Finnes det egentlig noen god måte å "slå opp" med venner på?

[Gjest Gjest_L]

Jeg er en dårlig venninne akkurat nå på grunn av det jeg har sitert over her.

I løpet av de siste 4 årene har det vært drama hver eneste dag i min venninnes liv, og det eneste vi har snakket om har vært henne og hennes liv.

Familie, økonomi, studier, jobb, barn, hus... det er den tingen som ikke har gått henne i mot i løpet av disse årene.

Og det er reelle problemer som har vært tøffe. Noen av dem har hun lagt opp til selv på grunn av elendig planlegging og prioriteringer, mens andre ting har hun ikke hatt kontroll over.

Nå trenger hun meg virkelig igjen, men jeg har ikke mer å gi henne!

Jeg vet hun er såret, men jeg klarer bare ikke oppsøke henne for å gi henne den støtten jeg vet hun trenger nå.

Siden jeg ikke klarer å være den venninnen hun trenger, har jeg valgt å avslutte vennskapet ved å trekke meg tilbake.

Jeg kommer ikke til å si til henne at "du har brukt meg opp, og jeg har ikke mer å gi deg". Da hadde jeg bare lagt stein til den byrden hun allerede sliter med.

Da får jeg heller være "drittkjerringa som ikke stiller opp når vennene trenger henne".

Du, jeg har noen liknende erfaringer og jeg tror ikke alltid at man gjør folk noen tjeneste engang ved å la hele vennskapet dreie seg om dem og deres behov. For det første har man et ansvar for seg selv og sitt eget liv, egne behov og egne prosjekter som er like viktig for en selv som den andres liv er for henne.

Og for det andre: er det ikke litt respektløst å vente at folk skal kaste alt de har i hendene og styrte til fordi man har en dårlig dag?

Misforstå meg rett: Jeg kommer fortsatt styrtende hvis noen av vennene mine opplever en virkelig katastrofe som et dødsfall i nær familie eller akutt alvorlig sykdom. Og jeg hjelper gjerne til med flytting og plantevanning o.l dersom det ikke kolliderer for mye med andre ting jeg har å gjøre og jeg selv er frisk og rask.

Men jeg har sluttet å gå inn i rollen som "den store støttespiller" og hjelper, blant annet fordi jeg oppdaget at mange av disse menneskene likevel aldri blir fornøyd om jeg så står på hodet for dem.

Og uansett sliter det faktisk for mye på meg i lengden: Jeg kom til et punkt der jeg bare ikke klarte mer og følgelig måtte kutte ut folk. Jeg gjorde det forsiktig for det meste og sa ikke noe stygt til noen. Bare ga beskjed om at jeg ikke kunne stille opp hele lørdagen for eksempel men at jeg gjerne tar en en kopp kaffe på kafé. Noen kuttet da ut meg når jeg ikke lenger ville være en stor del av deres liv.

Ofte har det også vært mennesker som på mange måter har "sittet bedre i det" enn meg selv både økonomisk, familiemessig og helsemessig som har forlangt min støtte og hjelp. Og noen av disse ble aldeles rasende da jeg begynte med å si nei og forsøkte å gi meg dårlig samvittighet, men etter et par nei'er ga de seg og jeg er faktisk riktig så gode venner fortsatt med noen (vel, de fleste i denne kategorien er familie da).

Jeg tror faktisk det disse menneskene ofte trenger, er å lære seg til å bli mer selvstendige og stå på egne ben, og til å ikke lene seg totalt til bare ett menneske (for da sliter man det ut). Jeg tror jeg i noen tilfeller har gjort mennesker en bjørnetjeneste ved å la dem bli avhengig av meg. (Fordi jeg har hatt et behov for å bli likt og føle meg god og edel?)

Noen ganger har jeg også blitt dumpet selv når de jeg har hjulpet og hjulpet... plutselig får det bedre og vil ut og være kul og vellykka. Men tror dere ikke at de kommer krypende tilbake og vil ha trøst og oppvartning igjen når det skjærer seg etter kanskje fem år!

Nix. Jeg har nå behov for likeverd, gjensidighet, en viss modenhet og respekt i et vennskapsforhold og har beholdt de vennene som normalt står på egne ben og ikke forsøker å gjøre meg til "mamma" eller tjener. Jeg innser at jeg har vært medskyldig i å skape avhengighetsforhold tidligere og jobber nå med å være grei og hjelpsom innen rimelige grenser. En lang periode orket jeg ikke være hjelpsom i det hele tatt.

Men fortsatt sitter det i en liten dårlig samvittighet for ikke lenger å forsøke å være alt for alle. For jeg ble oppdratt til at man alltid skal sette andre foran seg selv og at man bare kan si nei til å hjelpe noen som ber om det dersom man har en annen og viktigere forpliktelse. Men jeg ble fysisk og psykisk sjuk av å forsøke å leve opp til det.

[Gjest lillagubban]

Jeg har litt lyst å dumpe en venninne og en kompis. Hun bare går meg på nervene og er nedlatende mot meg og er negativ til alt og frekk og oppmerksomhetsyk og jeg takler det ikke snart lenger. Og han hadde jeg noe på gang med uten at det ble noe av fordi han ombestemte seg og nå er han bare frekk mot meg. Dessuten er han forelska i overnevnte venninne og hun er snar til å gni det inn. Men vi er i samme vennegjeng (dvs de er venn med ca alle jeg kjenner), og jeg bor dessuten med venninna, så det går ikke. Har så lyst til å konfrontere de begge noen ganger, for blir så såra og sint til tider, men lar være for å ikke lage noe drama i vennegjengen. Kanskje går det over, men akkurat nå, i sommerferien, er det deilig å slippe dem og gruer meg til jeg må være med de igjen til høsten.

Er ikke så lett å dumpe venner alltid

[Gjest Gjest_L]

Jeg har litt lyst å dumpe en venninne og en kompis. Hun bare går meg på nervene og er nedlatende mot meg og er negativ til alt og frekk og oppmerksomhetsyk og jeg takler det ikke snart lenger. Og han hadde jeg noe på gang med uten at det ble noe av fordi han ombestemte seg og nå er han bare frekk mot meg. Dessuten er han forelska i overnevnte venninne og hun er snar til å gni det inn. Men vi er i samme vennegjeng (dvs de er venn med ca alle jeg kjenner), og jeg bor dessuten med venninna, så det går ikke. Har så lyst til å konfrontere de begge noen ganger, for blir så såra og sint til tider, men lar være for å ikke lage noe drama i vennegjengen. Kanskje går det over, men akkurat nå, i sommerferien, er det deilig å slippe dem og gruer meg til jeg må være med de igjen til høsten.

Er ikke så lett å dumpe venner alltid

Auda!

[Gjest Gjest]

Har også dumpet en venninne som var nedlatende, frekk og oppmerksomhtssyk. Orket ikke mer av henne. Det dumme er at man møter igjen slike folk før eller senere. Og de forandrer seg aldri. Blir bare i dårlig humør av å se dem igjen.

Man må jo ikke ha de samme vennene hele livet da... Kan jo møte nye folk som man liker også.

[Gjest lillagubban]

Har også dumpet en venninne som var nedlatende, frekk og oppmerksomhtssyk. Orket ikke mer av henne. Det dumme er at man møter igjen slike folk før eller senere. Og de forandrer seg aldri. Blir bare i dårlig humør av å se dem igjen.

Man må jo ikke ha de samme vennene hele livet da... Kan jo møte nye folk som man liker også.

Ja det er kanskje slemt, men jeg gleder meg til jeg er ferdig med henne i livet mitt, altså til vi ikke bor i samme området og er nødt til å se hverandre jevnlig. Har bare lyst til å flytte langt vekk å få nye venner og glemme de som jeg bare blir deprimert og får dårlig selvtillitt av. Men man treffes jo alltid når man har felles venner da, så må liksom holde en falsk hyggelig tone uansett.

Argh. Hvorfor må vennene mine være venner med folk som er frekke mot meg? Føler jeg ikke har noen "ekte" venner, altså noen som kommer til å velge meg uansett hvis det blir et brudd mellom meg og en annen felles venn. Jeg har jo såklart noen barndomsvenner og andre jeg trives godt med, men når vi ikke ses så ofte er jeg redd for å miste det jeg har. Så må liksom bare tviholde på vennene jeg har her for at jeg ikke skal bli helt ensom, selv om det betyr at jeg må være kompis med folk jeg ikke tåler trynet på.

Er så lei av å sitte å syntes synd på meg selv, har lyst til å være glad og være med folk jeg liker og trives med og har det gøy med, ikke lide meg gjennom å ha det liksomgøy med folk jeg ikke liker og som gjør det tydelig at de ikke liker meg. Hvorfor må de jeg ikke takler alltid være midtpunktet i alt slik at man aldri kommer seg unna?

Endret 19. juli 2008 av lillagubban

[Gjest Gjest]

Jeg var venninne med ei som "brukte meg opp". Jeg tror ikke jeg var flink til å sette grenser der de burde være, så irritasjonen og alt bygde seg opp til det ble en stor krangel på slutten. Det er ikke å anbefale - det er mye bedre å klare å avslutte på en rolig måte uten å klandre noen, enten ved å bare trekke seg unna, slutte å ta initiativ, lytte mindre, kortere møter, ikke alltid ta telefonen osv, eller ved å si fra på en ordentlig måte (gjerne uten å begrunne for mye - det oppleves nok fort som et angrep, forståelig nok). Det kan være greit å bevare et ok forhold selv om man ikke fortsetter å ha kontakt.

[Gjest gjestn]

Innså akkurat at jeg er velsignet med noen gode venner!

Jeg gled fra en venninne fordi hun ikke gav noe tilbake, at alt handlet om henne. Tror kanskje dette va vanskelig for henne, men vennskap må inneholde gjensidighet for å fungere.

Ellers må jeg si at jeg syntes det va fint det noen ovenfor sa, om at man kan prøve å avslutte det på en fin måte, uten å gi vedkommede en overhøvling. Skaper bitterhet. Av og til kan det være fint å være storsinnet, prøve å avslutte og samtidig tilgi vedkommede. Å bære på bitterhet kan man forsøke å velge bort.