Gå til innhold

Story of a girl


Meteora
 Del

Anbefalte innlegg

Jeg er visst tilbake.

Blanke ark og nytt liv.

Endret av Meteora
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvor skal jeg begynne?

Alt for mange tanker i et alt for lite hode. Jeg får prøve å starte fra begynnelsen, om det er noe man kan kalle en begynnelse. Det er januar og vi har akkurat gått over i 2008. Himmelen sprekker i fyrverkeri og jeg ser lengselsfult mot den. Bak meg står skumlegutten, som han har gjort de 3 siste årene. Han holder rundt meg og hvisker "Jeg elsker deg", jeg hvisker det samme tilbake. Vi har drukket vin, men noe er galt. Jeg er ikke lykkelig. Jeg er redd. Tvers igjennom redd. Er det sånn det skal være? Er det her jeg skal så hver eneste nyttårsaften? Er det skumlegutten jeg elsker? Vet jeg egentlig hva det er å elske? Har jeg noen gang elsket noen? Jeg vet ikke. Mest av alt vil jeg bare løpe, sånn som jeg alltid vil når ting er vanskelig, men jeg blir stående litt til. Det er nyttårsaften og jeg er tross alt glad i ham, kanskje elsker jeg ham også, det er han som kjenner meg best i verden og han jeg deler leilighet med, kanskje det ordner seg.

Kanskje det ordner seg.

Det går mot slutten av januar. Det er mørkt og mye regn. Jeg prater mye med de nye menneskene rundt meg, mindre og mindre med skumlegutten. Unngår øynene hans som så gjerne vil ha kontakt. Gjemmer meg under store hettegensere. Så sprekker jeg. En dag på vei hjem fra skolen. Jeg sitter på bussen, tar opp mobilen og slår nummeret til mamma, men legger på igjen. Når jeg har kommet ned til byen ringer hun meg opp igjen. "Jeg vil flytte fra skumlegutten", sier jeg. Det blir stille i den andre enden. Jeg blir stille. Alt stopper. Jeg har aldri hatt en sånn prat med mamma før. Jeg pleier ikke å prate så mye med mamma. Å komme hjem til skumlegutten den dagen er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Han hadde til og med laget middag til meg, og jeg klarte ikke annet enn å gråte, fikk ikke frem et eneste ord. Han så redd ut, med god grunn.

Dagen etter. Det holdt ikke lenge. Når han kommer hjem ber jeg ham sette seg ned i sofaen, sier at jeg må prate med ham, at jeg har skrevet noe til ham. Hele dagen har jeg bare følt meg kald. Iskald. Lenge egentlig. Jeg gir ham brevet. Brevet skrev jeg natten før, jeg fikk ikke sove og satt oppe og skrev. Skrev om alt. Han leser, ser på meg, leser igjen, ser på meg på nytt. Kan høre at han svelger, gang på gang. Kjemper mot tårene. Jeg klarer ikke å se på ham. Det ender den kvelden. Skumlegutten og Meteora. Ender i en klem som aldri stopper og snø som daler utenfor et stuevindu. Etter det føler jeg ingenting.

Februar. Jeg bor hos en venninne som passer på meg. Jeg kler på meg og går på skolen hver dag, så mye mer gjør jeg ikke, utenom å stirre tomt i lufta. Skumlegutten er i leiligheten. Han er lei seg og vil at jeg skal komme tilbake. Til oss og alt vi hadde. Jeg klarer det ikke. Jeg kommer tilbake en dag, og han knekker sammen foran meg. Jeg står der støtt som et fjell, tom i ansiket, tom i hodet. Bare holder rundt ham og drar igjen. Løper, så fort jeg kan.

Mars. Jeg flytter. Vi har pakket, det virker som om det har tatt evigheter. Delt alle tingene vi en gang delte. Dobbeltsenga har blitt til pinneved og ligger strødd i bakgården. Leiligheten er tom, og alt er rart. Jeg sitter i en flyttebil med en venninne og har fått meg en ny leilighet, mitt eget rom, og en ny "samboer". En samboer som heter det samme som meg, som er A menneske, og står opp timesvis før meg og lager rundstykker til frokost. Nye lukter overalt. Og veranda. Jeg har fått en veranda. Når jeg ligger i den nye senga mi, på det nye rommet mitt og alt er pakket ut smiler jeg, litt forsiktig, men jeg smiler. På sengekanten henger det en ballong fra kameratØ, "en liten innflyttnigsgave", som han sa. Jeg tenker at jeg har gode venner og at alt blir bedre. At det må bli bedre. Jeg begynner å gå til skolen, og jeg begynner å like vin.

April. Vendepunkt. Hodet mitt ser mer mot himmelen enn mot bakken. Folk merker at jeg smiler. Det er sol ute. Og jeg drømmer. KameratØ og jeg tar tatovering sammen, venninna mi tar bilder og filmer. Jeg har alltid drømt om å ta en tatovering. Nå tørr jeg. Plutselig tørr jeg alt. Ingenting som holder meg tilbake. Den litt lubne, smilende mannen risser inn "Hope dies last" rett ovenfor høyre ankel. Han er veldig flink og jeg elsker den. I noen minutter føler jeg meg hel. Kjøper nye klær og svever på skyer, faller fort, men blir alltid plukket opp. Drikker meg herlig full, gang på gang. Føler at jeg flyr. Tenker ikke, bare lever. Sånn som jeg har drømt om.

Mai. Det er varmt. Både ute og i hjertet. Det er tid for å lese til eksamen, men det er vanskelig å konsentrere seg. Det er alt for mange sider, alt for mange pensum bøker, alt for mye som skjer rundt meg, alt for varmt. Jeg møter en gutt en dag i parken mens jeg leser. Noen dager senere møter jeg ham igjen. Det er mørkt og det ender med at jeg sover hos ham. Jeg stryker fingrene mine gjennom det lyset håret hans, det er ikke som å ha en kjæreste, men det er fint å ha en å ligge ved siden av. Hverken mer eller mindre. Jeg fortsetter å treffe gutten med det lyse håret. Treffer noen av vennene hans også, og vi sitter på verandaen hans og drikker vin til langt på natt, under varmelampa. I noen sekunder er det som å være i syden. Tenker, var det sånn det var å være her ute.

Juni. Alt som ikke skal skje, skjer på en gang. En dag rett før eksamen ringer pappa meg og forteller at farmoren min er veldig syk og legene vet ikke om hun vil klare seg. Det blir noen dramatiske dager, jeg sitter på vent hele tiden, men på mirakuløst vis går det den riktige veien og hun klarer seg. Det begynner å nærme seg sommerferie med stormskritt og det er vors hos meg med noen venner. KameratØ og jeg drikker oss alt for fulle, så fulle som vi ikke burde være sammen. I løpet av kvelden ender vi opp i samme seng. Akkurat den natten er alt perfekt, kall meg gjerne en dust, men det skjedde da. Helgen etter skjer det samme igjen. Vi klarer ikke å stoppe, klarer ikke å holde oss unna hverandre. Jeg tenker ikke lenger, bare er. Det burde ikke ha skjedd, for det blir bare kaos med venner som ikke burde ha følelser. Vet det egentlig så godt, men man håper alltid litt. Jeg føler meg dum, jeg føler meg brukt, jeg har dårlig samvittighet. Vi slutter på skolen og vi løper rett for å bade. Livet er fint noen dager, så begynner jeg å tenke på at jeg skal dra hjem. Dagen før jeg drar hjem treffer jeg gutten med det lyset håret igjen, jeg klarer ikke å si så mye, jeg føler meg dårlig, når han sier ha det den kvelden gråter jeg. Setter meg på bussen hjem og ser i veggen hele natta. Venninna mi sover på madrassen ved siden av meg. Hun har sagt at jeg bare må vekke henne hvis det er noe, men jeg gjør det ikke. Dagen etterpå hjelper hun meg med å pakke ned tingene på rommet mitt og jeg setter meg på toget og drar «hjem»..

Juli. Nå er det juli. Tiden går fort. Jeg sitter hos mamma og pappa. Det gamle huset, som jeg før kalte hjemme. Mitt gamle rom. Gamle bilder. Fortid. Alt er nesten som før, men likevel ikke. Jeg er sammen med venninnegjengen og har fått meg sommerjobb. Jobber alt for mye, for å fylle tiden. Er den eneste i gjengen som er singel igjen, det føles ofte litt rart og ensomt, men jeg tror jeg liker det, selv om jeg innimellom savner sommrene med skumlegutten, seilbåt og vind i håret. Det er sol og jeg har tatt med meg pc'n ut på fanget. Det er stille og jeg tenker, kanskje jeg skulle ha laget meg en dagbok igjen? Kanskje det hadde vært fint å skrive om alt som har skjedd?

Så jeg lager en dagbok og her er den.

Mitt liv.

Hverken mer eller mindre.

Endret av Meteora
Lenke til kommentar
Del på andre sider

KameratØ er lagt inn på psykiatrisk..

Konstant vondt i hodet selv om jeg har tatt paracet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Det går bedre med kameratØ, han får dra hjem snart, det gjør hodet litt lettere.

Har hatt fri fra jobben noen dager nå. Det har gjort godt. Fått tenkt igjennom en del ting, samtidig som det har dukket opp en del nye tanker. Får bare ta tiden til hjelp og se hva som skjer. Har ingen andre enn meg selv å takke for alt jeg roter meg bort i, så..

Jeg jobber fortsatt med saken. Om å finne Meteora igjen. Akkurat nå kjenner jeg henne ikke igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legger igjen en liten hilsen :) Så godt med noen dager fri fra jobb da, og masse lykke til å finne igjen Meteora... Hun er der, noen ganger må man bare lete litt dypt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koselig med hilsen flYflax :) Bare jeg gir det litt tid så finner jeg nok tilbake til Meteora, dog kanskje i en ny utgave, men med mye av det samme gamle.

Meteora har fått seg en beundrer. Meteora har plutselig litt noia.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du er så utrolig flink til å skrive, Meteora.

Har fulgt med deg før under et annet nick, og jeg gleder meg til å følge deg videre.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, det varmer med slike hilsener, kiwii :klem:

Det er varmt og jeg har fri idag. Hele det store huset for meg selv. Det er stille her. Før kunne jeg elske disse dagene. Dagene med huset for meg selv. Musikk. En god bok. Og all verdens tid til notatboka og skriblerier. Nå holder jeg på å gå på veggen. Føler meg bare tom og ensom, og har en stikkende, ekkel og snikende følelse av at det alltid vil forbli slik, selv om jeg vet at det ikke kommer til å bli realiteten.

Bah. Vekk meg til en ny dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Slike dager er de verste når de dukker opp. :klem: Har min del av dem jeg også, og kjenner igjen følelsen. Håper det går bedre med deg nå.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
  • 2 uker senere...

Takk for klem og omtanke Nòtt :klem:

Og -Emina-, jeg savner deg også... Håper vi sees snart igjen.

På tide med en oppdatering. Hva har skjedd siden sist? En god del egentlig.

Har hatt to herlige uker med fri, en av ukene tilbrakte jeg i Latvia. Har et spesielt kapitell der som jeg ikke helt klarer å legge fra meg. Mennesker jeg ikke klarer å glemme. Det er alltid like herlig å komme tilbake, og alltid like vondt å dra igjen.. Men sitter igjen med mange god minner som er fine og ha med seg inn i høstens ofte lange om mørke dager. Minner som kan lyse opp, når det er mørkt. Gode tanker. Jeg håper jeg kommer tilbake dit en dag. Det blir en bra dag.

I helgen kom jeg tilbake til regnværsbyen og leiligheten min igjen. Rar følelse å være tilbake, men det føles bra. Mange ting her jeg setter stor pris på, å komme tilbake igjen etter 2 månder borte er nesten som å oppleve alt på nytt. På mandag begynte studiene igjen, merker at det skal bli godt å komme igang. Føle at jeg gjør noe fornuftig. Selv om jeg alltid skulle ønske at sommeren var lengre, og særlig i år, siden jeg har jobbet bort det meste av den. Men jeg kan ikke få alt jeg vil. Får drømme om neste sommer så lenge. Og før jeg vet ordet av det er jeg ferdig med utdannelsen min og har blitt førskolelærer, så skal ta godt vare på denne tiden.

Ellers er det en beundrer som skaper en del hodebry. Han er her i rengværsbyen han også. På mandag ble jeg bedt på middag til ham. Vi hadde en kjempekoselig kveld. Han får meg til å slappe av, får meg til å føle meg trygg. Og han er søt også. Men... det er alltid et, men. Jeg er redd for å gå for fort frem. Jeg er redd for å være sammen med ham bare fordi jeg trenger annerkjennelsen, bare fordi jeg er redd for å være alene, bare fordi jeg trenger nærheten til et annet menneske. Jeg vil være med ham fordi jeg vil. Og jeg vil nødig såre ham. Jeg vil finne ut om sommerfuglene kan bli noe mer. Jeg vil ikke ødelegge dette.

Det skal visst ikke være så lett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meteora er i et merkelig humør. Veldig tankefull, samtidig full av smil. I det ene sekundet ensom, i det neste ikke. Lettere forvirra. Lettere lost. Helgen har vært fin, tror jeg. Jo, helgen har vært fin.

Og så har jeg funnet ut at God morgen frokostblanding er godt med varmt vann på. Hva jeg ikke fascineres over.

Burde lese, men får det ikke til. Tror jeg skal gå en tur istedenfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

:hallo: Førskolelærer ja, velkommen i rekkene skal du være når du er ferdig. Når blir det???? Takk for skryt i boka mi. :klem:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke så tamt som jeg hadde trodd flYflax, utrolig hva som ikke blir tamt i godt selskap.

Å! Er du førskolelærer Nòtt? Så gøy! Lenge siden du ble ferdig utdanna?

Jeg har begynt på mitt 2 år nå og trives veldig godt. Tenker på å kanskje ta et fjerde år med spes. ped, men vil jobbe litt først, så det blir isåfall ikke før om noen år.

Smilene mine har gått over til frustrasjon, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og jeg vet ikke hvem jeg skal tro på. Må ta en prat med beundreren min, og jeg gruer meg, for jeg er redd det vil ødlegge alt. Skulle ønske noen bare kunne gi meg en pause. Bare en liten pause. Er så lei alle disse følelsene.

Endret av Meteora
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å! Er du førskolelærer Nòtt? Så gøy! Lenge siden du ble ferdig utdanna?

Jeg har begynt på mitt 2 år nå og trives veldig godt. Tenker på å kanskje ta et fjerde år med spes. ped, men vil jobbe litt først, så det blir isåfall ikke før om noen år.

Jeg er førskolelærer ja. Har jobbet i 2 år nå, så var ferdig våren 2006. Jeg har også lyst til å ta et fjerde år med spes.ped, men vil ha litt mer erfaring først. Slik at jeg har litt flere "knagger" å henge ting på.

Smilene mine har gått over til frustrasjon, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og jeg vet ikke hvem jeg skal tro på. Må ta en prat med beundreren min, og jeg gruer meg, for jeg er redd det vil ødlegge alt. Skulle ønske noen bare kunne gi meg en pause. Bare en liten pause. Er så lei alle disse følelsene.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da var det slutt. Slutt høres dramatisk ut, men i mangel på et bedre ord. Beundreren min som jeg har kjent i ett år, og hatt noe på gang med siden juli. Det er kanskje ikke så lenge. Juli og august, men akkurat nå virker det som en evighet. Tiden vi var sammen, mer eller mindre. Det blir ikke noe mer. Det er komplisert og de rette følelsene er ikke der for øyeblikket. Så han bestemte seg for å gå. Så på søndag gikk han. Han hold rundt meg, jeg holdt rundt ham, og så forsvant han avgårde, satt seg på sykkelen og dro. Når han kom ut på veien snudde han seg og så etter meg. Jeg så det, for jeg ble stående og klarte ikke å røre meg. Klarte ikke å snu ryggen til. Han så på meg en gang. Jeg så på han en gang. Så snudde jeg meg og løp. Løp helt til jeg fant trappeoppgangen hos en venninne, og der ble jeg sittende. Siden det har det vært stille.

Vi vil fortsatt omgås som venner. Jeg klarer ikke å være sur. Er igrunn bare trist. Det er surt. Selv om jeg burde være glad for at jeg ikke har mistet ham, jeg burde være glad for at jeg kommer til å se ham igjen, burde være glad for at jeg får klemme ham igjen. Burde være glad for at det ikke endte værre. Men, likevel. Vil savne øyeblikkene.

Jeg er en håpløs romantiker.

Spiser fortsatt god morgen frokostblanding med varmt vann, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Uansett om det er tamt eller ikke. Det gir meg gode minner.

Endret av Meteora
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Takk for klem Nòtt. Og hei #Spidergirl#, gøy å se deg igjen også!

Lenge siden jeg har skrevet nå. Tiden fyker forbi meg. Det er snart oktober. Ute lukter det høst og regnet har kommet. Klarer aldri helt å bestemme meg for om jeg liker høsten eller ikke. Jeg har fått time hos en psykolog, ingenting alvorlig, men jeg trenger hjelp til å få orden på tankene mine. De har blitt for mange til at jeg klarer å få orden på egenhånd. Få orden på hva det er jeg virkelig vil. Hva jeg gjør. Jeg håper det kan hjelpe meg med å se ting litt klarere. Kanskje få meg til å se noen lys. Jeg trenger noen lys.

I helgen møtte jeg beundreren min igjen. Ble bedt i bursdagen hans som om ingenting var hendt. Klarte selvfølgelig ikke å la være å gå. Det var rart å se ham igjen. Jakker, regn, fallende løv og lange usikre klemmer. Det var så annerledes forrige gang. Da hadde jeg sandaler, han t-skjorte og sykkel, det var enda ganske varmt og klemmene kjentes annerledes. Han sa han var lei seg for hvordan ting hadde blitt. Jeg klarte ikke å svare. Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal tenke.

På torsdag drar jeg til New York. Det har fortsatt ikke gått helt opp for meg. At jeg skal til New York. Jeg har drømt om den byen lenge, og nå skal jeg plutselig dit. Både skremmende og spennende på en gang. Kjenner at jeg er rastløs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...