Frivillig barnløse

[Gjest Gjest]

Hvorfor velger dere å ikke få barn?

Hvordan reagerer folk når dere sier at dere ikke vil ha barn?

Personlig er jeg redd forandringene. Jeg er redd for å måtte sette meg selv og mannen min på sidelinja og aldri ha tid til å være sånn som vi alltid har vært; verdens beste venner som ikke klarer å være uten hverandre (på en god måte).

Er vel kort sagt redd for at det å få barn vil påvirke forholdet vårt i negativ retning.

Jeg er bekymret for å ikke kunne gjennomføre alle planene mine grunnet tidsmangel, og er rett og slett engstelig fordi at jeg skal miste meg selv i det hele. Å bli til "mamma" og ikke en person med mål og egne ønsker.

Jeg kan heller ikke komme med noen gode argumenter for å FÅ barn, alle er egoistisk motiverte; vil ikke være alene, vil oppleve hvordan det er å forme en person osv.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at mannen min og jeg ville vært gode, oppofrende foreldre som satte barnet først og gjorde vårt beste for at barnet skal være lykkelig.

Men jeg vet ikke om jeg noen sinne 100% kan si at jeg ønsker meg barn.

[Gjest *Mim*]

Føler du at dere må få barn, da? Jeg synes det er et merkelig press noen påfører seg selv og andre. Hvis dere ikke har noe særlig ønske om å få barn, bør dere jo ikke sette igang. Men det har litt å si hvor gammel man er - og man bør tenke seg 30 - 40 - 50 år framover i tid og se hva man ønsker av framtida (som kan utvikle seg i annen retning uansett ).

En helt grei sak å være åpen og ærlig på at man er frivillig barnløs, synes jeg.

[Gjest StockDama]

Hvorfor er ganske enkelt. Jeg har bare ingen ønsker om å få barn, rett og slett, ikke noen spesiell grunn...men er bare ikke noe jeg vil ha.

De fleste reagerer ved å si at "jooodaaaaa, du vil da ha barn når du blir eldre...-alle- vil ha barn når de blir eldre."

De får nå tro det om det får de til å føle seg bedre =)

[Arkana]

De fleste reagerer ved å si at "jooodaaaaa, du vil da ha barn når du blir eldre...-alle- vil ha barn når de blir eldre."

De får nå tro det om det får de til å føle seg bedre =)

Det synes jeg er en uting å si. Noen vil ganske enkelt ikke ha barn. På den annen side, så godt som alle jeg kjenner som påstod de aldri ville ha barn har ombestemt seg til slutt. Det er lov det også, for det er ikke alltid det man følte som 25-åring gjelder hele livet.

Til trådstarter: Alle valg vi tar er egoistiske, enten det er å få barn eller ikke få barn. Du trenger ingen andre grunner enn at du bare ikke har lyst på barn. Jeg er enig med Mim i det å presse seg selv, det er ingen som "må" gjøre noe som helst.

[Gjest Gjest]

Hvorfor velger dere å ikke få barn?

Hvordan reagerer folk når dere sier at dere ikke vil ha barn?

Jeg er ikke så glad i barn, rett og slett. Svangerskap og fødsel frister heller ikke. Føler heller ikke noe behov for å dele han jeg er glad i med noen, ønsker ikke flere i huset rett og slett

Reaksjonene fra folk er vel som de fleste frivillig barnløse opplever. Varierer fra litt sånn lett overbærende, til seriøst bekymret. Det siste er mest hvis temaet sterilisering kommer på bane. For da kan de jo ikke klynge seg til at man kommer til å forandre mening og få barn, og bli som de andre. Har også faktisk opplevd en som seriøst lurte på hva som var meningen med å være i et forhold hvis man ikke ville ha barn. Sier vel heller litt om den personens forhold, kanskje?

[Cata]

Jeg "liker ikke" barn. Dvs. noen barn er hyggelige og når de begynner å bli 7-8 år så er de OK. Men småbarn eier jeg ikke tålmodighet med. Dermed har jeg forlengst blitt enig med meg selv om at det er bra både for meg og mine potensielle barn at jeg aldri får dem.

Trolig ville jeg blitt en OK mor hvis jeg først hadde fått noen (ansvarsfølelsen er på plass), men har valgt å ikke ta sjansen.

Opp gjennom årene har standardreaksjonenen vært:

• du kommer til å forandre mening når du får dine egne
  
• du kommer til å angre når du blir gammel
  
• du kommer til å få lyst på barn senere
  

Vel, "senere" er nå og selv om jeg ikke er gammel ennå, så angrer jeg heller ikke. Og jeg tok aldri sjansen på den forandre-mening-greia.

[Gjest Gjest]

Jeg kan heller ikke komme med noen gode argumenter for å FÅ barn, alle er egoistisk motiverte; vil ikke være alene, vil oppleve hvordan det er å forme en person osv.

Det ER egoistisk å få barn. Det er det vel for 99,9% av de som får barn.

Man ønsker seg barn fordi man vil ha noen å elske, noen å følge hele livet, noen å "forme", noen ser kanskje for seg at de skal "rette opp" det de selv ikke fikk oppleve i barndommen, man vil ha noen som kan besøke en når man blir gammel, man vil ha barnebarn. Det finnes tusen grunner til å få barn, og de aller fleste er jo basert på egoistiske ønsker og behov.

De eneste som får barn av uselviske årsaker er vel de som stiller opp som surrogatmor for venner/familie uten å få betalt for det osv. Jeg kjenner i hvertfall ingen som får barn fordi de ønsker å gjøre verden til et bedre sted eller noe i den duren

Så slapp av, dersom du skulle bestemme deg for at du vil ha barn. Helt naturlig å ha egoistiske grunner for å få barn.

[Gjest antigartner]

Jeg er også frivillig barnløs og har møtt de fleste typer reaksjoner. I og med at jeg nå er 35, og har vært i samme faste forhold i årevis, har de fleste gitt seg med kronargumentet: "Du får nok lyst på barn senere."

Lett forundring og overbærenhet er vel de vanligste reaksjonene.

Blant de som møter oss for første gang (f.eks venners venner), og som spør hvor mange barn vi har leser jeg et litt annet uttrykk i ansiktene. De blir litt hjelpeløse og flaue, for så å skifte tema raskt. I mitt stille sinn har jeg tenkt at de nok tenker noe sånt som "Åh, nå plumpet jeg ut i et sårt emne. De er sikkert ufrivillig barnløse." I ett tilfelle har jeg fått dette bekreftet fra venner i etterkant (det hadde vært et samtaletema mens vi ikke var der).

Mine årsaker til ikke å få barn er flere:

1. Jeg er rett og slett ikke spesielt interessert i barn (på ingen måte noen barnehater), og har aldri vært det.

2. Jeg blir mer og mer overveldet over ansvaret det innebærer ettersom årene går.

3. Vi lever temmelig hektiske liv begge to, og slik ser det ut til å fortsette å bli. Denne livssituasjonen kan vi bare delvis innvirke på selv, uten at jeg ønsker å gå inn på dette i detalj. (Det vil avsløre for mye om meg.) Vi er med andre ord i en tidsklemme selv uten barn.

[Gjest utopia]

Hvis folk kunne vie like mye tid til å gjøre verden til et bedre sted å være i for mennesker flest, dvs. altruistisk motivert, som det de gjør med å tørke poden i ræva og lære han gangetabellen osv, så hadde menneskeheten kanskje kommet noen vei. Noen utvalgte kunne fått barn, resten burde vel bruke kreftene sine på andre ting. Ja, jeg tror man mister mye av hvem man er når man får barn. Når man får barn har man mer fokus på seg og sitt og blir selvisk. Ikke tåler foreldre kritikk når ungen oppfører seg som en liten djevel. Snakk om selvsentrerthet. Når 80% av befolkningen holder på slik å neste rundt sin egen lille sfære, kommer de ingen vei verken mentalt eller i forhold til å bidra virkelig positivt til samfunnsutviklingen.

Dessuten er det opplest og vedtatt at kloden er overbefolket for lengst.

[Gjest Snart singel?]

Jeg dytter litt på denne også...

Har startet tråden "Skal jeg beholde mannen min, eller satse på barn?" fordi jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og å høre fra frivillige barnløse og hva deres resonnementer rundt temaet er, tror jeg er til hjelp:) Noen som klarer å konkretisere og utdype noe mer enn "jeg liker ikke barn", eller "jeg har bare alltid visst det" ?

[Gjest antigartner]

Jeg dytter litt på denne også...

Har startet tråden "Skal jeg beholde mannen min, eller satse på barn?" fordi jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og å høre fra frivillige barnløse og hva deres resonnementer rundt temaet er, tror jeg er til hjelp:) Noen som klarer å konkretisere og utdype noe mer enn "jeg liker ikke barn", eller "jeg har bare alltid visst det" ?

Jeg har lest tråden som du viser til, og synes du har fått mange gode og utfyllende svar i den. For min del kan jeg ikke utdype eller konkretisere argumentene mot å få barn noe mer enn jeg skrev ovenfor. Jeg er blant de som aldri har hatt noe ønske om barn, og som nærmest kan si at "jeg liker ikke barn". Jeg har bestandig visst at jeg ikke ønsker å bli mor. Sånn er det bare - rett og slett.

[SlemUlv]

Jeg skal ikke ha barn fordi jeg er bekymret for å gi mine barn samme oppdragelse som jeg fikk, med slag og sinne..

og siden jeg allerde vet jeg har problemer med å kontrolere sinnet mitt, lar jeg heller være å få barn! vil ikke utsette andre for det jeg gikk gjennom!

[msplum]

Jeg har alltid trodd at jeg ønsket meg barn, men har vært veldig bestemt på at det var visse kriterier som skulle være på plass før det var aktuelt for meg.

Nummer 1 var selvsagt at mannen skulle være på plass.

Nummer 2 var at økonomien skulle være god og stabil.

Jeg fant mannen. Men han kom med bagasje - 2 barn. Jeg har derfor fått mulighet til å prøve meg som "mamma" i og med at vi har daglig omsorg for 1 av barna.

Jeg kan ikke si at det har vært en lett avgjørelse å ta, men etter å ha vært i denne situasjonen nå i 4 år så er det ikke en eneste liten celle i kroppen min som ønsker seg barn.

Konkrete grunner for min avgjørelse:

1. Jeg elsker mannen min - men jeg vil ikke ha barn sammen med ham.

2. Jeg trives ikke med alle disse mammatingene - tørke snørr og tårer, pakke matpakke, vaske tøy og skryte av uforståelige barnetegninger. Jeg trives ikke med å alltid sette meg selv, mannen min og forholdet vårt til sides hver gang barna sier "pappa".

3. Jeg er sliten og føler ikke at jeg har mer å gi.

4. Jeg føler meg fanget og innestengt - jeg har ikke noe ønske om å ha det slik i 18 år til.

Grunner som ikke hadde stoppet meg hvis jeg virkelig ønsket barn, men som forsterker ønsket om å ikke få barn:

1. Både samboeren min og begge barna hans har ADHD - et eventuelt nytt barn har over 50% sjangs for å få samme diagnose.

2. Jeg har selv fått en diagnose nylig som gjør at opplever hverdagen som vanskelig nok allerede.

Reaksjoner.... tja...

Alle har godtatt at jeg ikke har ønsket meg barn så lenge jeg var singel og i og med at mannen min har 2 barn fra før så har de fleste ikke mast på meg om å få barn.

Men standardkommentaren er "Det blir anderledes når det er din egen"

Jeg har svart at det er en risiko jeg ikke er villig til å ta. Jeg trives ikke som mamma nå, men klarer det fordi vi har annenhver helg alene, samt ferier hvor vi kan få slappe av og koble ut. Får jeg et eget barn vil jeg ikke få disse avbrekkene - og hvis jeg da fremdeles ikke trives med å smøre matpakker og tørke snørr og tårer - ja så har jeg et problem.

Du kan så absolutt leve et fullverdig liv uten barn, men muligheten er selvfølgelig til stede for at du vil angre på valget ditt. Men det er bedre å angre på at du valgte å ikke få barn - enn å angre på at du fikk!

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt en flott oppvekst, har godt forhold til min familie, er såkalt "ressurssterk" person i slutten av 30-årene. Masse penger, stortrives i jobben min, har kjøpt drømmeleiligheten, har gode venner og mange bekjente. Er frisk, lykkelig og tar godt vare på meg selv. Har passet på alt som kunne krype og gå av barn da jeg var i ungdomsskole/videregående skole alder. Vurderte lenge å utdanne meg til førskolelærer for å jobbe i barnehage. Med andre ord - en stor del av livet i mange år mitt omhandlet barn. Jeg satt til og med barnevakt inår vennene mine var ute på byen. Har alltid tenkt at jeg ønsker meg barn selv (tror jeg ville blitt en bra mamma), men plutselig en dag ombestemte jeg meg. Er litt usikker på hvorfor det skjedde, men 15 år etter, så er jeg sikker. Jeg ønsker absolutt ikke barn selv.

Har mange venner med små barn. Hver gang jeg besøker dem kjenner jeg bare at jeg gleder meg til å komme hjem alene. Livet med barn er fjernt for meg, jeg kjenner at det blir feil. Jeg setter pris på å gjøre hva jeg vil, jobbe "døgnet rundt", sove lenge, feste, engasjere meg i lokalpolitikk, reise masse, sitte oppe til langt på natt med god samvittighet osv. Blir bare mer og mer glad for at jeg ikke har det ansvaret som barn innebærer. Treffer aller helst vennene mine når barna har lagt seg, dette fungerer veldig bra. Drar gjerne med meg slitne venninner på helgeturer uten barn. Er vanskelig å forklare, men hos meg er det bare en "magefølelse" som forteller meg at jeg ikke vil ha barn. Ser på oppgitte venninner, hører dem klage og får nesten dårlig samvittighet pga at jeg har det så fritt og bra. De reiser på ferier til Danmark, reiser på campingtur, feirer 17 mai på den lokale barneskolen, går på juleavslutninger i skole & barnehage - mens jeg får panikk bare ved tanken på legoland osv. Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, så var det mye stress forbundet med å være barn.

Det må likevel sies at jeg har 3 tantebarn som jeg forguder over alt på jord. Tror ikke jeg kunne hatt sterkere følelser for dem dersom jeg hadde født dem selv. Jeg er ordentlig tante som gjerne sitter barnevakt ei helg og som ellers treffer de små flere ganger i uka. Dette er helt ok, da koser jeg meg. I små doser. Men det slår meg stadig hvilket ansvar barna er, jeg ønsker ikke dette ansvaret i dagliglivet. Jeg mener derfor at det kanskje er jeg som er egoistisk, ikke dem som velger å få barn. Kanskje er jeg utrolig sær (mange mener sikkert det), kanskje vil jeg en dag angre på valget mitt, kanskje vil jeg sitte alene uten besøk på gamlehjemmet - ingen vet hva fremtiden bringer. Men slik er jo livet, man må ta valg og i ettertid stå for dem. Jeg forstår faktisk ikke at folk frivillig velger å få barn når livet har så mye annet å by på. Jeg vet selvsagt ikke hva jeg går glipp av uten barn. MEN - folk med barn vet jammen ikke hva de går glipp av heller.

[Daria]

Jeg synes argumentet "Du får nok lyst på barn senere" er interessant -jeg har nemlig gått motsatt vei.

Nå skal det sies at jeg ikke er i "vil aldri ha barn"-kategorien, men jeg er mye nærmere nå enn jeg var da jeg var yngre. Jeg var en jente som alltid lekte med dukker, forgudet babyer og småbarn og ville ha barn tidlig, og mente det å få barn var meningen med livet. Men så går ikke ting alltid som planlagt da... Jeg er nå 28, og har ennå ikke truffet noen man jeg kunne tenke meg å få barn med, og føler ikke noe stort savn hverken etter mannen eller barna. nylig ble jeg tante til en nydelig liten jente, uten at det å holde henne gir meg de store rykningene i eggstokkene. Da jeg var 20 kunne jeg ikke se på en baby uten at de danset tango...

Treffer jeg en passende mann, ser jeg ikke bort fra at jeg vil overveie barn, men santidig ser jeg mer og mer at om det ikke skjer, eller vi ikke kan få barn, er det på ingen måte verdens undergang. Jeg liker livet mitt sånn som det er nå, jeg liker friheten jeg har ved å ikke ha ansvar for noen, kunne komme og gå når det passer meg, ha tid og råd til det jeg ønsker å prioritere. Egoistisk? Javisst, men ikke noe mer eller mindre egoistisk enn alle andre livsvalg vi tar ut fra hva vi mener er best for oss selv.

[Gjest -Maggie-]

Dersom jeg velger å ikke få barn, er det fordi jeg ikke føler nok behov for det, og velger å prioritere andre ting.

Jeg har ikke fått noen merkelige reaksjoner når jeg har sagt det.

[Gjest Gjest]

Jeg trives ikke med alle disse mammatingene - tørke snørr og tårer, pakke matpakke, vaske tøy og skryte av uforståelige barnetegninger.

Du kan så absolutt leve et fullverdig liv uten barn, men muligheten er selvfølgelig til stede for at du vil angre på valget ditt. Men det er bedre å angre på at du valgte å ikke få barn - enn å angre på at du fikk!

Utrolig god beskrivelse som jeg gjerne skriver under på. Som om jeg skulle skrevet det selv.

[Nabodama]

Mannen min er frivillig barnløs, og er blitt mer og mer bestemt på det ettersom årene har gått.

Jeg har barn fra før, og ønsker ikke flere, så det er helt greit.

Mange ville sagt at han ville blitt verdens beste pappa, og det stemmer sikkert. Han er veldig omsorgsfull av seg. Men han vil ikke, han liker ikke småbarn, og får panikk ved tanken på å ha barn selv, som han skal ha ansvar for.

Han har alltid vært veldig klar på at han ikke vil ha barn, det har aldri vært sånn at han sier han vil vurdere barn "senere", eller at han ikke er klar for barn "akkurat nå".

Jeg tror forresten at mange menn som sier de ikke er klare "akkurat nå", og er i 30-årene, faktisk ikke har lyst på barn i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

jeg er vel ikke direkte frivillig barnløs, men er litt åpen hvis den rette mannen dukker opp. Likevel har jeg alltid vært ganske ambivalent til morsrollen.

- Vokst opp med en mor som selv følte seg fanget, hun valgte å bli "helgemamma" da jeg var syv..heldigvis hadde jeg et godt nettverk rundt meg av pappa og besteforeldre. Jeg føler meg ofte "kvalt" selv med tanke på å ha ansvar for et annet vesen i 18 år. Har nok et anstrengt forhold til mamma i dag...

- Jeg er en person som ikke er så veldig "andre-orientert", kan ikke si med hånda på hjertet at jeg er så veldig motivert for amming, våkenetter, ansvar 24/7. Dette høres sikkert egoistisk ut men det er sånn jeg har blitt etter å ha vokst opp med foreldre som sliter med rus/psykisk sykdom. Føler jeg har tatt nok ansvar, og at jeg heretter må fokusere mye mer på meg selv i fremtiden.

-Jeg er vokst opp i ett ganske så feministisk hjem. Dette har gjort at jeg ikke klarer å ta av meg de "feministiske brillene". For det er tydelig at morsrollen og farsrollen er vidt forskjellig. Jeg personlig skal innrømme jeg ofte blir forskrekket når jeg leser her inne og når jeg snakker med mødre IRL, om hva de tillater. Det er akkurat som at menn skal unnskyldes i hue og ræva. De må sove ut og kan ikke ta nattevåk fordi de jobber, de trenger ikke gjøre så mye husarbeid som kvinnen(fordi de går jo bare hjemme), det er kvinnene som må redusere stillingen sin for å få hus og unge-kabalen til på gå opp etc...Vet jo at ikke alle menn er sånn. men jeg står ved at det er mye enklere å være far enn mor.

Likevel er jeg altså åpen for å få barn hvis alle ting ligger til rette og jeg ønsker dette 100%. Dette var altså noen synspunkter fra meg, om hva som frastøter meg ved morsrollen

[Lissi]

Mannen min er frivillig barnløs, og er blitt mer og mer bestemt på det ettersom årene har gått.

Jeg har barn fra før, og ønsker ikke flere, så det er helt greit.

Mange ville sagt at han ville blitt verdens beste pappa, og det stemmer sikkert. Han er veldig omsorgsfull av seg. Men han vil ikke, han liker ikke småbarn, og får panikk ved tanken på å ha barn selv, som han skal ha ansvar for.

Han har alltid vært veldig klar på at han ikke vil ha barn, det har aldri vært sånn at han sier han vil vurdere barn "senere", eller at han ikke er klar for barn "akkurat nå".

Jeg tror forresten at mange menn som sier de ikke er klare "akkurat nå", og er i 30-årene, faktisk ikke har lyst på barn i det hele tatt.

Vel, bortsett fra min. Han sier hele tiden, jeg vil ha barn:)

Han er veldig klar på at han ikke vil gå gjennom livet uten barn. Så den dagen vi har kommet over den perioden vi er med ustabilitet så tror jeg det ordner seg;)