Jeg har kreft, noen fler?

[Licota]

. Heldigvis! Så da ble det sykemelding, behandling, spying, håret falt av og øyenvippene er det tre igjen av. Men de kommer jo tilbake, kanskje tykkere og vakrere enn før! Det er jo lov å håpe.

Fabelaktig holdning! Og jeg er overbevist om det jeg også. Det kommer tilbake, flottere enn noen gang.

Du høres ut som en ... utrolig flott person. Lykke masse til videre og kos deg i sommer, så langt det lar seg gjøre.

[Misi]

Hei igjen!

Dette ser nesten ut til å bli en slags dagbok, for det er jo alltid noe nytt å fortelle eller få innspill på. Og småting som bare MÅ ut...

Det er veldig hyggelig å se at dere synes jeg er sterk og takler ting bra, det er motiverende for meg, men skaper også litt press, for da kan jeg kankje ikke vise meg svak når jeg trenger det? Det er akkurat det som er litt at problemet mitt, og grunnen til at jeg søker noen med samme erfaringer her inne, jeg er så redd for at de rundt meg skal tro at jeg ikke greier dette hvis jeg er "svak" og viser at jeg er redd, har bekymringer, dårlig samvittighet o.l. Jeg vet at det er dumt å prøve å skjule dette, men jeg vil bekymre dem minst mulig, for jeg vet jo at dette gå bra!

Vel, nå har jeg fått meg en liten lærepenge i alle fall... Gledet meg sånn til 17.mai-feiring, og klarte ikke holde meg unna arrangementet på skolen her. Det ble en hyggelig dag for store og små, grilling i regnet, kaker og is og tonnevis med jordbær. Holdt ut utover kvelden, takket være min kjære som tar ungene hver morgen. Sov lenge på søndag, fordi jeg hadde hostet mye og sovet dårlig om natta. Vanligvis står jeg opp ganske tidlig, for jeg vil ha samme døgnrytme som resten av familien. (Ikke sitte på KG hele natta, som jeg gjør nå...)

Planen var en rolig dag hjemme, men da jeg begynte å hoste blod var det bare å sette seg i bilen og dra til akutten... Etter tre timer med blodprøver, røntgen, veeeeenting, og litt spying (fordi jeg blir dårlig av sykehus...) ble det konstatert at de ikke kunne finne noe. Som vanlig. Mest sannsynlig en virusinfeksjon, og det er det lite de kan gjøre med det.

Det som vippet meg helt av pinnen skjedde idet jeg kom ut av sykehuset. Det landet et sykehelikopter rett ved parkeringslassen, og jeg tenkte: Det der er noen som virkelig trenger hjelp, noen i reell livsfare! Tusen tanker og følelser vellet opp i meg, og jeg grein i bilen hele turen hjem! Over alt som er dumt og trist, ikke bare for meg men for alle andre. For alle barn som vokser opp med mishandling og foreldre som ikke tar vare på dem, for alle de som har mistet noen de er glad i, for alle de som ikke får hjep når de trenger det, for barna mine, for mannen min, for mamma som bekymrer seg for alt... følelser som man prøver å holde lokk på tyter tydeligvis ut når man minst venter det.

Ikke bare en lærepenge, men to altså. 1: Ikke stress med 17.mai-feiring og dra ut i regnværet tre dager etter cellegiftkur. 2: Det nytter ikke å "spille tøff", før eller siden kommer alt ut uansett. Vel, noen ganger ER jeg jo tøff og sterk og flink og alt det der, mens jeg andre ganger minner mer om en redd liten jente. Det er det bare mannen min som får se, og nå; dere.

Nå har jeg begynt å fundere på hva som kan være "meningen" med alt dette, først er mannen min alvorlig syk, og noen år etterpå er det min tur. Ingen av oss er over 35 ennå, hva er oddsen? Er det noe livet, universet, gud eller en annen "kraft" vil si meg? Er det meningen at jeg skal få nytt perspektiv på livet? Er det noe jeg skal forberedes på, eller har jeg begått en dødssynd slik at jeg fortjener dette? Har vanskelig for å tro at "noe" eller "noen" påvirker livet mitt på noen som helst måte, men som Oprah sier "Everything happens for a reason". Er det bare jeg som ikke ser det? Er det noen av dere her på KG som har opplevd noe som har forandret livene deres, gitt dere "perspektiv" eller på andre måter fått dere til å endre retning? Jeg føler jo at livet mitt er bra på de fleste måter, hva vil universet si meg?

Nå ble et mye rare tanker i natta, og et veldig langt innlegg... Håper alle får sove godt og at flokehodet mitt har greid seg litt opp til i morgen. :gjeiper: God natt!

[Misi]

Huff, må bare le litt av meg selv og "universet"...

Høres jo helt New Age ut, og det er jeg faktisk ikke...

[spinnvil]

Hei du, her kommer en stor klem til deg fra meg!

Jeg har også hatt kreft, en veldig "snill" type (skjoldkjertelkreft). Og det eneste jeg vet er at jeg ikke tror på det der "alt skjer for en grunn". Man har hatt uflaks rett og slett. Men jeg husker også at legene sa til meg etter at jeg var ferdig med behandlingene at jeg måtte se på det som en stor ressurs i livet. At jeg faktisk kom gjennom sykdommen som en sterkere person, man har bevist for seg selv at man tåler motgang og at man kanskje får et bedre perspektiv på hva som er viktig i livet.

Jeg tror at som tidligere kreftpasient, skal det mindre ting til for at jeg er lykkelig. En fin sommerdag med mannen min, der vi begge har tid til å bare være sammen, det er lykke det! Ikke penger og statusjag, det fins ikke viktig for meg, og det blir bare mer og mer klart nå som jeg har begynt i et stort firma.

Og forresten, du har fullstendig lov til å øse ut alt av bekymringer her, selv om du "avslører" at du har en svak dag.

Og jeg er fullstendig enig med deg at det er verre å være pårørende enn pasient, men det er ikke så mange andre som skjønner det når de ikke har vært i begge situasjonene selv. Som pasient vet man jo nøyaktig hvordan man selv har det, man trenger ikke å tolke alt som blir sagt for å finne ut hvordan noen egentlig har det.

[Misi]

Heisann!

Tusen takk for klem, det varmer alltid! Trodde sannelig at jeg allerede hadde fått perspektiv, ja. Det skal ikke mye til før jeg kjenner at livet er godt! Liljekonvall som lukter deilig, Storegullet som ler og blåser løvetannfjon, Lillegullet som har lært å si BALL, mannen min som holder meg i hånda på tur til barnehagen. Ingen andre mammaer og pappaer gjør det, og da føler jeg at vi har klart å holde på noe spesiellt. Kanskje det er meningen med alt dette?

Det er godt å høre om alle som har klart seg bra gjennom sykdom og behandling, og kommet ut i andre enden uten for mye baggasje. Ja, som pårørende ble det mye gjetting, og jeg mistenkte mannen min for å prøve å skåne meg for de verste tingene. Nå gjør jeg det samme selv, ikke med medisinske fakta, han insisterer på å være med meg på ALLE behandlinger, legetimer osv. Jeg prøver å ikke bekymre han i forhold til skumle tanker om hva som skjer videre. Jeg er bra teit, ser det selv.

Kanskje har jeg fått nye ideer om hva jeg egentlig vil? Har alltid hatt masse ambisjoner om hva jeg vil jobbe med, masse utdannelse, men har lagt karriere litt på hylla pga to relativt tette graviditeter og medfølgende permisjoner. Nå merker jeg at det karrierestyret har jeg ikke lenger så lyst å være med på... Jeg vil bare ha et rolig, enkelt, avslappende liv sammen med unger, mann, familie og venner. Tid til å gjøre det jeg vil, jobbe for å leve og ikke motsatt. Anerkjennelse og ambisjoner betyr plutselig så fryktelig lite...

Tusen takk for innspill, kanskje har vi bare hatt uflaks... Motgang vet jeg jo at jeg takler, for jeg har fått min del av det, meeeeeen det er alltid lys i tunnellen!

Lykke til med prøvingen, Spinnvill, når det først klaffer, så klaffer det så innmari!

[Honey Bee]

Jeg har ikke kreft men mamma fikk akutt myelogen leukemi i mars.Begynte med cellegift på 50 års dagen.Hun får vedlikeholdskurer nå og prognosene er bra,men samtidig er det en lang ventetid før man er sikre.Det var veldig tungt de første ukene husker jeg,nesten så mamma trøstet oss.Legen sa at ofte er det verst for de pårørende når diagnosen blir satt.

Kreft er så urettferdig!!!Barn skal ikke miste mamma eller pappa,og voksne skal ikke miste barn.Men sånn er livet,og det beste vi kan gjøre er å leve livet som normalt og være der for mamma når hun tar en liten tur i kjelleren.

At man får et nytt perspektiv på livet er ihvertfall sikkert.Noe godt kommer det også av dette.Ønsker deg og dine lykke til.

[Gjest Gjest]

eg har også hatt kreft, en veldig "snill" type (skjoldkjertelkreft).

Kan jeg spørre om noe...?

Er det det samme som kreft i skjoldbruskkjertelen?

Er den type kreft pr. def. en "snill" type, eller kommer det an på? Kan man ha en "slem" krefttype i skjoldbruskkjertelen? Jeg spør fordi en (litt perifer) venninne av meg har det.

[spinnvil]

Kan jeg spørre om noe...?

Er det det samme som kreft i skjoldbruskkjertelen?

Er den type kreft pr. def. en "snill" type, eller kommer det an på? Kan man ha en "slem" krefttype i skjoldbruskkjertelen? Jeg spør fordi en (litt perifer) venninne av meg har det.

Jepp det er det samme, bare litt langt å skrive skjoldbruskkjertel... Det fins vel to hovedtyper kreft i denne kjertelen, der den ene er rimelig lett å kurere, mens den andre er litt verre. Men jeg tror det er ca 95 % som får den likeste sorten.

Jeg måtte gjennom to operasjoner og en runde med radioaktiv jodbehandling, og nå er det oppfølging med tanke på å kontrollere stoffskiftemedisiner som jeg må ta resten av livet.

Bare send meg en PM hvis du har flere spørsmål, så slipper vi å kuppe denne tråden

[Gjest Gjest]

Kjære Misi!

Takk for at du deler dette med oss. En sterk historie. Du fremstår som sterk i det du skriver. Jeg tror nok folk både her og i det virkelige liv oppfatter deg som en sterk person. Men du er bare et menneske. Et menneske som for tiden er i en vanskelig livssituasjon. Hvis du har en dårlig dag synes jeg du skal ta hensyn til deg selv, og la de rundt deg få vite det. Ha en åpen dialog og vær ærlig på hvordan du har det. Da trenger ikke andre å tolke, for da vet de til enhver tid hvordan du virkelig har det. Det er mitt råd, men følg magefølelsen din. Den er en god veiviser.

Du nevnte at du vurderte å prate med en psykolog. Det synes jeg absolutt du burde gjøre. Kanskje mannen din også kunne ha nytte av noen samtaler med en psykolog. Det er noen ganger godt å kunne prate med en fagperson. En som ikke er personlig involvert. Når man er midt oppi en krise er det godt å få tømt seg, uten at man føler man må sensurere seg for å ivareta den andre.

Jeg har ikke selv hatt kreft, men har hatt andre opplevelser som har satt dype spor i meg (traumer etter vold). Jeg er enig i at det gjør noe med prioriteringer og verdier. Jeg kjenner meg igjen i det du sier at livet får et annet perspektiv. Små dagligdagse ting blir viktigere og status blir mindre viktig. Om det er noen mening med det som skjer vet jeg ikke, men noen ganger føles det bedre hvis man finner en mening med det.

Ta vare på deg selv nå. Ikke stress med kakebaking etc. hvis du ikke orker det - kjøp heller en kake hos bakeren. Ta imot hjelp fra kommunen til husarbeid - forresten ille at det er så høye egenandeler. Ta gjerne kontakt med kreftforeningen. Vet at de også i noen tilfeller kan gi økonomisk støtte hvis det er behov for det. Det kan bidra til at hverdagene blir litt enklere.

Ønsker deg og dine lykke til!

[spinnvil]

Heisann!

Tusen takk for klem, det varmer alltid! Trodde sannelig at jeg allerede hadde fått perspektiv, ja. Det skal ikke mye til før jeg kjenner at livet er godt! Liljekonvall som lukter deilig, Storegullet som ler og blåser løvetannfjon, Lillegullet som har lært å si BALL, mannen min som holder meg i hånda på tur til barnehagen. Ingen andre mammaer og pappaer gjør det, og da føler jeg at vi har klart å holde på noe spesiellt. Kanskje det er meningen med alt dette?

Det er godt å høre om alle som har klart seg bra gjennom sykdom og behandling, og kommet ut i andre enden uten for mye baggasje. Ja, som pårørende ble det mye gjetting, og jeg mistenkte mannen min for å prøve å skåne meg for de verste tingene. Nå gjør jeg det samme selv, ikke med medisinske fakta, han insisterer på å være med meg på ALLE behandlinger, legetimer osv. Jeg prøver å ikke bekymre han i forhold til skumle tanker om hva som skjer videre. Jeg er bra teit, ser det selv.

Kanskje har jeg fått nye ideer om hva jeg egentlig vil? Har alltid hatt masse ambisjoner om hva jeg vil jobbe med, masse utdannelse, men har lagt karriere litt på hylla pga to relativt tette graviditeter og medfølgende permisjoner. Nå merker jeg at det karrierestyret har jeg ikke lenger så lyst å være med på... Jeg vil bare ha et rolig, enkelt, avslappende liv sammen med unger, mann, familie og venner. Tid til å gjøre det jeg vil, jobbe for å leve og ikke motsatt. Anerkjennelse og ambisjoner betyr plutselig så fryktelig lite...

Tusen takk for innspill, kanskje har vi bare hatt uflaks... Motgang vet jeg jo at jeg takler, for jeg har fått min del av det, meeeeeen det er alltid lys i tunnellen!

Lykke til med prøvingen, Spinnvill, når det først klaffer, så klaffer det så innmari!

Tusen takk for det! Håper det går bra med deg og familien. Det er bare å bruke oss hvis du trenger å øse ut frustrasjoner og problemer. Ofte blir det bedre hvis man sier det høyt eller skriver det ned. Og du trenger jo ikke å ta hensyn til våre følelser på samme måte som man vil beskytte de som står aller nærmest.

[Misi]

Hei!

Ja, jeg må nok bare lære å være litt mer åpen om hvordan jeg har det. Prøver veldig, men blir helt satt ut av medfølende blikk og klemmer fra folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg vet at alle bare vil vise sin medfølelse, men mange blir så alvorlig når jeg treffer dem at det nesten blir komisk! Heldigvis har de fleste, både venner, familie og bekjente, blitt "komfortabel" med situasjonen etter hvert, så alle samtaler handler heldigvis ikke lenger bare om meg og formen min. Nå har ting etter hvert normalisert seg, og vi snakker om, og gjør helt vanlige ting.

Det var veldig fruktbart å få ting ned her, altså! Kjenner at jeg har funnet ut litt mer om meg selv og hva jeg egentlig vil gjennom hele denne prosessen. Ved å skrive det ned så har jeg rett og slett fått tydeliggjort for meg selv hva jeg har tatt med meg videre. Jeg skulle gjerne vært uten denne opplevelsen, men når jeg først står midt oppi det, og det ikke er noen vei tilbake, så kan jeg like godt prøve å få noe positivt ut av det. Og det har jeg jo, alle uvesentligheter som man har brukt å henge seg opp i betyr mye mindre nå enn før. Jaja, skitne sokker på bordet, sur melk på benken, hele garderoben på stoler rundt i huset, halvferdige oppussingsprosjekter, alt dette kunne vippet meg helt av pinnen før... Nå tenker jeg, det er jo bare ting! Han er jo snill, oppmerksom, morsom, superpappa og han holder ut med meg!

Jeg er en stor tilhenger av positiv tenkning, og dette vil jeg si til deg kjære Honey Bee: Nei, barn skal ikke miste sine foreldre, og foreldre skal ikke miste sine barn, og det kommer heller ikke til å skje. Dere har hverandre, din mor får behandling som kommer til å virke, og så lenge dere holder motet oppe kommer det til å gå bra! Ja, det kommer vanskelige tider, det kommer netter hvor du bare gråter, det kommer fortvilte dager hvor du ikke klarer å tenke på annet, men husk, det går over. Det er en periode med motgang, forhåpentligvis en kort periode av livene deres som vil knytte dere sterkere sammen og bekrefte kjærligheten mellom dere. Masse lykke til til deg og mammaen din og resten av deres familie.

Ha en super helg, og hurra for Mira og Maria og bragden å ha kommet til finalen i Eurovision Song Contest. Den skal jeg kose meg med i morgen! Norge kommer til å vinne!

[Misi]

Hei!

Her er jeg igjen! De to siste kurene har vært ganske tunge, så jeg har rett og slett ikke orket å skrive. Når man spyr opp alt man putter i munnen i over en uke har man ikke så mye energi igjen på slutten, så derfor så lenge siden sist... Men nå fikk jeg min nest siste kur for noen dager siden, og ser fram til min siste kur om litt over en uke. Vel, ser ikke akkurat fram til kuren, for det er noe dritt, men ser fram til å endelig bli ferdig.

Det har vært et skikkelig slitsomt halvår, og når man bor i et kaos av halvferdige oppussingsprosjekter blir det ikke så mye bedre. Sånn er det når man flytter inn i nytt hus, begynner på 100 spennende prosjekter, og så får kreft. Men nå er jeg snart ferdig, og da SKAL de største prosjektene gjøres ferdig. Må bare ikke stresse på gubben hjerteinfarkt i prosessen... Gleder meg til min sommer kommer i gang, engang uti juli, da skal jeg plante i potter, olje verandaen, nyte livet, og bygge opp kroppen igjen. Kjenner at jeg virkelig trenger å røre meg, og har tenkt å begynne på svømming for å komme i gang.

Ja, det skal bli deilig å bli ferdig, mitt humør bidrar ikke akkurat til å trekke opp stemningen her i huset. Gubben har vært syk, har fått en ubehagelig infeksjon i kroppen, Lillegull har spydd i 24 timer i strekk, jeg er dritsur fordi jeg er så kvalm og sliten, og stakkars Storegull prøver så godt hun kan å være familiens solstråle. Ikke like lett for de små heller. Kommer inn til oss og kryper opp i senga om natta. Legger hånda rundt for å trøste. Verdens fineste!

Får så dårlig samvittighet for de to nydelige jentene mine noen ganger... Lillegullet vil helst bare til pappa, naturlig nok, han tar jo alle bleieskift, alle tidlige morgener, all henting og levering, all matlaging, kos, lesing når jeg er for dårlig. Håper ikke dette kommer til å påvirke forholdet vårt framover, håper jeg klarer å "ta igjen" alt vi har gått glipp av sammen, og at begge jentene opplever at mamma er "tilbake" snart.

Jeg skal hvertfall gjøre mitt aller beste for å opparbeide det gode mamma-foholdet til jentene mine igjen. Jeg elsker dem, og vil bare gjøre alt godt for dem. Det er bare det at mamma kaster opp hvis noen sitter på fanget, og mamma er for sliten til å hjelpe til med spising, eller lese bok, eller gå til barnehagen.

Åh, nå kjenner jeg at jeg hisser meg opp over hvor urettferdig verden kan være. Lite konstruktivt, få de tankene vekk! Det blir bra, under en måned igjen med sykdom og elendighet nå! Og da kommer håret tilbake, øyenbryn, vipper, huden blir normal (er ekstremt tørr, ingenting hjelper...), Jeg gleder meg så sinnsykt til å nyte et måltid! Det er lenge siden jeg har spist noe og ikke har følt meg dårlig etterpå! Skal panlegge en skikkelig fest med alle jeg kjenner, masse god mat, musikk, dansing og skåling til neste morgen!

Ha en deilig kveld alle sammen!

Masse klemmer!

PS: Fotball-EM er KJEEEEDELIG!!!!!

[Gjest Gjest_Ingunn_*]

Har ikke kreft selv men vil gi deg klem

og en for din styrke

[Misi]

Tusen takk for , her er en tilbake til deg !

Må bare få ut litt frustrasjon igjen her!

Måtte på sykehuset i går, fikk feber i sekstiden. Da må man inn og ta 1000 blodprøver, røntgen osv. Men at det skal ta så sinnsykt lang tid!

Snakket først på telefonen med vakthavende på mitt behandlende sykehus, og han var helt klar på at jeg måtte rett i bilen, kjøre rett på sykehuset så skulle han ringe og forberede dem på at jeg kom. Det er visst litt stress å komme seg avgårde når slikt skjer, pga fare for akutt brodforgiftning o.l.

Vel, da vi kom til vårt lokale sykehus litt over åtte fikk vi beskjed om å sette oss ned og vente! Joda, det er sikkert mange andre som trenger akutt hjelp en lørdags kveld, men at det skal ta to timer å få tatt blodprøver synes jeg er litt drøyt. Så ble jeg lagt inn. Jeg ga beskjed om at jeg helst ville dra hjem hvis det ikke var infeksjon. Jeg blir veldig dårlig av bare å være på sykehuset, så jeg vil ha beskjed så fort som mulig om jeg må bli og få behandling, eller om jeg kan dra hjem igjen. Så tar det to timer til før svarene fra blodprøvene kommer, og det viser seg at jeg ikke må ha behandling. Ble veldig glad for det, men ikke så førnøyd med at det tar over 4 timer å konstatere om jeg trenger behandling eller ikke! Jeg hadde inntrykk av at det var livet om å gjøre når jeg snakket med kreftsykehuset, men når vi kommer til vårt lokale sykehus har vi all verdens tid?!

Sikkert bare jeg som er litt på tuppa nå, hva synes dere? De gjør jo sikkert sitt beste, så fort som de greier, og jeg har jo ikke krav på spesialbehandling, men...

Vel, det var dagens frustrasjoner. Dagens gode nyheter er at lillegullet er frisk igjen, storegullet har vært i bursdagsfest, som hun elsker, og det har regnet på den nysådde gressplenen vår!

Ha en strålende dag, tusen takk for all støtte og alle klemmer!

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å skrive et innlegg, men klarer ikke helt å ordlegge meg. Jeg er så imponert over hvor flink du er til å se alt det positive. Jeg tror den innstillingen vil gi deg styrke. Og det er lov til å mase litt mens du venter på blodprøvene. Du kan godt si ifra om at legen på kreftsykehuset hadde sagt at det hastet. Kanskje blodbanken ikke alltid er klar over at det haster? De er bare mennesker de også og noen ganger skjer det informasjonssvikt underveis. Ikke sikkert det var det denne gangen, men det kan faktisk skje. Det hadde vært verre om du trengte bahandling og måtte ventet så lenge før det ble avklart.

Håper du og familien din får noen fine dager fremover nå. Så bra at du bare har en kur igjen

[krisfo]

Hei Misi!

Jeg vet at du kanskje skriver disse inleggene for og komme i kontakt med andre som har opplevd eller opplever en vanskelig sykdom, som kreft. Og også skiver for din egen del, noe som jeg syntes er utrolig bra!

Jeg har ikke selv hatt kreft, men har en slekning som har hatt det..

Din positive holding, ditt mot til og stå på videre inspiserer andre. Jeg har som sagt ikke kreft, men på en måte kjenner jeg meg litt igjen av noe av det du sier. Jeg selv har en kronisk sykdom jeg må leve med resten av livet. Jeg har slitt med det i mange år, har på en måte ville fortrengt det hele.

Men nå har jeg begynt og fårstå at det vil ikke hjelpe, da vil jeg ikke leve lenge.

Jeg kan ikke si sykdommen min går på skinner, men jeg prøver.

Det gjør du også! Selv om du har en dårlig dag, selv om du bli fort sliten. Så kjempe du imot!

Du har den styrken som trengs for og komme deg gjennom dette, og du er så utrolig flink til og skrive. Selv om du kanskje ikke gjør det for andre sin del, så vil du inspirere andre til og få det bedre i vanskelige tider. Til og tenke framover!

Jeg vet dette kanskje ble litt dumt innlegg osv, jeg er ikke så flink til og skrive.

Men det jeg ville få fram er at du er sterk, dette greier du.

Jeg er så glad for at jeg har lest det du har skrevt. Vi fleste vet at livet ikke er en dans på roser, men at med styrke så greier vi det meste!

Jeg håper det kom noe positivt utav dette inlegget, det var hvertfall det som var meningen :-)

Lykke til videre!

[Gjest Sisu]

Hei Misi!

Håper det går noenlunde bra med deg! Jeg har skrevet over her et sted at jeg er pårørende til en med kreft, han har også lymfekreft, men en annen type enn du har - en veldig sjelden en, visstnok. Han sliter også med feber uten infeksjonsfokus, inn på isolat, cellegift, ut på perm, ny feber, inn til sykeuset på nytt... I en evig runddans. Legene stanger visst hodet litt i veggen for tiden, dessverre , men vi håper jo alle at det skal gå bra likevel. Håpet kan ingen ta fra oss!!

Han har også en liten datter, og både for han og kona er hun en viktig grunn til å kjempe videre, selvsagt. og også en grunn for kona hans til å måtte stå opp om morgenen og prøve å leve så normalt det lar seg gjøre midt oppe i kampens hete. Ellers hadde det sikkert vært fristende å ligge i sengen og sove seg vekk fra det hele for en dag...

Håper inderlig det går bra med ham - og med deg, Misi. Takk for at du lar oss få innblikk i dette. Det lærer jeg mye av!! Ha en flott dag!!

[Misi]

Kjære alle dere som skriver til meg!

Jeg setter så stor pris på all tilbakemelding, alle klemmer, all støtte og all forståelse. Alle kjenner noen med kreft, sånn er det desverre blitt, allikevel er det veldig ensomt når du står midt oppi det. Ingen opplever det samme, og selv om det er mange likheter mellom oss som har kreft, så er det å takle en kreftdiagnose veldig individuellt. Uansett hvor mange mennesker du har rundt deg, så føler du deg som på en øde øy.

Jeg føler virkelig at den støtten jeg opplever her inne hjelper masse! Da jeg la ut innlegget mitt trodde jeg at bare kreftsyke ville svare, og at jeg ville finne støtte gjennom det. Nå se jeg at støtten kan komme fra alle steder. Det føles noen ganger om jeg står med en plakat i hovedgata hvor det står "Jeg har kreft", også kommer forbipasserende bort og gir meg klemmer, oppmuntring og motivasjon til å kjempe videre.

Jeg blir helt fortvilet av å høre om andre som sliter og har det vanskelig, håper alt går bra med venner, mammaer, familiemedlemmer og andre som sliter med kreft. For de aller fleste går det bra til slutt! Allikevel er det godt å høre om andre i samme situasjon, da føler jeg meg ikke så alene i verden. Også er det alltid en god anledning til å tenke at jeg jo ikke har det så verst sammenlignet med mange andre. En fattig trøst, men en liten trøst allikevel.

Nå er det en uke til siste cellegift, og det skal bli godt å bli ferdig. Håper alt seg bra ut, og at jeg blir helt frisk av dette. Jeg har nå ca fire måneder før jeg må være tilbake i jobb, så jeg føler press for å bli frisk fort. Etter et år som sykemeldt mister man nemlig sykepengene og går over på rehabiliteringspenger. Noe som innebærer over 30% mindre lønn, det har jeg rett og slett ikke råd til!

En annen rar ting er at når jeg har vært sykemeldt i ett år, så MÅ jeg være frisk i et halvt år før jeg har rett til sykepenger igjen. Hva om jeg får tilbakefall? Må jeg gå på sosialen da? Skal jeg nekte å få behandling og heller jobbe? Jeg skjønner ikke helt hva de som styrer mener med dette. Jeg har ikke valgt å få kreft for å få gå hjeme og surre på full lønn, jeg vil jo helst jobbe og være frisk! Sikkert dumt å bekymre seg for noe så trivielt som penger nå, men det påvirker hele familien, og det legger unødvendig press på meg om at jeg MÅ bli frisk fort!

Angående de blodprøvene, så snakket jeg med det behandlende sykehuset mitt, og de mente at de hadde brukt altfor lang tid. De sa jeg kunne komme dit neste gang istedenfor å bruke mitt lokale sykehus. Ikke så mye lenger å kjøre, så da gjør jeg heller det. Greit å få bekreftelse på at jeg ikke er en selvopptatt masekråke...

Kjære Sisu, håper det går bra med vennen din, det å ha en kone og et barn er nok en kjempemotivasjon for han, men det er nok veldig slitsomt for dem også. Bare vær der for dem, tilby deg å hjelpe med konkrete ting (I dag tar jeg med jenta på lekeplassen et par timer mens dere slapper av sammen, I dag lager jeg middag til dere, Kan tulla få overnatte hos meg i helga?) Det er alltid vanskelig å spørre om hjelp, da er det lettere å si ja til konkrete tilbud. Jeg krysser fingre og tær for han, og anbefaler å melde seg inn i lymfekreftforeningen. Vi må stå sammen!

Kjære Krisfo: Du må være tøff som klarer å leve med en kronisk sykdom. Jeg tror nesten det hadde vært vanskeligere for meg å takle enn dette. Man må uansett bare sette hælene i bakken og kjempe, legger man seg ned for å dø, ja, så gjør man akkurat det! Jeg håper du har funnet en måte å leve med sykdommen din, at du har noen strategier for å komme deg igjennom vanskelige perioder, for ikke å snakke om å komme seg gjennom hverdagen. Det kan være tøft nok i seg selv!

Jeg takker igjen for all støtte, hver eneste klem og hver eneste hilsen varmer, fortsett med det! Jeg blir så glad hver gang jeg ser at jeg har fått et svar her inne! :juhu: :juhu: :juhu: :juhu:

Masse klemmer fra Misi

[Gjest Ulva35]

Hei Misi

Har lest her inne noen dager etter at jeg oppdaget tråden din. Har ikke kreft selv og har heldigvis ikke opplevd det med noen av mine kjære.

Det jeg vil si er at jeg beundrer din ståpåvilje og din positive holdnig. Det står det virkelig respekt av og det får meg til å tenke. Og lære. For ingen vet hva fremtiden vil bringe. Jeg kan selv komme til å oppleve det enten selv eller med noen som står meg nær. Vil jeg klare å være like sterk som deg?

At du skriver ned dine tanker og føleser, det hjelper både deg selv og andre som du deler det med. Selv har jeg alltid skrevet masse både i gode og vonde tider i livet mitt, og det kjennes godt.

Masse lykke til Misi og mange til deg

[spinnvil]

Hei igjen. Jeg syns du virker som et usedvanlig sterkt menneske, og jeg er sikker på at du kommer gjennom dette på en god måte!

Jeg er forresten helt enig i at støtteordningene som bare varer ett år er helt håpløse. Jeg syns ikke de passer spesielt godt for personer med kreft. Det er jo (uheldigvis) en sykdom som kan ta lang tid å bli frisk av, og det at tiden løper ut etter ett år gir nok en ekstrabelastning som jeg syns er helt unødvendig. Jeg vet om pasienter som har gått for tidlig tilbake til jobb pga dette, og det er ikke en hyggelig situasjon.

Jeg krysser fingrene for deg at alt ordner seg, og at dette ikke blir noe du må ta hensyn til.

til deg, og at det er siste cellegiftkur!