Juss vs. psykologi

[AnonymBruker]

men hva er det du ikke liker med studiet? eventuelt hvorfor har du heller lyst til å bli jurist

Selv om at psykologi er interessant, er det ikke studiet for meg. Jeg ser ikke for meg å jobbe med det i fremtiden. Jeg ønsker en kontorjobb med god lønn, på en liten plass (vet hvor jeg vil bo) og her er det lettere å få jobb som jurist enn med psykologiutdannelse. Jeg syns det er for mye biologi og nevro på psykologistudiet, noe som dessverre ikke interesserer meg. Syns utvikling, personlighetspsykologi og de retningene der er interessante, men det er bare en liten andel av psykologien.

Juss er for meg svært interessant, pluss at hverdagen som jusstudent er mye bedre satt opp enn psykologi. I hvert fall på universitetet jeg studerer. Psykologi har et par forelesninger i uka, maks 3 seminarer i måneden, og er generelt litt "uproft", mens jusstudentene har et bedre opplegg med flere forelesninger, og deretter flere seminarer, osv.

Så det er ganske mye som gjør det...

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[AnonymBruker]

men hva er det du ikke liker med studiet? eventuelt hvorfor har du heller lyst til å bli jurist

Det lurer jeg også på :-) Lurer selv på hva jeg skal velge psykologi, juss eller medisin. Er det på profesjonstudiet psykologi du går på?

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Selv om at psykologi er interessant, er det ikke studiet

for meg. Jeg ser ikke for meg å jobbe med det i

fremtiden. Jeg ønsker en kontorjobb med god lønn, på

en liten plass (vet hvor jeg vil bo) og her er det lettere å

få jobb som jurist enn med psykologiutdannelse. Jeg

syns det er for mye biologi og nevro på psykologistudiet,

noe som dessverre ikke interesserer meg. Syns

utvikling, personlighetspsykologi og de retningene der

er interessante, men det er bare en liten andel av

psykologien.

Juss er for meg svært interessant, pluss at hverdagen

som jusstudent er mye bedre satt opp enn psykologi. I

hvert fall på universitetet jeg studerer. Psykologi har et

par forelesninger i uka, maks 3 seminarer i måneden, og

er generelt litt "uproft", mens jusstudentene har et bedre

opplegg med flere forelesninger, og deretter flere

seminarer, osv.

Så det er ganske mye som gjør det...

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[/i

Interessant svar :-) Mange gode momenter å ta med meg videre her i jakten på hva jeg skal velge. Ah, det er så vanskelig!!

Jeg trodde at det var mindre obligatorisk undervisning på jussen i Oslo enn på psykologi i Oslo. Ettersom jeg forstår er det bare et par-tre fag hvor det er obligatorisk, resten er frie seminarer og forelesninger. Derfor tenkte jeg at det ville være lettere å studere juss dersom man ønsker å jobbe deltid ved siden av. Vet iallefall at karakterpresset på jussen er mye større enn på psykologi (hvor det meste er bestått/ikke bestått).

Jeg ønsker som deg en 8-16-jobb, gjerne på kontor (men det kan man jo ha med pasienter og), og jeg må ha en jobb med masse faglige utfordringer ellers blir jeg ikke fornøyd. Grunnen til at jeg heller mer mot juss eller psykologi enn medisin er arbeidstidene. Har flere venner som jobber som leger og de har vanvittige vakter og mye stress/ansvar, til forskjell for mine venner som er jurister da. Men er redd jeg vil få for lite faglig stimuli som jurist fremfor psykologi eller medisin. I motsetning til deg synes jeg biologi og nevro er interessant, men jeg er også interessert i personlighetsutvikling og andre aspekter ved psykologien. I medisinen er hovedfokus somatikk, og jeg er nok mere interessert i mental helse og den mentale biten av mennesket. Men så så er det også mange interessante temaer i jussen (helserett og forvaltningsrett etc.). Som du sikkert skjønner har jeg lest en del på hva de ulike studiene inneholder faglig sett og de virker interessante alle tre. Men som du nevner må man tenke på hvordan yrket er arbeidsmessig, hva slags arbeidshverdag man ønsker seg. Jeg vil ikke ha turnusjobb og masse stress (psykologer jobber vel mest 8-16?, mens leger jobber skift).

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

er en del som velger tannlege fremfor lege pga arbeidstidene.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

[AnonymBruker]

Interessant svar :-) Mange gode momenter å ta med meg videre her i jakten på hva jeg skal velge. Ah, det er så vanskelig!!

Jeg trodde at det var mindre obligatorisk undervisning på jussen i Oslo enn på psykologi i Oslo. Ettersom jeg forstår er det bare et par-tre fag hvor det er obligatorisk, resten er frie seminarer og forelesninger. Derfor tenkte jeg at det ville være lettere å studere juss dersom man ønsker å jobbe deltid ved siden av. Vet iallefall at karakterpresset på jussen er mye større enn på psykologi (hvor det meste er bestått/ikke bestått).

Jeg ønsker som deg en 8-16-jobb, gjerne på kontor (men det kan man jo ha med pasienter og), og jeg må ha en jobb med masse faglige utfordringer ellers blir jeg ikke fornøyd. Grunnen til at jeg heller mer mot juss eller psykologi enn medisin er arbeidstidene. Har flere venner som jobber som leger og de har vanvittige vakter og mye stress/ansvar, til forskjell for mine venner som er jurister da. Men er redd jeg vil få for lite faglig stimuli som jurist fremfor psykologi eller medisin. I motsetning til deg synes jeg biologi og nevro er interessant, men jeg er også interessert i personlighetsutvikling og andre aspekter ved psykologien. I medisinen er hovedfokus somatikk, og jeg er nok mere interessert i mental helse og den mentale biten av mennesket. Men så så er det også mange interessante temaer i jussen (helserett og forvaltningsrett etc.). Som du sikkert skjønner har jeg lest en del på hva de ulike studiene inneholder faglig sett og de virker interessante alle tre. Men som du nevner må man tenke på hvordan yrket er arbeidsmessig, hva slags arbeidshverdag man ønsker seg. Jeg vil ikke ha turnusjobb og masse stress (psykologer jobber vel mest 8-16?, mens leger jobber skift).

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at psykiatri må være perfekt for deg.... sammenhengen mellom psykologi og medisin, og masse nevro- og biologi.. men det er det med arbeidstidene da! Jeg aner ikke hvordan arbeidstidene er for psykiatrer, men jeg antar at det går an å få normal 08-16-jobb altså...

Ellers tror jeg at du kommer til å kjede deg på jussen om du tenker at den ikke "stimulerer" deg nok... juss er jo ikke sånn superspennende og juicy, det er jo til tider tørt og teori..

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[Gjest test123]

Ellers tror jeg at du kommer til å kjede deg på jussen om du tenker at den ikke "stimulerer" deg nok... juss er jo ikke sånn superspennende og juicy, det er jo til tider tørt og teori..

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

og selv om man liker jus så må man kanskje jobbe mer enn 8-4 om man skal ha de mest spennende jobbene.

[AnonymBruker]

og selv om man liker jus så må man kanskje jobbe mer enn 8-4 om man skal ha de mest spennende jobbene.

Ja, det er sant...

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at

psykiatri må være perfekt for deg.... sammenhengen

mellom psykologi og medisin, og masse nevro- og

biologi.. men det er det med arbeidstidene da! Jeg aner

ikke hvordan arbeidstidene er for psykiatrer, men jeg

antar at det går an å få normal 08-16-jobb altså...

Ellers tror jeg at du kommer til å kjede deg på jussen

om du tenker at den ikke "stimulerer" deg nok... juss er

jo ikke sånn superspennende og juicy, det er jo til tider

tørt og teori..

Anonym poster:

Takk for svar.

Har tenkt litt på at psykiater kanskje kunne vært noe, men ble litt usikker etter at jeg pratet med en psykiater om yrket. Jeg oppfattet det slik at psykiatere i større grad jobber med tyngre psykiske lidelser som ofte innebærer tung medisinering, lidelser som gjerne er mere biologisk betinget og vanskelig å behandle. Det varierer sikkert noe, men de jeg har snakket med rullerer på å ha vakt, altså har de noe turnusjobbing. I tillegg må man gjennomføre turnustjeneste/nybegynnerstillinger før man kan evt spesialisere seg til å bli psykiater. Altså er veien lengre for å bli psykiater enn psykolog. Psykologer jobber derimot oftere med lettere psykiske lidelser, sosiale problemer og forebyggende arbeid. Jeg synes særlig forebyggende helsearbeid er kjempespennende, da særlig med vakt på mental helse. Men jeg nok undersøke mere forskjellene på arbeidshverdagen til en psykolog vs en psykiater før jeg bestemmer meg.

Mmm, ja mulig du har rett ang jussen. Jeg frykter at det kan bli for lite stimulerende, men det er ikke sikkert. Jeg er veldig glad i å oppdatere meg på forskning som er gjort innenfor psykologi, sosiologi og medisin. Alt som har med mennesket å gjøre, f.eks menneskelige relasjoner og samhandling, personlighetsutvikling , hvordan mental helse påvirker fysisk helse og utv.av sykdommer.

Mmm, ikke lett å velge. Jeg må undersøke litt mer om mulighetene man har som psykolog, psykiater/lege eller jurist. Kjenner det ikke var så dumt å skrive her om hvordan man tenker, blir litt sånn bevisstgjøringsprosess.

:-)

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom begge to. Det er ikke noe klart svar her. Du velger ut fra det DU vil jobbe med. For meg var det jussen.

Anonym poster: 8e0d5479d6fc01c71de68f7dcd9bfb09

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Har tenkt litt på at psykiater kanskje kunne vært noe,

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

annen ulempe med psykiater er at man ikke er sikkert at man får spesialisere seg som psykiater når man er ferdig utdannet lege? men man har jo også muligheter til å jobbe med mye annet som lege.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

[Gjest Weetzie]

Jeg er psykolog, og forloveden min advokat, og jeg kan skrive under på at vi har helt forskjellige arbeidsoppgaver.

Hvorvidt man vil ha en "stressende" jobb eller ikke, avhenger av om man jobber i det offentlige eller for seg selv/ i det private næringsliv. Selv jobber jeg for et privat helseforetak, og det hender at jeg har konsultasjoner på kveldstid (en ekstratjeneste vi tilbyr.)

Min forlovede jobber vanligvis mellom 9-12 timers dager, men det er fordi han har valgt å jobbe i et stort forretningsfirma hvor man har lange dager. Han kunne, som en av sine kamerater, jobbet i det offentlige, f.eks i Justisdepartmentet, og gått hjem rundt 16-18 hver dag. Så, arbeidsmengde og stressnivå kan du selv velge i stor grad.

[AnonymBruker]

Jeg er psykolog, og forloveden min advokat, og jeg kan skrive under på at vi har helt forskjellige arbeidsoppgaver.

Hvorvidt man vil ha en "stressende" jobb eller ikke,

avhenger av om man jobber i det offentlige eller for seg

selv/ i det private næringsliv. Selv jobber jeg for et privat

helseforetak, og det hender at jeg har konsultasjoner på

kveldstid (en ekstratjeneste vi tilbyr.)

Min forlovede jobber vanligvis mellom 9-12 timers dager,

men det er fordi han har valgt å jobbe i et stort

forretningsfirma hvor man har lange dager. Han kunne,

som en av sine kamerater, jobbet i det offentlige, f.eks i

Justisdepartmentet, og gått hjem rundt 16-18 hver dag.

Så, arbeidsmengde og stressnivå kan du selv velge i

stor grad.

Interessant innlegg. Du skriver at du og din forlovede har vidt forskjellige arbeidsoppgaver/arbeidshverdag som psykolog og advokat, kan du si litt mer om på hvilken måte? Hvordan opplever du at din hverdag som psykolog er annerledes i forhold til forloveden som er advokat? Da tenker jeg også på innhold i arbeidsoppgaver? Trives du som psykolog? Har du noen mening om betydningen av personlighetstype og valg av utdanning/yrke?

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Jeg går Profesjonsstudiet i psykologi nå, og kan virkelig anbefale det Veldig spennende lesestoff, og like spennende i praksis! Mye muligheter også.

Anonym poster: 72ee6d988ca705fc7e4dee30756c30fb

[AnonymBruker]

Jeg går Profesjonsstudiet i psykologi nå, og kan virkelig anbefale det Veldig spennende lesestoff, og like spennende i praksis! Mye muligheter også.

Anonym poster:

72ee6d988ca705fc7e4dee30756c30fb

Kan du fortelle litt mer om hva det er med psykologistudiet som gjør det så interessant og spennende? :-) Hvorfor valgte du det og ikke noe annet? Har du noen mening om det er noen bestemte personlige egenskaper som er en fordel å ha for å trives og gjøre det bra som psykolog?

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[Gjest Weetzie]

Det første spørsmålet ditt er veldig omfattende, jeg kunne skrevet ti sider om det, men jeg skal forsøke å kortfatte meg. Jeg og mannen min (kaller ham det for enkelthetsskyld) diskuterer ofte arbeidsdagene våre. Det jeg oppfatter som den mest åpenbare forskjellen er at min oppgave er å lytte til klientene mine, og hjelpe dem å bli kjent med seg selv og lytte til sine behov.

Det er en utbredt oppfatning at psykologer har nærmest en rådgiverrolle, og det er klart at vi skal komme med synspunkter, men vår viktigste oppgave er å hjelpe pasienten å lytte til seg selv. Mange av pasientene jeg møter har snakket med så mange i hjelpeapperatet opp gjennom at de har glemt å lytte til sin egen stemme og sine egne behov. (Nå sier det seg selv at jeg jobber med pasienter som stort sett hører til i første - og andre linjetjenesten), hadde jeg vært psykolog på en instutisjon, hadde rollen min vært annerledes. Men siden du spør om forskjellen på min og min manns hverdag, tar jeg altså utgangspunkt i det.

Min mann er derimot rådgiver i større grad. Nå jobber han som forretningsadvokat, så han møter sjeldent på mennesker med store problemer (han rådgir som regel bedrifter), men da han studerte jobbet han i en rettshjelpsorganisasjon og rådga mennesker. Den største, og vesentlige forskjellen, er at som advokat/jurist, er det han som sitter med svarene, klientene kommer til ham for å få svar. Han skal finne løsningene for dem, mens jeg hjelper mine pasienter med å finne løsninger.

Selv om jussen åpenbart har mange komplekse problemstillinger, er det nok liten tvil om at det finnes enda færre klare svar i psykologien. Min forlovede har et utgangspunkt når klienten kommer til ham, men jeg må ofte jobbe en stund med å finne et utgangspunkt. (Mange som begynner i terapi trenger ofte litt tid for å samle tanker.)

Jeg opplever det som at vi begge har stressende hverdager, men på ulik måte. Nå er jeg relativt nyutdannet, så det spiller nok en rolle, men etter å ha snakket med pasienter i x antall timer i strekk blir en sliten. Man må fokusere hundre prosent på pasienten, og selv om en behandlingstime i utgangspunktet varer i 50 minutter må man konsentrere seg hundre prosent. Min forlovede har det på samme måte i forhandlingsmøter, i retten, og når han møter klienter, men dette utgjør en vesentlig mindre del av hans hverdag. Samtidig har han et annet press enn meg igjen, ved at han bedømmes etter faktureringsgrad og lønnsomhet, samt faglig dyktighet, selvfølgelig.

Jeg tenker å spesialisere meg etter hvert, og da vil jeg tjene langt bedre (tjener i dag ca. 480.000 i året), mannen min tjener over det dobbelte - det er også en forskjell. Selv som privatpraktiserende psykolog vil jeg tro det er vanskelig å bikke 2-3 millioner i inntekt. Som advokat er "the sky´s the limit" for de som er opptatt av den type ting.

Når det gjelder spørsmålet om personlighetstype, synes jeg det er vanskelig å svare på. Selv begynte jeg på psykologi fordi jeg ønsket å arbeide med arbeidslivspsykologi, men jeg ville ha klinisk spesialisering fremfor vanlig mastergrad. På studiet mitt var det alle typer mennesker, og jeg opplever det vanskelig som å sette folk i bås. Det jeg imidlertid tror det er viktig å være bevisst på hvis man velger denne veien, er at man først og fremst er en rådgiver. Man bruker mye tid på å lytte. I en vanlig konsultasjon snakker pasienten ca. åtti prosent av tiden. (Selvfølgelig annerledes om man jobber med mennesker med tyngre psykiske lidelser), men det er en annen sak. Selv har jeg valgt å ikke jobbe med det, da jeg hadde sommerjobb på lukket avdeling, og det var en helt annen hverdag. Man må være forberedt på at pasienter kan være utagerende, og at man må ha en større veiledningsrolle enn ved vanlige konsultasjoner. På studiet var det en myte at mange psykologer liker å høre sin egen stemme, og jeg tror den treffer mange bedre enn de liker å vedkjenne det;)

Selv trives jeg godt som psykolog, og jeg tenker som nevnt å spesialisere meg etter hvert. Jeg har vurdert å gå over til forskning (synes det er interessant), alternativt å jobbe som rådgiver i videre forstand, for eksempel for bedrifter. Jeg trives godt med pasientene mine, men jeg ønsker nok på sikt en jobb der jeg kan hjelpe mennesker med mer konkrete ting i det daglige enn det jeg gjør nå. Det var også utgangspunktet mitt da jeg begynte på studiet, men jeg tror alle har godt av å utfordre seg faglig ved å jobbe på ulike steder. Selv er jeg vanlig psykolog i et privat helseforetak nå, men spesialiseringen må jeg ta i det offentlige.

Mitt beste råd til andre som vurderer å gå samme vei, er å være åpen. Man kommer langt ved å være åpen for nye teorier, nye muligheter, og ved å være nysgjerrig på mennesker. Jeg tror det ville vært vanskeligere for meg å trives på studiet (man skal jo innom mye forskjellig i løpet av seks år, eller det er vel kuttet til fem nå?), dersom jeg hadde vært utelukkende interessert i å jobbe med mennesker med spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser eller andre typer ting. Tror også det er viktig å forberede seg på at man på studiet først og fremst lærer mye teori og teorier - så det kan være ganske tørt. Det var flere som sluttet underveis fordi de ikke så nytteverdien i det. Men sånn er det nok også på jusstudiet, har jeg inntrykk av. Jeg tror det lønner seg å stå på, ta relevante ekstrajobber, og bli kjent med bransjen man skal inn i, uansett hva man ender opp med.

Dette ble langt merker jeg... mulig jeg svarte på noe helt annet enn det du lurte på, men bare å spørre igjen hvis det er andre spørsmål som dukker opp, eller dersom jeg uttrykker meg uklart.

[AnonymBruker]

Det første spørsmålet ditt er veldig omfattende, jeg kunne skrevet ti sider om det, men jeg skal forsøke å kortfatte meg. Jeg og mannen min (kaller ham det for enkelthetsskyld) diskuterer ofte arbeidsdagene våre. Det jeg oppfatter som den mest åpenbare forskjellen er at min oppgave er å lytte til klientene mine, og hjelpe dem å bli kjent med seg selv og lytte til sine behov.

Veldig interessant:) Kan du si litt om forskjellene på den jobben du har, og "vanlig" offentlig praksis?

Anonym poster: 4f8d72d16bf6ebe9d00936f542d22e2e

[AnonymBruker]

Det første spørsmålet ditt er veldig omfattende, jeg kunne skrevet ti sider om det, men jeg skal forsøke å kortfatte meg. Jeg og mannen min (kaller ham det for

enkelthetsskyld) diskuterer ofte arbeidsdagene våre. Det

jeg oppfatter som den mest åpenbare forskjellen er at

min oppgave er å lytte til klientene mine, og hjelpe dem

å bli kjent med seg selv og lytte til sine behov.

Det er en utbredt oppfatning at psykologer har nærmest

en rådgiverrolle, og det er klart at vi skal komme med

synspunkter, men vår viktigste oppgave er å hjelpe

pasienten å lytte til seg selv. Mange av pasientene jeg

møter har snakket med så mange i hjelpeapperatet opp

gjennom at de har glemt å lytte til sin egen stemme og

sine egne behov. (Nå sier det seg selv at jeg jobber

med pasienter som stort sett hører til i første - og andre

linjetjenesten), hadde jeg vært psykolog på en

instutisjon, hadde rollen min vært annerledes. Men siden

du spør om forskjellen på min og min manns hverdag,

tar jeg altså utgangspunkt i det.

Min mann er derimot rådgiver i større grad. Nå jobber

han som forretningsadvokat, så han møter sjeldent på

mennesker med store problemer (han rådgir som regel

bedrifter), men da han studerte jobbet han i en

rettshjelpsorganisasjon og rådga mennesker. Den

største, og vesentlige forskjellen, er at som

advokat/jurist, er det han som sitter med svarene,

klientene kommer til ham for å få svar. Han skal finne

løsningene for dem, mens jeg hjelper mine pasienter

med å finne løsninger.

Selv om jussen åpenbart har mange komplekse

problemstillinger, er det nok liten tvil om at det finnes

enda færre klare svar i psykologien. Min forlovede har et

utgangspunkt når klienten kommer til ham, men jeg må

ofte jobbe en stund med å finne et utgangspunkt.

(Mange som begynner i terapi trenger ofte litt tid for å

samle tanker.)

Jeg opplever det som at vi begge har stressende

hverdager, men på ulik måte. Nå er jeg relativt

nyutdannet, så det spiller nok en rolle, men etter å ha

snakket med pasienter i x antall timer i strekk blir en

sliten. Man må fokusere hundre prosent på pasienten,

og selv om en behandlingstime i utgangspunktet varer

i 50 minutter må man konsentrere seg hundre prosent.

Min forlovede har det på samme måte i

forhandlingsmøter, i retten, og når han møter klienter,

men dette utgjør en vesentlig mindre del av hans

hverdag. Samtidig har han et annet press enn meg

igjen, ved at han bedømmes etter faktureringsgrad og

lønnsomhet, samt faglig dyktighet, selvfølgelig.

Jeg tenker å spesialisere meg etter hvert, og da vil jeg

tjene langt bedre (tjener i dag ca. 480.000 i året),

mannen min tjener over det dobbelte - det er også en

forskjell. Selv som privatpraktiserende psykolog vil jeg

tro det er vanskelig å bikke 2-3 millioner i inntekt. Som

advokat er "the sky´s the limit" for de som er opptatt av

den type ting.

Når det gjelder spørsmålet om personlighetstype, synes

jeg det er vanskelig å svare på. Selv begynte jeg på

psykologi fordi jeg ønsket å arbeide med

arbeidslivspsykologi, men jeg ville ha klinisk

spesialisering fremfor vanlig mastergrad. På studiet mitt

var det alle typer mennesker, og jeg opplever det

vanskelig som å sette folk i bås. Det jeg imidlertid tror

det er viktig å være bevisst på hvis man velger denne

veien, er at man først og fremst er en rådgiver. Man

bruker mye tid på å lytte. I en vanlig konsultasjon

snakker pasienten ca. åtti prosent av tiden. (Selvfølgelig

annerledes om man jobber med mennesker med tyngre

psykiske lidelser), men det er en annen sak. Selv har

jeg valgt å ikke jobbe med det, da jeg hadde

sommerjobb på lukket avdeling, og det var en helt

annen hverdag. Man må være forberedt på at pasienter

kan være utagerende, og at man må ha en større

veiledningsrolle enn ved vanlige konsultasjoner. På

studiet var det en myte at mange psykologer liker å høre

sin egen stemme, og jeg tror den treffer mange bedre

enn de liker å vedkjenne det;)

Selv trives jeg godt som psykolog, og jeg tenker som

nevnt å spesialisere meg etter hvert. Jeg har vurdert å

gå over til forskning (synes det er interessant),

alternativt å jobbe som rådgiver i videre forstand, for

eksempel for bedrifter. Jeg trives godt med pasientene

mine, men jeg ønsker nok på sikt en jobb der jeg kan

hjelpe mennesker med mer konkrete ting i det daglige

enn det jeg gjør nå. Det var også utgangspunktet mitt da

jeg begynte på studiet, men jeg tror alle har godt av å

utfordre seg faglig ved å jobbe på ulike steder. Selv er

jeg vanlig psykolog i et privat helseforetak nå, men

spesialiseringen må jeg ta i det offentlige.

Mitt beste råd til andre som vurderer å gå samme vei, er

å være åpen. Man kommer langt ved å være åpen for

nye teorier, nye muligheter, og ved å være nysgjerrig på

mennesker. Jeg tror det ville vært vanskeligere for meg

å trives på studiet (man skal jo innom mye forskjellig i

løpet av seks år, eller det er vel kuttet til fem nå?),

dersom jeg hadde vært utelukkende interessert i å jobbe

med mennesker med spiseforstyrrelser,

personlighetsforstyrrelser eller andre typer ting. Tror

også det er viktig å forberede seg på at man på studiet

først og fremst lærer mye teori og teorier - så det kan

være ganske tørt. Det var flere som sluttet underveis

fordi de ikke så nytteverdien i det. Men sånn er det nok

også på jusstudiet, har jeg inntrykk av. Jeg tror det

lønner seg å stå på, ta relevante ekstrajobber, og bli

kjent med bransjen man skal inn i, uansett hva man

ender opp med.

Dette ble langt merker jeg... mulig jeg svarte på noe helt

annet enn det du lurte på, men bare å spørre igjen hvis

det er andre spørsmål som dukker opp, eller dersom jeg

uttrykker meg uklart.

Takk for et fantastisk innlegg. Det var veldig interessant å lese, måtte lese det flere ganger for det var mange gode poenger der. Føler jeg gikk svar på det jeg lurte på. Du beskriver godt forskjellene mellom en jurist/advokat-hverdag og psykologhverdag, selvfølgelig varierer det litt alt etter hva du jobber med, men synes du gikk frem nyanser godt som jeg ikke har tenkt så mye på. Fikk faktisk mere lyst til å studere psykologi nå :-)

Har selv tenkt i de baner som du tenker dersom jeg skulle velge psykologi, altså er ikke sikker på at jobbing på institusjon er noe for meg, men jobbe mer med forebyggende arbeid eller konkrete hverdagsutfordringer eller i en bedrift eller BHT, evt innen forskning. Er veldig spennende å lese forskning innenfor mental helse. Uansett heller noe mer mot psykologi enn medisin da medisin/lege er først og fremst studie og arbeid innenfor somatikken. Har ei venninne som har gått noen år på medisin og vurderer å slutte for og starte på psykologistudiet. Hun synes medisin er for snevert og at det er lite fokus på å se hele mennesket, mye om konkrete sykdommer og behandling. Leste at Syse som er både lege og jurist synes medisinen ble for snever og han ble derfor heller jussprofessor :-)

Jeg tror kanskje jeg bør velge er studie der man studerer mennesket og menneskelige relasjoner og utvikling. Der er jo noe som interessere meg på fritiden, men er redd jeg heller burde valgt juss fordi det er mere matnyttig i arbeidslivet (kanskje?) og at sjansen for å få jobb er større med jussen? Vet ikke :-)

En snnen ting er at selv om psykologi høres spennende ut, høres det også svært utfordrende og krevende ut, nesten mer enn advokatrollen. Som du sier så skal du bidra og hjelpe folk til å hjelpe seg selv, du skal først og fremst lytte til pasientene og få dem til å bli kjent med seg selv slik at de kan kanskje hjelpe seg selv. Det krever jo en del personlige egenskaper å kartlegge andres ressurser, finne deres utgangspunt, samtidig som at det ikke foreligger noe fasitsvar på hva som er

rett. Ganske krevende rolle, men det må være interessant.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Må bare videre du at denne tråden var veldig opplysende, veldig nyttig for meg (og sikkert andre) som står på tampen å skal velge studie snart. Er fortsatt usikker så kjempefint om flere vil skrive om fordeler/ulemper i forhold til utdanning og yrkene juss og psykologi og evt medisinstudiet. Har karakterer og fagsammensetning til å komme inn på alle tre i Norge, men problemet er å velge. Akkurat nå heller jeg mot psykologi, men både juss og medisin virker spennende. Tar imot alle råd og innspill med takk :-)

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Må bare videre du at denne tråden var veldig opplysende, veldig nyttig for meg (og sikkert andre) som står på tampen å skal velge studie snart. Er fortsatt usikker så kjempefint om flere vil skrive om fordeler/ulemper i forhold til utdanning og yrkene juss og psykologi og evt medisinstudiet. Har karakterer og fagsammensetning til å komme inn på alle tre i Norge, men problemet er å velge. Akkurat nå heller jeg mot psykologi, men både juss og medisin virker spennende. Tar imot alle råd og innspill med takk :-)

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

Det verste er at jeg tror at man ikke vet hva som passer best før man har prøvd!! Man vil aldri få det riktige inntrykket av et studium før man faktisk har prøvd å lese fagstoffet over en lengre periode... i hvert fall er det sånn jeg føler det. Jeg trodde psykologi var det riktige, men jeg blir mer og mer nysgjerrig på juss! Så jeg lurer på om jeg bare må prøve begge deler, før deretter å være sikker på hva som er det riktige for meg...

Når man er interessert i begge deler er det jo UMULIG å velge... Det blir så vanskelig.

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[AnonymBruker]

Det verste er at jeg tror at man ikke vet hva som passer best før man har prøvd!! Man vil aldri få det riktige inntrykket av et studium før man faktisk har prøvd å lese fagstoffet over en lengre periode... i hvert fall er det sånn jeg føler det. Jeg trodde psykologi var det riktige, men jeg blir mer og mer nysgjerrig på juss! Så jeg lurer på om jeg bare må prøve begge deler, før deretter å være sikker på hva som er det riktige for meg...

Når man er interessert i begge deler er det jo UMULIG å velge... Det blir så vanskelig.

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

tror også man må prøve studiene og tenke at det ikke er det verste om man velger feil og må starte på nytt. går jo også an å kjøpe noen bøker og lese litt på egenhånd.

men fortsetter jo hele tiden, er jo forskjell på om man trives med å lese skolebøker og om man trives med yrket.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5