Finnes det egentlig noen god måte å "slå opp" med venner på?

[Gjest just wondering]

Når venner behandler deg dårlig, ikke støtter deg, og man igrunn ikke vil ha dem mer. Er det best å si ifra eller la det dø ut av seg selv? Har dere noen gang dumpet en venn eller en vennine, og i såfall; hvorfor?

[Suzy]

Om det er en venn du ikke lenger vil ha kontakt med, så syns jeg dt reale ville være å snakke med vedkommende og fortelle hvor landet ligger. Det er vondt å bare bli "tidd i hjel".

[Gjest Chrissy82]

Ja, bare si det som det er! Ikke noen vits å gå rundt grøten da.. Vær ærlig! Det er litt brutalt men like greit når du synes en venn av deg behandler deg dårlig eller noe.

[Humleblomst]

Jeg har opplevd at "venner" rett og slett ikke har ønsket det beste for meg, jeg er veldig naiv og lett å utnytte. Når jeg har funnet ut at et vennskap er slik har jeg latt vennskapet dø ut. Jeg setter grenser for meg selv, slutter å stille opp, kommer med unnskyldninger for å slippe å møte dem.

Jeg har også "slått opp" med en venn som var exen min (jeg ble dumpet med en "kan vi ikke bare være venner", for så at han forventet at jeg skulle stille opp når det passet ham, slik som før), og da sa jeg rett ut at jeg ikke synes det var noe til vennskap og at jeg ikke ville være venner med en som ikke respekterte meg eller ønsket det beste for meg. Han ble paff, jeg la på telefonen, og etter en stund fikk jeg en tekstmelding om at han synes jeg var urettferdig og urimelig og at han ville jeg skulle si unnskyld. Jeg svarte ikke. Jeg ble kvitt ham da... :gjeiper:

Hvis det er mennesker som du vil såre minst mulig, vil jeg si at den første metoden nok er den beste. Da slipper du også at de legger deg til hat etterpå, og går inn for å gjøre livet ditt surt.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Jupp...Jeg har "slått opp" med ei venninne som jeg hadde kjent i nesten 20 år, helt siden vi var små. Fikk bare nok av henne en dag. Jeg hadde mine grunner til å kutte henne ut og hun fikk høre dem alle uten at jeg la noe i mellom. Brutalt, ja, men er glad for at jeg gjorde det slik. Hun har latt meg være i fred siden

[Gjest Dumpet]

Jeg ble "dumpet" av mine 3 beste venninner på ungdomskolen, fordi jeg ikke var kul nok. Hun ene sa det rett ut til meg, og spurte om ikke jeg kunne finne noen andre å gå sammen med.

Jeg har slitt med dette i snart 15 år. Jeg har fortsatt problemer med å åpne meg for folk og slippe dem "inn" for å kjenne meg. Det er kun mannen min somm virkelig kjenner meg, men vi har våre problemer pga dette med at jeg sliter med åpenhet og å være ærlig mot meg selv.

Vær sikker på at den vennen som du vil dumpe, er en venn med masse selvtillitt! Ikke ødelegg livet til en venn med å være direkte, dersom du kan la det dø ut istedet.

[absinthia]

Ja jeg har kuttet ut en venninne, hun var i tillegg en av de nærmeste naboene. Jeg kuttet henne ut fordi hun drev på med splitt og hersk teknikker, spredde løgner om meg fordi hun var misunnelig og ikke klarte å styre det og ga meg inntrykk av at andre hadde sagt slike ting om meg eller at de var skeptiske til meg.

Heldigvis visste en del av de hun hadde fortalt løgner om meg til, at hun ikke snakket sant, fordi de hadde kjent meg lenge.Derfor kom de til meg med det. Det var ikke vanskelig å tro på det, for dette var et menneske som hadde for vane å ta små detaljer fra folks liv og legge dem frem som om de var store katastrofale ting.

Et eksempel er at jeg lånte smør hos henne kvelden før jeg skulle få penger. Jeg hadde sagt at kontoen min var tom, men det var ikke derfor jeg lånte smør, det gjorde jeg fordi butikken var stengt.. Dette laget hun en historie av som sa at jeg ikke hadde kontroll på økonomien og at hun måtte låne oss mat, slik at ungene fikk smør på maten.

Historiene og sjalusien, flammet opp da jeg ble gravid med minstemann og det var da hun begynte med dette, spesielt siden hun ikke fikk overtalt meg til å ta abort tror jeg. Hun fortalte også folk ting som at : jeg ikke visste hvem som var pappaen til minstemann, at jeg hadde lurt ham til å tro at jeg brukte prevansjon og ble gravid med vilje, at det var en annen enn den jeg sa var pappaen som egentlig var det osv. I tillegg var hun sjalu for at jeg og de andre vennene hennes fikk så god kontakt at hun følte seg utenfor.. da gikk hun hjem og furtet, prøvde å sende melding til en av oss mens vi var samlet for å få denne til å holde henne med selskap.. men det gikk ikke. Jeg kunne ha skrevet bok om denne damen. Det kunne mange andre også ha gjort...

Jeg sluttet bare å omgås henne etter å ha konfrontert henne med noe av det hun slengte rundt seg.

Hun forteller fortsatt folk ville historier om meg, selv 3,5 år ettr. I tillegg stilte hun seg på loftet hos seg, når barnefaren var hos oss for å se ned i stua mi på hva som foregikk. Jeg hadde ikke fortalt ham om alt, men en gang han var der sa han; Du.. det er noen som stadig står oppe i vinduet i den leiligheta og ser på oss.......... så begynte han å dra for gardina, hvar gang han så at hun sto der

[Lille Lea]

Jeg har dumpet to venninner dette året, og angrer IKKE.

Hun ene pratet/skrøt bare av seg selv 24/7 , fikk nok til slutt så jeg brøt kontakten med hun ganske plutselig, (mulig det blir merkelig om vi skulle møttes på samme vors, har noen felles bekjente.... ) og hun andre snakket om meg til ei av mine bestevenninner (super trekk) som jeg konfronterte og vi brøt kontakten. Har 3 bestevenninner jeg forteller alt til + kjæresten. Har endelig insett at det er bedre å ha få og gode enn mange som ikke er bra for deg

[Gjest Gjest]

Om det er en venn du ikke lenger vil ha kontakt med, så syns jeg dt reale ville være å snakke med vedkommende og fortelle hvor landet ligger. Det er vondt å bare bli "tidd i hjel".

Er absolutt enig i at det er vondt å bare bli "tidd i hjel". Det tok lang tid før jeg skjønte at venninnen min hadde dumpet meg, pga av at hun var så tvetydig. Men da jeg spurte henne direkte etter fire måneder, ga hun meg en voldsom skyllebøtte, pga noen bittesmå bagateller fra lang tid tilbake. Dét kurerte iallfall min lyst til å ha noe mer med henne å gjøre.

[Cata]

Nja, jeg har forsåvidt dumpet min bestevenninne fra barndommen, men det gikk ganske smertefritt ettersom årsaken til "dumpingen" var at jeg plutselig skjønte at hun forlengst hadde dumpet meg . Det gikk med ett opp for meg at det alltid var jeg som tok kontakt.

Dermed lot jeg det hele dø hen i stillhet. Må forresten tilføye at vi på det tidspunkt var ferdige med studietida og hadde begynt å jobbe i forskjellige byer, så vi hadde nok bare vokst fra hverandre.

[Gjest Oxford]

Jeg har kuttet kontakten med noen "venninner" i løpet av årene som har gått, og da har jeg rett og slett bare latt være å ta kontakt med dem, latt være å svare på henvendelser fra dem o.l.

Jeg tror ikke det finnes noen 100% smertefri og direkte god måte å bryte med venner på, men må man - så må man.

[Gjest Gjest]

Det kommer nok an på hvor nære venner man var/er.

Jeg ble plutselig dumpet av min aller beste venninne gjennom mange år. Det kan godt være hun har skikkelig gode grunner til det, men jeg aner virkelig ikke hva det er. Synes det er dumt å ikke få noen avslutning, men nå har jeg bare innfunnet meg med det.

[Gjest Gjest]

Jeg har lurt så inderlig på dette selv. Jeg har en "venninne" som jeg ble kjent med for ca 4 år siden som var ute etter typen min på den tiden. Hun var alltid ærlig om det, tho. Og ettersom jeg og typen min (nå eks) hadde voldsomt store problemer og var på nippet til å slå opp, så var hun der for å "trøste" han etterpå (og under problemene, might I add.) Ettersom jeg har en litt annerledes filosofi her i livet enn de fleste så mener jeg at jeg ikke har rett til å "beholde" en person selv etter vi har slått opp, og da kan han velge seg hvem han vil, om det så er bestisen min. Selv om det ville vært fryktelig sårt og vondt selvfølgelig.

Uansett, eksen min avviste henne blankt rett etter at det hadde blitt slutt, så hun fant seg en annen temmelig kjapt. Hun ble etterhvert veldig glad i denne fyren, og etter at hun presenterte han for meg så begynte også jeg å like han (på vennemåten) fordi han interesserte seg for en del "sære" ting som jeg likte. Hun fikk da voldsomme anfall av sjalusi og var helt overbevist om at jeg skulle ta "hevn" på henne ved å ligge med han. Jeg forklarte henne at selvom hun muligens ville gjort noe sånt noe, så ville ikke JEG gjøre noe sånt.

Jeg prøvde desperat å unngå kontakt med henne fordi hun konstant skiftet mellom at vi var "såååå gode venninner!" og "jeg VET du sikler på typen min!" og jeg trodde det virket, helt til hun tok kontakt, igjen og igjen og igjen. Ettersom jeg har problemer med å si det berømte ordet "nei", så har jeg motvillig møtt henne sammen med en stor vennegjeng og pratet minst mulig med henne.

4 år har gått, og selvom det riktignok er noen måneder per gang, så tar hun fremdeles kontakt. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer, jeg skriver ikke tilbake på sms, og jeg gjør ingenting som kan tyde på at jeg vil besøke henne eller henge med henne på noe vis, men hun gir seg ikke. Jeg føler heller ikke at jeg kan dra opp problemene for fire år siden som grunn, og jeg har veldig liten lyst til å buse ut med "Jeg liker virkelig ikke personligheten din, eller generelt noe ved deg i det heletatt."

[Gjest Gjest]

Snakk med vedkommende. Det er utrolig vondt å bli dumpet på den måten uten at man vet hva som har gått galt. I tillegg kan dere kanskje rydde opp i misforståelser, hvis krangling o.l er grunnen til at du står der du gjør i dag. Det kan også være ting som venninnen din gjør ubevisst (for eksempel nevnte en person lenger oppe at h*n hadde en venninne som alltid skrøt av seg selv. Dette er ikke bevisst hos mange).

Å kutte kontakten med en person er vanskelig, men det er mer vanskelig for personen som blir stående igjen uten å skjønne noe. Det er både vondt og kjedelig.

[Gjest Gjest]

Er helt enig! Det er mest fair å fortelle vedkommende grunnen. Så får man mulighet til å gå videre uten å spekulere på hva det var som egentlig skjedde

[thapara]

Jupp...Jeg har "slått opp" med ei venninne som jeg hadde kjent i nesten 20 år, helt siden vi var små. Fikk bare nok av henne en dag. Jeg hadde mine grunner til å kutte henne ut og hun fikk høre dem alle uten at jeg la noe i mellom. Brutalt, ja, men er glad for at jeg gjorde det slik. Hun har latt meg være i fred siden

Stakkars venninnen din tenker jeg bare.

Med mindre man har venner som gjør skikkelig slemme ting mot deg (som å spre falske rykter eller oppføre seg på en måte som virkelig bryter deg ned), synes jeg egentlig ikke noe om å "slå opp".

Spesielt venner man har hatt siden barndommen. Man trenger kanskje ikke skravle på telefon hver dag, eller svare på e-poster umiddelbart, men å bare droppe dem?

Om min gode venninne gjennom mange år hadde listet opp en hel haug grunner for å droppe meg (uten å legge noe mellom) hadde jeg blitt skikkelig deprimert.

[Gjest Gjest]

Når venner behandler deg dårlig, ikke støtter deg, og man igrunn ikke vil ha dem mer. Er det best å si ifra eller la det dø ut av seg selv? Har dere noen gang dumpet en venn eller en vennine, og i såfall; hvorfor?

Jeg har både "dumpet" og "blitt dumpet", og så lenge det ikke er snakk om en enkelt episode som gjør at jeg ønsker å kutte kontakten har jeg valgt å ikke konfrontere vennene mine med årsaken, mens noen av de som "dumpet" meg har valgt å konfrontere.

Det man må huske på, er at det ofte er en grunn til at en venn ikke støtter deg, eller har tid til å alltid være der for deg.

Ved en konfrontasjon er det veldig enkelt å møte seg selv i døren, å se at en kanskje ikke har vært den beste vennen selv heller....

Jeg ble "dumpet" av en venninne, og hun fant det tydelig som sin plikt å informere meg om alt jeg hadde gjort galt i løpet av vennskapet...

Og hun hadde rett, jeg VAR virkelig en dårlig venninne der og da.

Det hun derimot ikke så, var at jeg sviktet fordi jeg ikke kunne stille opp for henne på sekundet hver gang hun behøvde meg....

Noen mennesker har det slik at det alltid er dramatikk rundt dem som person og i deres liv, og det å være en støtte for mennesker som lever dramatiske liv kan til tider være en heldagsjobb. Da hender det veldig ofte at man ikke kan stille opp, og at man ikke har mulighet til å være en god venninne til enhver tid.

I mitt tilfelle var det slik. Det skjedde alltid så mye rundt henne, og det krevdes veldig mye å være der for henne når alt skjedde og hun behøvde mitt vennskap, men vi bodde så langt fra hverandre (på det korteste var den 3 timer, på det lengste var det 8 timer) så etter hvert ble vi enige om at telefonen var et fint hjelpemiddel.

Da hun til slutt brøt kontakten med meg, var jeg gift og hadde to små barn, mens hun var nyforelsket og hadde akurat blitt samboer med alt det fører med seg.

Jeg stilte ikke opp for henne øyeblikkelig ved et par anledninger da hun behøvde meg, men passet på å ringe tilbake når jeg hadde tid... men det var dette som tok knekken på vennskapet vårt... at jeg av og til måtte prioritere noe annet framfor henne...

Den gangen det fløt over for henne for godt var da jeg avviste henne på telefonen mens hun fortalte meg at hun og kjæresten hadde kranglet.

Jeg hadde huset fullt av mennesker (barnebursdag) og kunne ikke snakke med henne der og da... jeg ba henne gå en tur og roe seg ned, så skulle jeg ringe henne tilbake to timer senere.

Da jeg ringte tilbake var hun ikke der, og grunnen skjønte jeg raskt.

Hun hadde ikke gått en tur, hun hadde satt seg i bilen, kjørt de tre timene det tok å kjøre til meg, for å konfrontere meg om hvor dårlig venninne jeg var, og at hun ikke ønsket meg i livet sitt lenger.

Hun angret en stund senere, og vi hadde en prat igjen da.

Hun innså at hun krevde mer av meg enn jeg (eller noen andre) kunne gi henne, men da hadde toget gått for min del.

Hadde hun ikke tatt konfrontasjonen, men bare kuttet kontakten for en periode kunne jeg nok fremdeles hatt en vennskap med henne, men hun såret meg så inderlig ved å se alle mine feil og ingen av sine egne, og jeg hadde innsett at mitt liv ble roligere og mindre dramatisk uten henne i livet mitt.

[Gjest Gjesten over her]

Jeg glemte å få med poenget...

Hvis man skal ta en konfrontasjon uten at det er en konkret hendelse som ligger bak, må man være ganske så sikker på at en selv har alt sitt på det tørre.

Det er så veldig lett å kreve mer av andre enn av seg selv, se andres feil men ikke ens egne.

[Gjest Tara1]

Noen mennesker har det slik at det alltid er dramatikk rundt dem som person og i deres liv, og det å være en støtte for mennesker som lever dramatiske liv kan til tider være en heldagsjobb. Da hender det veldig ofte at man ikke kan stille opp, og at man ikke har mulighet til å være en god venninne til enhver tid.

Jeg er en dårlig venninne akkurat nå på grunn av det jeg har sitert over her.

I løpet av de siste 4 årene har det vært drama hver eneste dag i min venninnes liv, og det eneste vi har snakket om har vært henne og hennes liv.

Familie, økonomi, studier, jobb, barn, hus... det er den tingen som ikke har gått henne i mot i løpet av disse årene.

Og det er reelle problemer som har vært tøffe. Noen av dem har hun lagt opp til selv på grunn av elendig planlegging og prioriteringer, mens andre ting har hun ikke hatt kontroll over.

Nå trenger hun meg virkelig igjen, men jeg har ikke mer å gi henne!

Jeg vet hun er såret, men jeg klarer bare ikke oppsøke henne for å gi henne den støtten jeg vet hun trenger nå.

Siden jeg ikke klarer å være den venninnen hun trenger, har jeg valgt å avslutte vennskapet ved å trekke meg tilbake.

Jeg kommer ikke til å si til henne at "du har brukt meg opp, og jeg har ikke mer å gi deg". Da hadde jeg bare lagt stein til den byrden hun allerede sliter med.

Da får jeg heller være "drittkjerringa som ikke stiller opp når vennene trenger henne".

Endret 19. juli 2008 av Tara1

[Gjest Gjest_maria_*]

Ja, jeg slo opp med ei venninne bare for noen mnd siden. Det var min bestevenninne som jeg trodde jeg virkelig kunne stole på igjennom mange år. Men i den siste tiden var det masse tull og saker som fikk meg til å skjønne at hun egentlig ikke var ei så god venninne. Og når to av våre felles venninner bekreftet ovenfor meg at hun i alle år har snakket dritt om meg osv. så var det slutt for min del. Ville ikke være slem mot henne siden vi har opplevd så mye fint sammen også, så jeg sendte henne bare en melding etter jeg en periode ikke hadde tatt noe særlig kontakt, hvor jeg skrev at jeg trodde vi hadde vokst fra hverandre, men jeg håpet vi fortsatt kunne være venninner selvom ting har forandret seg og at jeg fortsatt var glad i henne og satte pris på den tiden vi hadde hatt sammen. Syns dette var en fin måte å gjøre det på, fikk tilbake et koselig svar også så selvom det ikke var det som var den virkelige grunnen, ser jeg ingen grunn til å lage drama når du vet du ikke vil ha noe med denne personen å gjøre. Bedre å ta det på en voksen måte, ikke bare slenge dritt