Aleneforeldre setter standarden

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes ikke man skal klage så mye over foreldre som ikke kan komme på dugnad pga jobb. Noen må faktisk jobbe for at landet skal gå rundt. Husk at de som jobber og tjener mye faktisk betaler mer skatt, hadde det ikke vært for at en del prioriterer jobben på den måten de gjør så hadde jo ikke alene foreldre fått gratis skolegang til barna sine, og trygdede hadde ikke fått noen trygd. Det at noen jobber mye gagner faktisk samfunnet, så det må vel være ok at noen stiller opp på den ene måten og noen på den andre måten?

[Gjest Lily1]

Det er jo andre faktorer enn om man er to foreldre, aleneforelder eller 50/50 forelder som avgjør hvor travel man er. Men hvis jeg må rangere hva jeg tror, så tenker jeg at foreldre som er samværsforeldre har mest fritid, så kommer de som har 50/50, deretter foreldre som bor sammen, så de som har ex med helgesamvær og til sist de som er alene uten samværsavtale. Når det er sagt så er jeg ganske så sikker på at grad av engasjement og det å stille opp for barna og for fellesskapet har lite å gjøre med om man er enslig eller gift og hvor mange penger man har. Jeg tror det er personlighet som avgjør. Hvis man virkelig vil så får man som regel til. Jeg vet om aleneforeldre med dårlig råd som alltid er primus motor, og jeg vet om kjernefamilier med solid økonomi som aldri stiller opp på noe som helst.

Og ja, jeg syns det er pussig at aleneforeldre får til å delta på dugnad, mens kjernefamilier ikke får det til "fordi mannen min må jobbe så mye", og jeg har mye lettere for å unnskylde aleneforeldre uten avlastning som ikke klarer å stille opp enn veletablerte kjernefamilier som ikke stiller opp. På tross av at jeg ikke vet hvilke grunner de egentlig har.

Selv om jeg i hovedsak er enig i rangeringen din, lurer jeg på hvor du vil plassere de som har ektefeller/samboere som ukependler/jobber rotasjon, eller som har en annen jobb som medfører stort fravær hjemmefra selv uten overtid?

Det finnes tross alt en god del av dem, og jeg må si at de som da har hjemmeansvar møter nøyaktig de samme utfordringene når partneren er på jobb, som aleneforeldrene gjør, selv om de på papiret er to om alt.

Jeg synes det er pussig at du konsekvent utelater en så stor gruppe fra "regnestykket" ditt, og at disse ikke møter samme forståelse hos deg som aleneforeldre gjør.

Endret 15. september 2008 av Lily1

[Nigo-san]

Jeg synes ikke man skal klage så mye over foreldre som ikke kan komme på dugnad pga jobb. Noen må faktisk jobbe for at landet skal gå rundt.

Jeg tror vi trygt kan anta at de fleste som stiller på dugnader, er trenere på håndballag og fotballag, kjører og henter og baker og sitter i FAU, jobber de også Det er jo nettopp det som er saken, at med barn følger et visst ekstraarbeid også på den fronten. Det er kanskje ikke en juridisk bindende forpliktelse, men barnas hverdag ville blitt rimelig traurig dersom ingen foreldre gadd å ta litt ekstraarbeid innimellom. Det er enormt mye som er basert på frivillig innsats. Og da synes jeg prinsippet om at "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe" bør være en ledestjerne for de fleste. Det er klart, man kan velge å melde seg ut, fokusere på jobben sin (igjen: de fleste andre har jobber, de også), seg, sitt og sin fritid, og la andre ta støyten hvis de synes det er greit. Men jeg synes ikke man kan si at å jobbe overtid er å gjøre samme slags innsats for barn som å stille på dugnad eller å sitte i trivselsgruppa på skolen, eller organisere melkesalget.

Alle barn har forresten gratis skolegang.

[Gjest Lily1]

Og da synes jeg prinsippet om at "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe" bør være en ledestjerne for de fleste.

Dette mener jeg også, og hvis alle følger dette prinsippet, blir det unødvendig med "hvis jeg kan, kan alle..."- kommentarene.

Men slik var det ikke i dag. Noen foreslo 100 kr i klassekassen, mens andre mente det var for mye.

Da var det noen aleneforeldre som alle var enige om den "berømte kommentaren": "når vi som er alene kan klare 100 kroner, må da dere som er to klare det samme".

I stedet kunne disse kanskje ha akseptert at:

Alle kan kanskje ikke legge 100 kroner i klassekassa, men kanskje de kan legge til 50, en femmer, eller en tier?

Alle kan kanskje ikke møte på alle dugnader, men kanskje de kan bake en kake, eller koke en kanne med kaffe til den dugnaden de ikke kan møte til?

Alle kan kanskje ikke møte på ett møte, men kanskje de kan møte på det neste?

For at dette skal fungere, må faktisk alle godta at det er slik at noen må gjøre ting på denne måten for i det hele tatt å kunne bidra. Alle må kunne bidra med det de har mulighet til, uansett hvor bagatellmessig det kan virke på andre!

Edit:Forandret og la til.

Endret 15. september 2008 av Lily1

[Gjest Stjernedryss]

Jeg tror vi trygt kan anta at de fleste som stiller på dugnader, er trenere på håndballag og fotballag, kjører og henter og baker og sitter i FAU, jobber de også Det er jo nettopp det som er saken, at med barn følger et visst ekstraarbeid også på den fronten. Det er kanskje ikke en juridisk bindende forpliktelse, men barnas hverdag ville blitt rimelig traurig dersom ingen foreldre gadd å ta litt ekstraarbeid innimellom. Det er enormt mye som er basert på frivillig innsats. Og da synes jeg prinsippet om at "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe" bør være en ledestjerne for de fleste. Det er klart, man kan velge å melde seg ut, fokusere på jobben sin (igjen: de fleste andre har jobber, de også), seg, sitt og sin fritid, og la andre ta støyten hvis de synes det er greit. Men jeg synes ikke man kan si at å jobbe overtid er å gjøre samme slags innsats for barn som å stille på dugnad eller å sitte i trivselsgruppa på skolen, eller organisere melkesalget.

Alle barn har forresten gratis skolegang.

Selv om de fleste jobber, så jobber noen mer enn andre. De fleste jobber vel ca 100%, men så har du også de som jobber 150% og faktisk får inn en del ekstra penger i statskassa. Er ikke å jobbe overtid like viktig som å sitte i trivelsgruppa på skolen? Husk at noen faktisk er arbeidsgivere, og har et stort ansvar. Det finnes så mange ulike typer jobber som er viktige, og jeg sier ikke at å trene et idrettslag ikke er en viktig jobb, men det finnes faktisk betalte jobber som er minst like viktige.

[Gjest Stjernedryss]

Alle barn har forresten gratis skolegang.

Må du virkelig ha det inn med teskje? Skolegangen er gratis pga skattepenger. Personer som jobber mye og tjener kanskje 1 000 000 får også gratis skolegang for barna, men da har de jo betalt 500 000 kr i skatt. Det jeg mener er at man skal være glad for at noen sørger for at det kommer penger inn i statskassa også, ellers ville ikke aleneforeldre og andre fattige hatt verken skole, eller sykehus dersom de trengte det.

[Sirena]

Jeg har ikke lest ett eneste av innleggene her, bortsett fra trådstarters første, men jeg vil bare si én ting:

Jeg har unger på 5 og 7, og har vært alene med dem (så godt som 100%) i ett år. Det er himmelvid forskjell på hva jeg kunne, orket, taklet og ønsket før og nå!

Å gnåle høyt om at "andre bør kunne når jeg kan", det gjør jeg ikke. Men jeg må innrømme at jeg har tenkt det noen ganger...

[KristiAmalie]

Enig med innlegget. Når det gjelder økonomi: Selv om man er to til å skaffe inntekt, har man også flere utgifter også ettersom man er to!! "Om jeg klarer det som er en, må dere klare det dere som er to." Jeg er så lei av å høre det. Spes dem som har VALGT å være alenemamma, trives godt i offerrollen der ja. Blir så sinna!

[Gjest Gjest]

"Om jeg klarer det som er en, må dere klare det dere som er to." Jeg er så lei av å høre det. Spes dem som har VALGT å være alenemamma, trives godt i offerrollen der ja. Blir så sinna!

Ja, for det er jo så veldig mange som velger å være alenemor eller -far!

Og - "offerrolle"!?!

Si meg, har du prøvd å være aleneforelder noen gang? Jeg har bein i både huet og ræva, det må man ha for å holde huet over vannet som aleneforelder, så kom ikke her og slenge rundt seg med lite gjennomtenkte ord, takk!

I vår barnehage forventes akkurat det samme av aleneforeldre som av de andre; x antall dugnadstimer uten barn tilstede. Det blir dobbelt så mye på meg, det, som på de fleste andre! Du aner tydeligvis ikke hvor stor belastning det er for veldig mange å være aleneforelder.

Greit nok at det finnes idioter også blant aleneforeldre, selvfølgelig gjør det dét. Jeg gidder ikke kommentere selv om jeg av og til har lyst; jeg vrenger og vrir på meg selv og alt og alle for å følge opp, strekke til, møte opp, og JA, det kan til tider virke forunderlig hvor fryktelig vanskelig det er for par å få ting til å gå opp. Men folk er i ulike situasjoner, i par eller ikke, så jeg holder undringen min for meg selv. I tilfelle.

[Kosemose]

Må du virkelig ha det inn med teskje? Skolegangen er gratis pga skattepenger. Personer som jobber mye og tjener kanskje 1 000 000 får også gratis skolegang for barna, men da har de jo betalt 500 000 kr i skatt. Det jeg mener er at man skal være glad for at noen sørger for at det kommer penger inn i statskassa også, ellers ville ikke aleneforeldre og andre fattige hatt verken skole, eller sykehus dersom de trengte det.

OK, så du mener at folk som har ekstremt viktige jobber der de tjener ca 1 million og jobber masse overtid har bedre grunn enn "røkla" for å droppe dugnad - fordi de skatter mer enn hvermansen? Jeg tviler på at motivasjonen for å jobbe "150%" er at de så gjerne vil skatte mer... Jeg mener at folk får jobbe så mye eller lite de bare vil, men har de barn så syns jeg det er en lusen unnskyldning at de ikke kan stille opp for barna og fellesskapet barna er med i fordi de må jobbe 150%. Ingen er nødt til det, og gjør man det så er det vel ut fra egoistiske motiver som økt lønn, prestisje, morsommere arbeidsoppgaver, etc. Det er godt mulig at ikke alle har et valg, men når jeg ser alenemødre som ikke har fungerende samværsavtaler som klarer å stille opp, så har jeg ikke voldsomt med sympati over kjernefamilier som ikke klarer å delta på dugnad. Til tross for skiftarbeid. De aller fleste får til det de virkelig vil er min erfaring.

[Gjest Stjernedryss]

OK, så du mener at folk som har ekstremt viktige jobber der de tjener ca 1 million og jobber masse overtid har bedre grunn enn "røkla" for å droppe dugnad - fordi de skatter mer enn hvermansen?

Nei, men jeg sier at det også er en måte å bidra til fellesskapet. Jeg mener ikke at den grunnen til å droppe dugnad er viktigere enn andre grunner, det finnes helt sikkert andre grunner som er like viktige. Folk er forskjellige, men det betyr jo ikke at man ikke bidrar.

[Gjest Gjest]

Nei, men jeg sier at det også er en måte å bidra til fellesskapet. Jeg mener ikke at den grunnen til å droppe dugnad er viktigere enn andre grunner, det finnes helt sikkert andre grunner som er like viktige. Folk er forskjellige, men det betyr jo ikke at man ikke bidrar.

Jeg vet ikke om dette er å "bidra" til fellesskapet på samme måte.

De aller fleste av oss jobber og betaler skatt i større eller mindre grad - og for enkelte er jobb/karriere så viktig at de ofrer mye tid på det - noe som betaler seg i form av penger/prestisje.

Arbeid av type foreldremøte "belønnes" ikke på samme måte. En gyldig sammenligning ville kanskje være frivillig organisasjonsarbeid e.l.

[Gjest Ikke innlogget Tusenfryd]

Å bruke argument som at "når jeg klarer/kan, så kan/klarer alle" er så ufattelig respektløst og nedlatende at for meg hadde det trigget en vrangvilje jeg overhode ikke egenltig ønsker å slippe frem i lyset.

Hva vet folk om folks situasjon? Og om hvorfor? Hva har min årsinntekt å si for at akkurat den måneden er det trangt - veldig trangt? Og hva sier dugnadsviljen til de med "helsemessige utfordringer" som blir nevnt her? Hvordan kan noen si at "når jeg har tid har du" til noen som har en som ligger hjemm i et mørkt og stille rom på tredje døgnet? Hvordan kan noen forvente at selv om man har besteforeldre i nærheten så har men alltid barnevakt?

Å, jeg kjenner jeg blir dritprovosert.

MEN - jeg blir like provosert av de som aldri kan noe, aldri stiller opp på dugnad i barnehagen, borettslaget etc - de som alltid flyter på andres velvilje og dugnadsvilje. For ja, det handler om vilje. Ikke evne. Alle kan gjøre noe. Om man ikke kan rake plen eller bygg sandkasse, så kan man koke en kaffekanne eller lage en skuffekake. Og kan man ikke bake, så kanskje man hjemmefra organisere gevinster til lotteri - hva vet jeg.

Jeg vet at ingen vet alles situasjon, aleneforeldre eller ikke og jeg vet at alle kan bidra med noe. Man må bare gi beskjed om det og høre etter hva folk sier.

Og jeg har ikke barn i skolealder, men alt jeg har hørt om skolen, så er det ikke gratis. Det er stadig penger til gaver, turer, og kaker er ikke gratis å bake...

[Nigo-san]

Må du virkelig ha det inn med teskje? Skolegangen er gratis pga skattepenger. Personer som jobber mye og tjener kanskje 1 000 000 får også gratis skolegang for barna, men da har de jo betalt 500 000 kr i skatt. Det jeg mener er at man skal være glad for at noen sørger for at det kommer penger inn i statskassa også, ellers ville ikke aleneforeldre og andre fattige hatt verken skole, eller sykehus dersom de trengte det.

Ja, jeg må visst ha det inn med teskje, for det har aldri falt meg inn at skolen har noe med skattepenger å gjøre. *blånn*

Poenget er at jeg synes ikke foreldrenes inntekt har noe med saken å gjøre! Eller skal vi si det sånn at alle som tjener over 800000 i året kan slippe foreldremøter? De som tjener over en mill kan i tillegg droppe all kakebaking og dugnader? Og de virkelige bidragsyterne, de som håver inn flere millioner i året, de kan godt droppe juleavslutningen også, de trenger jo ikke bruke av sin verdifulle jobbtid for noe så teit som Jesus og Maria-skuespillet til andreklasse der poden spiller esel. Eventuelt kan de få unger og sette dem ut på anbud.

Det er ikke det at jeg ikke ser hvor du vil, men jeg er rett og slett ikke enig. Selv om du tjener hvor mye som helst, så kan du ikke bare vifte med skatteseddelen hver gang det kommer et spørsmål om frivillig innsats (som man, etter min mening, må forvente dersom man VELGER å skaffe seg barn). Du snakker som om det er en overarbeidet minoritet som nærmest betaler alt for alle, mens sannheten vel er nærmere det at de fleste av oss innhar ulike roller i løpet av et liv. Eller har ikke disse supermenneskene som skal slippe å engasjere seg i barnas hverdag tenkt å bruke sykehusene,veiene og pensjonen de er med på å finansiere heller?

Og jeg har ikke barn i skolealder, men alt jeg har hørt om skolen, så er det ikke gratis. Det er stadig penger til gaver, turer, og kaker er ikke gratis å bake...

Hæh?

Det finansieres vel også over skatteseddelen til de stakkarene som jobber og sliter for at "fattige aleneforeldre" skal ha tid til sånt dill som å bake kake

(Spøk til side, så er det absolutt noen småutgifter. Men det er ganske strenge grenser for hva slags utgifter man kan "pålegges" direkte eller indirekte i skolens regi. Det er for eksempel ikke lov at klasseforstander planlegger klasseturer som koster over en viss sum- som er ganske liten. Korriger meg hvis jeg tar feil, noen, men dette har vært oppe gjentatte ganger når klassene til avkommet har ønsket å arrangere ting utenom skoletid.)

[KristiAmalie]

Ja, for det er jo så veldig mange som velger å være alenemor eller -far!

Og - "offerrolle"!?!

Si meg, har du prøvd å være aleneforelder noen gang? Jeg har bein i både huet og ræva, det må man ha for å holde huet over vannet som aleneforelder, så kom ikke her og slenge rundt seg med lite gjennomtenkte ord, takk!

I vår barnehage forventes akkurat det samme av aleneforeldre som av de andre; x antall dugnadstimer uten barn tilstede. Det blir dobbelt så mye på meg, det, som på de fleste andre! Du aner tydeligvis ikke hvor stor belastning det er for veldig mange å være aleneforelder.

Greit nok at det finnes idioter også blant aleneforeldre, selvfølgelig gjør det dét. Jeg gidder ikke kommentere selv om jeg av og til har lyst; jeg vrenger og vrir på meg selv og alt og alle for å følge opp, strekke til, møte opp, og JA, det kan til tider virke forunderlig hvor fryktelig vanskelig det er for par å få ting til å gå opp. Men folk er i ulike situasjoner, i par eller ikke, så jeg holder undringen min for meg selv. I tilfelle.

JA det er dem som velger å bli alenemamma. Og da mener jeg at du har tatt et valg om å være nettopp det. Og ja jeg har sett mange spille offerrollen til å få viljen sin igjennom.

[Gjest nextlife]

JA det er dem som velger å bli alenemamma. Og da mener jeg at du har tatt et valg om å være nettopp det. Og ja jeg har sett mange spille offerrollen til å få viljen sin igjennom.

Jeg vil tro at de som "velger" å bli aleneforeldre har sine grunner for det.

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro at de som "velger" å bli aleneforeldre har sine grunner for det.

Ja, det er da bare å dra en liten tur til Danmark så kan man jo greit lage barn uten partner. Dermed slipper man å forholde seg til noen mann og man kan spille litt på "se så synd det er i meg som må klare alt selv" rollen.

[Gjest Piper]

Nei, men jeg sier at det også er en måte å bidra til fellesskapet. Jeg mener ikke at den grunnen til å droppe dugnad er viktigere enn andre grunner, det finnes helt sikkert andre grunner som er like viktige. Folk er forskjellige, men det betyr jo ikke at man ikke bidrar.

De som ikke er med på dugander, foreldremøter og andre aktiviteter som barna er med på, er IKKE med på å bidra til fellesskapet. De som jobber så mye som du snakker om, velger dette selv fordi de liker å jobbe. De jobber ikke mye for å betale mer skatt, men rett og slett fordi de ønsker å tjene mest mulig selv. De burde heller ikke få barn, for de har rett og slett ikke tid til å ta seg av barna. Men du mener kanskje at en barenvakt eller noe slikt kan gjøre den jobben, sånn at foreldrene kan tjene masse penger.

Men det er ikke å bidra til felleskapet for barna, men rett og slett så sluntrer de unna slike ting med unnskyldningen om at de må jo jobbe for at barna til aleneforeldre og fattige skal få gratis skole. Er helt utrolig at noen sitter med en slik tankegang.

Til din informasjon så bidrar alle ie t samfunn, enten de tjener en million eller mye mindre. Og uten alle de som tjener mye mindre, ville nok ikke landet vært så rikt som det er i dag. For det er fåtallet av de som tjener en million, men det er mange tusen som tjener mye mindre. Derfor vil jeg heller si at de som jobber så mye at de ikke gidder bry seg om foreldremøter ol, er også de menneskene som er superegoister. De tenker bare på seg selv, og bryr seg i alle fall ikke om barna.

[Gjest Lily1]

Må du virkelig ha det inn med teskje? Skolegangen er gratis pga skattepenger. Personer som jobber mye og tjener kanskje 1 000 000 får også gratis skolegang for barna, men da har de jo betalt 500 000 kr i skatt. Det jeg mener er at man skal være glad for at noen sørger for at det kommer penger inn i statskassa også, ellers ville ikke aleneforeldre og andre fattige hatt verken skole, eller sykehus dersom de trengte det.

Jeg ser vel slik på det, at de som tjener 1 000 000 er faktisk av dem som har mulighet til å ta seg fri en time eller to en kveld, uten at det velter hele familieøkonomien...

[Gjest Lily1]

Nå har jeg akkurat snakket med en annen mor, aleneforelder hun også, og det er ikke bare "to-foreldre-familier" disse aleneforeldrene setter standarden for, de setter også standarden for andre aleneforeldre...

"Jeg vet hvordan det er! Jeg vet hvor vanskelig det er, for jeg er i samme situasjon som deg. Og hvis jeg klarer det, klarer du det også" fikk hun beskjed om i går.