Når man mislykkes i kjærligheten - hver gang

[Gjest Gjest]

Hei dere,

Håper det er noen i samme situasjon som kanskje kan gi noen trøstende ord.

Jeg sliter fryktelig psykisk med at jeg alltid mislykkes i kjærligheten. På en eller annen måte. Enten om det er kjemi, tiltrekning, interesser etc. Men det blir aldri en lykkelig slutt. Ikke en eneste gang. Lengste forholdet var på 2 år og det er 5 år siden.. I de siste 5 årene har det bare vært uflaks. 5 forholdsforsøk som alle har gått rett vest. Synes det er mye.. Hvordan kan man få tilbake troen på kjærligheten?

Jeg har fått høre flere ganger (av både gutter og jenter) at jeg er søt, pen, morsom og snill! Dette er fryktelig tærende på selvtilliten og får meg en knekk hver gang, blir sittende å lure på hva jeg gjør galt eller hvorfor jeg er så uheldig. Noen dager blir jeg bare liggende inne med tårer som renner i stri strømmer, uten kjærlighet som lykkes føles livet så meningsløst..

Jeg vil så gjerne treffe en person jeg passer sammen med og som liker meg for den jeg er, som elsker meg og ønsker å være sammen med meg. En armkrok å ligge i.

Mulig jeg blir for fort betatt, det kan hende.

Men vanskelig å styre..

Jeg er "bare" 24.. Så mange vil si at jeg fortsatt har mye tid men..

Har noen noen kloke ord til meg, som har vært/er i samme situasjon. Så slipper jeg å føle meg så alene om dette.

Mvh Caroline. (som prøver til beste evne å være positiv, men som ikke lykkes helt)

[waco]

Det er kanskje litt kjipt å si det Caroline, men det å prøve seg på forhold er jo en del av gamet.

Jeg er litt sånn som mange, håpløs romantiker som innbiller seg selv at det er mening med livet og ikke bare det, men at andre mennesker er her i livet på grunn av meg selv, og ikke jeg som er her på grunn av andre mennesker.

Å gruble seg til at livet er en lidelse og å se for seg de verste scenarioer bare for å muntre seg opp går nok ikke.

Men er det noen vits å gå rundt å være lykkelig da? Ingen unner jo andre mennesker lykke, man hører jo bare en masse falske påstander som for eksempel "jeg er så glad på dine vegne" når man ankommer et bryllup, og ikke sannheten"jeg er så misunnelig på deg". Er man glad og lykkelig så burde man tie om det ihverfall.

De fem forholdsforsøkene, hvor langt inn i forholdene var dem, bodde dere sammen? hadde dere kjønnslig "omgang" med de? Var de guttene utroe, eller var din lyst usikker?

er livet komplett bortsett fra partner? eller er det slik at med en partner så blir det fullkomment?

har alltid lurt på hva kjærligheten er for noe, er det to trær som er plantet ved hverandre for å vokse i hverandre? eller er det to mennesker som løfter hverandre for å bli en enhet?

[Gjest Gjest]

Det er kanskje litt kjipt å si det Caroline, men det å prøve seg på forhold er jo en del av gamet.

Jeg er litt sånn som mange, håpløs romantiker som innbiller seg selv at det er mening med livet og ikke bare det, men at andre mennesker er her i livet på grunn av meg selv, og ikke jeg som er her på grunn av andre mennesker.

Å gruble seg til at livet er en lidelse og å se for seg de verste scenarioer bare for å muntre seg opp går nok ikke.

Men er det noen vits å gå rundt å være lykkelig da? Ingen unner jo andre mennesker lykke, man hører jo bare en masse falske påstander som for eksempel "jeg er så glad på dine vegne" når man ankommer et bryllup, og ikke sannheten"jeg er så misunnelig på deg". Er man glad og lykkelig så burde man tie om det ihverfall.

De fem forholdsforsøkene, hvor langt inn i forholdene var dem, bodde dere sammen? hadde dere kjønnslig "omgang" med de? Var de guttene utroe, eller var din lyst usikker?

er livet komplett bortsett fra partner? eller er det slik at med en partner så blir det fullkomment?

har alltid lurt på hva kjærligheten er for noe, er det to trær som er plantet ved hverandre for å vokse i hverandre? eller er det to mennesker som løfter hverandre for å bli en enhet?

Tusen takk for svar, snille deg.

På de 5 årene så har ting vært som følger:

2 stk har jeg bodd sammen med og vært kjæreste med i ca ett år, i begge forhold. Her endte det pga ulikheter og problemer generelt i forholdet. Disse 2 har dog elsket meg svært høyt, med det gikk da som sagt ikke pga flere ting.

4 stk har jeg rotet (ink. sex) med og likt godt. Her er det DE som ikke har villet gå inn i et forhold pga manglende følelser, kjemi og tiltrekning. Alle har syntes jeg har vært pen og hyggelig, men. Men de har ikke følt en rett følelse for meg. Jeg har villet ha de og har dermed blitt avvist.

Og sånt tar jo litt knekken på selvtilliten, hvorfor de ikke har følt noe mer, på en måte. Hva man evt. gjør feil, eller om man bare har støtt på feil personer, vanskelig å si.

:/

- C

[Gjest Gjest]

Og jeg klarer ikke føle at livet er fullkomment før jeg har noen.. Er noe som mangler..

Men jobber og har det greit ellers, men føler bare et stort savn og et knekk i selvtilliten.

[waco]

nåda, jeg tror jeg bare later som jeg er snill.

Det å være forelsket i en som ikke elsker en igjen er så vondt at man ikke kan beskrive det. Kan man finne bedre bevis for utakknemlighet? Å gå rundt å fantaserer, dagdrømme og skape seg fine historier i sitt indre bare for sløseri? Hva er vitsen da?

Jeg har alltid likt å ha et litt distansert forhold til damer, å skape avstand er betryggende rett og slett av de årsaker du nevner, lage tillit og trofasthet bare for å bli avslått? Bruke virkemidler som kjærlighet og forelskelser og trofasthet bare for å få et avslag i retur?

Alle skjønner jo at dette går i lengden. Skal man bli utmattet for ingen nytte er jo å drive bedrag mot en selv.

Til tross for alle mine forhåndsregler og sikkerhetsforanstaltninger så har det hendt at skjebnegudinnen har gått forbi min dør og banket på. selv om jeg med hele min person, hele mitt vesen og alle mine fakter viser "gå vekk!", så har lykken av og til sluppet gjennom de lås jeg har laget for meg selv.

Det er synd å si det men lykkelig tror jeg neppe man kan bli av andre mennesker med mindre man er lykkelig alene, målet er jo å skape lykke for andre, og ikke andre skal lage lykke for en selv, er det ikke?

[Gjest Gjest]

nåda, jeg tror jeg bare later som jeg er snill.

Det å være forelsket i en som ikke elsker en igjen er så vondt at man ikke kan beskrive det. Kan man finne bedre bevis for utakknemlighet? Å gå rundt å fantaserer, dagdrømme og skape seg fine historier i sitt indre bare for sløseri? Hva er vitsen da?

Jeg har alltid likt å ha et litt distansert forhold til damer, å skape avstand er betryggende rett og slett av de årsaker du nevner, lage tillit og trofasthet bare for å bli avslått? Bruke virkemidler som kjærlighet og forelskelser og trofasthet bare for å få et avslag i retur?

Alle skjønner jo at dette går i lengden. Skal man bli utmattet for ingen nytte er jo å drive bedrag mot en selv.

Til tross for alle mine forhåndsregler og sikkerhetsforanstaltninger så har det hendt at skjebnegudinnen har gått forbi min dør og banket på. selv om jeg med hele min person, hele mitt vesen og alle mine fakter viser "gå vekk!", så har lykken av og til sluppet gjennom de lås jeg har laget for meg selv.

Det er synd å si det men lykkelig tror jeg neppe man kan bli av andre mennesker med mindre man er lykkelig alene, målet er jo å skape lykke for andre, og ikke andre skal lage lykke for en selv, er det ikke?

Ja, man føler som du sier, en utakknemlighet.. Og et knust selvbilde.

Hater den "du er veldig pen, morsom og hyggelig, men jeg er ikke forelsket". Da er det ut med klørene. Skjønner ikke hvorfor de kan bli så veldig "anti-forelska" når alt det er på plass.

Kanskje vi burde melde oss inn i en "klubb" for alle de som mislykkes. Der vil vi garantert møte noen som IKKE sårer.

Jeg har tenkt på å bli lesbisk flere ganger, føler det er sinnsykt mange lykkelige lesbiske par! Men, man kan jo ikke akkurat velge det.

Tror jeg skal slutte å forelske meg, rett og slett bare unngå alle stedene man kan bli nettopp det. Sette på en lås på hjertet. For det er trist å være alene, men det er ENDA tristere å bli avslått og få døra i trynet.

[Gjest Stjernedryss]

Det er synd å si det men lykkelig tror jeg neppe man kan bli av andre mennesker med mindre man er lykkelig alene, målet er jo å skape lykke for andre, og ikke andre skal lage lykke for en selv, er det ikke?

Der tar du nok feil. Målet er å skape lykke sammen. Det vil si at man gjør hverandre lykkelig. Det er faktisk ikke så lett å bli lykkelig selv, når man ikke har noen å bry seg om.

[waco]

du har nok rett i det stjernedryss, det er nok meget mulig at to ulykkelige kan bli lykkelig sammen.

Selv om jeg var garderte meg selv ved å være tilfreds som singel, så føler jeg meg nok lykkeligere nå av å være i samboerskap, basert på forholdet vårt. Det har nok noe med at gleder man har er kjedelige om man ikke deler dem.

[Gjest Gjest]

Det er synd å si det men lykkelig tror jeg neppe man kan bli av andre mennesker med mindre man er lykkelig alene, målet er jo å skape lykke for andre, og ikke andre skal lage lykke for en selv, er det ikke?

Du har sagt mye rart her, og mye negativt.

Men jeg er enig i det du sier her.

[Gjest virvelvind]

Tror jeg skal slutte å forelske meg, rett og slett bare unngå alle stedene man kan bli nettopp det. Sette på en lås på hjertet. For det er trist å være alene, men det er ENDA tristere å bli avslått og få døra i trynet.

Det er det som er det kjipe da, forelsket kan du bli hvor som helst. Jeg trodde jeg var helt trygg helt til jeg begynnte i ny jobb.

[Gjest Gjest_lena_*]

Jeg har nettopp blitt dumpet etter nok et forsøk på å skape et forhold, og føler meg like mislykket som deg. Akkurat nå vil jeg bare gi opp å prøve, for det gjør så utrolig vondt når det aldri fungerer. Før levde jeg det bekymringsløse singellivet, men etter at jeg har begynt å savne en kjæreste og latt meg rive med av følelser og satset på å bygge forhold så har ting gått skeis.

Selvtilliten min har fått et alvorlig knekk, for jeg har litt av samme greia som deg.. menn faller fort for førsteinntrykket av meg, men når vi blir bedre kjent og skal bli mer seriøse så funker det ikke. Mange liker meg, men ingen ender opp med å elske meg. Ingen forstår hvordan ei som får menn til å falle som fluer kan være kjæresteløs og gjennomgripende ulykkelig. Jeg må gjøre noe alvorlig galt.. men jeg vet ikke hva.

Jeg er visst skapt til å ha korte, følelsesløse forhold og vil prøve å fortsette med det. Sette en lås på hjertet som du sier. Orker ikke smerten ved avvisning lengre, det blir bare tyngre og tyngre for hver gang.

[Gjest annalovinda]

Kjenner meg igjen i mye som er blitt sagt her.

Det er noe med å komme over den første kneiken for å kunne starte et forhold. Jeg kommer aldri over den, føler jeg - selv om jeg stadig får høre at jeg er pen,flott,sjarmerende osv.- Det er ikke DER problemet ligger.

Og jeg sier tydelig ifra at jeg er seriøs, og ikke interessert i noe kortvarig eventyr. Jeg har hatt to langvarige forhold og er i førtiårene, så det er sagt.

Har så lyst på kjæreste nå at jeg vet snart ikke hva jeg gjør. Passer jo på å ikke virke desperat, men det ligger vel tjukt utenpå en, antar jeg.Sukk.

Jeg går stadig rundt og lurer på hvorfor ingen menn er interessert i å bli kjent med meg på en ordentlig måte; lære meg å kjenne, sette pris på mine særegenheter, spøke med meg, erte meg litt, rose meg når det er fortjent, trøste meg når jeg er syk osv- altså hele pakken.

Mange av de man treffer på nettet, gidder ikke gå i dybden, tydeligvis- for hvis man begynner å spørre/snakke om mer seriøse sider ved livet, så er det bare videre til neste.

Og så sitter man der som et stort spmltegn, og lurer på hva som er galt med meg.- Jeg vil nesten påstå at jeg er for god for enkelte. Det er ikke noe galt med meg!

[Gjest Gjest]

Hei! det høres trist ut å være deg, kjenner meg igjen i mange av dine følelser, for selv har jeg aldri vært sammen med noen jente 21

[Gjest Gjest]

Bør ikke denne ligge under "Samliv og relasjoner"?

[Gjest Daisy Dean]

Hei dere,

Håper det er noen i samme situasjon som kanskje kan gi noen trøstende ord.

Jeg sliter fryktelig psykisk med at jeg alltid mislykkes i kjærligheten. På en eller annen måte. Enten om det er kjemi, tiltrekning, interesser etc. Men det blir aldri en lykkelig slutt. Ikke en eneste gang. Lengste forholdet var på 2 år og det er 5 år siden.. I de siste 5 årene har det bare vært uflaks. 5 forholdsforsøk som alle har gått rett vest. Synes det er mye.. Hvordan kan man få tilbake troen på kjærligheten?

Jeg har fått høre flere ganger (av både gutter og jenter) at jeg er søt, pen, morsom og snill! Dette er fryktelig tærende på selvtilliten og får meg en knekk hver gang, blir sittende å lure på hva jeg gjør galt eller hvorfor jeg er så uheldig. Noen dager blir jeg bare liggende inne med tårer som renner i stri strømmer, uten kjærlighet som lykkes føles livet så meningsløst..

Jeg vil så gjerne treffe en person jeg passer sammen med og som liker meg for den jeg er, som elsker meg og ønsker å være sammen med meg. En armkrok å ligge i.

Mulig jeg blir for fort betatt, det kan hende.

Men vanskelig å styre..

Jeg er "bare" 24.. Så mange vil si at jeg fortsatt har mye tid men..

Har noen noen kloke ord til meg, som har vært/er i samme situasjon. Så slipper jeg å føle meg så alene om dette.

Mvh Caroline. (som prøver til beste evne å være positiv, men som ikke lykkes helt)

Ikke gi opp, kjære TS! Har du lest boka "the secret"? Den funka for meg. Borte er all bitterhet, tvil, usikkerhet,kjedsomhet,negativitet,og håpløshet. og igjen står jeg med en flott kjæreste(den beste), jeg fikk drømmejobben 2 mnd etter at jeg leste den, jeg fikk god lønn, og rett og slett et helt fantastisk liv, med utrolig fantastiske mennesker som jeg aldri ville ha blitt kjent med var det ikke for ordene som står skrevet i denne boka.

[Gjest DD]

Hei! det høres trist ut å være deg, kjenner meg igjen i mange av dine følelser, for selv har jeg aldri vært sammen med noen jente 21

Les the secret:) you are worth it, fantastiske menneske:)

[Gjest Gjest]

Bør ikke denne ligge under "Samliv og relasjoner"?

Det er mange måter å sørge på.

[Gjest Gjest]

Jeg har sett mange mennesker gå i gjennom slike faser er livet, ALLE blir avist en eller annen gang, ingen mennsker som er garantert noe som helst.

jeg er 110 prosent sikker på at det går på manglende kjemi, dere har ikke møtt de rette menneskene enkelt og greit.

kjenner en som var ganske så ensom, datet i hvertfall 8 år før han fant henne som han nå skal gifte seg med, han opplevde mye dritt, avisning og leie tanker på veien..

[Gummiloppa]

Dette her er det story of my life... Mislykkes også gang på gang, og blir like såra hver gang. Det tærer på hele kroppen

[Gjest annalovinda]

jeg er 110 prosent sikker på at det går på manglende kjemi, dere har ikke møtt de rette menneskene enkelt og greit.

Jeg håper og tror at du har rett. Har også begynt å tenke slik i det siste, for ellers er det ikke til å holde ut. Å mislykket gang på gang på gang- uten at det er noe "feil" med deg som person, er ganske tøft. Det gjør noe med sjela di, rett og slett.

Ikke alltid like lett å si, "pytt,pytt - vær glad du er kvitt en som ikke passet, han du venter på er der ute et sted".

Hvis noen kaller meg kresen og kravstor flere ganger, så går jeg omtrent i taket. Jeg er villig til å inngå mange kompromisser for å få et langvarig og seriøst forhold, men ingen menn har liksom spurt meg om det enda.

Kommer aldri over første kneika, det er som om de måler meg opp og ned, og tenker at ; "jøss, når jeg kan få den flotte dama, så kan jeg sikkert få noe enda bedre - la meg se hva som er rundt neste sving heller." (Dette er lenge før vi overhode har tenkt på å gå til sengs)

Eller noen har også sagt at de tror ikke de er gode nok for meg- vel, har de spurt meg noen gang om hvilke verdier jeg har? Aldri. De bare synser og forhåndsdømmer.

Unnskyld at jeg ble litt kategorisk nå, men jeg og dere andre får gå på med krum hals, rette ryggen og si at neste gang skal det smelle.

#sender ut ønsket i Universet#