Han ønsker noe mer

[Gjest Utlogget nå]

Jeg er gift med en fantastisk mann, og har hatt et godt liv de siste 20 årene.

I disse årene har jeg prøvd å være den beste mor, kone, husmor og elskerinne jeg kunne være, og jeg har vært bevisst på å ikke stagnere, men utvikle meg til å bli en bedre versjon av meg selv.

Jeg har lyttet, støttet, stelt for, og ”skjemt bort”, og jeg har gjort det med glede.

Og jeg har fått mye tilbake i form av kjærlighet, hengivenhet og lojalitet.

Men nå merker jeg at mannen trenger noe mer… han har nok en ”midtlivskrise”, er rastløs, har behov for forandring og spenning, og det er noe jeg ikke klarer å gi ham. Jeg ser han lengter etter ”noe annet”. Men jeg klarer ikke gi ham mer i tillegg til det jeg allerede gir ham. Jeg er ”tom”, jeg er sliten, og har ikke mer å gi…

Jeg har vært inne på tanken å gi ham friheten tilbake fordi han fortjener en kvinne som kan gi ham alt han ønsker seg, men jeg er for egoistisk til å la ham gå.

Jeg har vært inne på tanken om å gi ham muligheten til å finne noen andre som kan gi ham den spenningen han trenger i hverdagen, og ha meg som det stabile trygge hjemme, men jeg er for egoistisk til det også. Jeg ønsker ikke dele ham med noen andre.

Og her ligger mitt dillemma: for meg blir dette en tap/tap situasjon.

Jeg ”mister” ham uansett hva jeg gjør.

Hvis jeg gir ham friheten tilbake mister jeg ham, og hvis jeg ikke klarer å gi ham det han trenger/ønsker i hverdagen ”mister” jeg ham.

Hvordan skal jeg finne en løsning på dette?

[Gjest StockDama]

På tide med litt ferie sammen? reise? oppleve nye ting?

[Lissi]

Ta en prat med han. Hør hva han ønsker. Hva han har behov for. Hvordan han ønsker å ha det. For alt du vet er han fornøyd med ting slik han har det.

Jeg skjønner tankegangen din. Jeg skjønner også at du er redd for å miste han. Er du sikker på at du mister han om han ikke får lov å ha litt spenning utenfor hjemmet?

Orker du ikke gi han det lille ekstra? Sex? Slik jeg forstår det handler det om sex?

Hva om dere to reiser på en ferie sammen bare dere to. Finner tilbake til hverandre, får litt kvalitetstid, overskudd til sex?

Jeg syns det er trist å høre at når ting blir trygt og kjedelig så må man ut å ha sex, men jeg forstår også at mennesker har sexbehov og kanskje ikke får behovene sine dekket. Utrolig vanskelig. Jeg håper du finner ut av dette på en måte som du også kan leve med, uten å miste deg selv:)

[Oppslukt av frykt]

Kjære deg!! Du har jo resignert??? Gitt opp?? Hva er det her for en instilling??? Det er ditt liv det er snakk om? Ønske du ikke å ha det godt? Og sist men ikke minst: Elsker du mannen din???? Har dere barn?

Hva ønsker du for deg selv?

Finn kraft, finn energi.. finn deg selv og hva du ønsker. Du må jo selv finne livsgnisten din? Jeg kan godt forstå om mannen din er rastløs og ønsker mer om du tilogmed er så kraftløs at du er villig til å la ham gå? For hvem vil ve leve med en som ikke orker å gjøre nok for å få en til å bli?

Gled ham om du vil ha ham. Finn tilbake til det du hadde i deg da dere møttes. Søk det gode. Ellers tvinger du denne mannen ut i den stor verden på tross av at han faktisk mest av alt ønsker å bli hos deg?

KOM IGJEN DA!!!

[Gjest Gjest]

Jeg må ta av meg hatten for TS her. Du virker som en fantastisk kone! All ære til deg. Jeg synes ikke du skal gi ham noe mere frihet, men heller som nevnt prate med han om at du føler at han ønsker noe mere, men at du prøver alt du kan men ikke greier å gi noe mere enn det du allerede gjør.

Igjen, all ære til deg. *bøyer seg i støvet*

Mann -en gang gift-

[Gjest Utlogget nå]

Vi har akkurat kommet hjem fra en "kjærlighetsferie", og det var under denne turen at jeg ble oppmerksom på at han ønsket "noe mer".

Og det dreier seg ikke om sex... vi har et godt sex-liv.

Jeg ønsker ikke å utlevere ham, for dette dreier seg om meg og min følelse av utilstrekkelighet, men jeg kan si såpass at det dreier seg om et nytt karriereskifte til et "kreativt yrke" som krever flere år på skole, som er usikkert, og som ikke vil gi stabil inntekt...

Dette vil gi ham en noe mer uforutsigbar og spennende hverdag, men jeg klarer ikke støtte ham angående dette, jeg er for sliten til å se hvordan vi skal klare å gjennomføre dette i praksis...

Den nye jobben krever 3 års skolegang, 2 års praksistid... det er snakk om et "kreativt" yrke, og han er ikke sikret jobb eller inntekt etter endt utdannelse.

Jeg er ikke lenger villig til å leve på et eksistensminimum, jeg er ikke lenger villig til å være alene om alt det praktiske i hjemmet slik jeg var de første 15 årene av samlivet vårt mens han jobbet for å få "drømmejobben"...

Den gangen brukte vi å sette oss ned for å se hvordan vi kunne klare å oppfylle ønskene hans, og vi fant alltid en løsning.

Denne "drømmejobben" har han hatt de siste 3 årene, og han trives veldig godt i den, men som sagt, nå kunne han ønske seg "noe annet", og "noe mer".

Men denne gangen klarer jeg ikke være den støtten for ham som han ønsker at jeg skal være.

Jeg har da som jeg sa to valg: la ham få friheten tilbake, og la ham jakte på sin nye "drømmejobb" på egen hånd, eller han kan søke støtte for å få et nytt og mer spennende liv et annet sted i fra.

Den som støtter ham på dette vil da bli hans fortrolige, en som vil ha stor innflytelse på livet hans, og dermed også livet mitt (og barnas), og jeg ønsker ikke at en utenforstående skal ha en slik innflytelse over mitt (og barnas) liv...

Litt kronglete forklart, men jeg håper det var forståelig...

[Gjest Utlogget nå]

Kjære deg!! Du har jo resignert??? Gitt opp?? Hva er det her for en instilling??? Det er ditt liv det er snakk om? Ønske du ikke å ha det godt? Og sist men ikke minst: Elsker du mannen din???? Har dere barn?

Hva ønsker du for deg selv?

Finn kraft, finn energi.. finn deg selv og hva du ønsker. Du må jo selv finne livsgnisten din? Jeg kan godt forstå om mannen din er rastløs og ønsker mer om du tilogmed er så kraftløs at du er villig til å la ham gå? For hvem vil ve leve med en som ikke orker å gjøre nok for å få en til å bli?

Gled ham om du vil ha ham. Finn tilbake til det du hadde i deg da dere møttes. Søk det gode. Ellers tvinger du denne mannen ut i den stor verden på tross av at han faktisk mest av alt ønsker å bli hos deg?

KOM IGJEN DA!!!

Du har rett, jeg har resignert, jeg har ikke mer kampvilje igjen.

Jeg føler at jeg gir alt og enda litt mer, men likevel er det ikke nok, han ønsker mer.

For hvert et ønske jeg støtter og oppmuntrer, kommer det ti nye ønsker og behov som skal støttes og legges til rette for.

Jeg ga ett eksempel i mitt forrige svar (karriereskifte), men det finnes andre eksempler som jeg ikke skal komme inn på her.

[Gjest Utlogget nå]

Du har rett, jeg har resignert, jeg har ikke mer kampvilje igjen.

Jeg føler at jeg gir alt og enda litt mer, men likevel er det ikke nok, han ønsker mer.

For hvert et ønske jeg støtter og oppmuntrer, kommer det ti nye ønsker og behov som skal støttes og legges til rette for.

Jeg ga ett eksempel i mitt forrige svar (karriereskifte), men det finnes andre eksempler som jeg ikke skal komme inn på her.

Jeg glemte å si at jeg elsker ham av hele mitt hjerte, og vi har barn sammen.

Og jeg har hatt det godt de siste 20 årene, jeg har bare møtt veggen nå.

[Gjest Gjest]

Kanskje du har gitt han for mye. Det virker som om han aldri har møtt motstand hos deg. Hvordan kan han da skjønne at du har ofret noe for han. Det blir som et barn i en gottebutikk som får alt. Men det blir aldri nok.

Hva med deg selv i alle disse 20 årene. Har du fått utvikle deg? Har du drømmejobben? Ut fra innlegget ditt virker det som om du har gitt han alt uten at han har behøvd å gi noe tilbake for at dine drømmer skal kunne oppfylles.

Jeg tror ganske enkelt at mannen din trenger å våkne. Han trenger å få en skikkelig tankevekker. Har du grunn til å tro at ønsker frihet til å realisere drømmene sine hvis du ikke støtter han? Han har alltid kunnet prioritere seg selv innenfor familiens rammer fordi du har lagt til rette for det, men hvis du nå ønsker det annerledes kan det jo hende at han våkner og skjønner at han krever for mye.

Det virker kanskje som en floskel og løsningene på det meste, men kanskje dere bør prøve samlivsterapi. Kanskje noen andre kan få han til å våkne og se at alt tross alt ikke bare handler om han og hans selvrealisering. Han er en del av en større helhet som heter lykkelig familie.

[Gjest Gjest_Maren_*]

Si til ham at han ikke KAN sette hele deres eksistensgrunnlag i fare ved å gjøre dette.

Enhver voksen person vet at man sjelden kan gjøre akkurat som man vil .. Er man voksen så har man forpliktelser - da er det ikke bare å sette seg på skolebenken igjen og vente at den andre skal påta seg enda større byrde.

Ærlig talt - om mannen min forventet det så hadde jeg mistet enhver respekt for ham .. Det er lov å drømme - men man må stikke fingeren i jorden og se hvor man står ...

[Oppslukt av frykt]

Enig med disse som spør deg om hva du ønsker og vil i løpet av livet og fremtiden.. Det skal jo ikke være sånn at du bar skal gi og gi.. og han skal bare kreve at du henger med i svingene? her trengs det en synkronisering igjen... Og hvem skal sette i gang den prossessen?

Har du blitt lei selv? Ønsker du noe annet? It takes two to tango....

[Gjest Gjest]

Slik jeg ser det så ønsker han å realisere seg selv i alle ender og bauger. Han har jo hatt deg som medspiller i denne selvrealiseringen frem til nå, men jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor han mener at han har krav på enda mer selvrealisering. Det går jo skikkelig på bekostning av deg.

Dette synes jeg er egoistisk. Tenker han hva du ønsker, hva du evt har gitt opp for at han har fått utvikle seg?

Virker litt meg, meg, meg og mine behov dette her, fra hans side.

Om han virkelig vil dette så sett han fri, du kan jo ikke akkurat hindre han. Men da er hans kjærlighet til deg mindre viktig enn egne behov.

[Gjest Gjest]

Samliv er samarbeid, og det burde vel mannen din vite etter 20 år?

Slik jeg ser det så er det han som må velge hva som er viktigst for han nå. Og er han glad i deg så velger han sine kone.

Hva er vel vitsen med en god jobb, om man ikke har noen å dele gleden med eller få støtte fra? Om han allerede har en jobb han trives i så bør vel det holde for en stund.

[Gjest Utlogget nå]

Kanskje du har gitt han for mye. Det virker som om han aldri har møtt motstand hos deg. Hvordan kan han da skjønne at du har ofret noe for han. Det blir som et barn i en gottebutikk som får alt. Men det blir aldri nok.

Hva med deg selv i alle disse 20 årene. Har du fått utvikle deg? Har du drømmejobben? Ut fra innlegget ditt virker det som om du har gitt han alt uten at han har behøvd å gi noe tilbake for at dine drømmer skal kunne oppfylles.

Ja, hva med meg?

Jeg har alt jeg ønsker meg. Jeg har en fantastisk ektemann, flotte barn, en jobb jeg liker, gode venner... hva mer kan jeg ønske meg?

Jeg føler ikke at jeg har ofret noe uten å få noe tilbake. Som jeg sa har jeg fått "betaling" for det jeg har ytt i form av kjærlighet, respekt, hengivenhet og lojalitet.

Mer har jeg ikke krevd, og mer har jeg ikke hatt behov for.

Jeg tror ganske enkelt at mannen din trenger å våkne. Han trenger å få en skikkelig tankevekker. Har du grunn til å tro at ønsker frihet til å realisere drømmene sine hvis du ikke støtter han? Han har alltid kunnet prioritere seg selv innenfor familiens rammer fordi du har lagt til rette for det, men hvis du nå ønsker det annerledes kan det jo hende at han våkner og skjønner at han krever for mye.

Jeg er helt sikker på at han aller helst vil realisere seg selv i samarbeid med meg, men jeg er også helt sikker på at om han ikke får den støtten han ønsker her hjemme vil han søke den annet sted i fra.

Det virker kanskje som en floskel og løsningene på det meste, men kanskje dere bør prøve samlivsterapi. Kanskje noen andre kan få han til å våkne og se at alt tross alt ikke bare handler om han og hans selvrealisering. Han er en del av en større helhet som heter lykkelig familie.

[Gjest Utlogget nå]

Slik jeg ser det så ønsker han å realisere seg selv i alle ender og bauger. Han har jo hatt deg som medspiller i denne selvrealiseringen frem til nå, men jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor han mener at han har krav på enda mer selvrealisering. Det går jo skikkelig på bekostning av deg.

Dette synes jeg er egoistisk. Tenker han hva du ønsker, hva du evt har gitt opp for at han har fått utvikle seg?

Virker litt meg, meg, meg og mine behov dette her, fra hans side.

Om han virkelig vil dette så sett han fri, du kan jo ikke akkurat hindre han. Men da er hans kjærlighet til deg mindre viktig enn egne behov.

Jeg har nok skjemt ham bort litt ved å hele tiden legge til rette for at han skal få oppfylt drømmene sine, men han har aldri hatt drømmer jeg har hatt problemer med å hjelpe ham å oppnå...

En ny stil, og en ny garderobe? Ikke noe problem! Hva ønsker du?

Mer tid til fritidsaktiviteter? Ikke noe problem!

To år på skole for å oppnå "drømmejobben"? Flott! Vi klarer det på et vis...

Jeg har aldri hatt noe problem med å stille støttende opp for ham når han har hatt et behov for å utvikle seg selv. Løsningen har sjelden vært mer komplisert enn at om jeg har tatt en noe større del av arbeidsmengden her hjemme kunne han få tid til det som er viktig for ham.

Du har rett at det har gått på bekostning av meg, men det har kommet så gradvis at jeg ikke har sett det før nå.

Men nå merker jeg at jeg har ikke mer å gi... jeg har ikke krefter til å ta på meg mer arbeid ute og hjemme for at han skal få en mer spennende og utfordrende hverdag.

[Gjest Purple Haze]

Er det din oppgave å gi mannen din en mer spennende og utfordrende hverdag?

Klart du skal bidra til dette, men det er ikke ditt ansvar alene.

[Gjest Utlogget nå]

Er det din oppgave å gi mannen din en mer spennende og utfordrende hverdag?

Klart du skal bidra til dette, men det er ikke ditt ansvar alene.

Det er ikke min oppgave alene å oppfylle mannen min sine ønsker, men han er avhengig av min støtte og tilrettelegging for at han skal ha muligheten til å gjøre ønsket til virkelighet.

Og problemet er at jeg akkurat nå ikke har mer støtte å gi, jeg klarer ikke bidra til at han skal få ønsket oppfylt!

Da han kom med sitt siste ønske sank jeg bare sammen og begynte å gråte for jeg klarer ikke se hvordan jeg kan finne tid og krefter til å støtte ham.

[Oppslukt av frykt]

Da sier du det til ham direkte. For da er det slik du føler det. Tempoet er for høyt for deg, du vil av dette toget dersom det skal kjøre så fort som det det gjør nå. Dra i nødbremsen og fortell konduktøren koneskvensen av hans handlinger. Kast ballen til ham, så får han ta valget. Da er det ikke dn avgjørelse å ta, men hans... På tide å la han styre retningen forholdet deres tar.. det er ikke bare din oppgave å følge ham. Han må også følge deg om dere skal ha det bra.

[Gjest Utlogget nå]

Jeg har lest igjennom hele tråden på nytt nå, og prøvd å se det dere har skrevet til meg med nye øyne, og jeg tror jeg har funnet løsningen.

Det er så mye lettere å finne en løsning når man får andres synspunkt.

Hvis det er dette han virkelig vil må jeg enkelt og greit be ham velge bort noe annet.

"Dette er hva jeg har å tilby deg av støtte, tilrettelegging og oppmuntring, og det er opp til deg hvordan du vil bruke disse ressursene"...

Jeg kan foreslå at han fortsetter i jobben sin på dagtid, og tar studiene på deltid om kvelden, og at han ikke slutter i sin gamle jobb før han har en ny sikker jobb å gå til. Det vil ta noe lengre tid å fullføre utdannelsen på denne måten, men hvis det er noe han virkelig ønsker vil det være verd det.

Jeg kan også si at jeg ønsker at studiene ikke skal gå på bekostning av tiden han har sammen med familien, og at de må være i stedet for en eller flere av de frivillige aktivitetene han har om kvelden, ikke i tillegg til dem han allerede har nå. Han bør huske på at det ikke er bare undervisningen som tar tid... hjemmearbeidet tar minst like lang tid som forelesningene.

Dette er en løsning jeg kan gå med på, og den bør vel være akseptabel for ham også...?

[Oppslukt av frykt]

Dette er en løsning jeg kan gå med på, og den bør vel være akseptabel for ham også...?

Damn right, det bør han.. du strekker deg langt ennå jente... men det gjør du av kjærlighet, det er bra.. og du gir ikke opp.. du ber han ta et valg.. ta hensyn.. men vil han virkelig ta hensyn? Og hva blr konsekvensen om han ikke går med på dette? Hva med å fortelle han hvor mye det faktisk påvirker deg? Hvor nære du er i å la han gå fra deg?.. for det kan jo være denne situasjonen dukker opp igjen.. når dette faktisk trer i kraft og praktiske spørsmål melder seg? Vær forberedt... og tenk ennå igjennom ting.. Det er jo noe i relasjonen deres som ikke er helt bra og som bør jobbes med, hos begge?