Juss vs. psykologi

[Gjest stud.jur]

Hei!

Jeg har ikke studert psykologi, men er jusstudent på siste året så det vet jeg litt om.

For det første - juss er ikke et puggefag. Det er mye lesing på jussen, og i de fleste undersøkelser kommer det frem at jusstudenter er de studentene som bruker mest tid på lesing. Til tross for det vil jeg si at juss er et skrivefag. A-studenter på jussen er gode på å ordlegge seg, og dette er alfa og omega på jussen. Juridisk metode er en kunst i seg selv, det oppdager man etterhvert som man studerer faget. Rettsvitenskapen er ingen eksakt vitenskap, noe som betyr mye rom for å tenke selv, argumentere og bruke evnene sine utover å skrive ned akkurat det man har pugget.

Ser at noen her inne peker på karakterpresset på jussen. Ja det er stort karakterpress, og karakterene vil i stor grad avgjøre hvor du havner etter endt studie. Tror nok at du som har såpass gode karakterer fra før kommer deg helt greit gjennom dette. Det handler om å jobbe hardt for å nå målene sine, så hvis du står på gjennom hele semesteret og bruker tiden godt er ikke dette noe du skal tenke på.

Du sier at du ønsker deg en internasjonal karriere, og det har du absolutt gode muligheter til på jussen! Selv var jeg på utveksling i fjor, og dette åpnet mange dører for meg. Når jeg avslutter studiet i mai skal jeg faktisk tilbake til Singapore for å jobbe 2 år i et selskap hvor jeg hadde en periode som trainee under utvekslingsoppholdet. Som jurist eller advokat har du uten tvil muligheter for en utrolig spennende internasjonal karriere! Dessuten har du hundrevis av muligheter når det gjelder arbeidsområder, og uansett hva du velger å spesialisere deg innenfor har du en bred kompetanse som du kan bruke til veldig mye.

Lykke til med valg av studie! Du har uansett en spennende tid foran deg, og jeg håper du lander på rett hylle etterhvert!

[Gjest :-)]

Å velge matematikk/økonomi/tekniske fag er noe man gjør når man finner ut at man mangler empati, kunnskap og interesse for mennesker.

hahaha så bra:-D

[stud.psychol.]

Dette er til deg som signerte som "PM". Jeg synes du har skrevet et utrolig bra innlegg her og skriver derfor noen spørsmål til deg i håp om at du gidder å svare meg.

Jeg er på slutten av studiet mitt på jussen, men vurderer å bytte til profesjonsstudiet i psykologi. Jeg kommer nok til å gjøre ferdig jussen uansett hva jeg bestemmer meg for, men jeg har likvel et par spørsmål til deg angående profesjonsstudiet, hvis jeg skal velge dette i tillegg.

Hvordan vil du si at fagene på psykologistudiet er? Er de lite konkrete, preg av synsing og "svevende", eller er det (også) mye konkret "pugg"?

Du skrev du at det er vanskelig å starte egen privatklinikk, men at det ikke var vanskelig å få tak i klienter. Hva var det du tenke på som problematisk da?

Jeg ser også noen andre her har skrevet at samtaler med klienter bare er "prat og jatt" - det er selvfølgelig veldig unyansert - men hvordan ser du på selve behandlingensformen, hvor mye av faget bruker man som praktiserende?

Du skriver også at man får mulighet til skriftlig kommunikasjon som psykolog, hvor stor del av yrke er dette? Gjelder det bare hvis man blir forsker, eller inngår det også som en del av hverdagen til klientbehandlende psykolog?

og til slutt - du skriver at man kan jobbe som organisasjons og arbeidspsykologi - jeg har sett at det er et eget studie i oslo hvor man kan ta mastergrad i nettopp dette. Tror du en arbeidsgiver likevel vil være interessert i en utdannet psykolog fra profesjonsstudiet innefor dette yrket, når det er andre som i større grad spsialiserer seg på dette i fem år? Jeg synes org/arbs-psykologi virker veldig spennende, men jeg har ikke lyst til å låse meg kun til dette.

Jeg håper du tar deg tid til å svare meg. Jeg er veldig frustert for tiden fordi jeg ikke tror yrkesvalgene etter endt jusstudie er noe for meg.

På forhånd takk!

Hei!

Du kommer sikkert aldri til å lese dette, så derfor blir dette innlegget kort. Beklager at jeg ikke har svart deg, jeg har ikke vært inne her på en lang stund.. Nå har jeg derimot fått meg brukerkonto, så du kan evt. sende meg en melding.....

Her kommer noen korte svar på spørsmålene dine (ett år etter at du stilte dem.....):

1) Hvordan vil du si at fagene på psykologistudiet er? Er de lite konkrete, preg av synsing og "svevende", eller er det (også) mye konkret "pugg"?

- Det er litt forskjellig, avhenger av faget. F.eks. er biologisk og kognitiv psykologi veldig konkrete, mens personlighet er mindre konkret og baseres mer på "synsing". Jeg er akademisk av natur, og føler at jeg får tilfredsstilt mine behov på en god måte. De meste av studiet er basert på evidensbasert forskning, så det er ikke like svevende som folketroen skal ha det til

2) Du skrev du at det er vanskelig å starte egen privatklinikk, men at det ikke var vanskelig å få tak i klienter. Hva var det du tenke på som problematisk da?

- Det jeg tenkte på var for det første at det koster penger å starte egen praksis, spesielt når man ikke får støtte. For det andre er det mye ekstrajobb sammenlignet med å jobbe på f.eks. et sykehus (økonomi, leie av kontor, forsikringer, pasientrettigheter, administrasjon etc.). For det tredje kan det være tøft å ikke ha noen overordnede som nyutdannet.

3) Jeg ser også noen andre her har skrevet at samtaler med klienter bare er "prat og jatt" - det er selvfølgelig veldig unyansert - men hvordan ser du på selve behandlingensformen, hvor mye av faget bruker man som praktiserende?

- Dette vet jeg ikke så mye om ennå, siden jeg ikke har kommet så langt i studiet - begynner ikke med pasienter og behandling før neste semester. Likevel har jeg inntrykk av at det er en del prat, men at man lærer "hvordan man skal prate", i tillegg til forskjellige metoder for å komme inn på personen, få pasienten til å slappe av, samt skape tillitsforhold og en god terapeutisk allianse. Dessuten er det stort fokus på behandlingsmetoder, og en psykolog skal være kompetent til å tilby flere forskjellige behandlingsformer som er basert på vitenskapelige forskningsresultater. De mer teoretiske emnene får man vel bruk for på en indirekte måte, ved at kunnskapen er med på å forme avgjørelser, samt hvordan man oppfatter forskjellige situasjoner.

4) Du skriver også at man får mulighet til skriftlig kommunikasjon som psykolog, hvor stor del av yrke er dette? Gjelder det bare hvis man blir forsker, eller inngår det også som en del av hverdagen til klientbehandlende psykolog?

- Også her har jeg lite kunnskap, men jeg har inntrykk av at også kliniske psykologer jobber en del skriftlig. Rapportskriving, anamneser, utredninger etc. Selvfølgelig kan man også skrive artikler og publisere disse, selv om man jobber klinisk. Det ser også ut til at "skriftlig" nettbasert terapi blir mer vanlig i Norge, uten at jeg vil ta noe standpunkt i den debatten

5) og til slutt - du skriver at man kan jobbe som organisasjons og arbeidspsykologi - jeg har sett at det er et eget studie i oslo hvor man kan ta mastergrad i nettopp dette. Tror du en arbeidsgiver likevel vil være interessert i en utdannet psykolog fra profesjonsstudiet innefor dette yrket, når det er andre som i større grad spsialiserer seg på dette i fem år? Jeg synes org/arbs-psykologi virker veldig spennende, men jeg har ikke lyst til å låse meg kun til dette.

- Jeg tror sjansen til å få jobb er større dersom man er psykolog, men med forbehold om at jeg tar feil. Psykologer kan tilegne seg informasjon innen arbeid og organisasjon, men en med master kan ikke få de samme rettighetene og mulighetene som en psykolog uten å fullføre det seksårige profesjonsstudiet. Det finnes også spesialistutdannelse i klinisk arbeids- og organisasjonspsykologi og klinisk samfunnspsykologi for utdannede psykologer.

Håper du kommer innom og leser svaret, eller at svarene kan være til hjelp for noen andre

Hilsen psykologstudent

Endret 18. januar 2010 av stud.psychol.

[Catgirl]

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

For å være helt ærlig så tror jeg nesten du må følge hjertet ditt! Hva brenner du for mest? Kanskje det viktigste spørsmålet. Psykologi er jo såklart vanskeligere å komme inn på (proffesjonsstudiet ihvertfall) enn Juss. Men om det virkelig er psykolog du vil bli så gå for det! Det går også an å studere det i Danmark (lettere å komme inn).

Jeg trodde det var psykolog jeg ville bli, men etter jeg begynte på årsstudium så ombestemte jeg meg. Ikke fordi det var kjedelig fag, men jeg bare følte at det ikke var noe jeg kom til å jobbe med i 30 år senere. Jeg søkte både på Juss i Norge og medisin i Polen og kom inn på begge, men valgte medisin fordi jeg følte det var mer interessant for meg. Det bare føltes rett, vanskelig å forklare...

Men det tok litt tid (2 år etter vdg) før jeg innså at det var det rette for meg. Så kanskje du evt. kan ta tiden til hjelp for å tenke på det, i og med at det er et viktig valg i forhold til fremtiden din. Ellers kunne du jo begynt på en av de og gått i 1 år og kanskje bytte senere om det føltes feil. Eller ja, ta fri år som du sa.

Håper ihvertfall ikke at du føler deg presset til å velge det rette med en gang, for det bruker å komme av seg selv når du minst venter på det:) Du kjenner deg selv jo best av alle. Så tenk også på din personlighet sammenlignet med det yrket du velger. Du sier jo at du ikke takler presset i jussen. Så kanskje det da ikke passer deg om det er så?

Masse lykke til;)

[toth]

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

Du har jo alltids muligheten for å studere juss med fokus på praktisk psykologi. Det som skjer i en rettssal handler jo ikke nødvendigvis bare om rett og galt men også hvordan mennesker reagerer på situasjonen

Juryen består av mennesker så kunnskap om hvordan de menneskene tenker og hva som kan defineres i deres egne hoder som en rett handling kan ha mye og si for om de mener tiltalte er skyldig eller ikke skyldig. Det er og utrolig mange eksempler på at folk syntes noe er totalt avskyelig når det blir fremlagt på en måte mens når det blir fremlagt på en annen litt annerledes måte så reagerer de på en helt annen måte i tillegg.

Evnen til å kombinere kunnskapsområder og skape sin egen spesialistutdannelse er ett godt grunnlag for å ende opp i kremjobben

Endret 17. januar 2010 av toth

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker å svare i denne tråden til tross for at jeg ser den er ganske gammel. Grunnen til at jeg øsnker å svare er at det tydeligvis er en del missoppfattninger om hva det er å studere psykologi og jobbe som psykolog. Det er trist om en del flinke mennesker unngår å studere psykologi på grunnlagg av disse missoppfatningene.

Det å studere åsykologi innebærer et stort arbeidspress, både for å komme inn og når man har kommet inn. I Bergen er det enda slik at det krever A fra årsstudumet for å komme inn, og det krever en ganske kraftig arbeidsvilje. Det er også et ganske høyt snitt på studiet, og det kan være ganske stor intern kontkurranse om gode karakterer. Man skal gjennom et periodevis enormt pensum, som man både må kunne pugge og gjengi sammenhenger og helhet i. Det er ikke et fag hvor man kan lese for så å synse og mene. Synser man på eksamen stryker man. Man skal gjenngi literaturen på en nøkternn, objektiv og logisk måte. For å få gode karakterer må man i tilleg se større sammenhenger og linjer i et stort fagfelt. Ikke før helt mot slutten av studiet får man begynne med å selv danne meninger basert på faglitteraturen, før det er det i all hovedsak pugging det går i.

Om fagene er mer myke, svevende etc? De fleste fagene er ikke slik. I alle fall ikke i Bergen, i bergen er studiet sterkt påvirket av biologi og forskning og hele studiet har et ganske stort preg av dette. Innen psykologi i dag er det et krav om at alt skal være kunnskapsbasert, det vil si at all praksis som drives skal vise at det er forankret i forskning og fagliteratur. Av denne grunn må man konstant holde seg oppdatert et et enormt hav av forskning innen hvert lille område man møter hver dag. Det handler ikke bare om å sitte å snakke med mennesker, på samme måte som en lege skal man være oppdatert på det siste nye for den tilstanden og drive behandlingen opp i mot dette. Dette må også kraftig dokumenteres.

Arbeidsdagen består av å sitte i en stol og snakke med mennesker, knytte bånd, lære mennesker å kjenne ordentlig og hjelpe folk? Slik er desverre skjelden hverdagen. En del av dem som jobber privat har større preg av dette i hverdagen, men alle må forholde seg til regelverket om at man skal drive evidensbasert praksis (støtte i nyeste forskning) alle må forholde seg til rettningslinjer om hvordan praksis ksal drives, delta på møtevirksomhet etc. Min hverdag består mye i møter, møter med skole og opplæring av annet helsepersonell, møter med andre instanser for å forme et sammenhengende og helhetslig behandlingstilbud for person i jobb/skole etc. En stor andel av våre klienter er i jobb, i en opplæringssituasjon, i en familie etc. som gjør at man må trekke inn andre sammarbeidspartnere. Som psykologe skal man da hente inn og sette sammen informasjonen fra alle livsaspektene til klienten og sy sammen helhet i livet rundt klienten.

Dette er den mest tradisjonelle jobben en psykolog har. Ut over det er det en stor rekke av oss som ikke driver slik tradisjonell jobbing. Mange driver diverse gruppeterapier, hvor man har mange klienter samtidig og må jobbe på en helt annen måte. En del er invilvert i å forme helsearbeid i kommunen, fylkeskommunen og er med i utvalg etc. for å rådgi stat, storting etc om hvordan helsetilbudet skal bygges opp. Det utdannes en del samfunnspsykologer som da skal ha stor kunnskap om prosesser i samfunnet, og de psykologiske spektene bak disse. Da er man med på å iverksette større tiltak i kommunene, er med på å iverksette tverfaglige tiltak etc. En del psykologer er nevropsykologer og jobber på sykehus med mennesker med sykdomer, smerter etc for å forstå hjernens oppbygning og hvordand ette er med på å påvirke fungeringen til klienten. Da er alt arbeidet snakk om streng forskning og vitenskap på lik linje med medisin. Andre jobber som organisasjonspykologer og jobber i næringslivet etc på en lang rekke arenaer for å hjelpe virksomheter som har problemer eller for å være med på å byge opp en næringsvirksomhet. Mange jobber opp i mot jussen, som eksperter i rettsalen eller opp i mot fengsel for rehabilitering av fanger feks voldtektsforbrytere, voldsdømte, drapsmenn etc.

Nå har jeg kanskje klart å beskrive en liten andel av det psykologer gjør. Poenget jeg ønsker å få frem er at psykologi er en vitenskap som krever at man holder seg oppdatert på forskning til en hver tid. Enten det gjelder forskning om hvordan best hjelpe en spesifikk pasientgruppe, eller forskning om sykdomer, samfunnet, juss etc. Dette innebærer også at man til en hver tid er på mye kurs og konferanser. Psykologi er langt mer enn å snakke med klienter og hjelpe et menneske i sin livssituasjon. De som jobber klinisk på denne måten bruker store deler av sin arbeidsdag som beskrevet over på møter, sammarbeidsmøter etc og i mange tilfeller må man håndtere det å komme til kort og ikke ha mulighet itl å hjelpe klienter som egentlig ikke ønsker å forandre seg feks. Som psykolog har man bare innvirkning når man da snakke rmed personen, men det er opp til personen selv å gjøre jobben. Dette er noe som i mange mange tilfeller ikke skjer, på grunn av en stor rekke omstendigheter, og da er det kjempe utfordrend eå se at personen fortsetter å ruse seg, går tilbake til den voldelige partneren etc.

Jeg beklager et langt innlegg. Jeg tviler egentlig på at mange har giddet å lese seg gjennom dette men jeg følte et behov for å oppølyse mer om hvordan hverdagen til en psykolog er og hvilket bredt og interssant fagfellt dette er. Det er trist om lite kunnskap gjør at mennesker som kunne gjort en god jobb ikke vleger faget likevel.

[stud.psychol.]

Jeg ønsker å svare i denne tråden til tross for at jeg ser den er ganske gammel. Grunnen til at jeg øsnker å svare er at det tydeligvis er en del missoppfattninger om hva det er å studere psykologi og jobbe som psykolog. Det er trist om en del flinke mennesker unngår å studere psykologi på grunnlagg av disse missoppfatningene.

Det å studere åsykologi innebærer et stort arbeidspress, både for å komme inn og når man har kommet inn. I Bergen er det enda slik at det krever A fra årsstudumet for å komme inn, og det krever en ganske kraftig arbeidsvilje. Det er også et ganske høyt snitt på studiet, og det kan være ganske stor intern kontkurranse om gode karakterer. Man skal gjennom et periodevis enormt pensum, som man både må kunne pugge og gjengi sammenhenger og helhet i. Det er ikke et fag hvor man kan lese for så å synse og mene. Synser man på eksamen stryker man. Man skal gjenngi literaturen på en nøkternn, objektiv og logisk måte. For å få gode karakterer må man i tilleg se større sammenhenger og linjer i et stort fagfelt. Ikke før helt mot slutten av studiet får man begynne med å selv danne meninger basert på faglitteraturen, før det er det i all hovedsak pugging det går i.

Om fagene er mer myke, svevende etc? De fleste fagene er ikke slik. I alle fall ikke i Bergen, i bergen er studiet sterkt påvirket av biologi og forskning og hele studiet har et ganske stort preg av dette. Innen psykologi i dag er det et krav om at alt skal være kunnskapsbasert, det vil si at all praksis som drives skal vise at det er forankret i forskning og fagliteratur. Av denne grunn må man konstant holde seg oppdatert et et enormt hav av forskning innen hvert lille område man møter hver dag. Det handler ikke bare om å sitte å snakke med mennesker, på samme måte som en lege skal man være oppdatert på det siste nye for den tilstanden og drive behandlingen opp i mot dette. Dette må også kraftig dokumenteres.

Arbeidsdagen består av å sitte i en stol og snakke med mennesker, knytte bånd, lære mennesker å kjenne ordentlig og hjelpe folk? Slik er desverre skjelden hverdagen. En del av dem som jobber privat har større preg av dette i hverdagen, men alle må forholde seg til regelverket om at man skal drive evidensbasert praksis (støtte i nyeste forskning) alle må forholde seg til rettningslinjer om hvordan praksis ksal drives, delta på møtevirksomhet etc. Min hverdag består mye i møter, møter med skole og opplæring av annet helsepersonell, møter med andre instanser for å forme et sammenhengende og helhetslig behandlingstilbud for person i jobb/skole etc. En stor andel av våre klienter er i jobb, i en opplæringssituasjon, i en familie etc. som gjør at man må trekke inn andre sammarbeidspartnere. Som psykologe skal man da hente inn og sette sammen informasjonen fra alle livsaspektene til klienten og sy sammen helhet i livet rundt klienten.

Dette er den mest tradisjonelle jobben en psykolog har. Ut over det er det en stor rekke av oss som ikke driver slik tradisjonell jobbing. Mange driver diverse gruppeterapier, hvor man har mange klienter samtidig og må jobbe på en helt annen måte. En del er invilvert i å forme helsearbeid i kommunen, fylkeskommunen og er med i utvalg etc. for å rådgi stat, storting etc om hvordan helsetilbudet skal bygges opp. Det utdannes en del samfunnspsykologer som da skal ha stor kunnskap om prosesser i samfunnet, og de psykologiske spektene bak disse. Da er man med på å iverksette større tiltak i kommunene, er med på å iverksette tverfaglige tiltak etc. En del psykologer er nevropsykologer og jobber på sykehus med mennesker med sykdomer, smerter etc for å forstå hjernens oppbygning og hvordand ette er med på å påvirke fungeringen til klienten. Da er alt arbeidet snakk om streng forskning og vitenskap på lik linje med medisin. Andre jobber som organisasjonspykologer og jobber i næringslivet etc på en lang rekke arenaer for å hjelpe virksomheter som har problemer eller for å være med på å byge opp en næringsvirksomhet. Mange jobber opp i mot jussen, som eksperter i rettsalen eller opp i mot fengsel for rehabilitering av fanger feks voldtektsforbrytere, voldsdømte, drapsmenn etc.

Nå har jeg kanskje klart å beskrive en liten andel av det psykologer gjør. Poenget jeg ønsker å få frem er at psykologi er en vitenskap som krever at man holder seg oppdatert på forskning til en hver tid. Enten det gjelder forskning om hvordan best hjelpe en spesifikk pasientgruppe, eller forskning om sykdomer, samfunnet, juss etc. Dette innebærer også at man til en hver tid er på mye kurs og konferanser. Psykologi er langt mer enn å snakke med klienter og hjelpe et menneske i sin livssituasjon. De som jobber klinisk på denne måten bruker store deler av sin arbeidsdag som beskrevet over på møter, sammarbeidsmøter etc og i mange tilfeller må man håndtere det å komme til kort og ikke ha mulighet itl å hjelpe klienter som egentlig ikke ønsker å forandre seg feks. Som psykolog har man bare innvirkning når man da snakke rmed personen, men det er opp til personen selv å gjøre jobben. Dette er noe som i mange mange tilfeller ikke skjer, på grunn av en stor rekke omstendigheter, og da er det kjempe utfordrend eå se at personen fortsetter å ruse seg, går tilbake til den voldelige partneren etc.

Jeg beklager et langt innlegg. Jeg tviler egentlig på at mange har giddet å lese seg gjennom dette men jeg følte et behov for å oppølyse mer om hvordan hverdagen til en psykolog er og hvilket bredt og interssant fagfellt dette er. Det er trist om lite kunnskap gjør at mennesker som kunne gjort en god jobb ikke vleger faget likevel.

Hei!

Ville bare si at jeg gadd å lese svaret ditt, og jeg synes det inneholder mange gode poeng Bra å få frem psykologenes varierte arbeidsoppgaver, det er mange misforståelser der ute!

Hilsen fremtidig kollega

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Å velge jus eller psykologi er noe man gjør når man finner ut at man er dårlig i matematikk/økonomi/tekniske fag...(sistnevnte fag er de best betalte).

Veldig usakelig og latterlig kommentar. De fleste velger vel yrke etter hva de interesserer seg for, ikke hva man tjener mest penger på.

[AnonymBruker]

Dette er til deg som signerte som "PM". Jeg synes du har skrevet et utrolig bra innlegg her og skriver derfor noen spørsmål til deg i håp om at du gidder å svare

meg.

Jeg er på slutten av studiet mitt på jussen, men vurderer å bytte til profesjonsstudiet i psykologi. Jeg kommer nok

til å gjøre ferdig jussen uansett hva jeg bestemmer meg

for, men jeg har likvel et par spørsmål til deg angående

profesjonsstudiet, hvis jeg skal velge dette i tillegg.

Hvordan vil du si at fagene på psykologistudiet er? Er de lite konkrete, preg av synsing og "svevende", eller er det

(også) mye konkret "pugg"?

Du skrev du at det er vanskelig å starte egen

privatklinikk, men at det ikke var vanskelig å få tak i

klienter. Hva var det du tenke på som problematisk da?

Jeg ser også noen andre her har skrevet at samtaler

med klienter bare er "prat og jatt" - det er selvfølgelig

veldig unyansert - men hvordan ser du på selve

behandlingensformen, hvor mye av faget bruker man

som praktiserende?

Du skriver også at man får mulighet til skriftlig

kommunikasjon som psykolog, hvor stor del av yrke er

dette? Gjelder det bare hvis man blir forsker, eller inngår

det også som en del av hverdagen til klientbehandlende

psykolog?

og til slutt - du skriver at man kan jobbe som organisasjons og arbeidspsykologi - jeg har sett at det er

et eget studie i oslo hvor man kan ta mastergrad i

nettopp dette. Tror du en arbeidsgiver likevel vil være

interessert i en utdannet psykolog fra profesjonsstudiet

innefor dette yrket, når det er andre som i større grad

spsialiserer seg på dette i fem år? Jeg synes org/arbs-

psykologi virker veldig spennende, men jeg har ikke lyst

til å låse meg kun til dette.

Jeg håper du tar deg tid til å svare meg. Jeg er veldig

frustert for tiden fordi jeg ikke tror yrkesvalgene etter

endt jusstudie er noe for meg.

På forhånd takk!

Ser at denne tråden er gammel, men røsker opp i den da jeg lurer på samme problemstilling. Du som nesten var ferdig jurist og vurderte å hoppe over til profesjonsstudiet i psykologi, gjorde du det?? Hvis så, trives?

Vurderer selv psykologi profesjonsstudium, hvor er der lettest å få jobb i dag? Som psykolog eller jurist?

Håper noen kan gi noen inputs i forhold til disse to yrkesvalgene...

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Ser at denne tråden er gammel, men røsker opp i den

da jeg lurer på samme problemstilling. Du som nesten

var ferdig jurist og vurderte å hoppe over til

profesjonsstudiet i psykologi, gjorde du det?? Hvis så,

trives?

Vurderer selv psykologi profesjonsstudium, hvor er der

lettest å få jobb i dag? Som psykolog eller jurist?

Håper noen kan gi noen inputs i forhold til disse to

yrkesvalgene...

Anonym poster:

62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902 [/i

Prøver på nytt igjen, er det noen som kan gi noen råd eller inputs i forhold til valg av utdanning/yrke. Hvilket yrkesvalg har best fremtidsutsikter mtp jobbmuligheter og lønnsutvikling over tid, jurist eller psykolog?

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Dytter på tråden :-)

Hvor er det best jobbmuligheter idag, som jurist eller psykolog (evt lege). Er det noen som har kunnskaper om dette? Er interessert i alle tre, men ønsker å velge noe sikkert.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Dytter på tråden :-)

Hvor er det best jobbmuligheter idag, som jurist eller psykolog (evt lege). Er det noen som har kunnskaper om dette? Er interessert i alle tre, men ønsker å velge noe sikkert.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

det er psykologimangel i norge så der er man sikret jobb, i tillegg er det ikke karakterer på studiet(i hvert fall i oslo) så man får jo jobb selv om man ikke er best.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

[AnonymBruker]

det er psykologimangel i norge så der er man sikret jobb, i tillegg er det ikke karakterer på studiet(i hvert fall i

oslo) så man får jo jobb selv om man ikke er best.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

Takk for svar. Er det virkelig psykologmangel? Det hadde jo vært fint for da heller jeg mot å studere det. Har karakterer og fag til å studere hva jeg vil men er veldig viktig for meg at det faktisk er gode jobbmuligheter. Har venner som et leger og jurister som sliter med å få jobb, men vet lite om psykologstatusen :-) Kjenner ingen psykologer, men har lest at det er litt delte meninger om det er mangel, noen mener det er

mangel, andre at det blir for mange innen kort tid.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[ninuska_]

Jeg vil nå si at det ikke er mangel på psykologer i Oslo. Det er mange av venninnene mine som sliter med å få jobb der for markedet er mettet, de har lite erfaring (nyutdannet) og lignende. Hun ene måtte flytte til Gjøvik og hun andre til Fredrikstad.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Er det virkelig psykologmangel? Det hadde jo vært fint for da heller jeg mot å studere det. Har karakterer og fag til å studere hva jeg vil men er veldig viktig for meg at det faktisk er gode jobbmuligheter. Har venner som et leger og jurister som sliter med å få jobb, men vet lite om psykologstatusen :-) Kjenner ingen psykologer, men har lest at det er litt delte meninger om det er mangel, noen mener det er

mangel, andre at det blir for mange innen kort tid.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

I dag er det mangel på psykologer i de fleste sektorer, både i det offentlige og private, og det er derfor et godt arbeidsmarked for nyutdannede psykologer.

http://www.psykologforeningen.no/Kurs-og-utdanning/Studentsiden/Hvordan-bli-psykolog2/Utdanning-i-Norge

artikelen er fra 2011, regner med at det er samme situasjon i dag, men du kan jo sende dem en mail. regner også med at de ikke synser, psykologforeningen er psykologenes egen organisasjon.

mulig at det ikke er mangel i oslo

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

[AnonymBruker]

I dag er det mangel på psykologer i de fleste sektorer, både i det offentlige og private, og det er derfor et godt

arbeidsmarked for nyutdannede psykologer.

http://www.psykologforeningen.no/Kurs-og-

utdanning/Studentsiden/Hvordan-bli-

psykolog2/Utdanning-i-Norge

artikelen er fra 2011, regner med at det er samme situasjon i dag, men du kan jo sende dem en mail.

regner også med at de ikke synser, psykologforeningen

er psykologenes egen organisasjon.

mulig at det ikke er mangel i oslo

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

Takk for svar. Jeg skal kontakte dem å høre. Jeg bor jo da i Oslo, men hvis det er jobbmuligheter ikke så langt fra Oslo er det jo en mulighet. Har jo også tenkt mye på bedriftspsykolog. Men da er sikkert statusen for psykologer den samme i Oslo som for jurister og leger, altså ikke lett å få jobb. Leger sliter jo veldig å få jobb i byene nå, og særlig i Oslo. Men har skjønt at de sliter genrelt på hele østlandet, at man må flytte nordover for å være sikker på fast jobb. I følge tall fra SSB er arbeidsmarkedet for leger i balanse (går mot metning), mens det for jurister er mangel (rart for mine venner sliter veldig i Oslo), mens for psykologer er det usikkert.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg skal kontakte dem å høre. Jeg bor jo da i Oslo, men hvis det er jobbmuligheter ikke så langt fra Oslo er det jo en mulighet.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902

er jo gjerne sånn at det er vanskeligst å få jobb i samme by som universitetet er(siden studentene ikke vil flytte etter 6 år i byen). men selv om det ikke er karakterer på studiet så er det sikkert ikke helt tilfeldig hvem som får jobb i oslo. vet ikke hvordan ansettelsene fungerer, men det er nok en del man kan gjøre i løpet av studiet som øker sjansene for jobb i oslo.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

[AnonymBruker]

Jeg studerer psykologi nå, men skal begynne på juss til høsten. Trives ikke med psykologi...

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

[Gjest test123]

Jeg studerer psykologi nå, men skal begynne på juss til høsten. Trives ikke med psykologi...

Anonym poster: 7e6bf81c16290168ee174a6ff054cba0

men hva er det du ikke liker med studiet? eventuelt hvorfor har du heller lyst til å bli jurist

[AnonymBruker]

er jo gjerne sånn at det er vanskeligst å få jobb i samme by som universitetet er(siden studentene ikke vil flytte

etter 6 år i byen). men selv om det ikke er karakterer på

studiet så er det sikkert ikke helt tilfeldig hvem som får

jobb i oslo. vet ikke hvordan ansettelsene fungerer, men

det er nok en del man kan gjøre i løpet av studiet som

øker sjansene for jobb i oslo.

Anonym poster: 3b9291f803613b74f947b4f84fa623b5

Ja det er sikkert noe man kan gjøre selv, bare det ikke blir som det er for medisinstudentene. Medisinstudiet har heller ikke karakterer, og det har medført til nepotisme og at sykehusene ansetter barn av leger (altså kontakter og nettverk avgjør om du får jobb). Det er vel kanskje sånn det blir når det er stor konkurranse om jobbene og de nyutdannede ikke har karakterer.

Anonym poster: 62dd259df14b91b5790d9cf16b09b902