Mine og dine barn

[Tøffelhelten]

Jeg er en mann som har vært sammen med og nå samboer med en kvinne med to hjemmeværende barn. Selv har jeg også to barn.

Når vi flyttet sammen var alle fire barna hos oss og det meste gikk greit, bortsett fra at hun alltid favoriserte sine barn fremfor mine (selv om hun sa at det ikke var sånn). Min eldste var og er et rotehue, og det var vi begge klar over da vi flyttet sammen. Samboeren hadde sine fighter med henne (og meg) om dette stadig vekk, men hennes egne engler stort sett gikk fri. Der gikk hun og ryddet etter dem slik at det skulle se bra ut.

Så, etter mange nok krangler ble det en for mye. En liten detalj veltet det store lasset og min samboer erklærte at nå fikk det være nok. Enten flyttet hun eller min datter måtte ut av huset og hjem til sin mor. Jeg følte seg meg skikkelig i klemmen og hadde svært vondt for å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Tross alt var det min datter, samtidig som jeg er glad i min samboer og ikke ønsket brudd med henne.

Så er det selvsagt også dette med delt hjem, delt bil, skilles fra hverandre osv osv som jo er en stor terskel å trø over, hvertfall føles det slik for meg.

Resultatet ble at min datter flyttet hjem til sin mor etter en større krangel med min samboer, hvor begge skjelte hverandre ut etter noter og litt til. Nå kan hun ikke engang besøke meg uten at samboeren truer med å holde seg borte.

Dette har fått samlivet til å knirke. Jeg er heller ikke så tent på sex lenger, og får også dette slengt i trynet som kritikk. Det er ikke så lett å være fokusert på elskov og kos når en føler at en er blitt tråkket på på den måten.

Det er egentlig ingen tegn til bedring, men jeg har vanskelig for å gjøre det slutt da jeg både er glad i henne som hun var og håper at forholdet skal reparere seg over tid. Det er også dette med at vi har lånt penger sammen og kjøpt bosted mm.

Jeg ber ikke om noen løsning, men snarere om kommentarer og noen gode råd.

[Suzy]

Jeg ville invitert med samboeren på parterapi jeg. Det er ikke lett å få en familie med mine og dine sydd sammen på en ok måte, så det er ikke flaut å be om hjelp.

[gompen]

Du burde virkelig prioritere annerledes. Din datter kommer kanskje til å være sint på deg i lang tid fordi du valgte en dame fremfor henne.

Tenk litt på det.

[Titti72]

Dette må du finne en løsning på nå. Ikke la ukene skli forbi.

Jeg har vært i en episode som kan sammenlignes, og jeg kjente det godt på kroppen å være den av blodsbånd som ble nedprioritert.

Det var en utrolig sårende og vond følelse, som ikke lett slapp taket.

Tror at jo lenger det går før du rydder opp i dette, jo verre blir det.

Jeg personlig hadde ikke prioritert bort mitt barn for en mann. Uansett, koste hva det koste vil!!! Aldri!

Og om jeg må få si det, så syns jeg at din samboer er et dårlig menneske som utsetter din datter for dette, og setter deg i denne situasjonen. Hun burde skamme seg dypt.

[Gjest Gjest]

Dette må du finne en løsning på nå. Ikke la ukene skli forbi.

Jeg har vært i en episode som kan sammenlignes, og jeg kjente det godt på kroppen å være den av blodsbånd som ble nedprioritert.

Det var en utrolig sårende og vond følelse, som ikke lett slapp taket.

Tror at jo lenger det går før du rydder opp i dette, jo verre blir det.

Jeg personlig hadde ikke prioritert bort mitt barn for en mann. Uansett, koste hva det koste vil!!! Aldri!

Og om jeg må få si det, så syns jeg at din samboer er et dårlig menneske som utsetter din datter for dette, og setter deg i denne situasjonen. Hun burde skamme seg dypt.

enig der ja . når egoismen får rå i forholdet så blir det dritt. fiks det nu,,,,flytt hilsen mann ...

[Humleblomst]

Hadde det vært meg ville jeg valgt barna foran samboer. Jeg mener at når man først har satt et barn til verden, planlagt eller ikke, skal man ta konsekvensene av det. Din datter valgte ikke å bli født inn i en skilsmissefamilie, og hun valgte heller ikke "stemoren" sin selv. Her er det du som må ta ansvar for å finne en løsning som fungerer, og denne løsningen her er ikke god! Jeg synes også dette er smålig oppførsel fra din samboer, jeg skjønner ikke hvordan hun kan flytte inn i en familie og forvente at hun bare skal kunne kontrollere alt og eliminere vekk folk på den måten. Jeg skjønner heller ikke hvordan du klarer å finne deg i at hun oppfører seg slik mot din datter. Og de materielle sidene av saken er bare dårlige bortforklaringer fra din side. Det er min mening!

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri bedt min mann om å "velge" mellom meg og hans barn. Det syns jeg er respektløst.

Når du likevel har gjort det, så syns jeg i det minste at du bør kreve at datteren din skal få komme på besøk. Da får dere heller ha en deal om at du tar deg av henne, så slipper samboeren din å irritere seg.

Hva om du hadde krevd det samme fra henne da? At enten du eller barna hennes flyttet ut av huset? Tror du hun hadde valgt deg?

Ellers er jeg enig med andre over her at dere kanskje bør prøve parterapi.

[Fluffie]

Ganske enig med Humleblomst over her.

Det er helt greit at datteren din maa laere seg aa rydde opp etter seg, det hoerer med i oppdragelse.

Samboeren din maa laere seg aa vaere konsekvent, hun kan ikke ha forskjellige regler paa sine barn og andre regler paa dine barn, for det merkes, og det kan provosere noe veldig naar noen foeler seg urettferdig behandlet. Jeg ser ikke bort fra at din datter ikke retter seg etter din samboer av den enkle grunn at hun foeler at hun har det strengere enn samboeren din sine egne barn. Jeg var saann selv mot stefaren min, selv om det ikke var andre barn i huset, men han var mye strengere enn det jeg var vant til og det ville ikke jeg ha noe av, saa jeg lagde et helvete stadig vekk, og skulle noe gjoeres var det mamma som maatte be meg om det.

Det er uansett din samboer som er den voksne, og begge to maa laere seg aa haandtere hverandre paa en skikkelig maate, og du boer ikke forholde deg passiv her, spesielt for din datters skyld, for naar du bare gikk med paa aa hive henne ut av huset uten kamp saa er det godt mulig at du mistet mye tillitt og respekt.

[Tøffelhelten]

Takk for gode innspill. Jeg føler selv også at jeg kanskje har valgt feil her, og som en av dere nevner er muligens det økonomiske aspektet en dårlig unnskyldning.

Samboer har sagt at hun ville ha gjort det samme med eget barn om det hadde oppført seg slik, men hva som ligger i det er ikke godt å si. Jeg tror hvertfall lite på det.

Jeg synes hun oppfører seg som en fjortis, og hadde forventet mer av en dame på hennes alder enn av min datter som er tenåring. Men kranglene deres virket som to fjortiser som var sure på hverandre og ikke som en voksen dame som burde kunne vite bedre og ha voksne synspunkter på tingene.

Det er vanskelig å skulle velge bort noen av dem, og jeg føler meg skikkelig overkjørt når jeg fikk valget mellom å bryte opp et samboerskap eller sende dattera mi til moren sin. Å få henne på besøk er en ting, men jeg føler at det ikke er nok og at jeg ødelegger forholdet mellom jenta og meg på denne måten.

Det er rett og slett vanskelig for meg å vite hva jeg skal gjøre.....

[gompen]

Uansett hvor dårlig en tenåring oppfører seg, så er ikke løsningen å skyve henne unna på den måten dere har gjort.

Løsningen er å feks å fortelle din samboer at du ikke godtar at du må velge! Det er forferdelig hensynsløst av henne å be deg velge bort en av de du er glad i.

Spør henne hva hun hadde gjort om du hadde satt det samme ultimatumet i forhold til hennes barn.

Om hun fortsatt setter seg på bakbeina og oppfører seg barnslig, så burde du la henne gå. Din datter ER faktisk viktigere, uansett hvor glad du er i samboer.

[Gjest Piper]

Du har valgt samboeren din fremfor datteren din, og det hadde jeg hatt store problemer med å "svelge" om jeg hadde vært din datter.

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt sakene mine og dratt, for jeg hadde aldri akseptert at noen behandlet mine barn på den måten. Du har sagt at du er mer glad is amboeren din enn i din datter, og dette bruker samboeren din til gangs i mot deg. Hun truer, og hun får det som hun vil. Og du lar henne holde på slik.

Det er du som skal leve med dette, men ønsker du å ha noe forhold til datteren din i fremtiden så ville jeg prioritert annerledes om jeg var deg.

En annen ting du kan gjøre er å spørre samboeren din om hun ville valgt det samme som deg, noe jeg tviler på at hun ville gjort. Er nok ikke mange damer som velger vekk sine egne barn til fordel for en mann, men beklageligvis er det flere menn som velger vekk barna sine til fordel for en dame. Kjenner til flere tilfeller, og de fleste angrer i dag når de ikke har kontakt med barna lengre.

[Gjest men]

Hvorfor har din datters rot vært din samboers problem? Hvorfor er det ikke du som har tatt konfrontasjonene med din datter, i stedet for at det sårbare forholdet mellom ste-relaterte skulle bli belastet med det?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Husk : Blod er tjukkere enn vann.

- Hvis du slår opp med dama, vil ikke dama være kjæresten din lengre

- Hvis du blir hos dama, så er dere kjærester.

den ene gangen er dama der, den andre gangen ikke

Hørtes greit nok ut det, MEN

- Hvis du gjør slutt med dama, er fortsatt dattra di din

- Hvis du ikke gjør slutt med dama, så er fortsatt dattra di din

- Hvis dattra di bor hos deg er ho fortsatt din

- Hvis ho ikke bor hos deg er ho også din

Dattra di er der uansett.

Dattra di er en av de få menneskene som kommer til å være hos deg livet ut. Så sørg for å ha en god tone med henne. Jeg mener, hun har fortsatt sine barn, og du syns du burde miste din tid med dine?

Spør deg selv om du har gjort det riktige valget og er lykkelig med ditt valg?

[Gjest søt gutt]

Takk for gode innspill. Jeg føler selv også at jeg kanskje har valgt feil her, og som en av dere nevner er muligens det økonomiske aspektet en dårlig unnskyldning.

Samboer har sagt at hun ville ha gjort det samme med eget barn om det hadde oppført seg slik, men hva som ligger i det er ikke godt å si. Jeg tror hvertfall lite på det.

Jeg synes hun oppfører seg som en fjortis, og hadde forventet mer av en dame på hennes alder enn av min datter som er tenåring. Men kranglene deres virket som to fjortiser som var sure på hverandre og ikke som en voksen dame som burde kunne vite bedre og ha voksne synspunkter på tingene.

Det er vanskelig å skulle velge bort noen av dem, og jeg føler meg skikkelig overkjørt når jeg fikk valget mellom å bryte opp et samboerskap eller sende dattera mi til moren sin. Å få henne på besøk er en ting, men jeg føler at det ikke er nok og at jeg ødelegger forholdet mellom jenta og meg på denne måten.

Det er rett og slett vanskelig for meg å vite hva jeg skal gjøre.....

Få deg etpar baller.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Forresten. Hvis hun er så glad i deg, hvorfor i h..... vil hun foreslått noe så ubegripelig latterlig som at din datter må flytte for at dere skal ha det bra.

Dere behandlet dattra di som en 2.rangs borger. Hun var visst ikke like mye verdt som hennes barn og henne.

Ville hun gjort det samme for deg? ...Hvis ja, da elsker dere hverandre. Hvorfor i h..... ville dere stilt slike ultimatum til hverandre.

Hvis jeg var din datter hadde jeg husker dette i lang tid og ikke tilgitt deg, å glemme og legge ting bak seg er ikke det samme som å tilgi.

Da hadde jeg tenkt at jeg veit hvor faren min står når det kommer til damene. Dem setter han først.

Personlig hadde jeg sikkert driti totalt i å ha kontakt med deg i det hele tatt. Hadda ikke falt meg inn. At du hadde valgt ei dama over dit eget blod hadde vært mer enn nok for meg å vite hva slags far du er . og hvor mye du er til å stole på.

Å dumpe sine barn til fordel for ei dama. Woe, ikke et sjakktrekk hvertfall

[Transmogrifier]

Jeg er en mann som har vært sammen med og nå samboer med en kvinne med to hjemmeværende barn. Selv har jeg også to barn.

Når vi flyttet sammen var alle fire barna hos oss og det meste gikk greit, bortsett fra at hun alltid favoriserte sine barn fremfor mine (selv om hun sa at det ikke var sånn). Min eldste var og er et rotehue, og det var vi begge klar over da vi flyttet sammen. Samboeren hadde sine fighter med henne (og meg) om dette stadig vekk, men hennes egne engler stort sett gikk fri. Der gikk hun og ryddet etter dem slik at det skulle se bra ut.

Så, etter mange nok krangler ble det en for mye. En liten detalj veltet det store lasset og min samboer erklærte at nå fikk det være nok. Enten flyttet hun eller min datter måtte ut av huset og hjem til sin mor. Jeg følte seg meg skikkelig i klemmen og hadde svært vondt for å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Tross alt var det min datter, samtidig som jeg er glad i min samboer og ikke ønsket brudd med henne.

Så er det selvsagt også dette med delt hjem, delt bil, skilles fra hverandre osv osv som jo er en stor terskel å trø over, hvertfall føles det slik for meg.

Resultatet ble at min datter flyttet hjem til sin mor etter en større krangel med min samboer, hvor begge skjelte hverandre ut etter noter og litt til. Nå kan hun ikke engang besøke meg uten at samboeren truer med å holde seg borte.

Dette har fått samlivet til å knirke. Jeg er heller ikke så tent på sex lenger, og får også dette slengt i trynet som kritikk. Det er ikke så lett å være fokusert på elskov og kos når en føler at en er blitt tråkket på på den måten.

Det er egentlig ingen tegn til bedring, men jeg har vanskelig for å gjøre det slutt da jeg både er glad i henne som hun var og håper at forholdet skal reparere seg over tid. Det er også dette med at vi har lånt penger sammen og kjøpt bosted mm.

Jeg ber ikke om noen løsning, men snarere om kommentarer og noen gode råd.

Hei Tøffelhelt!

Det er godt mulig du er en tøffel, men du er en ærlig tøffel. Du ser at du slites mellom interessene til to forskjellige personer som du er glad i, og du kan også innrømme ovenfor deg selv at du synes dette er en vanskelig sak å håndtere. Det er voksent, og det har jeg respekt for.

Jeg ser ikke noen grunn til å moralisere her. Jeg mener det ikke er et standardsvar på hva som er riktig, spm er hva som er riktig for deg. For det første, hvem ønsker du mest å ha samvær med, hvem får du dårligst samvittighet av å la i stikken, hvor ligger din sympati hen i saken det gjelder, og hvordan føler du at du har blitt behandlet oppi det hele?

For å ta det siste først: Du lar nå samboeren din stille ultimatum ovenfor deg, og bruker forholdet deres som brekkstang for å ta igjen på datteren din. Uten å si hvem det er som er "den slemme" i krangelen mellom samboeren din og datteren din, så kan jeg se med en gang at du blir brukt. Du må da vurdere om denne kvinnen er så flott at du ikke engang tør å sette foten ned for å hevde dine interesser, av frykt for mulig brudd. Høres ut som om du har valgt å la det skure, fordi du ikke er helt sikker på hva du skal gjøre. Men det er ikke noen god løsning allikevel, du ser jo at sexlivet går til helvete.

Hva med å kjøpe en bok som omhandler å hevde sine interesser, og som problematiserer rundt dette? Av hensyn til deg selv? Det fins mange bøker om "how to grow a backbone" "how to be more assertive" "don't let your fucking mother-in-law walk all over you" osv på amazon.

Still deg selv spørsmålet; hvis du ikke var redd for at denne supre samboern din skulle forlatt deg, hva ville du da sagt om hun la press på deg for at teenage-helvetesdattera di skulle fryses ut? Eller hvordan ville du likt pappaen din, om han valgte å ta parti med stemora di i en krangel, istedenfor å stille klare betingelser til hvordan han vil ha det?

Jeg personlig ville gitt klar beskjed til denne samboeren din; jeg skjønner at dattera mi såret deg, er stygg i kjeften, tester grenser, bla bla, men jeg er pappa, og pappaer skal være der for unga sine, også når de er utrivelige. Det er ikke så uvanlig at unger er utrivelige i tenårene. Hun er fremdeles velkommen, og hvis du synes det gjør det umulig at du og jeg fortsatt kan ha det godt sammen, så får vi da vurdere om vi kan fortsette. Bang.

Til dattera di: Enkel beskjed: jeg er pappaen din, og jeg er fortsatt pappaen din, selv om samboern min ikke kommer overens med deg. Dette er ikke din skyld, men det er allikevel ting du kunne gjort mer voksent. Hva syns du selv?

Lykke til, dude.

[Gjest Gjest]

ikke aksepter dette. da står neste barnet for tur når hun finner noe hun blir iritert over

[Gjest Gjest]

Jeg ber ikke om noen løsning, men snarere om kommentarer og noen gode råd.

Min kommentar:

- Hvorfor ble dette en sak mellom din samboer og din datter, hvorfor kome ikke du på banen tidlig?

- Hvorfor tok du ikke en skikkelig prat med din datter om viktigheten av å ha det ryddig i ditt hus, slik at hun virkeligl forsto det, med konsekvenser dersom hun ikke fulgte reglene?

- Der er du som mange menn: holder dere unna konflikter og konfrontasjoner i deres familierelasjoner. Bland dere og kom med krav!

[Gjest Gjest]

Få deg et par baller.

Jeg er enig.

Og: du burde sette din samboer på plass.

Det er snakk om din datter (!!) og du lot henne flytte??! Det er utilgivelig. Dott kan du kalles, for å blindt ha latt din sambhoer styre og bestemme slikt. Det er din datter! Samboeren din høres ikek veldig moden ut når hun stille et ultimatum framfor å få løst konflikten på en rolig måte.

[Gjest men]

Jeg er enig.

Og: du burde sette din samboer på plass.

Det er snakk om din datter (!!) og du lot henne flytte??! Det er utilgivelig. Dott kan du kalles, for å blindt ha latt din sambhoer styre og bestemme slikt. Det er din datter! Samboeren din høres ikek veldig moden ut når hun stille et ultimatum framfor å få løst konflikten på en rolig måte.

Hadde far tatt sitt ansvar som far, hadde det gjerne ikke blitt så store konflikter mellom stemor og jenta. Absolutt ikke sikkert at det er stemor som trenger å bli satt på plass her.

Nettopp fordi det er hans datter, burde han ikke latt stemor ta støyten til hun kapitulerte, men gjort sitt for at alle i familien skulle trives sammen.