Jeg har kreft, noen fler?

[Misi]

Jeg er en mamma til to nydelige jenter på 1,5 og 4 år, lykkelig gift og med masse planer for framtiden. Jeg har bare et lite problem, jeg har kreft. Eldstejenta mi forstår at mamma er syk, men tar det heldigvis ikke så tungt. Det er bare litt rart at mamma ikke har hår og kaster opp ganske mye... Hun vet at det heter kreft og at mamma drar til sykehuset for å få medisiner inn i kroppen. Lillefrøkna er for liten til å forstå så mye, men kan bli ekstra klengete når jeg er syk og ikke klarer kosing og klemming.

Jeg er under behandling som jeg forhåpentligvis avslutter i løpet av sommeren. Jeg har fått gode prognoser i forhold til å bli frisk, men behandlingen gjør meg periodevis veldig dårlig, og det er ikke alltid like lett å holde motet oppe. Nå som behandlingen er godt i gang og jeg har fått litt mer perspektiv framover kommer bekymringer i forhold til tilbakefall, om det er arvelig, om jeg klarer å jobbe så mye som før, hvor lang rehabilitering jeg må regne med osv.

Jeg har gode venner og en mann som støtter meg, men de forstår selvfølgelig ikke helt hvordan jeg har det. Det blir mye "hold motet oppe", "ta en dag av gangen" og "dette er en peride du bare må igjennom". Jada, jeg vet det! Jeg føler ikke at jeg har "lov" til å klage, for egentlig har jeg det jo så bra, lever i et land hvor man får behandling som virker, har hus og bil og unger og en kjempegod mann! Derfor hadde det vært fint å ha noen å snakke litt med her på forumet som har vært igjennom eller går igjennom noe liknende. Noen som vil dele sine erfaringer med meg?

[Gjest Ballerina]

Har ikke kreft selv, men ville bare gi deg en

[Karmela]

Du er jammen sterk!

[Misi]

Tusen takk, det varmer! tilbake til deg!

[Gjest Gjest]

Tusen takk, det varmer! tilbake til deg!

Huff, jeg føler med deg Det kan ikke være lett for deg å være mor til to små barn som trenger deg så sårt, og gå igjennom det du gjør. Varme tanker

[Gjest men]

Jeg har ikke kreft. Men jeg har vært pårørende, og å være pårørende er en slags gjettelek i hvordan en kan gjøre godt, i tillegg til å takle ens egne vanskelige følelser og medfølelse. Fortell dine nærmeste at du av og til trenger å "klage" bare for å dele din opplevelse når du har det tøft, uten at det betyr at de skal oppmuntre og "fikse". Hvis en ikke skal få lov til å synes at ting er tråkig når man er under cellegiftbehandling, når skal en det da? De har masse kjærlighet til deg, men kan trenge litt hjelp til å kanalisere den så den kommer fram. Lykke til med behandlingen

[Kila24]

Fikk helt vondt da jeg leste innlegget ditt...vil vel egentlig bare gi eg en stor klem..

[Gjest Sisu]

Jeg er selv pårørende til en som er i samme situasjon; gift, liten datter, kreft, cellegift - og nå et nytt tilbakefall... Det er beintøft! Og så forferdelig urettferdig!! Det er jo bare å håpe at behandlingen som skal settes i gang nå vil gjøre susen. Ikke alltid lett å vite hva man skal si, gjøre... Redd for å mase, være i veien, til bry...

Lykke til, og en stor klem til deg

[Misi]

Hei!

Så godt å få så mange klemmer, det er deilig å se at så mange bryr seg om en de ikke kjenner engang!

Det er ikke så ofte jeg blir deppa og føler behov for å klage, for jeg har fått gode prognoser fra legene mine, og cellegiften har gitt gode resultater. Allikevel føler jeg at livet kan være litt urettferdig innimellom. Alt i livet mitt blir satt på vent, men det er vel bare prisen å betale fordi jeg nå må fokusere på å bli frisk.

Det skal sies at jeg har vært dårlig og mye sykemeldt i et par år før dette ble oppdaget, så jeg føler at jeg har stått på stedet hvil lenge. Kan ikke søke nye jobber, kan ikke planlegge ferier fordi jeg ikke vet noe om formen framover, kan ikke reise til mine foreldre fordi behandlingene er for tette osv.

Jeg får også dårlig samvittighet ovenfor gulljentene mine, fordi jeg føler at de får en dårligere livskvalitet pga meg. De er jo så små at for dem er dette "normalen", men jeg tenker endel på hva de går glipp av. Fordi alt faller på mannen min er naturlig nok hans energinivå også lavt. Jeg tenker at jentene kunne hatt godt av å besøke andre oftere, være med på dans, svømming o.l. men ingen av oss har energi til å følge dette opp. Jeg må også holde meg unna mye pga infeksjonsfare.

Til dere som er pårørende: Dere kan ikke spørre for mye/bry dere for mye/være der for mye. Jeg føler meg alltid i bedre form når jeg ha besøk, eller noen ringer meg. Når folk spør hvordan jeg har det blir jeg glad for at de bryr seg! Og jeg har nå bestemt meg for å slutte å si "det går bra", når folk spør hvordan jeg har det. Hvis de spør er det vel for å få vite, og sannheten er at det ikke alltid går bra...

Jeg har selv vært pårørende, mannen min hadde kreft for noen år siden, og ble heldigvis frisk. Trodde egentlig jeg var "immun" siden han hadde hatt det, men neida... Må si at det var værre å være pårørende enn syk selv. Da følte jeg meg hvertfall hjelpeløs og livredd. Nå er det jeg som har "kontroll" over situasjonen, får all infomasjon, vet hvordan jeg har det osv.

Gleder meg til å bli ferdig med behandlingen, det er jo noen år siden jeg har følt meg frisk, kanskje blir dette den beste høsten på lenge? Regner sommeren som "tapt"... Håper ikke dette ble for mye klaging, måtte bare ut...

til alle som bryr seg!

[Kanutten]

Hei

Jeg har ikke kreft selv jeg heller,

men ville bare gi deg en riktig god klem,

og samtidig beundre deg for hvor tøff du er.

[Gjest Gjest]

Klag i vei, skriv alle sinnatankene dine her etterhvert som de kommer.

Du vet så godt viktigheten av å tenke positivt, være offensiv og tenke fremover, så det kan du tenke på når du ikek skriver her.

Stå på. Livet kan ikke bli rettferdig for noen av oss.

Du vet du kan ringe Kreftlinjen?

Og ikke for å komme med noen pekefinger, men vær så snill å ta det med store forsamlinger og smittefare veldig alvorlig nå når du er så svekket.

Dette klarer du, men være for all del skikkelig forbanna når du føler for det.

Med de aller beste ønsker om alt godt for fremtiden din.

[Whitechick]

Det er lov å være helt ærlig med hvordan man har det! tror folk får dårlig samvittighet over at ikke alt er bra hele tiden. det er så grusomt å høre deg syte for andre..

Alle kan ikke ha det bra HELE tiden.. Er godt å ha noen du kan prate med på vanskelige dager. Personen du sier det til åpner seg sikkert for deg på en dårlig dag og da.. Ikke missforstå meg. mener ikke at kreft er en dårlig dag.. abselutt ikke. Har en i familien kreft har liksom alle kreft.. Det er så utrolig viktig å støtte personen.. Personer som er rammet må tørre å være ærlig og si ifra! Det er når man har det tøft at man vet hvem som virkelig er der for en... =)

[Alice Ayres]

Har selv hatt leukemi. Hva slags type kreft er det du har?

[Misi]

Har selv hatt leukemi. Hva slags type kreft er det du har?

Hei!

Jeg har lymfekreft, noe som heldigvis er ganske "greit" å behandle, bare at det tar litt tid. Nå har jeg heldigvis bare noen måneder igjen av cellegift-behandlingen, og det kan se ut som jeg slipper stråling.

Jeg har blitt verdensmester i å tenke positivt, en dag uten brekninger er en god dag, og en dag hvor ungene mine kan være ute i sola er en enda bedre dag. Heldigvis har vi gode naboer som hjelper, inviterer jentene med på ting og støtter oss, og venner som ringer, kommer på besøk osv. Skulle bare ønske de kom litt oftere, men jeg vet at det ikke er så enkelt å pakke ungene i bilen rett etter en lang dag på jobb og kjøre på besøk.

Og joda, jeg klager litt, men jeg er så redd for at de rundt meg skal bli mer redd og bekymret enn det de er. Vondter her og der og slappe, kvalme, slitne dager er det nok av. De dagene lar jeg heller passere i stillhet, så kan jeg snakke mer om det senere kanskje?

Mannen min er veldig god, og han er nok den jeg støtter meg mest til uansett. Han forstår meg på en grunnleggende måte, ikke bare fordi han har vært igjennom dette selv, men fordi han er en flott mann! Han forstår at jeg plutselig griner lokka to om natta, og han spør ikke, bare holder meg og stryker på meg. Han vet hvorfor, det er ikke alltid ordene må sies.

Jeg har heller aldri vært typen som griner av triste filmer o.l., men nå kan jeg sette meg ned med den hensikt at nå skal det ut! Kan grine meg gjennom Oprah, en kjedelig, men litt trist film på canal plus, osv! Og det hjelper faktisk. Føler meg alltid bedre etter "a good cry"!

Håper behandlingen gikk bra for deg Alice, og at du stadig er i god form. Det er det jeg har begynt å bekymre meg for i det siste, tenk om jeg må igjennom dette igjen? Går du fortsatt på kontroller, eller er det lenge siden du ble frisk? Håper alt er bra med deg!

Lykke til til friske, syke og pårørende! :love:

[Lille-me]

Jeg har heller ikke kreft, men ville bare si at jeg tenker på deg. Håper det går bra med deg. Det vet jeg at det gjør.

Den frustrasjonen du ikke klarer å få ut hjemmer får du dele med oss her på KG.

Mange store klemmer fra meg til deg.

[Misi]

Hei alle sammen!

For noen deilige dager vi hadde forrige uke! Mannen min var hjemme fra jobb noen dager, vi har grillet, kost oss, lekt ute med ungene, fikset på småting i huset. Jeg har vært i ganske god form, selv om jeg jo ikke orker så mye action. Det hjelper virkelig på humøret med litt sol og varme! Har til og med vært litt på besøk hos venner, og hatt grillfest i hagen med naboene! Jippi!

Men, energinivået er nok ikke helt på topp. Jeg må ta masse pauser i hverdagen, og det kan jo være litt frustrerende. Når vi endelig er klar til å dra ut på handling er jeg så sliten av alle forbredelser (dusjing, sminking, spising, påkledning...) at jeg egentlig bare vil bli hjemme... Men jeg vil jo være med familien ut, og jentene trenger å ha mammaen sin med seg, så vi tar noen kortere turer med masse stopp og pauser.

Jeg er så glad for at vi endelig har fått litt hjelp i huset, tenk at det skal ta flere måneder å få litt hjelp fra det offentlige! For ikke å snakke om hva de skal ha betalt for noen få timer hjelp i måneden! Kunne like godt fått meg en au pair som ordner det meste for noen tusen i måneden...

Nå har jeg hatt ny kur, så nå er det sofakroken som gjelder i noen dager framover. Håper jeg orker å være med i toget på 17.mai, ellers blir det bare pappa og jentene mens mamma venter hjemme. Må prøve å finne på noe hyggelig, kanskje lage en kake eller noe annet kos på dagen, de må jo få feire selv om jeg ikke føler meg helt bra. Skulle ønske noen andre i familen hadde tatt anvar for denne dagen, og bare invitert oss slik at vi slapp, men det er ikke alle som tenker slik. Svigermor og svigersøster har ofte nok med seg selv, så da må vi gjøre det beste ut av dagen selv.

Vel, det var litt av de siste ukenes gleder og frustrasjoner! Ha en deilig 17.mai alle sammen!

Klem!

[Gjest Gjest_Pernille_*]

Hei!

Jeg har lymfekreft, noe som heldigvis er ganske "greit" å behandle, bare at det tar litt tid. Nå har jeg heldigvis bare noen måneder igjen av cellegift-behandlingen, og det kan se ut som jeg slipper stråling.

Jeg har blitt verdensmester i å tenke positivt, en dag uten brekninger er en god dag, og en dag hvor ungene mine kan være ute i sola er en enda bedre dag. Heldigvis har vi gode naboer som hjelper, inviterer jentene med på ting og støtter oss, og venner som ringer, kommer på besøk osv. Skulle bare ønske de kom litt oftere, men jeg vet at det ikke er så enkelt å pakke ungene i bilen rett etter en lang dag på jobb og kjøre på besøk.

Og joda, jeg klager litt, men jeg er så redd for at de rundt meg skal bli mer redd og bekymret enn det de er. Vondter her og der og slappe, kvalme, slitne dager er det nok av. De dagene lar jeg heller passere i stillhet, så kan jeg snakke mer om det senere kanskje?

Mannen min er veldig god, og han er nok den jeg støtter meg mest til uansett. Han forstår meg på en grunnleggende måte, ikke bare fordi han har vært igjennom dette selv, men fordi han er en flott mann! Han forstår at jeg plutselig griner lokka to om natta, og han spør ikke, bare holder meg og stryker på meg. Han vet hvorfor, det er ikke alltid ordene må sies.

Jeg har heller aldri vært typen som griner av triste filmer o.l., men nå kan jeg sette meg ned med den hensikt at nå skal det ut! Kan grine meg gjennom Oprah, en kjedelig, men litt trist film på canal plus, osv! Og det hjelper faktisk. Føler meg alltid bedre etter "a good cry"!

Håper behandlingen gikk bra for deg Alice, og at du stadig er i god form. Det er det jeg har begynt å bekymre meg for i det siste, tenk om jeg må igjennom dette igjen? Går du fortsatt på kontroller, eller er det lenge siden du ble frisk? Håper alt er bra med deg!

Lykke til til friske, syke og pårørende! :love

Vil sende deg en god

Jeg har ikke kreft selv, men har vært pårørende og jobbet på kreftavd. ved Ullevålsykehus. Nå er jeg utdannet sosionom og jobber et annet sted.

Føler med deg! Bruk forumet her til å få ut det du trenger å få ut. Noen ganger hjelper det å skrive for å få ut tankene også.

Hvordan merket du at du var syk?

[Gjest Gjest_småen_*]

Ja, jeg har hatt kreft.

Nettopp avsluttet en langbehandling og er friskmeldt. Eller, blir, når jeg har bygget opp igjenn kroppen

Det er håp! Bare husk det.

Håper du har det greit under omstendighetene.

*klem*

[Gjest Ada Blûe]

Det er sterkt å lese historien din. Det virker som du takler det bra, kanskje mye takket fantastisk mann og andre rundt deg. Det er virkelig beundringsverdig å se noen skrive med et slikt mot og håp tross en slik livssituasjon.

Takk for at du deler tankene dine med oss. Jeg ønsker deg all mulig hell og lykke i fremtiden. Håper du snart kan si at du er helt frisk. En varm (dog virtuell) sendes til deg, Misi!

[Misi]

Ja, jeg har hatt kreft.

Nettopp avsluttet en langbehandling og er friskmeldt. Eller, blir, når jeg har bygget opp igjenn kroppen

Det er håp! Bare husk det.

Håper du har det greit under omstendighetene.

*klem*

Hei!

Så bra at du er ferdig med behandling! Det må være deilig å vite at du er ferdig! Har du hatt både cellegift og stråling, eller annen type behandling? Selv om det er deilig å vite at kroppen er frisk for kreft er det jo mye å tenke på i forhold til å bygge opp alt behandlingen har ødelagt. For man blir rett og slett ødelagt, jeg har mistet masse kraft i musklene mine, hoster og harker som en storrøyker (har aldri røkt) og blir andpusten av å gå på do... For ikke å snakke om at fordøyelsessystemet er heeelt ute å kjøre og kroppen verker som hos en 90-åring... Hvordan har du planer om å bygge deg opp igjen? Fysioterpi, trening, kosthold? Jeg har hvertfall planer om å begynne å gå/sykle igjen så snart jeg er ferdig med behandlingene. Er rett og slett ikke i form til det ennå.

Det er virkelig ikke gøy å ha cellegiftkurer, jeg blir skikkelig dårlig, ofte i over en uke etter hver gang, også er det påanigjen hver 14. dag... Men jeg tar vare på de gode dagene, også fortrenger jeg de dårlige som best jeg kan! Kan rett og slett ikke tenke på at det er kur igjen snart, for da blir jeg kvalm med en gang. Betinget kvalme kaller de det visst, kroppen blir dårlig bare ved tanken på det som gjør den syk. Men bortsett fra all denne dritten går det strålende! Som jeg har skrevet tidligere synes jeg det er veldig vanskelig å klage, for bortsett fra kreft er liver mitt stort sett topp! Men jeg kjenner at det er greit å få ut litt grums her på KG, også får jeg jo helt klump i halsen når jeg ser så mye positive tilbakemeldinger og støtte!

Jeg oppdaget kreften helt tilfeldig fordi jeg hadde en kul under armen. Etter mye om og men og fram og tilbake ble den operert ut, og det ble oppdaget hodgkins lymfom med spredning til hele lymfesystemet, men ikke til andre organer eller beinmargen. Heldigvis! Så da ble det sykemelding, behandling, spying, håret falt av og øyenvippene er det tre igjen av. Men de kommer jo tilbake, kanskje tykkere og vakrere enn før! Det er jo lov å håpe.

Lykke til videre med å bli helt frisk, kan tenke meg at både kropp og sinn trenger en skikkelig oppgradering etter en lang kreftbehandling. Jeg vurdrer hvertfall et par timer hos psykolog for å få ut det verste grumset, også har jeg hørt at "den store angsten" gjerne kommer etterpå. Man tror alt er bra og at det bare er å leve videre, også kommer plutselig tanker om tilbakefall, angst for nye behandlinger, om å dø(ikke nødvendigvis av kreft) osv. Kanskje greit å ta brodden av det før det eventuellt kommer.

Vel, nå har gubben tatt en liten tur med støvkosten og jaget ut de største hybelkaninene, ungene er i seng, og jeg skal prøve meg på et glass cola. (Alt lukter nemlig så rart etter kur, så det er ikke alltid jeg liker det ...) Håper ikke det regner i morgen, men gille skal vi åkke som! Pappa og jentene går i toget, så kjører jeg de 200 meterne opp til skolen og møter dem etterpå. Blir nok en hyggelig dag!

Masse gode klemmer til alle her på KG!