Vil ikke gå i kirka

[Possibly]

Tillegg: Jeg har også takket nei til å være fadder. Der går grensen for meg. Men jeg møter gjerne opp til dåpen.

[Gjest Gjest]

Jeg opplever mye av det samme som TS i forhold til det å gå i kirka. Til dags dato har jeg møtt opp både i dåp, konfirmasjoner, brylluper og begravelser til personer som står/har stått meg nær. Men - jeg har det mildt sagt helt forferdelig i disse situasjonene. Man kan gjerne kalle det egoistisk og respektløst, men samme hva man kaller det så oppleves det fysisk ubehagelig for meg å være til stede i en kirke. Jeg blir svimmel, kaldsvetter og blir til tider kvalm i disse situasjonene. Det verste er salmer og preken, da har jeg flere ganger vært på nippet til å måtte gå ut. Jeg synes i utgangspunktet man skal vise respekt ved å stille opp, men kan ikke gjøre noe med måten kroppen reagerer på. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i denne situasjonen dersom man selv ikke har opplevd det. Jeg forstår heller ikke hvorfor dette skjer. Jeg løser problemet ved å distansere meg, tenke på helt andre ting, ikke høre etter på det som blir sagt - ja bare venter på at det skal bli ferdig. Har aldri noen anelse om hva presten har snakket om, bare kopler helt ut. Dersom man er i familie er det heller ikke snakk om en liten halvtime, ofte må man sitte mye lenger. For en uke siden var jeg i barnedåp. Det tok to timer fra vi kom inn i kirka til vi var ute igjen. Familiegudstjeneste samt 7 dåpsbarn. Heldigvis hadde jeg i oppgave å "underholde" ett tantebarn på 2 år under hele gudstjenesten. Dette hjalp meg til å holde ut. Håper virkelig det blir lenge til neste gang jeg må stille opp i kirka. Det rare er at jeg er medlem av statskirka og regner meg selv for å være kristen. Jeg liker bare ikke måten disse "seremoniene" utføres på.

[Gjest Agnostiker]

Hei

Det kan virke for meg som du har gjort deg opp et livssyn du er usikker på.

Du sier først at du respekterer de ulike religioner, så sier du at du ikke vil gå i kirken i ulike sammenkomster, minus begravelse. Du kaller deg også for agnostika, altså er du agnostiker?? Det rimer ikke så godt alt dette, og jeg lurer på om det er et gjennomtenkt standpunkt du har tatt?? FORDI:

Når du respekterer alle trosretinger bør du jo ha respekt for kirken eller gudshuset til de ulike retningene også. OG du er agnostiker. Jeg er selv agnostikker. Å bekjenne seg som agnostiker er egentlig og på noen måter en feig løsning, fordi det er det nermeste jeg kommer en løsning på min tvil. En agnostiker er vel på mange vis en feig humanetikker og kristen. Man er agnostisk fordi man mener at bibelens skrifter ikke kan dokumenteres, altså ikke bevises, men de kan heller ikke motbevises. Ergo. Agnostikker = nøytral. Å ikke kunne gå inn i et gudshus er ikke å være nøytral

[Possibly]

Jeg er selv ateist på min hals, men allikevel skjønner jeg ikke hva som er så fryktelig med å være i en kirke.

Mye av det som blir sagt der inne er selvsagt humbug og eventyr, men likevel skjønner jeg ikke at det skal være så fælt at man begynner å kaldsvette.

Jeg synes tvert imot at mange av ritualene de har, og musikken, utsmykning osv. gir et ganske høytidsstemt inntrykk.

[Gjest Gjest]

Det jeg finner litt underlig i denne tråden er hvor sterkt mange reagerer på det at en person uteblir fra kirka. Hva i all verden gjør det at et menneske velger å ikke komme i kirka?

TS har jo selv skrevet at hun går i kirka i "viktige" tilfeller. At hun ikke vil ødelegge dagen for noen. Da tolker jeg det dithen at de hun "nekter" å gå i kirka for er personer som ikke vil registrere at hun ikke er der engang.

Jeg holder meg unna kirka så mye som mulig selv. Nylig var jeg i et konfirmasjonsselskap der jeg ikke hadde vært i kirka. Dette nevnte jeg i forbifarten i forbindelse med et spørsmål fra noen angående transporten fra kirka til selskapslokalet (sa ingenting om hvorfor jeg ikke var i kirka). Konfirmantens mormor er en meget kristen person, og hennes reaksjon var bare herlig. Hun smilte godt og varmt, og sa jeg skulle være GLAD jeg ikke kom i kirka, for der hadde det hadde vært så altfor mye folk der og trangt om plassen. Hun hadde ingen problemer med å akseptere at jeg ikke var i kirka.

For øvrig er det vel ingen motsetning mellom å ha respekt for religion og det å føle ubehag ved å gå i kirka? Respekt er noe man bestemmer seg for å vise, det handler om karakter. Å føle et ubehag - fysisk eller psykisk - er ikke noe et menneske bestemmer seg for.

[Gjest Gjest]

Hei

Det kan virke for meg som du har gjort deg opp et livssyn du er usikker på.

Du sier først at du respekterer de ulike religioner, så sier du at du ikke vil gå i kirken i ulike sammenkomster, minus begravelse. Du kaller deg også for agnostika, altså er du agnostiker?? Det rimer ikke så godt alt dette, og jeg lurer på om det er et gjennomtenkt standpunkt du har tatt?? FORDI:

Når du respekterer alle trosretinger bør du jo ha respekt for kirken eller gudshuset til de ulike retningene også. OG du er agnostiker. Jeg er selv agnostikker. Å bekjenne seg som agnostiker er egentlig og på noen måter en feig løsning, fordi det er det nermeste jeg kommer en løsning på min tvil. En agnostiker er vel på mange vis en feig humanetikker og kristen. Man er agnostisk fordi man mener at bibelens skrifter ikke kan dokumenteres, altså ikke bevises, men de kan heller ikke motbevises. Ergo. Agnostikker = nøytral. Å ikke kunne gå inn i et gudshus er ikke å være nøytral

Da har du lært noe annet om agnostikere enn jeg har.

agnostisisme (av gr. a, ikke, og gnosis, innsikt). — 1. Den filos. oppfatning at tilværelsens innerste vesen (f.eks. Gud) er ukjent og utilgjengelig for menneskelig viten. — 2. Lære som går ut på at man ikke med sikkerhet kan si at det eksisterer eller ikke eksisterer en gud. — agnostiker, tilhenger av agnostisismen.

[Gjest Gjest]

Jeg er selv ateist på min hals, men allikevel skjønner jeg ikke hva som er så fryktelig med å være i en kirke.

Mye av det som blir sagt der inne er selvsagt humbug og eventyr, men likevel skjønner jeg ikke at det skal være så fælt at man begynner å kaldsvette.

Jeg synes tvert imot at mange av ritualene de har, og musikken, utsmykning osv. gir et ganske høytidsstemt inntrykk.

Nei, det er ikke så lett å skjønne mennesker som tenker annerledes enn en selv. Men man kan kanskje likevel akseptere at det som er uproblematisk for deg kan være veldig vanskelig for andre. Selv om du som ateist synes stemninga er fin i kirka, betyr det ikke at alle andre må føle det likt.

[Gjest Agnostiker]

Da har du lært noe annet om agnostikere enn jeg har.

agnostisisme (av gr. a, ikke, og gnosis, innsikt). — 1. Den filos. oppfatning at tilværelsens innerste vesen (f.eks. Gud) er ukjent og utilgjengelig for menneskelig viten. — 2. Lære som går ut på at man ikke med sikkerhet kan si at det eksisterer eller ikke eksisterer en gud. — agnostiker, tilhenger av agnostisismen.

Det står jo akkurat det samme der som det jeg sa. Man kan ikke bare finne en bDet blir for lettvint . Her er litt info, men dette med trosretninger er faktisk noe enkelte studerer, og et helt studie kan man ikke begrepesavklare

http://www.human.no/templates/Page____848.aspx

[Gjest Oxford]

fbf

Endret 27. juli 2008 av Oxford

[Gjest Agnostiker]

Det står jo akkurat det samme der som det jeg sa. Man kan ikke bare finne en bDet blir for lettvint . Her er litt info, men dette med trosretninger er faktisk noe enkelte studerer, og et helt studie kan man ikke begrepesavklare

http://www.human.no/templates/Page____848.aspx

Det fosvant vist noen bokstaver i mitt siste innlegg. Mente å si; Man kan ikke bare finne begrepsavklringer i Wikipedia o,l for et så vidt begrep som det å være Agnostiker.

Jeg vil også gjenta at i det begrepet du har sitert står det akkurat det samme som det jjeg på en enkel måte prøvde å si om en Agnostiker.

[Gjest Sativa]

Jeg har i de senere år utviklet en størreog større avsky for statskirken. Hvorfor passer det vel egentlig ikke å mase om her. Jeg har også tenkt den tanken, at jeg skal kutte ut kirken helt. Men så kom jeg heller på den glimrende ideen å heller gå foran som et godt eksempel, og faktisk delta på ting som strider imot min egen overbevisning, hvis det faktisk kan bety noe for andre. Datteren sang blant annet i kirkekoret i flere år, fordi hun syntes det var kjempekoslig og alle venninnene gjorde det. Jeg stilte da vitterlig opp alle gangene de skulle synge på gudstjeneste, jeg bakte og serverte til og med til kirkekaffen (hahaha, for ett surrealistisk minne, særlig ettersom mange vil karakterisere utseendet mitt som lettere satanistisk)

Jeg går hvert år i flere vielser i kirken, til folk som jeg ikke er såpass nær at jeg skal i bryllupet til.

Men: Jeg deltar ikke i noe av det som skjer. Jeg reiser meg når bruden går ut og inn, det er alt. For brudens skyld,ikke for prestens eller guds skyld. (bortsett fra en gang jeg var forlover, men da var jeg jo så nervøs for å gjøre noe galt, så jeg hadde ikke noe valg. I tillegg ville vel begge familiene lage føzz om det i ettertid)

Så det går an å finne en gylden middelvei altså. Med mindre du får grusomme angstanfall ved synet av vievann,må ha elektrosjokk når du glemte deg bort og stemte i til en fengende salmesnutt.Neida, bare tulla da vøttø.

[Possibly]

Nei, det er ikke så lett å skjønne mennesker som tenker annerledes enn en selv. Men man kan kanskje likevel akseptere at det som er uproblematisk for deg kan være veldig vanskelig for andre. Selv om du som ateist synes stemninga er fin i kirka, betyr det ikke at alle andre må føle det likt.

Jeg aksepterer selvsagt at andre føler noe annet enn meg selv.

Jeg er bare nysgjerrig, og lurer på hva et slikt ubehag kommer av.

Jeg ville neppe reagert negativt om noen hadde valgt å utebli fra kirkelige seremonier altså, der er jo deres valg.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Enkelte i familien min (la oss kalle ham antikirkeonkel) har også et svært anstrengt forhold til kirka, men det blir som regel ikke problematisk, da alle vet om det. To situasjoner kan oppstå:

1. Antikirkeonkel og de som har bryllup, dåp etc. står ikke hverandre spesielt nært. Løsning: Ettersom det ikke er et nært forhold, er det ikke så viktig at antikirkeonkel er med på seremonien, man er ikke såå glad i hverandre, så det blir ikke såå sårede følelser. Antikirkeonkel deltar ved å hjelpe til med å arrangere fest osv. dersom dette er ønskelig.

2. Antikirkeonkel og de som har seremonien står hverandre svært nært. De som har seremonien kjenner til onkels følelser (det er jo et nært forhold), og ettersom det er viktig å ha ham med, prøver de å tilpasse seremonien ved å f.eks. ha den utendørs eller i et kapell (kapell er ofte bare seremonihus som er åpne for all slags religionsutøvelse, altså ikke spesifikt kristne). Borgerlig seremoni er også en mulighet, dersom det å ha antikirkeonkel med er viktigere enn å ha Gud med (dette vil jo ofte være tilfelle for de som er ateister).

Dette har fungert flott hittil, selv om vi har både høylytte ateister og dypt personlig kristne i familien.

[Gjest Gjest]

Det som slår meg når jeg leser TS-innlegg er begrunnelsen for å ikke ville gå i kirken. Slik jeg leser det virker det som om dette handler om opplevelser i fortiden, ikke om livssyn nødvendigvis. Dersom TS blir dårlig av å entre et kirkebygg er det tre måter å forholde seg, enten å la være å møte, møte opp og tåle ubehaget eller å bearbeide det som forårsaker ubehaget for å se om det er mulig å gjøre noe med det.

Jeg synes det blir annerledes hvis det kun handler om livssyn. Jeg kan forstå veldig godt at en satanist ikke klarer å gå inn i ei kirke ettersom kirka symboliserer alt det dette personen er i mot. At rasjonelle ateister ikke klarer å gå inn i ei kirke virker rarere på meg.

Det skulle ganske mye til før jeg hadde latt være å møte i en vielse eller annen seremoni til familie eller venner.

Jeg har vært tilstede i seremonier både i humanistisk, buddhistisk, muslimsk og diverse kristne sammenhenger og synes det er helt uproblematisk. Jeg er trygg nok på meg selv til å avgjøre hvilke deler av en seremoni jeg ønsker å være deltaker i (synge osv.) og hvilke deler jeg anser meg selv om ren observatør.

Jeg har også av ren nysgjerrighet møtt opp på møte i Jehovas vitner og hos Levende ord. Selv om dette var gudstjenester og mennesker der tilbad var det null problem for meg å være tilstede der som observatør. Det var faktisk ganske så interessant.

TS er i sin fulle rett til å la være å møte opp, men at det kan komme reaksjoner og at folk blir lei seg tror jeg du må regne med. Jeg vet at mange blir lei seg om venner som er invitert i bryllup ikke kommer i vielsen.

Hvis ubehaget ved å gå inn i ei kirke er et stort problem vil jeg kanskje anbefale å forsøke å gjøre noe med det. Det kan ikke være særlig godt å oppleve dette ubehaget hver gang man oppsøker et kirkebygg. Er det selve bygget som er problemet? Det som mennesker som bruker bygningen står for?

Det enkelte prester står for? Det kan være mange grunner til at mennesker får vanskelige følelser overfor ei kirke. Jeg tenker uansett at det kan være lurt å jobbe litt med de følelsene.

[Visiter]

Det er jo tross alt viktig for dem det gjelder, det være seg konfirmasjon, Dåp eller bryllup.

Næsj, den gjengse 14-åring driter vel i hvem som stiller opp i kirken eller ei når det er konfirmasjon.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Når folk gifter seg, døpes eller konfirmeres så har jeg mange andre muligheter til å vise respekt og at jeg bryr meg. Derfor synes ikke jeg selv at det er skrekkelig gjort av meg å utebli fra kirkeseremonien. Er den forskjellen forståelig?

Nei det er ikke skrekkelig gjort.

Du har helt rett, året har 364 andre dager hvor du kan vise respekt og omtanke!

Jeg liker å si at jeg bryr meg om mennesker, ikke dager eller seremonier.

Det er en personlig samvittighetssak å overvære seremoniene eller ikke, og det er flott at du ikke hykler og går på kompromiss med din egen samvittighet.

Det er derimot respektløst å kreve deltakelse av noen. Vi har alle våre personlige grunner for ting.

Jeg er forøvrig et av Jehovas Vitner!

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Når folk gifter seg, døpes eller konfirmeres så har jeg mange andre muligheter til å vise respekt og at jeg bryr meg. Derfor synes ikke jeg selv at det er skrekkelig gjort av meg å utebli fra kirkeseremonien. Er den forskjellen forståelig?

Nei det er ikke skrekkelig gjort.

Du har helt rett, året har 364 andre dager hvor du kan vise respekt og omtanke!

Jeg liker å si at jeg bryr meg om mennesker, ikke dager eller seremonier.

Det er en personlig samvittighetssak å overvære seremoniene eller ikke, og det er flott at du ikke hykler og går på kompromiss med din egen samvittighet.

Det er derimot respektløst å kreve deltakelse av noen. Vi har alle våre personlige grunner for ting.

Jeg er forøvrig et av Jehovas Vitner!

[Possibly]

Personlig føler jeg at jeg er så sikker og sterk i min tro på Det Flygende Spaghettimonster at et besøk i kirken eller på møte hos Jehovas Vitner fra eller til ikke rokker ved min tro.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Personlig føler jeg at jeg er så sikker og sterk i min tro på Det Flygende Spaghettimonster at et besøk i kirken eller på møte hos Jehovas Vitner fra eller til ikke rokker ved min tro.

Ja, jeg føler meg også trygg, og hvis noen i min familie skulle gifte seg eller begraves i kirken, har jeg gått dit.

Men jeg mener vi selv må få velge hva vi har samvittighet til.

Samme gjest som over

[Possibly]

Ja, jeg føler meg også trygg, og hvis noen i min familie skulle gifte seg eller begraves i kirken, har jeg gått dit.

Men jeg mener vi selv må få velge hva vi har samvittighet til.

Samme gjest som over

Selvsagt velger vi selv hva vi har samvittighet til. Men jeg har ihvertfall aldri opplevd noen samvittighetskvaler ved å være observatør i kirken, på møte i Jehovas Vitner eller hva det måtte være. Ja, det er humbug, men samvittigheten min blir ikke nevneverdig plaget av å høre på eventyr.