Mine og dine barn

[Tøffelhelten]

Hadde far tatt sitt ansvar som far, hadde det gjerne ikke blitt så store konflikter mellom stemor og jenta. Absolutt ikke sikkert at det er stemor som trenger å bli satt på plass her.

Nettopp fordi det er hans datter, burde han ikke latt stemor ta støyten til hun kapitulerte, men gjort sitt for at alle i familien skulle trives sammen.

Ser at jeg har fått en del bemerkninger om ikke å ha tatt tak i problemet med datteren, men det har jeg faktisk til de grader gjort. Jeg har forsøkt i flere år å få henne til å forstå at det er viktig å samhandle og å gjøre litt for felleskapet og husfreden. Jeg har forsøkt å henne til i det minste å bli oppmerksom på at det lønner seg å legge litt energi i å være såpass ordentlig at en kan bli tålt av resten av dem en bor sammen med. Hun har nok som veldig mange tenåringer hatt en tendens til at verdens snurrer rundt henne og at alle andre bare må danse etter hennes pipe og tilpasse seg.

Samtidig ser jeg som en del av dere, at det ikke er akseptabelt av meg å la samboer skalte og valte med mine barn. Ikke ta tak i det, men la meg styre av et ultimatum. Det er vanskelig å bryte tvert med en du har vært sammen med i flere år og som du har bygget et hjem sammen med. Likevel innser jeg at det er nettopp det samboeren har gjort. Hun har brutt med min datter som også har levd med oss noen år......

Faen og, dette sliter jeg med

[Titti72]

Faen og, dette sliter jeg med

Livet er ikke lett.... Lykke til med dine valg...

[Nabodama]

Et vennepar av meg bodde sammen med hver sine tenåringsdøtre. De hadde samme problematikk, hans døtre var mer enn hun kunne og ville håndtere.

De flyttet fra hverandre, slik at de heller kunne være kjærester, og slippe problemene i hverdagen, som holdt på å føre til brudd.

[Gjest Marillia]

Om datteren din kan være like "sjarmerende " som det jeg kunne være som tenåring, skjønner jeg at dette har vært tøft. Det er tøft nok for foreldre å ha en tenåring i hus, og hakket verre tror jeg det må være for steforeldrene...

Det er nok lett for et barn eller en tenåring å gjennomskue at noen gjør forskjell på egne barn og stebarn, og slike ting legger i alle fall ikke en demper på konflikten. Som stemor antar jeg at det ikke er lett, men det er tross alt hun og du som er de voksne i denne saken. Å tvinge frem et ultimatum om at det blir henne eller datteren som må flytte, synes jeg ikke vitner om særlig modenhet. Som andre har foreslått her, så kan familieterapi være til hjelp til å sveise sammen familien igjen. Og kanskje samboeren din kan få hjelp til å innse at å gjør forskjell på egene barn og stebarn, ikke gjør ting bedre. Å få en utenforstående til å se ting med ny øyne, kan sikkert være til stor hjelp for dere alle!

Å velge samboeren din fremfor datteren din, er i alle fall ingen god løsning. Datteren din er det viktigste i livet ditt, og samboeren din må bare akseptere dette.

Jeg håper dere får hjelp til å løse dette, og at dere igjen kan fungere som en familie!

Lykke til!

[Gjest ærlig]

Aldri i livet om min mann hadde godtatt at jeg ville sendt vekk dattera hans.

Her er det heller omvendt, at han bestemmer over meg og hvilke beslutninger somskal taes. det er slitsomt og tungt. klart jeg kan si ifra jeg også om jeg er uenig i noe, men jeg hadde aldri kunne overstyrt han på noen som helst måte!

Du må lære deg å sette ned foten å si ifra mere. Og bestemme over de sakene du brenner for, som i dette tilfellet, din datter!

Jeg tror at både jeg og du bør slutte å være de som blir "tråkket" på og vise at vi har ben i nesen vi også!

Vi lever bare en gang, hvorfor skal noen andre leve for oss da?

[Gjest Gjest]

Et vennepar av meg bodde sammen med hver sine tenåringsdøtre. De hadde samme problematikk, hans døtre var mer enn hun kunne og ville håndtere.

De flyttet fra hverandre, slik at de heller kunne være kjærester, og slippe problemene i hverdagen, som holdt på å føre til brudd.

Er dette noe dere kan vurdere? For en periode - inntil datteren din blir voksen? Jeg synes i så fall det er naturlig at din samboer finner seg en annen leilighet, siden det er hun som som setter ultimatium.

Så, etter mange nok krangler ble det en for mye. En liten detalj veltet det store lasset og min samboer erklærte at nå fikk det være nok. Enten flyttet hun eller min datter måtte ut av huset og hjem til sin mor. Jeg følte seg meg skikkelig i klemmen og hadde svært vondt for å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Tross alt var det min datter, samtidig som jeg er glad i min samboer og ikke ønsket brudd med henne...

Resultatet ble at min datter flyttet hjem til sin mor etter en større krangel med min samboer, hvor begge skjelte hverandre ut etter noter og litt til. Nå kan hun ikke engang besøke meg uten at samboeren truer med å holde seg borte.

[Gjest Gjest]

Du valgte bort din egen datter fram for en kvinne ?

hva slaks far er du ?

[Gjest Purple Haze]

Hvordan kan man fortsette å være glad i et menneske som ber en velge mellom sitt eget barn og seg selv? Det går over min fatteevne.

Mine barn kommer før alt annet. Hadde en mann bedt meg velge, han eller barna, hadde vegen til døra vært kort for hans del.

Jeg hadde ikke trengt betenkningstid en gang.

[Lena1971]

Hei!

Forstår veldig godt hva du beskriver. Er selv i ett samboerforhold (med mine og dine barn) hvor han har 3 døtre (i tenårene) og meg selv en datter i tenårene.

- Om du har fått ett ultimatum av samboeren din, så er det ingen tvil.

Blod er tykkere enn vann.

- Kan det være at du trenger å være konsekvent i barneoppdragelsen og grensesetting, og ta ansvar for å følge opp egne barn? Konfliktsky?

- Har du og din X-kjæreste/kone god kommunikasjon? Min erfaring er at det vil skape unødvendig konflikter og frustrasjon med barn(a).

- Snakk med barna og gi de ansvar. Det vil gi noe tilbake til fellesskapet. Det gir også barna mestringsfølelse og selvtillit. Mye ros er pålagt til barna fra både foreldre og ste-foreldre

- Gjør noe sammen med bare dine egne barn. De trenger deg som pappa! Svøm, gå på tur, kino. Ikke alt må koste dyrt. Det er tiden sammen med barna som teller.

Når jeg har skrevet slik jeg gjør, er det fordi det er mine tanker omkring mitt eget samboerforhold til min kjæreste, som jeg er så utrolig glad i.

Livet er ikke for amatører.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig i at det er veldig galt å skyve bort datteren sin pga samboer.

Men for å være konstruktiv, så vil jeg foreslå at dere jobber med problemene istedet for at du skal være nødt til å velge mellom to du elsker.

Samboeren din har antakelig fått så "nok" etter mange krangler og konfrontasjoner at hun ikke har klart å være rasjonell. Om dere klarer å roe ned situasjonen og sette dere ned til en alvorlig prat som to voksne vil hun nok skjønne at hun har krevd noe helt skrekkelig av deg. Mulig har hun allerede skjønt det og skammer seg over det hun har gjort.

Du må gjøre det helt klart at du ALDRI vil velge bort datteren din for hennes del igjen. Det at du gjorde det en gang var en feilvurdering fra din side som aldri vil gjentas. Samboeren din MÅ lære seg å leve med datteren din dersom dere to skal fortsette å være et par. Om hun ikke skjønner dette er det bare å spørre om hun ville godtatt å velge bort et av sine barn for din skyld.

Når dere har kommet til enighet om at dere vil jobbe for forholdet må datteren din tilbake så fort som mulig. Tid for å krype. Fra dere voksnes side. La henne vite at hun alltid vil være velkommen hos dere, du er pappaen hennes og vil aldri svikte henne igjen. Om nødvendig får du påberope deg midlertidig sinnsykdom i gjerningsøyeblikket.

Men dette må ikke bety at datteren din plutselig har overtaket og får styre og bestemme. Hun er et barn (selv om hun er voksen om få år) som må følge de regler de voksne setter i huset. Bli enig med din samboer om EN ting som plager henne mest, antakelig rotet? Så gjør du det klart for datteren din at det må være slutt på rotet fra nå av. Ikke gi deg på det dersom hun nekter eller overser det du sier. Press på, vis at du bestemmer. Dette er EN enkelt regel som MÅ følges. Det burde hun klare. Det er jo tusen andre ting hun kan opponere mot istedet. I verste fall, dersom du ikke klarer å få henne til å være ryddig, får du ta ansvar og rydde etter henne. For å bevare husfreden. Du vet jo at rotet får samboeren din til å tilte, så ved å love henne at denne ene tingen skal det bli slutt på tror jeg dere kan klare å bygge opp igjen en levelig hverdag for alle. Med tida kan dere kanskje til og med få det skikkelig bra sammen!

Et tips for å lære tenåringen å rydde:

Si at dersom hun ikke rydder etter seg, så vil du gjøre det. Hun synes kanskje ikke det er så dumt i begynnelsen, men når hun får se din ryddemetode kan det hende hun velger å rydde selv: Alle tingene hun slenger rundt seg av egne eiendeler plukker du opp og putter i en søppelsekk. Sekken setter du vekk i en bod. Når hun så etterlyser forskjellige ting kan du jo spille litt dum og si at "men jeg sa jo at jeg ville rydde om ikke du gjorde det, så jeg har ryddet". Lat som du ikke husker helt hvor du la tingene. La det gå ei stund før du gir henne tingene tilbake. (Du vurderer hvor lenge, fem minutter/en time/en dag, alt etter hvor sterkt hun trenger dem og hvor sterkt hun reagerer) Hun vil nok fort finne ut at det er bedre å rydde selv.