Hva hadde dere gjort?

[Gjest Gjest_Mari_*]

Adopterte en katt fra dyrebeskyttelsen for et halvt år siden omtrent, hun er en bestemt dame som ikke tåler å bli løftet på og som kun koser når HUN vil. Ved et par tilfeller når samboeren min har prøvd å løfte henne, har hun regelrett satt klørne i ham, hun går etter ansiktet og har nesten truffet øynene hans en gang. Jeg klappet henne en gang hun satt på bordet foran meg, og helt plutselig satte hun seg på bakbeina og prøvde å klore i ansiktet. Heldigvis har det ikke skjedd barna våre noen, men tanken er jo der: Tenk om...

Hva hadde dere gjort? Vi tenker litt på å levere henne tilbake til dyrebeskyttelsen, men vet ikke. Får en ekkel bruk- og kastfølelse da... Og vi er jo glad i henne. Men hva om hun plutselig en gang treffer noen i øynene med klørne sine??

[Gjest Puzi]

En slik katt burde ikke ha bodd i en barnefamilie.

Det må da være bedre både for katten og familien å være sammen med noen den trives sammen med, og ikke føler seg usikker på.

Katten klorer trolig fordi den føler seg truet og usikker, og hadde trolig passet i en familie hvor det var stille og rolig, slik at den kunne ha bygget seg opp tillit etterhvert. I en barnefamilie er det ofte mye ståk og leven, og ikke alle katter passer like godt inn.

For ungene sin del måtte det også være greit å ha en katt det gikk an å kose med, og som kommer og legger seg i senga, og vil være med der ting skjer.

Jeg regner med at dyrebeskyttelsen har full forståelse for dette, og vil tilby dere en annen katt, selv om det nok ikke vil være enkelt å gi den fra seg når den har bodd hos dere et halvt år.

Husk også at de fleste katter som er hos dyrebeskyttelsen bærer med seg ekstra "bagasje", og det tar tid å finne rett katt til rett familie.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg er absolutt ikke sikker på at denne metoden funker på alle katter, men min far overtok en voksen katt som hadde for vane å angripe etter litt kos. Jeg så meg lei på å bli klort opp når jeg kom dit på besøk, så når han klorte, tok jeg tak i nakkeskinnet hans, sa "nei", og lot ham deretter være. Mange katter tolker det å bli tatt i nakkeskinnet som en trygg form for dominans, så han sluttet ganske kjapt å klore, og ble en skikkelig kosekatt.

(Og bare for å ha sagt det tydelig: jeg tok ham ikke hardt i nakkeskinnet; man skal ikke klype eller løfte katten i nakken, for det gjør vondt og vil selvsagt virke mot sin hensikt.)

Men som forrige gjest, så synes jeg det høres litt problematisk ut med en sånn katt i en barnefamilie. Er barna store nok til å vite at de skal nærme seg katten rolig og ikke for entusiastisk, og har han mulighet til å trekke seg unna til et trygt sted når det er litt ståk i heimen? De fleste katter synes barn er litt skumle, for de kan være så uberegnelige, og for en katt med atferdsproblemer vil det være enda verre.

[Gjest Gjest_Maren_*]

Denne føler jeg at jeg må svare på.

Vi adopterte selv en katt fra Dyrebeskyttelsen for ca. 4 år siden. Hun var en svært engstelig katt, og tåler absolutt ikke å bli løftet. Hun blir rett og slett vettskremt av det, og gjør hva som helst for å komme seg ned. Og det er da vi som eiere må innse at ikke alle katter liker å bli løftet på.

Vi har nå hatt katten vår lenge, og vi ser hvor mye hun har vokst og blitt mye mer trygg og sosial. Vi får ikke løfte henne eller ha henne på fanget, men hun kommer veldig gjerne og legger seg tett inntil låret og skal ha kos. Hun kommer og hilser og koser med nye mennesker, og er en del av vår familie. Hun er ikke som vanlige katter, men livet hennes er godt, og det er jo det aller viktigste.

Jeg er ikke så sikker på om katten deres er aggressiv, men heller svært engstelig, og når hun da blir presset tyr hun til aggressitivitet for å unnslippe. Når man har en engstelig katt er det generelt greit å ta det på hennes vilkår. La katten komme til dere, ikke press dere på katten.

Når det gjelder barn, er nok ikke slike katter de best egnede, siden barn både er høylytte og "hands on". Du kan ikke dra en slik katt i halen og forvente null respons. Jeg blir heller ikke overrasket over at katten angrep deg da du prøvde å kose med den på bordet. Man skal være obs på hvordan man nærmer seg med hånden til en slik katt. Hvis du holder den utstrakt og høyt over katten vil det regnes som en trussel.

Det er en utfordring å ha en engstelig katt, og på mange måter litt trist, fordi det er jo ikke sånn de fleste av oss er vant med at katter er. Vi skaffet oss en katt til som er en ordentlig kosekatt, og det har nok hatt litt innflytelse på den engstelige katten , og hjulpet henne litt med å bli mer sosial.

Når alt er skrevet (og jeg har skrevet mye og uoversiktlig) ville jeg aldri levert tilbake min engstelige katt. Hun er så skjønn og så god, og det er ikke så mye å jobbe med nå som det var før. Hun er ikke som en vanlig huskatt, men hun er vår Mitt råd til deg, er å vurdere hvor mye tid og omsorg du vil legge i denne katten, og ha i bakhodet at når dere hentet henne fra dyrebeskyttelsen så tok dere ansvar for hennes liv. Men hvis det er sånn at dere ikke er villig til å gjøre dette er det kanskje greit å videreadoptere henne til noen som vil sette pris på henne, og gi henne den tid og omsorg som hun trenger.

Dette ble jo mye skriving, men jeg er svært engasjert rundt dette temaet. Mange mennesker bare skaffer seg dyr, og når dyret ikke når opp til menneskenes forventninger, er det mange som rett og slett kvitter seg med det. Slike mennesker har jeg svært lite til overs for, og burde nok tenke seg om et par ganger før de anskaffer seg noe som helst levende.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Mange mennesker bare skaffer seg dyr, og når dyret ikke når opp til menneskenes forventninger, er det mange som rett og slett kvitter seg med det. Slike mennesker har jeg svært lite til overs for, og burde nok tenke seg om et par ganger før de anskaffer seg noe som helst levende.

Det er ikke slik at vi "bare" skaffet" oss katten vår. Det var meget gjennomtenkt og gjennomdiskutert. Det har heller ikke noe med at hun ikke når opp til våre forventninger.

Problemet er, eller kan bli, at barn er veldig hands on, som du skriver. Min store skrekk er at noen små venner av barna våre skulle løfte pus og få klørne plantet i øynene. Tenker som så at vi kanskje ikke har kunnskap og tålmodighet nok til å ha en såpass lunefull katt. Kan hende hun får det bedre hvis hun får bo hos noen som "kan" katter bedre enn oss?? Det viktigste er jo at hun har det bra, tross alt.

[birma]

Lever henne tilbake dere, og finn dere en katt som dere kjenner forhistorien til og som ikke har så mye bagasje.

Det skal være kos å ha dyr, og å måtte gå i flere år og vente på at katten kanksje skal bli bedre, det er ikke noe grei situasjon dersom man ønsket en katt man kunne kose med.

Anbefaler dere heller å anskaffe en kattunge eller en voksen katt som dere kan hilse på og sjekke ut hvordan er. Gjerne en som har bodd i en barnefamilie.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Lever henne tilbake dere, og finn dere en katt som dere kjenner forhistorien til og som ikke har så mye bagasje.

Det skal være kos å ha dyr, og å måtte gå i flere år og vente på at katten kanksje skal bli bedre, det er ikke noe grei situasjon dersom man ønsket en katt man kunne kose med.

Anbefaler dere heller å anskaffe en kattunge eller en voksen katt som dere kan hilse på og sjekke ut hvordan er. Gjerne en som har bodd i en barnefamilie.

Det blir nok sannsynligvis til at vi leverer henne tilbake igjen. :gråte: Må bare manne meg opp til å ringe ila uka... Følelsen er ikke god, men jeg tror det blir best for henne også. Hun merker sikkert at vi bevisst eller ubevisst er litt usikre og skeptiske.

Så får vi bruke sommeren på å tenke oss om og vurdere om vi evt anskaffer en kattunge. Eller muligens to hvis den skal være innekatt.

[Gjest Sisu]

Adopterte en katt fra dyrebeskyttelsen for et halvt år siden omtrent, hun er en bestemt dame som ikke tåler å bli løftet på og som kun koser når HUN vil. Ved et par tilfeller når samboeren min har prøvd å løfte henne, har hun regelrett satt klørne i ham, hun går etter ansiktet og har nesten truffet øynene hans en gang. Jeg klappet henne en gang hun satt på bordet foran meg, og helt plutselig satte hun seg på bakbeina og prøvde å klore i ansiktet. Heldigvis har det ikke skjedd barna våre noen, men tanken er jo der: Tenk om...

Hva hadde dere gjort? Vi tenker litt på å levere henne tilbake til dyrebeskyttelsen, men vet ikke. Får en ekkel bruk- og kastfølelse da... Og vi er jo glad i henne. Men hva om hun plutselig en gang treffer noen i øynene med klørne sine??

Hørtes ikke så trivelig ut... Kanskje katten har gjennomgått noe tidligere som gjør at den reagerer sånn? Men forstår at det er en vond følelse evt å ringe og be om å få levere den tilbake.

[Tabris]

Jeg har en engstelig katt som jeg har hatt i tolv år, likevel blir hun helt stiv når jeg løfter henne opp og vil overhodet ikke være i fanget. Men hun kan (etter mange år) legge seg helt, helt inntil meg og stormale. Katter er forskjellige, og jeg synes heller dere bør respektere at hun ikke vil bli løftet og kost med på den måten. Dere har bare hatt henne et halvt år, og det er godt mulig hun vil bli tryggere på dere etterhvert også.

[Gjest -m]

Mine foreldre har en katt som er veldig bestemt og likte heller ikke å bli løftet på. Hun har og klort min mor og far + meg sånn uten videre. Når jeg var der på besøk med ungene så kunne hun og klore barna, uansett om de behandler henne bra. Denne katten er veldig selvsikker, ikke av den nervøse typen. Jeg ble lei den ustabile katten, for jeg ble engstelig for barna mine. Jeg bestemte meg for at katten skulle skjønne at jeg var snill mot den og at den kunne stole på meg. Vi passer katten ofte og bor rett i nærheten. Så hver gang jeg var der så løftet jeg den opp og holdt henne fast, la henne på ryggen og koste med henne. Gjorde det litt lenger for hver gang. I begynnelsen så strittet hun imot, men nå så har hun skjønt at dette er godt og ikke farlig, så hun har blitt en roligere katt nå som tåler å bli løftet på og viser at hun liker det. Før var hun som en bue når jeg holdt henne, men nå slapper hun av. Er nok og viktig at du ikke er redd for katten da, for det merker de med en gang. Må inrømme at jeg følte meg slem som holdt henne fast mot hennes vilje. Vi har kaniner og etter det jeg har lest så er det litt slik med dem også, at de må læres at kos er godt og ikke farlig. Lykke til.

[la Flaca]

Katter er forskjellige, og jeg synes heller dere bør respektere at hun ikke vil bli løftet og kost med på den måten. Dere har bare hatt henne et halvt år, og det er godt mulig hun vil bli tryggere på dere etterhvert også.

En sånn katt har det ikke godt i et hjem med barn. Ikke er det trygt heller. Så av hensyn til både katt og barn ville jeg levert katten tilbake. Hun har det nok bedre i et rolig forutsigbart hjem, der det ikke kreves noe som helst av henne.

[Tabris]

En sånn katt har det ikke godt i et hjem med barn. Ikke er det trygt heller. Så av hensyn til både katt og barn ville jeg levert katten tilbake. Hun har det nok bedre i et rolig forutsigbart hjem, der det ikke kreves noe som helst av henne.

Joda, jeg forstår det (selv om jeg nå mener barn også bør lære å respektere en katts grenser), men jeg synes bare det er så trist for katten å måtte bli sendt fra hjem til hjem. Det vil ikke akkurat gjøre den tryggere og roligere i fremtiden.

[Gjest Gjest]

Joda, jeg forstår det (selv om jeg nå mener barn også bør lære å respektere en katts grenser), men jeg synes bare det er så trist for katten å måtte bli sendt fra hjem til hjem. Det vil ikke akkurat gjøre den tryggere og roligere i fremtiden.

Selvsagt må barn lære å respektere en katts grenser. Men det tar tid. Særlig om barna er veldig små. Og hva med andre barn som bare kommer på besøk? Skal de gjennomgå et kattekurs før de får komme inn i huset?

Det er trist for katten å bli sendt fra hjem til hjem. Men om katten føler seg utrygg der den bor nå, så er jo ikke det særlig bra det heller.

Om man har små barn så bør man forsikre seg om at katten man tar imot er vant til små barn, og ikke har noe imot å bli kost og klappet. Dyrebeskyttelsen pleier ofte ha informasjon av typen "passer i barnefamilier", "passer best i hjem uten barn", osv. Om ts leverer katten tilbake til Dyrebeskyttelsen og informerer dem om hvordan den reagerer på kos og slikt, så er de bedre i stand til å finne mer passende nye eiere til katten, hvor katten kan få det bedre.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Du er ikke garantert å få en kosesyk katt uansett om du får den som kattunge eller om den er omplassert. Min katt vil ikke være i fanget, den kan ligge ved siden av oss og da kan vi stryke den og kose med den. Eller hvis hun ligger og slapper av, da liker hun å bli klappet. Hun viser når hun er klar for å løftes opp og bli kjælt med, da stopper hun helt opp og ser på oss med et blikk som sier at "grevinnen" innvilger nå en liten kosestund. Da kan vi løfte henne opp, men kosestunden må være i stående stilling for hvis vi setter oss ned så hopper hun ned på gulvet.

Katter er forskjellige og jeg har brukt tid på mine barn, som er store, om at de må respektere katten og ikke tvinge seg på den. Og det har blitt flere kosestunder på dem etter at de lærte seg å ta hensyn til kattens ønsker.

[Gjest Gjest]

Hei, jeg sitter med en katt som har mange av de samme problemene som din. Hun ble funnet ute på gaten med to kattunger for nøyaktig 7 år siden.

Dette er en katt som tydlig har hatt en tøff fortid før hun kom til oss, og hun er slett ikke vennlig. Hun klorer, freser, liker ikke å bli løftet, veldig skeptisk mot alt og alle, hater bråk, liker ikke engang å bli kost med, før hun selv vil. I noen perider kan hun være veldig masete og skal ha stryk, men det er en hårfin grense mellom hva som er godt og når det er nok. Da sier vi også at hun er inne i tusse-periode, og det er selvfølgelig kjempeartig når hun blir kosesyk:)

Jeg forstår at det er skummelt å la en aggresiv katt være med barna dine, men samtidig så må dere gi den en sjanse. La den være i fred. Ikke plag den, be barna være forsiktig. Ikke gi den altfor mye oppmerksomhet når den i utgangspunktet ikke vil ha det, men la henne ta intiativ til å komme til dere.

Første gang vi fant ut at ved å la katten være i fred og gav henne mulighet til å "være annet enn sur hele tiden", var da lillebroren min la seg på gulvet og latet som han gråt. Øyeblikkelig løp katten bort til han og snuste på ham. Det kan hende det var morsfølelsen, men å se at en så "sinna" katt fikk medlidenhet for ham, strøk seg inntil og skulle kose, var helt utrolig å være vitne til. Siden den dagen har katten hatt et bånd med ham, og sover på rommet hans hver natt. Fremdeles er hun veldig sky og skeptisk mot folk, men men yngstegutten er hun snill, så lenge han ikke går over streken.

Håper du skjønte det jeg skrev her, og at det ordner seg med katten deres:) For mange er det dessverre ikke interessant å ha en katt som ikke er kosete og brelete, men katter er sære dyr, og jeg synes katten burde få en sjanse. Poenget mitt er vel i grunn å bare la katten være i fred:) Lykke til, og god sommer!

[Gjest Tabris i.i.]

Og det har blitt flere kosestunder på dem etter at de lærte seg å ta hensyn til kattens ønsker.

Dette erfarte jeg også tydelig med min katt. Så fort jeg lot være å gå etter henne, plukke henne opp osv og lot henne komme til meg og la all kosing gå på hennes premisser, så ble hun mye tryggere og mer kontaktsøkende. Nå kan hun ligge helt inntil meg og jeg kan stryke henne på magen og halsen og hun bare koser seg - det har tatt henne år å bli så trygg og rolig. (Men det er ingen andre enn meg og samboer som i det hele tatt får lov til å ta på henne).

[Involvert]

Adopterte en katt fra dyrebeskyttelsen for et halvt år siden omtrent, hun er en bestemt dame som ikke tåler å bli løftet på og som kun koser når HUN vil. Ved et par tilfeller når samboeren min har prøvd å løfte henne, har hun regelrett satt klørne i ham, hun går etter ansiktet og har nesten truffet øynene hans en gang. Jeg klappet henne en gang hun satt på bordet foran meg, og helt plutselig satte hun seg på bakbeina og prøvde å klore i ansiktet. Heldigvis har det ikke skjedd barna våre noen, men tanken er jo der: Tenk om...

Hva hadde dere gjort? Vi tenker litt på å levere henne tilbake til dyrebeskyttelsen, men vet ikke. Får en ekkel bruk- og kastfølelse da... Og vi er jo glad i henne. Men hva om hun plutselig en gang treffer noen i øynene med klørne sine??

Sånn er det desverre å ha dyr, de er ufortutsigbare.

Du kan jo prøve å feks knipse henne på øret e.l hvis hun gjør noe hun ikke får lov til. Katter er ikke dumme.

[Tabris]

Jeg vet ikke om det å knipse en katt på øret vil føre til så mye mer enn at hun kanskje blir skeptisk til deg om du gjør det mye nok. I hvertfall bør slik "avstraffelse" ikke gjøres om katten slår med poten eller biter for å bli sluppet ned/være i fred - det mener jeg at katten må få lov til å si fra om.

[Gjest Gjest]

Du kan jo prøve å feks knipse henne på øret e.l hvis hun gjør noe hun ikke får lov til. Katter er ikke dumme.

Tror du man blir bedre venner med en nervøs katt ved å gjøre den vondt?

[Gjest Gjest]

Man kan ikke dressere en katt på samme måte som en hund.

Jeg vokste opp i et hjem med en småaggressiv katt. Det var vel det en vil kalle en lunefull hankatt med sterke meninger. Den var snill og sånn, men hvis du tok den på magen så klorte den eller beit. Hvis man skulle løfte den måtte man bruke en spesiell teknikk. Og den var det bare jeg som kunne (yngstejenta i familien) Ellers fikk man seg en hogg med klørne.

Vi elsket alle denne katten tross dette. Den var jo stort sett fredelig og grei. Og når vi var ute diltet den alltid etter oss. Den var lykkelig det vet jeg. Den levde til den var 14 år.

Jeg tror vi bare hadde godt av dette jeg. Vi barna lærte i allefall å ha respekt for dyr. Man gjør ikke hva som helst med dyr - det kan gi konsekvenser.

Vi lærte oss hvor den kunne bli klappet og hvor den ikke kunne det.

Et barn dør ikke av et klor på armen. (Ok, jeg var hos legevakt noen ganger, pga frykt for stivkrampe)

Den dagen vi måtte avlive den var jeg 17 år og følte jeg mast min beste venn. Hadde jo hatt den hos oss siden jeg var 3 år.