdrar barnet mitt på, men det er faktisk jeg som bestemmer. Så lenge jeg ikke bryter lover, eller er fullstendig urimelig.

Det er jo fint at du ikke har noe imot at fremmede irettesetter barna dine, men jeg ville ikke akseptert det. De som jobber i barnehagen til datteren min, er mye strengere enn meg. Det er helt greit. Da er det disse voksne hun har å forholde seg til. Men på en handletur med meg, så er det jeg som skal si ifra hvis ting går over stokk og stein. Og det gjør jeg jo, så det burde ikke være problematisk for noen å havne i samme butikk som oss. Men om det skulle skje at jeg ikke tar tak i ting, så vil jeg at fremmede som blir støtt av dette, skal komme til meg. IKKE kjefte på ungen min. Dette gjelder som sagt små barn. Jeg har selv snakket til større barn, men da var ikke foreldrene med.

Endret 13. oktober 2008 av milla-mor

[Silmarill]

Jeg synes absolutt ikke ts gikk for langt. Ikke i det hele tatt.

Derimot synes jeg dèt jeg har sitert er veldig på grensen. Jobber du i den butikken? Isåfall, kan jeg kanskje forstå det. Men hvis du som kunde hadde snakket strengt til ungen min, så hadde jeg søren meg blitt forbanna.

Hei,

Skjønner hva du mener dersom noen hadde "kjeftet" eller snakket"skikkelig strengt" til ungen din - men tviler på at det var det h*n mente å gjøre-kun roe ned!

Om ungen din ligger å vrir seg i sinne på kjøpesentergulvet fordi h*n ikke får det h*n vil, (ditt barn gjør jo selvsagt ikke det, men et annet barn da.... ) du sier oppgitt nei, men ungen din fortsetter med hylingen om å få eks. akkurat DEN tingen!(gjerne en ting til 50 øre) Du sier NEI, og ungen hyler som inn i granskauens samt ekko....

Du som foresatt prøver å roe ned/snakke til barnet men ingenting hjelper - h*n hyler like høyt så han skremmer fanden på flatmark....

Når det da kommer en kunde som bøyer seg ned og sier: hva er du så lei deg for da?Du må ikke gråte så høyt for du skremmer kundene....Barnet ditt tier fordi barnet ditt blir litt flau, paff mm. Du får det bedre!

Var dette feil av kunden?

Kunden gjordet slik at du som mor slapp vrælingen, kundene i butikken samt kassadamene slapp å høre på en drittunge som vred seg i sinne fordi h*n ikke fikk det h*h pekte på!

Er ikke dette bra da? Det syns jeg.....hjelpe hverandre NÅR MAN FORSTÅR HVERANDRE!

Endret 9. oktober 2008 av Silmarill

[milla-mor]

Silmarill: Jeg har ingen problemer med mennesker som snakker til barn, hverken mitt, eller andres. Men man skal ikke kjefte, eller "snakke strengt", til fremmede barn. Det er foreldrenes oppgave å oppdra barna sine, og hvis de ikke gjør det, så kan man henvende seg til foreldrene.

"Hva er det du er så lei deg for?"...

Nå skal jeg være veeeldig vanskelig (lest litt for mye om barnepsykologi i det siste...). For barn, bør grunnen til at de er sinte, være helt opplagt. Med denne setningen, kan barna føle at de ikke har noen rett til å være sinte, for de voksne skjønner jo ikke engang hva de reagerer på.

Da er det heldigere å si noe alla "Jeg skjønner at du sikkert er sliten, og at det er kjedelig for deg å være i butikken nå...". Da gir man inntrykk at barnas følelser er helt legitime, og de slipper å føle seg fullstendig misforstått. For det spiller ikke noen rolle om HVORFOR de er lei seg. De ER lei seg. Ferdig med den saken.

"Du må ikke gråte så høyt, for du skremmer kundene...". Den synes jeg bare er helt feil. Skal barnet plutselig ha ansvar for andre, voksne mennesker?

Men nå er jeg skikkelig pirkete... I know. Og jeg er nok stort sett enig med de fleste her, bortsett fra de som ikke ser problemet med at fremmede kjefter på andres barn, fordi de gråter/skriker/vræler. Hallo...?

[Gjest Gjest]

Silmarill: Jeg har ingen problemer med mennesker som snakker til barn, hverken mitt, eller andres. Men man skal ikke kjefte, eller "snakke strengt", til fremmede barn. Det er foreldrenes oppgave å oppdra barna sine, og hvis de ikke gjør det, så kan man henvende seg til foreldrene.

"Hva er det du er så lei deg for?"...

Nå skal jeg være veeeldig vanskelig (lest litt for mye om barnepsykologi i det siste...). For barn, bør grunnen til at de er sinte, være helt opplagt. Med denne setningen, kan barna føle at de ikke har noen rett til å være sinte, for de voksne skjønner jo ikke engang hva de reagerer på.

Da er det heldigere å si noe alla "Jeg skjønner at du sikkert er sliten, og at det er kjedelig for deg å være i butikken nå...". Da gir man inntrykk at barnas følelser er helt legitime, og de slipper å føle seg fullstendig misforstått. For det spiller ikke noen rolle om HVORFOR de er lei seg. De ER lei seg. Ferdig med den saken.

"Du må ikke gråte så høyt, for du skremmer kundene...". Den synes jeg bare er helt feil. Skal barnet plutselig ha ansvar for andre, voksne mennesker?

Men nå er jeg skikkelig pirkete... I know. Og jeg er nok stort sett enig med de fleste her, bortsett fra de som ikke ser problemet med at fremmede kjefter på andres barn, fordi de gråter/skriker/vræler. Hallo...?

Nå var det ikke bare skriking og vræling det var snakk om, men å ligge og sprelle i midtgangen. Jeg hadde ikke giddet å reagere på skriking og vræling. Men å ligge og sprelle i midtgangen er ikke bra. Det går faktisk ut over andre kunders muligheter til å komme seg rundt i butikken, og om noen kommer litt for raskt rundt et hjørne med vognen kan de kjøre på ungen.

Om du tar barnet ditt ut når det oppfører seg slik, så er det jo ingen grunn til andre for å snakke til barnet ditt. Men om du IKKE gjør det, så synes jeg folk er i sin fulle rett til å si til ungen at den ikke kan ligge på gulvet og makke seg.

[Silmarill]

Silmarill: Jeg har ingen problemer med mennesker som snakker til barn, hverken mitt, eller andres.

Snakker kun evt. mildt til andre barn og spør på en meget fin måte mens jeg bøyer mine knær og spør på en fin måte samt smiler: Hvorfor er du så lei deg og sint da?

Barnet stopper å gråte, får en fin opplevelse og du handler i ro!

Huff, ja det var fæle greier gitt - ungen ble ikke redd, jeg er fornøyd, barnet smilte til meg lenge og føltes trygg og du som forelder ble?????

fornøyd?

Klin gal?

nøytral?

[milla-mor]

Nå var det ikke bare skriking og vræling det var snakk om, men å ligge og sprelle i midtgangen. Jeg hadde ikke giddet å reagere på skriking og vræling. Men å ligge og sprelle i midtgangen er ikke bra. Det går faktisk ut over andre kunders muligheter til å komme seg rundt i butikken, og om noen kommer litt for raskt rundt et hjørne med vognen kan de kjøre på ungen.

Om du tar barnet ditt ut når det oppfører seg slik, så er det jo ingen grunn til andre for å snakke til barnet ditt. Men om du IKKE gjør det, så synes jeg folk er i sin fulle rett til å si til ungen at den ikke kan ligge på gulvet og makke seg.

Jaaa... Og her kommer jeg nok engang inn på at det er helt greit å snakke til fremmede barn. Det er måten man gjør dette på som skiller mellom ok og ikke ok.

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

[quote name='milla-mor' date='09.10.2008 (20:53) ' post='6096813']

Okay...

Poenget er vel at barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne, de har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, og de har rett til å slippe å ta hensyn til at de bråker mer enn det sarte sjeler synes er passende.

Barn opererer med helt andre spilleregler enn du og jeg, nettopp fordi de er barn. Og det er ikke opp til oss å bestemme hva som er akseptabel oppførsel.

[Gjest Gjest]

Nå skal jeg være veeeldig vanskelig (lest litt for mye om barnepsykologi i det siste...). For barn, bør grunnen til at de er sinte, være helt opplagt. Med denne setningen, kan barna føle at de ikke har noen rett til å være sinte, for de voksne skjønner jo ikke engang hva de reagerer på.

Det er ikke bra å lese seg blind på barnepsykologien altså.

Barnepsykologien handler om den ideelle situasjon. Ikke hvordan det MÅ være hver eneste dag i barnets liv for at barnet skal kunne ha det bra. Om en fremmed snakker til barnet på butikken så vil ikke det skade et vanlig barn. Når man leser barnepsykologi må man alltid ha det i tankene at dette er noe man skal strekke seg etter, ikke noe man på død og liv må gjennomføre til enhver tid. Det er umenneskelig.

Det har blitt ganske vanlig at man overpsykologiserer barns oppvekst. Barn er ikke skjøre dukker som ikke tåler et skjevt ord eller en utålmodig voksenreaksjon iblant.

[milla-mor]

Snakker kun evt. mildt til andre barn og spør på en meget fin måte mens jeg bøyer mine knær og spør på en fin måte samt smiler: Hvorfor er du så lei deg og sint da?

Barnet stopper å gråte, får en fin opplevelse og du handler i ro!

Huff, ja det var fæle greier gitt - ungen ble ikke redd, jeg er fornøyd, barnet smilte til meg lenge og føltes trygg og du som forelder ble?????

fornøyd?

Klin gal?

nøytral?

Nå spør du feil person... Jeg blir selvsagt klin gal.

Nei, jeg hadde ikke reagert negativt på dette. Jeg hadde reagert på kjefting, eller beskyldninger om å pådra andre hørselskader.

I de aller, aller fleste tilfeller, så opplever jeg at folk er veldig tolerante overfor hysteriske barn.

[Gjest Gjest]

Okay...

Poenget er vel at barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne, de har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, og de har rett til å slippe å ta hensyn til at de bråker mer enn det sarte sjeler synes er passende.

Barn opererer med helt andre spilleregler enn du og jeg, nettopp fordi de er barn. Og det er ikke opp til oss å bestemme hva som er akseptabel oppførsel.

Hjelp! Hvilken planet bor du på???

Barn er en del av samfunnet, de må lære seg samfunnets spilleregler. Det du referer til her minner stygt om fri barneoppdragelse (les: ingen barneoppdragelse) som de fleste barnepsykologer i dag tør å innrømme ikke er så fordelaktig som man trodde på 70-tallet.

[milla-mor]

[quote name='milla-mor' date='09.10.2008 (20:53) ' post='6096813']

Okay...

Poenget er vel at barn har rett til å uttrykke følelser på lik linje med voksne, de har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, og de har rett til å slippe å ta hensyn til at de bråker mer enn det sarte sjeler synes er passende.

Barn opererer med helt andre spilleregler enn du og jeg, nettopp fordi de er barn. Og det er ikke opp til oss å bestemme hva som er akseptabel oppførsel.

Det handler vel også litt om å lære barn å vise hensyn til andre mennesker rundt seg. Å lære å bli et sympatisk menneske. Dette kalles oppdragelse og er lurt å begynne med når barnet er lite (allerede i barnehagen )

Man lærer barnet mye mer om sympati ved å være sympatiske overfor dette barnet, enn ved å belære barnet om hvor plagsomt det er for andre at h*n skriker. De minst sympatiske barna jeg vet om, er de som får mye kjeft.

[Gjest Gjest]

Man lærer barnet mye mer om sympati ved å være sympatiske overfor dette barnet, enn ved å belære barnet om hvor plagsomt det er for andre at h*n skriker. De minst sympatiske barna jeg vet om, er de som får mye kjeft.

Det nytter ikke bare å være sympatisk selv. Man må også være en tydelig voksen som setter grenser for barna. Selvsagt skal du være sympatisk også, men det er ikke nok.

Nå kan jo du selvfølgelig være en av de heldige foreldrene som har barn som skjønner mye sånt av seg selv. Noen barn er mer oppvakte enn andre. Men med de fleste barn er det nødvendig å være en tydelig voksen.