Stebarn er en invasjon

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at så lenge man ikke kjenner barnet, kommer det alltid til å føles som en invasjon. Jeg blir helt satt ut her når jeg leser andre skrive f.eks. at man er PLIKTIG til å være glad i stebarnet sitt. Er det en PLIKT man har??? Eller er det noe som må falle en inn naturlig?

Jeg skal stå frem og si at det er vanskelig. Kjempevanskelig å være stemor. Og jeg savner også ett eget forum for stemødre. Hvor vi slipper å få kniven på strupen for å fortelle våre innerste følelser som ikke alltid er like positive.

TIL ALLE MØDRE DER UTE, VI GJØR SÅ GODT VI KAN!!

Det har våre samboere akseptert, fordi de elsker oss.

De ser at vi gjør alt vi kan for å få det til å fungere.

Jeg for min del, greide ikke å sove på samme soverom som barnet hans. Jeg greide ikke å sove fordi det var noe fremmed der. Dette respekterte min samboer fullt ut, og sov på sofaen sammen med meg.

Jeg blir så sliten og lei av biomødre som ikke skjønner hvordan det går ann å ikke elske det lille sjarmtrollet dems. Og som sier "se til helvete å bli kvitt den drittkjerringa" bare det minste problemet oppstår.

Det handler om samarbeid og medmenneskelig forståelse mener jeg.

Dette var dagens lille utblåsning fra meg.

Og nå venter jeg vel bare på å få pepper...

He he, jeg klarer heller ikke å få sove på samme rom som stebarna. Har selvfølgelig gjort det, på ferier og slikt, men foretrekker å sove på forskjellig rom. Men jeg synes det er koselig å møtes på badet, og er ikke sjenert for å dusje eller vandre rundt i trusa på kjøkkenet f.eks, mens stebarna er der. Vi har et fint, avslappet og naturlig forhold, og er gode venner. Men dette med soving i samme rom, eller enda verre: i samme seng: det liker jeg ikke. Lurer på om det er vanlig/uvanlig/merkelig? Bare en digresjon da....

(Nå er forresten stebarna så store at de ikke kommer opp i dobbeltsenga lengre, men for noen år siden stakk det ofte i hjertet mitt når faren bar de tilbake til sin egen seng, fordi han visste at jeg ikke likte at de kom opp i vår seng. Det er fortsatt et sårt minne for meg, og jeg tenker noen ganger at vi burde kanskje hatt forskjellig soverom på den tiden. Men samtidig vet jeg jo at det også er bioforeldre som misliker samsoving med barn, og som bærer barna tilbake om natta. Jeg tror ikke ungene har tatt skade på sjela si av dette).

Men et forum kun for oss steforeldre, hvor man bare kunne overse/la være å svare på hatmeldinger fra biomødre: det hadde vært fint!!

[Regndråpe]

Godt å høre at det er fler.

Og jeg tror det er ganske normalt, ja.

Nesten så jeg vurderer å starte opp et stemor-forum her!

[Gjest bonusmor]

Godt å høre at det er fler.

Og jeg tror det er ganske normalt, ja.

Nesten så jeg vurderer å starte opp et stemor-forum her!

Se på Ris og Ros-rommet. Jeg har etterspurt et sånt rom, men KG sier nei.

[Gjest Gjest]

Se på Ris og Ros-rommet. Jeg har etterspurt et sånt rom, men KG sier nei.

Kanskje det nytter å starte en underskriftskampanje?

[Sekretæren]

Jeg syns bonusmor var et koselig ord

[Regndråpe]

Jeg syns bonusmor var et koselig ord

Jeg synes bonusmor høres rart ut Men det er jo opp til hver og en hva man ønsker å bli kalt

Endret 7. oktober 2008 av Regndråpe

[Gjest Gjest]

Jeg synes bonusmor høres rart ut Men det er jo opp til hver og en hva man ønsker å bli kalt

Stemor har en ubehagelig klang, synes jeg. I eventyrene handler det jo om den onde stemoren, og så har du stemorsblomster, og uttrykket å behandle noen stemoderlig. Å være stemor er liksom noe negativt for mange. Bonusmor høres litt mer positivt ut for meg. Barnet har allerede en mor og en far. Jeg kommer i tillegg til dem, som en ekstra bonus istedet for en ubehagelig skikkelse som er til plage for barnet.

[Gjest Gjest]

Stemor har en ubehagelig klang, synes jeg. I eventyrene handler det jo om den onde stemoren, og så har du stemorsblomster, og uttrykket å behandle noen stemoderlig. Å være stemor er liksom noe negativt for mange. Bonusmor høres litt mer positivt ut for meg. Barnet har allerede en mor og en far. Jeg kommer i tillegg til dem, som en ekstra bonus istedet for en ubehagelig skikkelse som er til plage for barnet.

Stemorsblomster er jo fine blomster som står for en støyt!

Synes stemor er et fint ord jeg.

[Bellatrix]

Stemorsblomster er jo fine blomster som står for en støyt!

Synes stemor er et fint ord jeg.

Jeg synes også det. Hvis man synes ordet stemor/far er så fælt så er det bare å begynne å bruke det positivt så blir det et positivt ord. Ordet forblir negativt hvis folk mener det er negativt.

[Regndråpe]

Stemorsblomster er jo fine blomster som står for en støyt!

Synes stemor er et fint ord jeg.

Veldig fin måte å beskrive det på!

Det skal jeg huske på!

Jeg synes også det. Hvis man synes ordet stemor/far er så fælt så er det bare å begynne å bruke det positivt så blir det et positivt ord. Ordet forblir negativt hvis folk mener det er negativt.

Helt enig!

[Gjest gg]

Når barna kommer på besøk til faren (annenhver helg) så trekker jeg meg unna når de to største er der, men er der når kun den minste er der. Dette mye på grunn av at den eldste har sagt stygge og fæle ting om meg til faren og han ikke visste jeg hørte det. Ikke så gøy å bli kalt syk i hodet osv av sønnen til den du er sammen med, og det har preget ting i ettertid. Der har jeg ofret mange kvelder på å stille opp for de og gjøre mitt beste og gikk virkelig inn for å være grei og real mot de, har vært der med et åpent sinn og så, etter en diskusjon med kjæresten så slenger gutten fra seg det verste han kan om meg med en gang han ser muligheten til det. Så når de kommer, trekker jeg meg tilbake, holder meg vekk fra hjemmet og sover borte. Hvis gutten ikke er med, men bare den minste, som jeg har fått god kontakt med, er jeg hjemme og det er en koselig helg. Jeg har mange ganger vurdert å bryte opp forholdet pga sønnen hans. Syns det er direkte uhyggelig annenhver helg. Kjæresten min sier at jeg må være der og om ikke ungene liker det, så kan de la være å komme på besøk dit. Men det syns jeg blir så feil, det er faren deres. Derfor bruker jeg annenhver helg hjemmefra men det er utrolig slitsomt å ha det slik med en gang man har litt fritid. Ser problemet om jeg en gang fikk barn selv med kjæresten og da kan jeg ikke bare forsvinne annenhver helg. At stebarn er en invasjon? De ser også kanskje på oss stemødre som en invasjon og vil gå inn for å ødelegge forholdet mellom stemor og faren. Men når det er i så stor grad at guttungen snakker så dårlig om meg og samtidig setter ut rykter om meg, så er det jammen ikke enkelt å være stemor. det er veldig vanskelig å få det til å fungere, og jeg glemmer aldri i livet det gutten der sa, uansett om jeg bryter ut av forholdet til han jeg elsker eller ikke.

[Regndråpe]

Når barna kommer på besøk til faren (annenhver helg) så trekker jeg meg unna når de to største er der, men er der når kun den minste er der. Dette mye på grunn av at den eldste har sagt stygge og fæle ting om meg til faren og han ikke visste jeg hørte det. Ikke så gøy å bli kalt syk i hodet osv av sønnen til den du er sammen med, og det har preget ting i ettertid. Der har jeg ofret mange kvelder på å stille opp for de og gjøre mitt beste og gikk virkelig inn for å være grei og real mot de, har vært der med et åpent sinn og så, etter en diskusjon med kjæresten så slenger gutten fra seg det verste han kan om meg med en gang han ser muligheten til det. Så når de kommer, trekker jeg meg tilbake, holder meg vekk fra hjemmet og sover borte. Hvis gutten ikke er med, men bare den minste, som jeg har fått god kontakt med, er jeg hjemme og det er en koselig helg. Jeg har mange ganger vurdert å bryte opp forholdet pga sønnen hans. Syns det er direkte uhyggelig annenhver helg. Kjæresten min sier at jeg må være der og om ikke ungene liker det, så kan de la være å komme på besøk dit. Men det syns jeg blir så feil, det er faren deres. Derfor bruker jeg annenhver helg hjemmefra men det er utrolig slitsomt å ha det slik med en gang man har litt fritid. Ser problemet om jeg en gang fikk barn selv med kjæresten og da kan jeg ikke bare forsvinne annenhver helg. At stebarn er en invasjon? De ser også kanskje på oss stemødre som en invasjon og vil gå inn for å ødelegge forholdet mellom stemor og faren. Men når det er i så stor grad at guttungen snakker så dårlig om meg og samtidig setter ut rykter om meg, så er det jammen ikke enkelt å være stemor. det er veldig vanskelig å få det til å fungere, og jeg glemmer aldri i livet det gutten der sa, uansett om jeg bryter ut av forholdet til han jeg elsker eller ikke.

Gir deg en god jeg. Får helt vondt i hjertet mitt når jeg leser det du skriver, og forstår VIRKELIG godt at det er tøft for deg. Men vet du, jeg må nesten si meg enig med samboeren din jeg. Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen hans er, men jeg mener at hvis han ikke klarer å oppføre seg mot deg, får enten faren hans ta en alvorsprat med han, eller så trenger han ikke å komme. Du skal IKKE være nødt til å dra vekk annenhver helg så lenge det ikke er du som er problemet!

Det mener i allefall jeg.

Håper at det ordner seg for deg veldig snart!

Gir en til jeg.

[Gjest Gjest]

Sønnen er 17 år gammel og har vist fra dag en hva han egentlig synes om meg.

Slikt som ferier og slikt syns jeg er vanskelig også. Det går f eks ikke an å feire nyttårsaften sammen. Vi gjorde det i fjor, og det var ikke særlig trivelig syns jeg.

Faren vil ikke gjøre seg uvenner med ungene siden han har de kun annenhver helg. Han vil ikke krangle med de eller ta alvorsprater når de først er der. Han vil ha det hyggelig med de.

Tror egentlig ikke at jeg orker mer av å leve slik og selv om jeg er veldig glad i kjæresten min så tror jeg at jeg skal bryte ut. Det har gått over ett år nå og ting blir ikke bedre. Det hele har ført til at jeg på en måte har "gitt opp" å bli bedre kjent med ungene for jeg vil ikke utsette meg selv for å høre på en "unge" som slenger dritt om meg og bare sitter der og himler med øynene og er direkte ufin. Slikt finner jeg meg ikke i og faren kommer ikke til å gjøre noe med oppførselen hans. Ikke bare snakker han dårlig om meg, men hvis faren ikke er hjemme og når sønnen og jeg har vært det, har det hendt at han har låst ytterdøra når jeg har gått ut etter posten og slikt sånn at jeg har blitt utlåst. Samtidig har jeg måttet sittet oppe om nettene for å vente på at han skal komme hjem fra fest slik at jeg kan åpne til han når han kommer full hjem. De gangene faren ikke har vært hjemme.

Har bestemt meg for å avslutte det forholdet, det bare går ikke lengre og jeg vil ha helgene mine tilbake der jeg kan ha det koselige og ikke måtte rømme fra hjemmet annenhver helg. Tror heller ikke at jeg kommer til å velge en mann som har unger fra før igjen, om de ikke er små. Det har gått så langt nå at jeg misliker sønnen hans sterkt så da sier det seg selv. Orker ikke å være "stemor" lengre.

[Regndråpe]

Sønnen er 17 år gammel og har vist fra dag en hva han egentlig synes om meg.

Slikt som ferier og slikt syns jeg er vanskelig også. Det går f eks ikke an å feire nyttårsaften sammen. Vi gjorde det i fjor, og det var ikke særlig trivelig syns jeg.

Faren vil ikke gjøre seg uvenner med ungene siden han har de kun annenhver helg. Han vil ikke krangle med de eller ta alvorsprater når de først er der. Han vil ha det hyggelig med de.

Tror egentlig ikke at jeg orker mer av å leve slik og selv om jeg er veldig glad i kjæresten min så tror jeg at jeg skal bryte ut. Det har gått over ett år nå og ting blir ikke bedre. Det hele har ført til at jeg på en måte har "gitt opp" å bli bedre kjent med ungene for jeg vil ikke utsette meg selv for å høre på en "unge" som slenger dritt om meg og bare sitter der og himler med øynene og er direkte ufin. Slikt finner jeg meg ikke i og faren kommer ikke til å gjøre noe med oppførselen hans. Ikke bare snakker han dårlig om meg, men hvis faren ikke er hjemme og når sønnen og jeg har vært det, har det hendt at han har låst ytterdøra når jeg har gått ut etter posten og slikt sånn at jeg har blitt utlåst. Samtidig har jeg måttet sittet oppe om nettene for å vente på at han skal komme hjem fra fest slik at jeg kan åpne til han når han kommer full hjem. De gangene faren ikke har vært hjemme.

Har bestemt meg for å avslutte det forholdet, det bare går ikke lengre og jeg vil ha helgene mine tilbake der jeg kan ha det koselige og ikke måtte rømme fra hjemmet annenhver helg. Tror heller ikke at jeg kommer til å velge en mann som har unger fra før igjen, om de ikke er små. Det har gått så langt nå at jeg misliker sønnen hans sterkt så da sier det seg selv. Orker ikke å være "stemor" lengre.

Hvis du har lyst, må du gjerne registrere deg og sende meg en PM!

Jeg forstår både at du synes det er tøft, og at du ønsker å bryte ut av forholdet når han ikke ønsker å gjøre noe med det. Utrolig dårlig gjort synes jeg!! Skal ungen bare få oppføre seg slik da, hvis han ikke liker noen (hvem som helst egentlig) når han er på besøk hos faren sin!?

Skjønner forresten også godt at du ikke ønsker å bli sammen med en ny mann med barn fra før.

til deg som har vært flink og holdt ut. Du har min fulle forståelse!

[Gjest Nilfisk]

Kjære stemor som holder på å gi opp;

Du har ikke fått et "slemt stebarn",men et stebarn med adferdsproblem.

Det der høres villt ut,og faren skulle støttet deg,vis han mener alvor med deg!

Tipper det blir like jævlig for evt. neste dame han møter.

[Gjest Gjest]

Kjære stemor som holder på å gi opp;

Du har ikke fått et "slemt stebarn",men et stebarn med adferdsproblem.

Det der høres villt ut,og faren skulle støttet deg,vis han mener alvor med deg!

Tipper det blir like jævlig for evt. neste dame han møter.

Enig!

Tror ikke det kan være mye til hverken mann eller far/oppdrager i den fyren! Hva var det egentlig ved han som du fallt for? Han høres utrolig veik ut. Føler veldig med deg. Denne sønnen kan du vel egentlig ikke klandre, han er åpenbart forstyrret på en eller annen måte, og trenger sikkert hjelp. Han er jo på sett og vis farløs også, i og med at faren er så svak.

Det behøver ikke være slik. Du har bare hatt uflaks.

[Gjest New Dawn]

Ærlig talt - hvordan kan dere dømme folk når dere kun har den ene siden av saken. Vi aner ikke hvordan bruddet har vært mellom foreldrene til barna, det kan ha vært opprivende og vanskelig .. Og for de eldste barna er det ofte mest opprivende. I mine unge år var den verst tenkelige tanken at mine foreldre skulle gå fra hverandre, og jeg var med på å gå i "sørgetog" for en venn av meg som opplevde at foreldrene gikk fra hverandre.

Problemet idag er at det er så vanlig med skilsmisser, alenemor, alenefar, samvær ditt og samvær datt at det å være gift med samme person gjennom hele livet er noe sjeldent og eksotisk.

Det er veldig sjeldent ungenes feil at de ikek klarer å takle dette - vi kan som regel - uten unntak skylde det på foreldre og eventuelt nye partnere. Kjenner flere tilfeller hvor nye partnere slett ikke klarer å forsone seg med at deres nye kjæreste har unger fra før - og da spesielt ikke tenåringer - for ofte er nye partnere barnløse og aner rett og slett ikke hvordan det er å forholde seg til ungdommer - småbarn er mye lettere - de smiler og er glad nesten uansett.

I de tilfellene jeg har sett har det bare blitt enda verre når faren har fått barn med sin nye samboer .. Da blir ungdommen frosset mer og mer ut av hjemmet, for farens hjem er faktisk ungdommens hjem også .. eller burde ihvertfall ha vært det.

[Gjest nobilian]

Enig!

Tror ikke det kan være mye til hverken mann eller far/oppdrager i den fyren! Hva var det egentlig ved han som du fallt for? Han høres utrolig veik ut. Føler veldig med deg. Denne sønnen kan du vel egentlig ikke klandre, han er åpenbart forstyrret på en eller annen måte, og trenger sikkert hjelp. Han er jo på sett og vis farløs også, i og med at faren er så svak.

Det behøver ikke være slik. Du har bare hatt uflaks.

***

Høres ut som den som får deg som steforelder også vil ha uflaks.

Hva mener du faren skal gjøre? Sette hardt mot hardt?

Slår det deg ikke i det hele tatt at man ALLTID først er far, deretter alt annet?

[Gjest Gjest]

Skal faren bare gå hen og finne ei dame som syntes det er helt topp med stebarn, men som han ikke blir i nærheten så glad i som forrige dama da?? Dette handler om at far skal ha ett godt liv også! Og hvis far aldri har vært lykkeligere, og dama føles som den perfekte, og ungene skaper helvete. Ja, da får de bare la vær å komme.

Makan til grinete, forlatte biomødre altså.

[Gjest Gjest]

Dette er ingen enkel svart-hvitt sak.

Stemor må godta at samboeren har barn fra før, det visste hun før hun gikk inn i forholdet. Hun må finne en måte å takle de vonde tingene på.

Far må gjøre de grep som trenges i forhold til barnet, selv om barnet er stort og snart voksen.

Barnet - som tross alt snart er voksen - må ta seg sammen og finne en måte å leve med stemor. Det blir for barnslig å oppføre seg sånn som blir beskrevet.

Alle har et ansvar her. Det blir for enkelt å si at "barnet er den uskyldige part". Hadde det vært snakk om en treåring, så greit. Men større barn kan man forvente mer av. De må også gjøre en innsats for å få ting til å fungere. Man kan være tverr og bare se det negative i alt, eller man kan gjøre sin del av innsatsen for at ting skal fungere.