Kjefte på barna

[Gjest Gjest]

Å, så fint da.

Først kjefting, så kjærlighet.. ?

men du svarte ikke på mine spm? Fordi du ikke har noe svar..?

Joda, jeg har både mange svar og gode svar-. Det bør vel kanskje holde å fortelle deg at foreldre som viser engasjement i deler av livet også viser engasjement i andre, slik er det også med de likegyldige: De som ikke irettesetter/kjefter på barna iblant kan ikke være særlig følelsesmennesker ellers heller. Heller et varmt og engasjert hjem enn et likegyldig som overser/neglisjerer ungene.

SLikt som ditt, kanskje?

[Gjest m]

Joda, jeg har både mange svar og gode svar-. Det bør vel kanskje holde å fortelle deg at foreldre som viser engasjement i deler av livet også viser engasjement i andre, slik er det også med de likegyldige: De som ikke irettesetter/kjefter på barna iblant kan ikke være særlig følelsesmennesker ellers heller. Heller et varmt og engasjert hjem enn et likegyldig som overser/neglisjerer ungene.

SLikt som ditt, kanskje?

Så du mener seriøst at et hjem uten kjefting er et hjem som er likegyldig overfor ungene. Tror ikke du klarer å overbevise meg om det nei.

Anbefaler deg å lese bøker av Erik Sigsgaard. Dansk pedagog, lektor, forsker, forfatter og foredragsholder. En av bøkene hans heter "Kjeft mindre".

[Sans]

Jeg har ALDRI fått kjeft av mine foreldre, aldri blitt straffet på noen som helst måte. Jeg har fått høre "det der er ikke lov, fordi..."; de har gått ned på mitt nivå og forklart hva og hvorfor. Ikke har jeg opplevd at de har hevet stemmen mot meg eller noe. De har vist følelser, har jeg oppført meg idiotisk, har jeg skjønt det, men jeg har skjønt HVORFOR reaksjonen kom, fordi de tok seg tid til å puste og forklare meg det.

Mine foreldre er varme, kjærlige mennesker. De har vært dypt engasjert i alle sidene av livet mitt, fulgt meg opp både på skolen, fritidsaktiviteter og sosialt. Hjemmet jeg vokste opp i, har vært åpent hus, og til tider overbefolket av mine og mine søskens venner, som trengte trygge voksenpersoner å prate med.

Videre har jeg aldri kranglet med noen av mine tre søsken. De fleste måper over det, men det har aldri vært nødvendig. Mine søsken har forresten ikke kranglet med hverandre heller. Vi har kanskje sagt "jeg vil ha den leken!", men løsningene har vært rett rundt hjørnet uten stygge ord og kjefting og krangling. Den dag i dag er mine søsken mine beste venner.

Og ingen av oss har noensinne fått kjeft.

Foreldrene mine MÅ ha gjort noe riktig Jeg håper jeg klarer å være like god med mine egne, fremtidige barn.

Endret 26. mai 2008 av Helen

[Gjest Evine]

Jeg har lest alt m skriver, og det er i så fall en veldig moden og oppegående 12-åring som kommer til å komme LANGT her i livet

Jeg har ALDRI fått kjeft av mine foreldre, aldri blitt straffet på noen som helst måte. Jeg har fått høre "det der er ikke lov, fordi..."; de har gått ned på mitt nivå og forklart hva og hvorfor. Ikke har jeg opplevd at de har hevet stemmen mot meg eller noe. De har vist følelser, har jeg oppført meg idiotisk, har jeg skjønt det, men jeg har skjønt HVORFOR reaksjonen kom, fordi de tok seg tid til å puste og forklare meg det.

Mine foreldre er varme, kjærlige mennesker. De har vært dypt engasjert i alle sidene av livet mitt, fulgt meg opp både på skolen, fritidsaktiviteter og sosialt. Hjemmet jeg vokste opp i, har vært åpent hus, og til tider overbefolket av mine og mine søskens venner, som trengte trygge voksenpersoner å prate med.

Videre har jeg aldri kranglet med noen av mine tre søsken. De fleste måper over det, men det har aldri vært nødvendig. Mine søsken har forresten ikke kranglet med hverandre heller. Vi har kanskje sagt "jeg vil ha den leken!", men løsningene har vært rett rundt hjørnet uten stygge ord og kjefting og krangling. Den dag i dag er mine søsken mine beste venner.

Og ingen av oss har noensinne fått kjeft.

Foreldrene mine MÅ ha gjort noe riktig Jeg håper jeg klarer å være like god med mine egne, fremtidige barn.

Jeg vil ikke si at foreldrene dine har vært spesielt gode .. det er ingenting som tilsier at det er sunt og heldig å aldri kjefte eller krangle. For meg virker det nærmest som man undertrykker egne følelser hvis man aldri blir rasende på sine søsken eller foreldre for et eller annet.

Synes du virkelig det er naturlig med forelder som aldri kjefter og søsken som aldri krangler?

Mor sa alltid at hun var glad for at vi var så "livlige" hjemme - for vi oppførte oss alltid som engler når hun hadde oss med ut ..

[Gjest Gjest_Tom_*]

Kan noen gi meg en definisjon på hva er å kjefte?

Hvilke ord?

Toneleie?

Kroppsspråk?

Ansiktsuttrykk?

Hva er forskjell på kjeft og irettesettelse?

Asså, jeg legger mer trøkk i stemmen når jeg kjefter, jeg ser streng ut, jeg er mer artikulert, ser ungen min inn i øynene, og gjentar meg selv ofte to ganger. Først sier jeg f.eks "skjønner du det?" mens jeg har hendene på skuldrene hans. Så sier jeg en del høyere SKJØNNER DU DET, og da hender det han blir litt redd. Men jeg får bukt med all faenskapen han steller i stand.

Syns det virker som det er for mange kjerringer og slappfisker som ikke tør å være ordentlige foreldre. Kan ikke sy puter under unga i all evighet heller. Jeg kjenner nok bortskjemte drittunger, unga må lære å oppføre seg, og det gjør de ikke om du sier "kan du la være å tømme stinkende guffe i postkassa til naboen, vær så snill?"

[Gjest Gjest_kia_*]

Foreldrene mine MÅ ha gjort noe riktig Jeg håper jeg klarer å være like god med mine egne, fremtidige barn.

Javisst, dine foreldre har gjort masse riktig! Godt jobba!

Men likevel finnes det andre måter å gjøre ting på. Det blir naivt å tro at fordi det funker i en familie så må det funke i alle. Det er ikke bare miljø som former mennesker, arv spiller også inn. Noen barn skikker seg fint ved å bli forklart ting og aldri bli kjeftet på. Andre barn trenger en skikkelig "oppstrammer" for å skjønne hvor grensene går. De fleste "trenger" ikke kjeft, men de tar nok heller ikke skade av det.

Å gå utfra at barn som får kjeft blir skadelidende (som enkelte her hevder) på grunnlag av at man selv ikke likte å få kjeft som barn høres litt rart ut i mine ører. Selvsagt liker man ikke å få kjeft! Ingen gjør vel det. Men iblant kan det være på sin plass som en naturlig reaksjon fra foreldre som har fått nok av et barns gjentatte umulige oppførsel. Selvfølgelig finnes det klokere måter å løse et problem på enn ved å kjefte, men hvem kan med hånda på hjertet si at de alltid gjør det som er klokest?

Det er synd at foreldre som kjefter på barna sine (noe som er størsteparten av foreldre i verden) blir stemplet som dårlige foreldre uten empati med barna sine.

[Sans]

Jeg vil ikke si at foreldrene dine har vært spesielt gode .. det er ingenting som tilsier at det er sunt og heldig å aldri kjefte eller krangle. For meg virker det nærmest som man undertrykker egne følelser hvis man aldri blir rasende på sine søsken eller foreldre for et eller annet.

Synes du virkelig det er naturlig med forelder som aldri kjefter og søsken som aldri krangler?

Mor sa alltid at hun var glad for at vi var så "livlige" hjemme - for vi oppførte oss alltid som engler når hun hadde oss med ut ..

Jeg undertrykker ikke mine følelser ovenfor familien. Jeg har ikke noe behov for å kjefte på dem. Jeg har vært i heftige diskusjoner utenfor familien, så det har ikke skadet meg.

For meg er det helt naturlig ja. Det er ikke slik at jeg har vokst opp i et hjem der ethvert tilløp til hevete stemmer ble slått ned på slik at det ikke skulle utvikle seg til en krangel. Men min beste venninne er min søster, og vi krangler ikke.

PS: Å ikke krangle er ikke det samme som å aldri være uenig. Selvfølgelig er vi ikke alltid enige. Men uenighet er ikke det samme som behov for å kjefte og krangle.

Så med tanke på at jeg har et så godt forhold til mine foreldre og mine søsken at jeg deler "alt" med dem (naturlig nok ikke alt jeg har behov for å diskutere med alle), og min søster er min beste venninne, og jeg aldri noensinne har tvilt på mine foreldres kjærlighet, at ingen av oss barna noensinne har rotet oss borti noe osv osv osv, så står jeg fast ved at mine foreldre har vært svært gode foreldre.

[Gjest Gjest]

Videre har jeg aldri kranglet med noen av mine tre søsken. De fleste måper over det, men det har aldri vært nødvendig. Mine søsken har forresten ikke kranglet med hverandre heller. Vi har kanskje sagt "jeg vil ha den leken!", men løsningene har vært rett rundt hjørnet uten stygge ord og kjefting og krangling. Den dag i dag er mine søsken mine beste venner.

Så flott for deg!

Men har du hørt at krangling faktisk kan være sunt? Å bryne seg på sine søsken er ofte en fordel sånn at man ikke får panikk og stikker og gjemmer seg straks man treffer på ubehagelige situasjoner ute i den virkelige verden. Krangling handler ikke om å hate hverandre og være slem med hverandre, men om å lufte meningsforskjeller på en lidenskapelig måte. Ingenting galt i krangling, synes nå jeg.

[Gjest Gjest]

Så med tanke på at jeg har et så godt forhold til mine foreldre og mine søsken at jeg deler "alt" med dem (naturlig nok ikke alt jeg har behov for å diskutere med alle), og min søster er min beste venninne, og jeg aldri noensinne har tvilt på mine foreldres kjærlighet, at ingen av oss barna noensinne har rotet oss borti noe osv osv osv, så står jeg fast ved at mine foreldre har vært svært gode foreldre.

Greit nok det. Jeg tror også at dine foreldre har vært svært gode foreldre. Men mener du at foreldre som gjør ting annerledes ikke er gode foreldre?

Det er nemlig det det høres ut som i det du skriver. At fordi dere ikke krangler eller kjefter i din familie, og med dere har det gått bra, så er det den eneste riktige måten å gjøre ting på.

[Sans]

Javisst, dine foreldre har gjort masse riktig! Godt jobba!

Men likevel finnes det andre måter å gjøre ting på. Det blir naivt å tro at fordi det funker i en familie så må det funke i alle. Det er ikke bare miljø som former mennesker, arv spiller også inn. Noen barn skikker seg fint ved å bli forklart ting og aldri bli kjeftet på. Andre barn trenger en skikkelig "oppstrammer" for å skjønne hvor grensene går. De fleste "trenger" ikke kjeft, men de tar nok heller ikke skade av det.

Å gå utfra at barn som får kjeft blir skadelidende (som enkelte her hevder) på grunnlag av at man selv ikke likte å få kjeft som barn høres litt rart ut i mine ører. Selvsagt liker man ikke å få kjeft! Ingen gjør vel det. Men iblant kan det være på sin plass som en naturlig reaksjon fra foreldre som har fått nok av et barns gjentatte umulige oppførsel. Selvfølgelig finnes det klokere måter å løse et problem på enn ved å kjefte, men hvem kan med hånda på hjertet si at de alltid gjør det som er klokest?

Det er synd at foreldre som kjefter på barna sine (noe som er størsteparten av foreldre i verden) blir stemplet som dårlige foreldre uten empati med barna sine.

Er til en viss grad enig. F.eks. blir det ikke naturlig å ikke kjefte dersom det vil si at man legger lokk på følelsene sine. Da lærer man jo ungen at det ikke er greit med sterke negative følelser, og det er ikke bra.

Men jeg mener det er feil å skrike, gjøre barnet redd, såre barnet... Du skal ikke forlate din plass som trygg voksenperson; du skal stå fast på din plass som TYDELIG voksenperson.

Og det å reagere kraftig i ny og ne, det er ikke det motsatte av empati. Derimot kan jeg ikke se at det er positivt for barn å oppleve kjeft hver dag. Det må jo miste effekten etterhvert og? Og respekten man oppnår ser jeg for meg blir tuftet på frykt, ikke reell respekt for grensene og menneskene rundt en...

[Gjest Gjest_Tom_*]

Det er så slitsomt med sånne forståsegpåere. Skulle ikke forundre meg om det var Sans som kom bort til meg forrige helg på maxi etter at jeg for tredje gang sa nei til podens ønske om is. Kan ikke andre foreldre bare drite i hvordan jeg oppdrar ungen min? Det ville ikke falt meg inn å si til noen andre pappaer "nei, sånt sier man da ikke" bare fordi det falt noen gloser. Om jeg bruker ord som "legg den tilbake, din forpulte horonge" og er streng, så betyr ikke det at alle dere super-beherskede barnepsykologer ville gjort det så mye bedre om dere var en dag i butikken med ungen min, som kan være ganske så uskikkelig.

[Sans]

Så flott for deg!

Men har du hørt at krangling faktisk kan være sunt? Å bryne seg på sine søsken er ofte en fordel sånn at man ikke får panikk og stikker og gjemmer seg straks man treffer på ubehagelige situasjoner ute i den virkelige verden. Krangling handler ikke om å hate hverandre og være slem med hverandre, men om å lufte meningsforskjeller på en lidenskapelig måte. Ingenting galt i krangling, synes nå jeg.

Nei, det er sikkert ikke noe galt i å krangle fra tid til annen Men jeg har ikke følt noe behov for det innad i familien.

Men hvis man ikke blir backet opp nok, så er jeg enig i at det kan bli ekstra skremmende ved ubehagelige situasjoner utenfor familien. Jeg er heldigvis flink til å stå på krava.

[Sans]

Greit nok det. Jeg tror også at dine foreldre har vært svært gode foreldre. Men mener du at foreldre som gjør ting annerledes ikke er gode foreldre?

Det er nemlig det det høres ut som i det du skriver. At fordi dere ikke krangler eller kjefter i din familie, og med dere har det gått bra, så er det den eneste riktige måten å gjøre ting på.

Absolutt ikke!! Det finnes flere måter å gjøre ting på, og det er ikke nødvendigvis bare én som er riktig.

Det er vel først når en ser resultatet av alt at man kan si om man fant den rette måten... Men så lenge man gjør sitt beste for å fylle barnets behov på alle måter, så kan man liksom ikke gjøre så mye mer.

[Sans]

Det er så slitsomt med sånne forståsegpåere. Skulle ikke forundre meg om det var Sans som kom bort til meg forrige helg på maxi etter at jeg for tredje gang sa nei til podens ønske om is. Kan ikke andre foreldre bare drite i hvordan jeg oppdrar ungen min? Det ville ikke falt meg inn å si til noen andre pappaer "nei, sånt sier man da ikke" bare fordi det falt noen gloser. Om jeg bruker ord som "legg den tilbake, din forpulte horonge" og er streng, så betyr ikke det at alle dere super-beherskede barnepsykologer ville gjort det så mye bedre om dere var en dag i butikken med ungen min, som kan være ganske så uskikkelig.

Ja.

Rart ungen er uskikkelig når du kaller moren hans en hore. Det var da utrolig fornærmende og nedlatende!

Men når det er sagt; jeg hadde ikke sagt noe til deg med mindre du begynte å bli fysisk mot barnet. Eller evt hvis jeg kjente deg og barnet godt. Men det gjør jeg jo ikke.

Du får kose deg i butikken, da.

[gompen]

Jeg har blitt flinkere til å ikke kjefte for småting, og å ikke kjefte ofte.

Når barna ikke hører på meg sier jeg ifra. Hvis de fortsatt ikke hører etter at jeg har sagt det 3 ganger, sier jeg ifra "nå blir jeg litt sur når du ikke hører etter". Hvis de da fortsetter, gir jeg de advarsler. Til slutt når jeg har sagt ting MANGE ganger sier jeg ifra før jeg blir sint at jeg holder på å bli sint. De vet at det kan resultere i kjefting, for jeg sier ifra at tålmodigheten min har tatt slutt.

Men jeg forklarer alltid hvorfor jeg kjeftet, og sier unnskyld for urettmessig kjefting.

I dag fikk feks et av barna en skikkelig runde, uten høy stemme, fordi han hadde stjålet noe. For det er viktig at han lærer det.

Det er naturlig å bli sint noenganger, og barn må forstå at om de strekker grenser for langt, eller gjør ting de ikke får lov til, kan folk bli sinte.

Jeg tror at så lenge de får en forklaring for kjeftinga, eller forstår at det er en konsekvens, tar de ikke skade av det. Når man har prøvd ALT, blir nok faktisk NOK.

[Gjest Gjest_liv_*]

Men jeg mener det er feil å skrike, gjøre barnet redd, såre barnet... Du skal ikke forlate din plass som trygg voksenperson; du skal stå fast på din plass som TYDELIG voksenperson.

Når jeg kjefter på barn så skriker jeg ikke, men snakker med en mer streng og hevet stemme enn til vanlig. Jeg gjør ikke barnet redd eller sier noe for å såre, men jeg gjør det veldig klart at "slik oppførsel er helt uakseptabelt, det der får du IKKE lov til å gjøre!" og jeg viser at denne uakseptable oppførselen har gjort meg sint. Det er for å skille mellom små rampestreker og skikkelig dårlig oppførsel. Hvis man skal reagere klin likt på alt barn foretar seg så skjønner de kanskje ikke at det er verre å være slem mot andre barn/dyr, enn å komme inn en halvtime for sent.

Og jeg kan ærlig talt ikke se hvordan det skal skade et barn. Det hadde kanskje vært til mer skade om jeg lot barnet dure fram og følge sine egne lyster.

[LilleKylling]

Jeg har ei venninne som har vokst opp i et hjem uten noe form for kjefting og krangling. Dette har ført til at hun er VELDIG konfliktsky. Hun tør ikke si ifra om egne meninger, og det har hemmet henne endel i livet. Hun er jo nå voksen og klar over problemet, så hun jobber med det. Og hun har nok blitt flinkere til å stå på krava sine. Tror ikke hun anbefaler et slikt miljø for andre.

[Transmogrifier]

Jeg har ei venninne som har vokst opp i et hjem uten noe form for kjefting og krangling. Dette har ført til at hun er VELDIG konfliktsky. Hun tør ikke si ifra om egne meninger, og det har hemmet henne endel i livet. Hun er jo nå voksen og klar over problemet, så hun jobber med det. Og hun har nok blitt flinkere til å stå på krava sine. Tror ikke hun anbefaler et slikt miljø for andre.

Ok, så vet du at venninna di er konfliktsky og at hun har vokst opp uten kjefting.

Hvordan vet du at disse to tingene henger sammen og ikke bare er like tilfeldig som at venninna di har vokst opp uten krangling og liker snickers?

[LilleKylling]

Ok, så vet du at venninna di er konfliktsky og at hun har vokst opp uten kjefting.

Hvordan vet du at disse to tingene henger sammen og ikke bare er like tilfeldig som at venninna di har vokst opp uten krangling og liker snickers?

Ehh... fordi vi har snakket om det kanskje? Hun har vært mange runder med seg selv for å finne ut hvorfor hun er som hun er, så jeg har ikke noen grunn til å tvile på det hun sier. Det kalles vel selvinnsikt.....

[Transmogrifier]

I dag fikk feks et av barna en skikkelig runde, uten høy stemme, fordi han hadde stjålet noe. For det er viktig at han lærer det.

Oi. Hvordan fant du ut av det? Tøff unge, jeg turde aldri å stjæle noe jeg. Var for pysete.

Hva er det du lærte ungen din var galt med å stjele, egentlig, som han ikke visste fra før? At du ikke blir glad i ham om han stjeler?