Juss vs. psykologi

[Gjest Stella*]

Jeg ser at det er skrevet mye om medisin og psykologi, men lite om juss. Må presisere at jeg ikke er ferdig utdannet jurist, men jeg kan jo fortelle litt om hverdagen som jusstudent.

Jeg var, for å være ærlig, usikker på hva jeg ønsket å bli da jeg begynte på jusstudiet. Jeg har en mor som er advokat, og hadde tenkt å gjøre alt annet enn å følge i hennes fotspor, men en kamerat begynte på jusstudiet året før meg, og fortalte så mye interessant at jeg (om enn ufrivillig) ble interessert. Jeg fikk låne noen pensumbøker, og tenkte at det var verdt å prøve. Valgte jeg feil, kunne jeg alltids studere noe annet året etter.

Det som slår meg er at det finnes mange fordommer om jusstudenter, jurister og advokater. Juss beskrives ofte som et tørt fag med masse pugging og to streker under. Jeg tror de fleste jurister kan skrive under på at det ikke er tilfellet. Ja, man har loven å forholde seg til som jurist, men paragrafene i lovteksten er bare en av mange rettskilder. Dommer, sedvane, reelle hensyn, allmennpreventative hensyn (i enkelte saker) - det er mye å forholde seg til. Hadde det vært så enkelt at en sak ble avgjort med utgangspunktet i et par paragrafer kunne jo folk enkelt ført sakene sine selv.

Jusstudiet, slik det er i dag, er et generaliststudium. Man kan fordype seg, og man skriver selvsagt masteroppgave (mange firmaer tilbyr skriveplass og veiledning - god PR for dem, og god nettverksbygging for studenten), men jeg har inntrykk av at det først er når man kommer ut i jobb man virkelig spesialiserer seg. Jeg har selv jobbet som trainee i diverse firmaer, og en ting kan jeg skrive under på; det er noe helt annet å anvende alt man lærer på studiet i praksis, enn å skrive oppgaver (selv om man naturlig nok blir trent opp i å bruke de samme metodene etc.)

Juss er et hardt studium, ingen tvil om det, og hvis man ønsker gode karakterer, må man jobbe mye. Jeg hører ofte snakk om folk som sier at man må ha utelukkende toppkarakterer, men det stemmer ikke. Ja, man bør ha et snitt på B-sterk B for å få jobb i de største forretningsfirmaene, men også der tror jeg snittet er i ferd med å gå ned. (Før kunne man ta eksamen omigjen så mange ganger man ønsket, nå har man bare to forsøk i løpet av hele studiet. Iallfall er det sånn i Oslo.)

Det mest interessante ved å studere juss, for min del, er at jeg ser på verden med helt nye øyne. Jeg lærer mye jeg har bruk for, også i dagliglivet. Arverett, for eksempel, det er veldig greit å kjenne til dette. Jeg har tatt valgfag i arbeidsrett, og det har virkelig vært til nytte i den ene deltidsjobben min. Kjøpsrett er noe man ofte må kunne... i det hele tatt, jeg opplever det som en trygghet å ha juridisk kunnskap. Jeg tror det er kunnskap som er uvurderlig for arbeidsgiver, selv om man skulle ende opp som noe helt annet enn jurist/rådgiver.

Skal man tro ny statistikk ser det dessuten ut til at jurister er blant de yrkesgruppene det vil være størst behov for i årene fremover. Likevel har det blitt kuttet drastisk i antall studieplasser, spesielt ved Universitetet i Oslo, og jeg tror det vil føre til gode tider for de som studerer juss nå.

Vil også presisere at man kan få utrolig mange interessante jobber som jurist. Jeg har en venninne som jobber i Lovavdelingen (utformer nye lover), man kan jobbe som rådgiver i et departement, som rådgiver/HR-sjef i et privat selskap (da får man ofte mer administrative oppgaver), som advokat (her finnes det mange områder å velge i, alt fra strafferett til skatterett og familierett, for å nevne noe) til vanlig saksbehandler. Man kan også bli dommer, men da må man være dommerfullmektig (som advokat må man også ha en fullmektigperiode på to år.)

Mitt inntrykk er at jurister blir stadig mer etterspurt også i andre deler av yrkeslivet. Jeg har blitt kontaktet av rekrutteringsbyråer som søker medarbeidere innen administrasjon og ledelse, for eksempel. Jeg har en venninne som er redaktør (jobber i avis), en kamerat som ønsker å jobbe med PR, og venninner som vil jobbe med skatterett og sikter seg inn på tradisjonelle revisjonsfirmaer som Ernst&Young, PWC med mer. "Jurister er som poteter, de kan brukes over alt", sa en foreleser, og det utsagnet tror jeg er sannere enn mange tror. Velger man i tillegg å ta ett år eller to økonomi (grunnleggende forståelse), tror jeg man er like godt stilt til lederjobber innen økonomi og finans også.

Med andre ord; det er et hav av muligheter der ute, det viktigste er å gripe dem. Selv trives jeg godt med faget jeg har valgt, fordi jeg vet at jeg kan ombestemme meg annethvert år resten av livet, og likevel ha jobber å søke på. Det tror jeg er vanskeligere dersom man velger å bli lege, psykolog eller økonom (selv om sistnevnte også har en del muligheter.)

[AnonymBruker]

Det verste er at jeg tror at man ikke vet hva som passer

best før man har prøvd!! Man vil aldri få det riktige

inntrykket av et studium før man faktisk har prøvd å lese

fagstoffet over en lengre periode... i hvert fall er det sånn

jeg føler det. Jeg trodde psykologi var det riktige, men

jeg blir mer og mer nysgjerrig på juss! Så jeg lurer på

om jeg bare må prøve begge deler, før deretter å være

sikker på hva som er det riktige for meg...

Når man er interessert i begge deler er det jo UMULIG

å velge... Det blir så vanskelig.

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

Det er mulig du har rett. En av mine nærmeste venner har nå valgt å slutte på medisinstudiet etter 3 år fordi hun opplever å ha valgt feil, også hun tenker å hoppe over til psykologi evt juss. Er jo litt synd å bruke 3 år på et studie for å så oppdage at det er feil, men mange ganger kan det ta litt tid før man finner ut at dette ble helt feil for meg, eller man vegrer seg for å bytte i frykt for hva andre mener. Uansett, det dumme med medisin og psykologi er jo at du ikke får noen grad dersom du slutter halvveis i studiet. I jussen kan du iallefall få en bachelor å vise til. Når det er sagt opplever ikke min venninne at de 3 årene på medisin er helt bortkastet, har jo lært mye som sikkert er fint å kombinere med psykologi evt juss, men det er jo 3 år ekstra med studielån da. Det er det jeg tenker på. Men som du sier er nok vanskelig å vite om man vil jobbe med det man velger å studere som før man godt i gang med studiene.

Kanskje jeg må gjøre som deg, prøve meg litt på begge eller alle tre i verste fall. Men jeg bør starte på ett nå med hensikt å ønske og fullføre iallefall :-)

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

tror også man må prøve studiene og tenke at det ikke er det verste om man velger feil og må starte på nytt. går

jo også an å kjøpe noen bøker og lese litt på egenhånd.

men fortsetter jo hele tiden, er jo forskjell på om man

trives med å lese skolebøker og om man trives med

yrket.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

Akkurat det du skriver om at det er forskjell på å like og lese bøkene på studiet og synes pensum er interessant versus faktisk skulle jobbe med det. Venninnen min som slutter på medisin etter 3 år synes faktisk mye medisinpensum er interessant, men vil absolutt ikke jobbe som lege, også tror jeg hun savner litt mer helhetlig forståelse av mennesket, ikke bare sitte å pugge sykdommer og behandling. Det er jo et godt eksempel på at man bør velge yrke etter hva man faktisk kunne tenke å jobbe som, og ikke bare hva man synes er faglig interessant. I tillegg bedyrer jeg at personligheten din også bør styre yrkesvalg :-) Er du veldig sosial og utadvendt, liker du å prate med mennesker og er interessert i andre mennesker, er du mere faglig orientert eller praktisk? Liker du å jobbe med forutsigbare arbeidsoppgaver eller kan arbeidshverdagen være uforutsigbar og du vet aldri hva som er neste trekk, liker du full fart eller suite i ro på kontoret å løse oppgaver. Å jobbe tett opp til mennesker som enten er syke eller i krise er jo noe annet enn å

jobbe med krevende problemstillinger papirmessig. Er nok en fordel å kjenne seg selv litt så man vet hva slags arbeidshverdag man kunne tenke seg.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[Gjest test123]

I jussen kan du iallefall få en bachelor å vise til.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

er du sikker, tror man må gå på jusbachelor for å få bachelor, om man tar 5-årig tror jeg man ikke har noe grad å vise til om man slutter etter 3 år.

kjipt opplegg.

[AnonymBruker]

er du sikker, tror man må gå på jusbachelor for å få bachelor, om man tar 5-årig tror jeg man ikke har noe grad å vise til om man slutter etter 3 år.

kjipt opplegg.

Det stemmer. Profesjonsstudiet i jus er en integrert master, dvs. det er ingen bachelor.

Anonym poster: c7a368a734a144c0e3fd1621f862389b

[AnonymBruker]

Det stemmer. Profesjonsstudiet i jus er en integrert

master, dvs. det er ingen bachelor.

Anonym poster:

c7a368a734a144c0e3fd1621f862389b

Åja, det trodde jeg ikke, da stiller det seg annerledes. Da var det vel ikke mye poeng å gjøre om profesjonsstudiet i juss til et masterprogram, når du er like låst på masterprogrammet som på profesjonsstudiet :-)

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902