Juss vs. psykologi

[Gjest Gjest_Sabrina_*]

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

[Gjest Gjest]

Ikke at det kanskje har noe med saken å gjøre, men...

Jeg har lært å kjenne psykologer og også leger som nokså "enkle mennesker" uten evne til å formulere seg eller å argumentere. De tenker ofte med hjertet og ikke med hodet. De eier ikke respekt for - og ser heller ikke ut til å skjønne - hvorfor vi har lover og regler.

Jurister er det motsatte, som oftest. Langt mer utfordrende og spennende.

Og folk er meget krevende i dag. De vet å forlange og kreve. Å sitte og jatte med pasienter hver dag......og alltid få høre meninger om deg...huff....

[Gjest stud.psychol.]

Og folk er meget krevende i dag. De vet å forlange og kreve. Å sitte og jatte med pasienter hver dag......og alltid få høre meninger om deg...huff....

Pasienter er mennesker. Å samtale med mennesker kan man ikke uten videre si at er lite utfordrende eller spennende, slik du fremstiller det. Det kommer helt an på hvordan det mennesket er, og folk som går til psykolog er like mye individer som folk som ikke går til psykolog. Til opplysning for uvitende og forutinntatte deg.

Videre; er det så ille at folk stiller krav og har forventninger? Hvordan kan dette fungere som argument mot å ikke velge en psykologutdannelse, når du nettopp skisserer at det er utfordringer som bør telle mest ifbm. yrkesvalg?

[Gjest Gjest_Sabrina_*]

Vær så snill å ikke gjøre denne tråden til en krangletråd. Stud. psychol: har du noen tanker rundt selve innlegget mitt?

Håper at noen kan svare meg.

Hilsen Sabrina

[Gjest stud.psychol.]

Trådstarter: Jeg mener man må arbeide en viss tid innen det offentlige før man kan starte som privatpraktiserende psykolog. Når det gjelder personlig utvikling så er det vel psykologyrket noe av det man lærer mest av. Man møter alle slags folk og man må revurdere mange typiske antagelser om hvordan mennesker er og hva vi trenger, noe som gir en gode redskaper ift. å hjelpe andre og også bidra til å selv gjøre det beste ut av eget liv. Man må virkelig gå i dybden på mennesker, mens advokatyrket er mer eller mindre overfladisk.

Endret 9. juli 2008 av Furstina

[Gjest Gjest]

Trådstarter: Jeg mener man må arbeide en viss tid innen det offentlige før man kan starte som privatpraktiserende psykolog. Når det gjelder personlig utvikling så er det vel psykologyrket noe av det man lærer mest av. Man møter alle slags folk og man må revurdere mange typiske antagelser om hvordan mennesker er og hva vi trenger, noe som gir en gode redskaper ift. å hjelpe andre og også bidra til å selv gjøre det beste ut av eget liv. Man må virkelig gå i dybden på mennesker, mens advokatyrket er mer eller mindre overfladisk.

Forøvrig vil jeg si at man får bedre lønn som lege/psykolog enn jurist om man jobber med mennesker! Til trådstarter vil jeg derfor si at de fleste yrker som ikke involverer mennesker er bedre betalt, bortsett fra hos leger da.

Endret 9. juli 2008 av Furstina

[Gjest Ikke alle kan kalle seg...]

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

Det høres for meg ut som at det virkelig er juss du burde velge, og at det kun er juss du blir happy med. Mangel på psykologer? Herregud, annenhver kjerring velger å bli psykolog. Psykologer har en komfortabel kontorstol, og sitter og plaprer med pasienter. Advokater har også en komfortabel kontorstol, men de trenger ikke lytte så jævlig mye til klienter. Det er ikke klientene som skal tenke, det er du.

Ellers må både psykologer og jurister kunne mye psykologi, dvs de juristene som forhandler og ikke har rein administrativ-rådgivende jobb. Psykologer må forstå manipulasjon, men jurister får lov til å manipulere. De kan pugge kampretorikkbøker utenat, de bruker alle skitne og fordekte retoriske grep de kan finne, de kan boltre seg i praktisk anvendelse av psykologi, mens psykologene stort sett sitter på ræva, føler seg veldig smarte, men gjør egentlig ingenting viktig. Når det ikke er snakk om rutinehusmødre som ikke lenger for nok hjelp av å sutre på KG, så går de til psykolog. Men de interessante tilfellene kommer til psykiatere. Psykologer f.eks er jo alvorlig ute å kjører om det kommer en pasient som f.eks babler piss fordi han har fått slaganfall. Jurister kan i hvert fall finne noen å saksøke for å bøte på slaganfallet. Og om de ikke kan det, så kan de i hvert fall fakturere for forsøket.

Nei, juss ruler. Velg juss. Det er nok best, det.

[Gjest Gjest_Sabrina_*]

Det høres for meg ut som at det virkelig er juss du burde velge, og at det kun er juss du blir happy med. Mangel på psykologer? Herregud, annenhver kjerring velger å bli psykolog. Psykologer har en komfortabel kontorstol, og sitter og plaprer med pasienter. Advokater har også en komfortabel kontorstol, men de trenger ikke lytte så jævlig mye til klienter. Det er ikke klientene som skal tenke, det er du.

Ellers må både psykologer og jurister kunne mye psykologi, dvs de juristene som forhandler og ikke har rein administrativ-rådgivende jobb. Psykologer må forstå manipulasjon, men jurister får lov til å manipulere. De kan pugge kampretorikkbøker utenat, de bruker alle skitne og fordekte retoriske grep de kan finne, de kan boltre seg i praktisk anvendelse av psykologi, mens psykologene stort sett sitter på ræva, føler seg veldig smarte, men gjør egentlig ingenting viktig. Når det ikke er snakk om rutinehusmødre som ikke lenger for nok hjelp av å sutre på KG, så går de til psykolog. Men de interessante tilfellene kommer til psykiatere. Psykologer f.eks er jo alvorlig ute å kjører om det kommer en pasient som f.eks babler piss fordi han har fått slaganfall. Jurister kan i hvert fall finne noen å saksøke for å bøte på slaganfallet. Og om de ikke kan det, så kan de i hvert fall fakturere for forsøket.

Nei, juss ruler. Velg juss. Det er nok best, det.

Takk for konstruktivt og godt råd.

[Gjest Gjest_Sabrina_*]

Takknemlig hvis noen svarer på dette, og lar være å spamme tråden med påstander om advokatatferd. Som andre har vært inne på, det er ikke DET som er spørsmålet mitt.

Hovedgrunnen til at jeg er usikker er fordi jeg vil ha mer informasjon om arbeidsoppgavene (konkret) til de ulike yrkesgruppene, lønn og utviklingsmuligheter. Les startinnlegget. Min intensjon var ikke at tråden skulle ende opp slik.

Sabrina

Endret 9. juli 2008 av Furstina

[Gjest Gjest]

Å velge jus eller psykologi er noe man gjør når man finner ut at man er dårlig i matematikk/økonomi/tekniske fag...(sistnevnte fag er de best betalte).

[Gjest Gjest_Sabrina_*]

Å velge jus eller psykologi er noe man gjør når man finner ut at man er dårlig i matematikk/økonomi/tekniske fag...(sistnevnte fag er de best betalte).

Jeg er ikke dårlig i økonomi eller tekniske fag (har 6 i alle realfagene), men interesserer meg mer for samfunnsvitenskapelige/humanetiske fag. Jeg startet ikke denne tråden for å få informasjon om tekniske og økonomiske fag, jeg vet at det ikke er noe for meg. Jeg laget tråden for å få informasjon om juss og psykologi, men det er tydeligvis vanskelig for de fleste her inne??? Så langt har jeg fått et, maks to, dersom jeg strekker meg langt, relevante svar.

[Furstina]

Tråden rydded. Se reglerne

/Furstina (moderator)

[Gjest Gjest]

Å velge jus eller psykologi er noe man gjør når man finner ut at man er dårlig i matematikk/økonomi/tekniske fag...(sistnevnte fag er de best betalte).

Å velge matematikk/økonomi/tekniske fag er noe man gjør når man finner ut at man mangler empati, kunnskap og interesse for mennesker.

[escargot]

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

Heihei!

Er ei jente på 20 år som på mange måter har det samme dilemmaet som deg, kjenner igjen mange av argumentene jeg selv bruker når jeg desperat prøver å finne ut hva jeg skal bli, hva som er det beste for meg. Send meg en mail, så kan vi diskutere det nærmere over msn eller noe?

[Fnigen]

Hei! jeg var litt i samme situasjon som deg, jeg har hatt lyst til å begynne på juss, men kom først inn på psykologi, så tok et år psykologi. Nå skal jeg derimot begynne på juss og håper at det er et mer "puggefag", noe som er litt mer konkret. Jeg fant ut at psykologien var komplisert og hadde altfor mye forsking inkludert, og forsking på mennesker og rotter fant jeg fort ut at ikke var av interesse for meg. MEN det var et fint år, og du kan jo alltids ta ett år med psykologi, eller ett år med juss, for uansett får du nyttig erfaring både faglig og sosialt:) Så det er det jeg anbefaler, ta et år av det du kommer inn på og se, da vet du om faget er noe for deg!

Jeg er en jente på 20 år som har søkt på profesjonsstudiet i juss. Har gode karakterer fra vgs, og er sikret å komme inn. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å bli enten advokat eller psykologspesialist, men valget falt til slutt på jussen.

Jeg ønsker å begynne på et studium hvor jeg utvikler meg, samtidig som jeg knytter nettverk og blir interessert i fagene. Liker å lese, og ser derfor for meg at puggefaget juss faktisk kan bli interessant.

Hovedgrunnene til jeg valgte juss er:

- Flere jobbmuligheter (har jeg inntrykk av)

- Har noen kontakter

- Ønsker å kommunisere mye skriftlig og muntlig

- Opptatt av rettferdighet, liker å argumentere

- Vil gjerne jobbe med internasjonalt arbeid

Grunnene mine for å velge psykologi er:

- Hjelpe noen til å få en bedre hverdag

- Få mulighet til å bli ordentlig kjent med en person

- Slippe så stort arbeidspress som det er i jussrelaterte yrker

- Sikkert kort mtp. fremtiden ettersom det er mangel på helsearbeidere

Hva tror dere er det sikreste kortet lønns-og utviklingsmessig? Da tenker jeg på faglig og personlig utviklingen.

Er det vanskelig å starte opp som selvstendig næringsdrivende psykolog som relativt nyutdannet? Bør jeg spesialisere meg isåfall? Og hvordan er det å "få tak i" pasienter?

Håper noen kan svare meg. Vikler veldig nå, og vurderer å ta et fri år dersom jeg finner ut at det er psykologi jeg vil studere.

[Gjest Enda en stud.psychol.]

Hei, Sabrina!

Jeg ser du har litt problemer med seriøse svar på tråden din. Jeg har studert psykologi i Oslo, kom inn på juss i Oslo, men havnet på profesjonsstudiet i psykologi i Bergen. Jeg forstår derfor både argumentene dine og frustrasjonen din og vil derfor forsøke å si noe halvfornuftig som kanskje kan være til hjelp!

Du snakker om forskjellige momenter som er viktige for deg, og her kommer noen kommentarer til noen av dem:

Generelt:

Psykologstudiet er 6-årig, mens juristutdannelsen er 5-årig. Dersom du vil bli advokat må du gjennom mer kursing, men det virker ikke som om dette er altfor krevende, men det tar et par år. Som advokat vil du få tilbud om andre typer jobber, som regel med høyere lønn. En spesialistutdannelse innen psykologi (f.eks. klinisk psykologi) tar 5 år etter endt psykologutdanning. Her jobber du til gjengjeld mens du utdanner deg. Som spesialist vil du tjene betraktelig mer enn som psykolog.

Du sier forresten at du liker å lese, og at puggefaget juss kan være noe for deg. Da synes jeg det er på sin plass å minne deg på at psykologi også er et lesefag, og du kan jo ta en titt på pensumkravene for profesjonsstudiet og telle hvor mange tusen sider du må lese hvert semester

Arbeidsmulighet:

Det er stor mangel på psykologer, og du vil garantert få jobb som nyutdannet psykolog. Det er derimot litt vanskeligere å få jobb i de byene som utdanner psykologer (Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø) enn i andre byer/tettsteder. Det vil også alltid være ledige stillinger for nyutdannede jurister, men jeg har følelsen av at det her er et større konkurransekrav på bakgrunn av karakterer gjennom studiet.

Lønn:

Psykologers begynnerlønn ligger i gjennomsnitt i underkant av 400.000. Jurister kan nok ligge litt lavere (uten at jeg husker nøyaktig begynnerlønn - varierer fra kilde til kilde). Lønnsøkningen er relativt kraftig for både psykologer og jurister. Jeg kjenner personlig flere psykologer som har en årsinntekt på oppunder 1 million. Likevel er det nok flere advokater enn psykologer der ute med altfor høy lønn.

Personlig utvikling:

Personlig vil jeg tro at det personlige utviklingspotensialet generelt vil være større som psykolog enn som jurist. Man kan for all del også gjøre meningsfylt arbeid som jurist, men jeg tror nok at følelsen av å hjelpe noen som psykolog er mer konkret og dyptliggende enn som jurist. Ikke minst gjennom studiet lærer du å bli kjent med deg selv på forskjellige måter, og du lærer også veldig mye om underliggende menneskelige prosesser, noe som igjen (forhåpentligvis) vil medføre et mer reflektert og veloverveid syn på mennesker.

Faglig utvikling:

Den faglige utviklingen vil nok være stor i begge yrkesgrupper, og man kan nok aldri bli "utlært". Likevel vil jo jussens utvikling avhenge av lov- og regelendring, og man må alltid forholde seg til det som er gjeldende. I psykologien forskes det hele tiden på nye teorier, hypoteser og behandlingsformer. Psykologutdannelsen er dessuten todelt, noe som vil si at du er utdannet forsker innen fagfeltet psykologi i tillegg til klinisk behandler. Dette betyr også at du selv har mulighet til å utvikle faget videre og jobbe ut fra egne synspunkt og overbevisninger.

Privatpraksis:

Det er krevende å starte egen psykologpraksis, men slett ikke umulig! Det er som sagt alltid behov for psykologer, og du vil nok ikke ha problemer med å fylle opp pasient-/klientlistene. Som nyutdannet psykolog kan du åpne egen praksis, men de fleste har en del erfaring først. Det kan også lønne seg å spesialisere seg før man åpner egen praksis. Dette spesielt fordi det er krav om spesialisering innen klinisk psykologi for å få driftstilskudd, noe som betyr at du får penger for å drive praksisen, i tillegg til at pasienter/klienter kun betaler egenandel, og du får igjen det resterende fra det offentlige. Privatpraktiserende psykologer tjener også gjerne mer enn offentlig ansatte psykologer.

Det var det jeg hadde av informasjon, og du får ta alt med en klype salt, spesielt med tanke på jussen. Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg promoterer psykologien en tanke, men jeg har forsøkt å være objektiv. Et siste forslag til deg som ikke får bestemt deg: Siden du har kommet inn på jussen burde du fullføre året og se hvordan du trives! Dersom det ikke er noe for deg, eller du fortsatt er usikker, kan du jo ta årsenheten i psykologi for å se om det er noe for deg, for så enten gå tilbake til jussen eller fortsette med psykologien. Da har du i verste fall brukt 6 år på å utdanne deg til jurist (med et år psykologi på kjøpet, som kanskje ikke er å forakte), eller du har brukt et år ekstra på psykologutdannelsen din (som du måtte ha gjort uansett, siden du ikke søkte i år, og da er det jo ikke negativt å ha første avdeling juss på CVen - det er tross alt masse juss i psykiatrien).

Da håper jeg du finner ut av det. Hadde forresten vært spennende å høre hva du bestemmer deg for. Fortsetter å sjekke forumet i håp om oppdatering fra deg.. Lykke til!

- PM

[Gjest Enda en stud.psychol.]

Hei, Sabrina!

Jeg ser du har litt problemer med seriøse svar på tråden din. Jeg har studert psykologi i Oslo, kom inn på juss i Oslo, men havnet på profesjonsstudiet i psykologi i Bergen. Jeg forstår derfor både argumentene dine og frustrasjonen din og vil derfor forsøke å si noe halvfornuftig som kanskje kan være til hjelp!

(...)

Hei igjen!

Tillegg fra forrige innlegg:

Du lurer også på informasjon om arbeidsoppgaver, og for psykologer har disse blitt svært varierte! For det første har du psykolog som behandler, noe som vil si at du har klinisk terapi med pasienter/klienter. Dette kan foregå på privatpraksis, på en psykiatrisk poliklinikk, gjennom det offentlige eller på sykehus og andre psykiatriske klinikker/avdelinger. Du kan også få jobb som forsker, eller du kan f.eks. jobbe som sakkyndig for barnevernet, konsulent innen forskjellige fagfelt, jobbe som leder/sjef (mange søker psykologer til lederstillinger) og jobbe innen idrettspsykologi eller organisasjons-/arbeidspsykologi i store og små firmaer.

Som psykolog vil du også få mulighet til både muntlig og skriftlig kommunikasjon (som du skriver som argument for jussen). Muntlig med klienter/pasienter/kunder og skriftlig i forbindelse med rapporter, anbefalinger, utredninger etc.

Dersom du har spørsmål eller lurer på noe jeg har skrevet kan du bare skrive et innlegg her, så skal jeg svare så fort jeg ser det!

Lykke til nok en gang!

- PM

[Gjest Gjest_anonym_*]

Dette er til deg som signerte som "PM". Jeg synes du har skrevet et utrolig bra innlegg her og skriver derfor noen spørsmål til deg i håp om at du gidder å svare meg.

Jeg er på slutten av studiet mitt på jussen, men vurderer å bytte til profesjonsstudiet i psykologi. Jeg kommer nok til å gjøre ferdig jussen uansett hva jeg bestemmer meg for, men jeg har likvel et par spørsmål til deg angående profesjonsstudiet, hvis jeg skal velge dette i tillegg.

Hvordan vil du si at fagene på psykologistudiet er? Er de lite konkrete, preg av synsing og "svevende", eller er det (også) mye konkret "pugg"?

Du skrev du at det er vanskelig å starte egen privatklinikk, men at det ikke var vanskelig å få tak i klienter. Hva var det du tenke på som problematisk da?

Jeg ser også noen andre her har skrevet at samtaler med klienter bare er "prat og jatt" - det er selvfølgelig veldig unyansert - men hvordan ser du på selve behandlingensformen, hvor mye av faget bruker man som praktiserende?

Du skriver også at man får mulighet til skriftlig kommunikasjon som psykolog, hvor stor del av yrke er dette? Gjelder det bare hvis man blir forsker, eller inngår det også som en del av hverdagen til klientbehandlende psykolog?

og til slutt - du skriver at man kan jobbe som organisasjons og arbeidspsykologi - jeg har sett at det er et eget studie i oslo hvor man kan ta mastergrad i nettopp dette. Tror du en arbeidsgiver likevel vil være interessert i en utdannet psykolog fra profesjonsstudiet innefor dette yrket, når det er andre som i større grad spsialiserer seg på dette i fem år? Jeg synes org/arbs-psykologi virker veldig spennende, men jeg har ikke lyst til å låse meg kun til dette.

Jeg håper du tar deg tid til å svare meg. Jeg er veldig frustert for tiden fordi jeg ikke tror yrkesvalgene etter endt jusstudie er noe for meg.

På forhånd takk!

[Gjest Gjest_anonym_*]

et siste spørsmål også; hvordan tror du det er å ha kombinasjonen jusrist + psykolog. Du skrev at det er mye juss i psykiatrien, kan du si litt mer konkret hva du tenkte på?

Takk!!

[Gjest Gjest]

Takk for konstruktivt og godt råd.

det der var vel ikke konstruktivt og godt vell? for meg hørtes det ut som manglende kunnskap om de ulike yrkene og fordomsfullt ut!!!

Trodde de som hadde karakterer nok ti å komme inn på jussen var smarte jeg, der tok jeg visst feil gitt...kunnskap kan vist ikke overføres fra en situasjon til en annen!

sikker derfor de aller største nådde langt tiltross for at de hatet skolen og ikke gjorde det noe bra der:) fint det er mulighter for alle da...