Gå til innhold

Når man mislykkes i kjærligheten - hver gang


Gjest Gjest

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest annalovinda
Dere som svarer slik, hvordan har kjemien vært? tenkt over det?

Har vel tenkt som så at kjemien kan komme hvis begge vil dette, men ser jo at det blir feil å tenke slik.

Tror nok at kjemien må være tilstede fra børjan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vel tenkt som så at kjemien kan komme hvis begge vil dette, men ser jo at det blir feil å tenke slik.

Tror nok at kjemien må være tilstede fra børjan.

Ja,kjemi må være der fra begynnelsen, fra begges side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående lykke så har man jo ansvar for egen lykke. Jeg kan ikke sitte og tromme med fingrene i mitt ensomme singelliv og vente på Mannen som skal komme og gjøre meg lykkelig! Herregud for et umenneskelig press på den mannen da?!

Jeg må gjøre meg lykkelig, og for min del er det å ha det rent og ryddig rundt meg hjemme, ha en passe dose alenetid og en passe dose sosialt liv, en jobb jeg trives i, gode venner, gjerne en hund å gå tur med (låne naboen sin f.eks), følelsen av å mestre ting, reise, dra på konserter osv. Først når man har det bra med seg selv er det rom for å finne en å være lykkelig sammen med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Gjest

Kjære trådstarter :)

Jeg vil gjerne fortelle deg min historie, som på ett vis har lignet litt på din..

Jeg tar det helt fra starten på mitt "kjærlighetsliv"..

Da jeg var 16 år, møtte jeg en gutt som var 3 år eldre enn meg og jeg fallt PLADASK! Jeg var så forelska at jeg gråt når jeg la meg om kvelden, visste ikke hva jeg skulle ta meg til - var helt fjern både hjemme, blandt venner og skole. ALT jeg ville i livet var å bli hans.. Vi ble gode venner fra dag en, og holdt kontakten ofte og flørtet.. Han var beskjeden...jeg var beskjeden...jeg var pesimistisk..trodde at ville han ha meg hadde han tatt meg, for jeg var ganske åpenlyst forelsket i han og hadde delvis sagt det til han. Dette pågikk i 3 år...jeg var like forelska, men turte nå ikke å ta steget med å si "hva blir det til? Blir det oss to?". Jeg var redd vennskapet vårt skulle gå i dass, tilfelle han bare ville være gode venner..noe jeg trodde..

Så kom dagen jeg var ferdig på videregående og skulle velge utdanning.... jeg måtte flytte, og vi havnet lenger unna hverandre.. Jeg hadde fortsatt ikke "gitt opp", men etter 3 år tenkte jeg at....jaja...jeg er vel bare nødt til å forsøke å komme meg videre...og det var DA mitt mislykka kjørlighetsliv starta!

Jeg møtte gutter der jeg hadde flyttet - flotte gutter. Men HVER GANG gikk det rett vest. Ikke én gang gikk det veien.. Jeg klarte rett og slett ikke å bryte barrieren og la det bli seriøst, for jeg hadde heletiden min første kjærleik i bakhodet.. det gjorde at jeg sikkert sendte ut signaler som virket negativt på guttene og de trakk seg alltid unna...dessuten er jeg MAX kresen når det kommer til menn...de skal være rimelig perfekt i mine øyne før jeg "hopper i det med begge bena"! Jeg begynte å bli ulykkelig...skulle jeg ALDRI få noen?! Hva var galt med meg??

Studietia på 2 år gikk..og på våren før jeg sluttet, begynte kontakten mellom meg og drømmegutten hjemme plutselig å ta seg opp til et annet nivå. Var som om han hadde satt inn et lite "støt". Jeg begynte å være hos han i helgene, og vi ble sakte men sikkert mer og mer sammen. Uten at jeg engentlig oppfatet det. Jeg gjorde ferdig skolen og flytta hjem igjen. Og vi fortsatte. Nå er jeg 25 år, og har verdens nydeligste kjæreste - nettopp han :rødme:

Nå i ettertid har vi snakket om det, og det værste er at han følte liksens som meg... han ville være sammen meg meg fra dag en, men var redd for å føkke opp vennskapet...trodde ikke jeg ville - siden jeg flyttet og alt..

Vi har vært sammen et par år nå, men jeg skulle altså gå rundt i ca 7 år og være ulykkelig og tro noe var galt med meg, siden ingen ville ha meg og jeg følte jeg mislykktes HVER FORBANNA GANG..

Ville bare fortelle historien min, for å vise deg at det finnes håp, selv om det ser aldri så mørkt ut :) selv om du kanskje ikke er helt i samme situasjon som jeg var, er sikkert følelsene mye det samme..

Stå på! Du lykkes til slutt! :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...