Vil ikke gå i kirka

[Gjest agnostika]

Jeg er utmeltdt av statskirka, fordi jeg ikke er kristen og ikke ser noen grunn til å stå som medlem i en "organisasjon" jeg ikke identifiserer meg med. Jeg respekterer alle som har en religion, enten det er kristne, muslimer, buddhister eller annet. Men jeg føler at religiøse også må godta mitt livssyn.

Jeg misliker sterkt å gå i kirka. Fordi jeg har det forholdet jeg har til kirka så har jeg de siste årene nesten bare vært i kirka i forbindelse med begravelser. Jeg føler nå et behov for å si at "jeg kommer ikke i kirka i forbindelse med bryllup, dåp og konfirmasjoner lenger, vær så snill å respektere mitt valg". Men jeg er redd for reaksjonene.

Grunnen til at jeg velger å gå i begravelser (til noen som har stått meg nær) er at dette på en måte er siste muligheten til å vise respekt for den avdøde. Uteblir man fra en begravelse er det en veldig sterk markering.

Når folk gifter seg, døpes eller konfirmeres så har jeg mange andre muligheter til å vise respekt og at jeg bryr meg. Derfor synes ikke jeg selv at det er skrekkelig gjort av meg å utebli fra kirkeseremonien. Er den forskjellen forståelig?

[Gjest agnostika]

TS her igjen. Glemte å forklare at jeg hittil har "sneket" meg unna bryllup og dåp ved å komme med dårlige unnskyldninger som hodepine o.l. Men jeg har dukket opp i selskapet etterpå. Har vært forskjellige familier og gjester, så ingen har sett et mønster i det hittil. Men snart må jeg vel bare være ærlig og si hvor jeg står, og håpe at folk forstår. (Det er ingen hemmelighet at jeg er utmeldt av statskirka, men jeg tror mange sliter med å forstå hva som er så vanskelig med å sitte i kirka ei lita stund under bryllup og slikt)

[Cata]

Ja, jeg synes det. Men det skyldes vel at jeg har tilnærmet samme forhold til kirkebygningen som du. Jeg har da også avholdt meg fra å gå i kirken i et familiemedlems bryllup og det ble akseptert (selv om familien syntes jeg var litt i overkant "rar").

Jeg forstår imidlertid at folk kan bli fornærmet, selv om det overhode ikke er fornærmende ment.

[LilleSiri]

Jeg synes det er ganske egoistisk å utebli fra Bryllup etc fordi det er kirken! Det må da gå ann å tenke på brudeparet etc og klare å lide den halve timen det varer. Det er jo tross alt viktig for dem det gjelder, det være seg konfirmasjon, Dåp eller bryllup.

[Cata]

Jeg synes det er ganske egoistisk å utebli fra Bryllup etc fordi det er kirken! Det må da gå ann å tenke på brudeparet etc og klare å lide den halve timen det varer. Det er jo tross alt viktig for dem det gjelder, det være seg konfirmasjon, Dåp eller bryllup.

Naturligvis er det viktig for dem det gjelder å gifte seg (eller få barnet døpt eller bli konfirmert). Men for å holde meg til bryllupseksemplet: jeg tviler på om brudeparet legger veldig merke til hvem som er i kirken. Forhåpentlig er de mest opptatt av hverandre og at de blir et ektepar på en måte som er riktig for dem.

Naturligvis kan man lide seg gjennom en halvtime i kirken, men for å snu det litt bak-frem: hvorfor skulle de som gifter seg ønske at noen skal gå på akkord med sin personlige overbevisning når det ikke er snakk om mer enn en halv times tid?

Vedkommende vil likevel være med å vise at hun setter pris på at de to er blitt et ektepar.

[Sauen Shaun]

Jeg skjønner ikke at det skal være så fryktelig å gå i kirken i forbindelse med bryllup, konfirmasjon eller dåp. Du ber om at familiemedlemmer skal respektere ditt valg. Hva med din respekt for deres valg?

Det kunne aldri falle meg inn å boikotte en seremoni som er viktig for familiemedlemmer, bare fordi at de ikke velger den formen som passer min religion. Jeg er kristen, men har ingen problemer med å delta i borgerlige konfirmasjoner, navnefester eller human-etiske vielser. Jeg respekterer at andre velger annerledes enn meg. På slike dager er hovedpersonenes ønsker viktigere enn mine.

[Gjest agnostika]

Jeg skjønner ikke at det skal være så fryktelig å gå i kirken i forbindelse med bryllup, konfirmasjon eller dåp. Du ber om at familiemedlemmer skal respektere ditt valg. Hva med din respekt for deres valg?

Det kunne aldri falle meg inn å boikotte en seremoni som er viktig for familiemedlemmer, bare fordi at de ikke velger den formen som passer min religion. Jeg er kristen, men har ingen problemer med å delta i borgerlige konfirmasjoner, navnefester eller human-etiske vielser. Jeg respekterer at andre velger annerledes enn meg. På slike dager er hovedpersonenes ønsker viktigere enn mine.

I kirka må man synge salmer og være en del av liturgien (eller hva det nå kalles), man må på en måte være med på å tilbe Gud/Jesus, og det føler jeg blir feil. Når jeg har vært i borgerlige seremonier trenger man ikke det, da er man en taus og passiv tilhører som ikke deltar. Det ville nok bli reagert sterkere på om jeg satt i kirka og nektet å gjøre som resten av menigheten?

Jeg ville forresten respektert det om mine familiemedlemmer ikke kom til min borgerlige vielse (f.eks) dersom det plaget dem veldig at bryllupet ikke sto i kirka. Derfor forventer jeg at andre skal respektere mine valg også.

[Rosalie]

Jeg går dit - med tonnevis av bismak i munnen. Og hver gang vi er der, sier samboer til meg: "Dette var siste gangen - aldri mer!", men vi møter nå opp for det, da. Enklere det enn å såre noen ved å utebli... Men vi deltar ikke i gudstjenesten, det vil si at vi er ikke med på å reise oss og sette oss på de rette stedene, og vi sitter stort sett og småvisker oss i mellom, for å slippe og høre på et budskap vi virkelig ikke tror på (og ja - vi har jo i grunnen hørt alt fra før).

[Gjest agnostika]

Jeg synes det er ganske egoistisk å utebli fra Bryllup etc fordi det er kirken! Det må da gå ann å tenke på brudeparet etc og klare å lide den halve timen det varer. Det er jo tross alt viktig for dem det gjelder, det være seg konfirmasjon, Dåp eller bryllup.

Jeg tror ikke det ville være så viktig for meg dersom jeg skulle gifte meg borgerlig og noen kristne venner/familie ikke følte det rett å være med på seremonien pga deres tro. Jeg ville ikke ønsket at noen skulle lide seg gjennom noe sånt for min skyld.

Og som en annen her kommenterer: Brudeparet, konfirmanten eller dåpsbarnet merker da neppe om jeg er der eller ikke. Selvsagt ville det vært annerledes om min egen datter/sønn skulle gifte seg, da er man en viktig gjest som ville blitt savnet. Men jeg har ingen barn, og i tilfeller der jeg er invitert er det ingen som merker noe særlig til om jeg er der eller ikke.

[Sauen Shaun]

I kirka må man synge salmer og være en del av liturgien (eller hva det nå kalles), man må på en måte være med på å tilbe Gud/Jesus, og det føler jeg blir feil. Når jeg har vært i borgerlige seremonier trenger man ikke det, da er man en taus og passiv tilhører som ikke deltar. Det ville nok bli reagert sterkere på om jeg satt i kirka og nektet å gjøre som resten av menigheten?

Jeg ville forresten respektert det om mine familiemedlemmer ikke kom til min borgerlige vielse (f.eks) dersom det plaget dem veldig at bryllupet ikke sto i kirka. Derfor forventer jeg at andre skal respektere mine valg også.

Det er såvidt jeg vet ingen plikt å synge salmer eller be om man er i kirka. Det er mange som er der uten å delta i slike handlinger. Det eneste i seremonien som de fleste deltar i er når man reiser seg og setter seg. Og i de borgerlige seremoniene jeg har vært med i, så har det også vært allsang uten at det plager meg. Og jeg har også vært med på å reise meg til ære for borgerlige konfirmanter. Noe jeg synes er helt greit.

Så som sagt, jeg skjønner ikke helt at det skal være et så stort problem. Men hvis det er det, så får du jo gjøre som du vil. Men jeg hadde (og har gjort det flere ganger) valgt annerledes.

Endret 27. april 2008 av Inlove

[Mann 42]

I kirka må man synge salmer og være en del av liturgien (eller hva det nå kalles), man må på en måte være med på å tilbe Gud/Jesus, og det føler jeg blir feil. Når jeg har vært i borgerlige seremonier trenger man ikke det, da er man en taus og passiv tilhører som ikke deltar. Det ville nok bli reagert sterkere på om jeg satt i kirka og nektet å gjøre som resten av menigheten?

Jeg ville forresten respektert det om mine familiemedlemmer ikke kom til min borgerlige vielse (f.eks) dersom det plaget dem veldig at bryllupet ikke sto i kirka. Derfor forventer jeg at andre skal respektere mine valg også.

Jeg skjønner ikke helt hvordan du får deltakelse i en gudstjeneste til å bli tilbedelse. Tilbedelse er noe man gjør med hjertet og sjelen (Hvis man altså tror at man har en, noe jeg ikke gjør. jeg er en sjelløs ateist.)

Deltakelse i en gudstjeneste i forbindelse med bryllup, barnedåp og begravelser, er en litt pussig opplevelse, for jeg undrer meg litt over alle de presumptivt rasjonelle menneskene som er samlet til eventyrstund.

Men jeg oppfatter det ikke som at jeg tilber noe som helst. Jeg feirer en viktig begivenhet sammen med venner og familie, og aksepterer at de har valgt å bruke kirken til dette. Det syns jeg burde være viktigere enn et slags dogme om at agnostikere ikke skal tilbe. Jeg sier ikke noe på at dine venner og familie reagerer. Tenk litt på det slik: Du syns det å markere avstand til kirken er viktigere enn å markere nærhet til dine kjære.

Hva ville Dawkins gjort, tror du?

[Gjest agnostika]

Det er såvidt jeg vet ingen plikt å synge salmer eller be om man er i kirka. Det er mange som er der uten å delta i slike handlinger. Det eneste i seremonien som de fleste deltar i er når man reiser seg og setter seg. Og i de borgerlige seremoniene jeg har vært med i, så har det også vært allsang uten at det plager meg. Og jeg har også vært med på å reise meg til ære for borgerlige konfirmanter. Noe jeg synes er helt greit.

Så som sagt, jeg skjønner ikke helt at det skal være et så stort problem. Men hvis det er det, så får du jo gjøre som du vil. Men jeg hadde (og har gjort det flere ganger) valgt annerledes.

Men hva slags allsanger er det i borgerlige konfirmasjoner? Sanger som går på tvers av det du tror på? Eller allsanger som du kan synge hvorsomhelst og nårsomhelst? Og jeg kan gjerne reise meg for å ære konfirmanten, men ikke for å ære Gud/Jesus. Der har du forskjellen på borgerlig og kirkelig. I kirka er Gud/Jesus hovedfokuset mens i borgerlige er menneskene det gjelder hovedfokuset. Sånn har det i hvertfall vært i de seremonier jeg har vært med på.

Jeg synes ikke det er riktig at man skal presses til å delta på noe man føler er ubehagelig.

[Gjest agnostika]

Jeg skjønner ikke helt hvordan du får deltakelse i en gudstjeneste til å bli tilbedelse. Tilbedelse er noe man gjør med hjertet og sjelen (Hvis man altså tror at man har en, noe jeg ikke gjør. jeg er en sjelløs ateist.)

Deltakelse i en gudstjeneste i forbindelse med bryllup, barnedåp og begravelser, er en litt pussig opplevelse, for jeg undrer meg litt over alle de presumptivt rasjonelle menneskene som er samlet til eventyrstund.

Men jeg oppfatter det ikke som at jeg tilber noe som helst. Jeg feirer en viktig begivenhet sammen med venner og familie, og aksepterer at de har valgt å bruke kirken til dette. Det syns jeg burde være viktigere enn et slags dogme om at agnostikere ikke skal tilbe. Jeg sier ikke noe på at dine venner og familie reagerer. Tenk litt på det slik: Du syns det å markere avstand til kirken er viktigere enn å markere nærhet til dine kjære.

Hva ville Dawkins gjort, tror du?

Nettopp dette poenget vektlegges når det blir avgjort om skoleelever skal delta på religiøse hendelser eller ikke. Å gå i kirka regnes som en aktiv religiøs handling fordi du må delta i liturgien. Det beskrives som å være med på tilbedelse selv om du ikke deltar med hjerte og sjel.

Aner ikke hvem Dawkins er, så hva han ville gjort bryr jeg meg fint lite om.

Jeg lar ikke være å gå i kirka for å markere avstand, men fordi jeg synes det er ubehagelig. Når det likevel ikke legges merke til om jeg er der eller ikke så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor det reageres...? Må man på død og liv ha med alle man kjenner og er i slekt med på slike seremonier? Betyr det ingenting at man dukker opp i selskapet og overrekker hjertelige gratulasjoner, gave og sitt nærvær der?

Jeg er en liten brikke som ikke vil bli savnet i mengden. Hvem er da mest egoistisk? Jeg som vil slippe ubehaget og klumpen i magen som kirka gir meg, eller de som absolutt skal insistere på at jeg MÅ være tilstede blant 100 andre til tross for at de ikke ser meg der?

Jeg er en som alltid har stilt opp for alle, gjort det som er best for alle andre og alltid satt meg selv sist. Nå er jeg lei, og vil blant annet slutte å gjøre ting som får meg til å føle meg dårlig.

Hvorfor er det så vanskelig å respektere?

[Sauen Shaun]

Men hva slags allsanger er det i borgerlige konfirmasjoner? Sanger som går på tvers av det du tror på? Eller allsanger som du kan synge hvorsomhelst og nårsomhelst? Og jeg kan gjerne reise meg for å ære konfirmanten, men ikke for å ære Gud/Jesus. Der har du forskjellen på borgerlig og kirkelig. I kirka er Gud/Jesus hovedfokuset mens i borgerlige er menneskene det gjelder hovedfokuset. Sånn har det i hvertfall vært i de seremonier jeg har vært med på.

Jeg synes ikke det er riktig at man skal presses til å delta på noe man føler er ubehagelig.

Uansett om jeg går i kristen eller borgerlig seremoni, så går jeg dit for å ære og være nær et menneske jeg er glad i. Det som betyr noe den dagen, er hva den personen ønsker og mener og tror. På slike dager lar jeg det som er viktig for meg, komme i andre rekke. Og skulle det være sangtekster eller andre ting i ritualet som går på tvers av min tro, så lar jeg rett og slett være å synge eller delta aktivt i handlinger.

[Gjest agnostika]

Uansett om jeg går i kristen eller borgerlig seremoni, så går jeg dit for å ære og være nær et menneske jeg er glad i. Det som betyr noe den dagen, er hva den personen ønsker og mener og tror. På slike dager lar jeg det som er viktig for meg, komme i andre rekke. Og skulle det være sangtekster eller andre ting i ritualet som går på tvers av min tro, så lar jeg rett og slett være å synge eller delta aktivt i handlinger.

Føler du et ubehag ved å være til stede?

Får du klump i magen?

Har du mest lyst til å reise deg og gå, men blir sittende av respekt?

I såfall burde du kanskje ikke gå dit?

Hvis den som giftes/konfirmeres er glad i deg så vil de muligens ikke at du skal ha det vanskelig på deres store dag. Da vil de kanskje heller få muligheten til å fortelle deg etterpå om hvor fin seremonien var for dem.

Jeg mener ikke at alle som ikke er kristne skal la være å gå i kristne seremonier. Men hvis det plager en pga ens egen tro så synes jeg ikke det skal bagatelliseres.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg skjønner ikke at det skal være så fryktelig å gå i kirken i forbindelse med bryllup, konfirmasjon eller dåp. Du ber om at familiemedlemmer skal respektere ditt valg. Hva med din respekt for deres valg?

Det kunne aldri falle meg inn å boikotte en seremoni som er viktig for familiemedlemmer, bare fordi at de ikke velger den formen som passer min religion. Jeg er kristen, men har ingen problemer med å delta i borgerlige konfirmasjoner, navnefester eller human-etiske vielser. Jeg respekterer at andre velger annerledes enn meg. På slike dager er hovedpersonenes ønsker viktigere enn mine.

Jeg er enig. Jeg skjønner ikke at det skal være så umulig å holde ut den halvtimen, når det handler om disse andre og ikke en selv i den situasjonen.

I kirka må man synge salmer og være en del av liturgien (eller hva det nå kalles), man må på en måte være med på å tilbe Gud/Jesus, og det føler jeg blir feil. Når jeg har vært i borgerlige seremonier trenger man ikke det, da er man en taus og passiv tilhører som ikke deltar. Det ville nok bli reagert sterkere på om jeg satt i kirka og nektet å gjøre som resten av menigheten?

Jeg synger salmer og reiser meg, men jeg er ikke med og sier "Fader vår" f.eks. Jeg syns det må være greit å melde seg ut av den aktive delen om man ønsker det. Men jeg syns man bør stille, og jeg ville synes det var veldig egoistisk å ikke dukke opp hvis det var snakk om nære venner eller familie.

[Gjest Gjest_NinjaTurtle_*]

Tenk litt på det slik: Du syns det å markere avstand til kirken er viktigere enn å markere nærhet til dine kjære.

Hva ville Dawkins gjort, tror du?

Hei, Mann 42. Med dette argumentet tar du utgangspunkt i at TS' handlinger er motivert i hvordan adferden hennes skal oppfattes av omverdenen. Det kunne jo også tenkes at det ikke er markeringsbehovet som er det viktigste her, men rett og slett det at hun er ukomfortabel med selv å gå i kirken, f.eks fordi det bryter ned hennes integritet.

Jeg er enig i at det er egoistisk å ikke gå i kirken for å please familien, og jeg syns det er helt greit, dersom du kan takle konsekvensene, og det at folk blir sure på deg, eller tenker om deg slik mann 42 gjorde. Det eneste objektivt riktige i tilværelsen er å ta fullstendig hensyn til seg selv. Om det er bra for deg, kan du ta hensyn til andre, dersom du får dekket behov som gjør det verdt å inngå kompromisser. Det tror jeg er ganske grunnleggende, men fordi en prioriterer enkelte menneskers selskap så høyt (foreldre, mann/kone) er en villig til å manipulere seg selv med noe som kalles moral, som er et synonym for manipulering.

[aline]

Det kunne aldri falle meg inn å boikotte en seremoni som er viktig for familiemedlemmer, bare fordi at de ikke velger den formen som passer min religion. Jeg er kristen, men har ingen problemer med å delta i borgerlige konfirmasjoner, navnefester eller human-etiske vielser. Jeg respekterer at andre velger annerledes enn meg. På slike dager er hovedpersonenes ønsker viktigere enn mine.

slik har jeg det og, jeg er troende, men ikke kristen i den forstand man tenker på det. Det kunne ikke falle meg inn å gå i kirken for min egen del, ihvertfall ikke under en gudstjeneste, da denne måten å tro på, ikke samfaller med slik jeg tror.

Likevel er det ikke MIN tro og mine ønsker som er viktige når andre, mine kjære, gjør noe som er viktig for dem, da er det deres tanker og tro som er viktig, og for å vise at jeg er glad i dem og at de er viktige for meg, med sine valg og sin tro, så vil jeg aldri boikotte en seremoni bare fordi den ikke samfaller med min.

Og til alle dere som sier at hovedpersonen ikke legger merke til det likevel, det eneste jeg har gjort av seremoni i kirken for min del, er konfirmasjon, og tro meg, jeg la merke til og var glad for alle mine kjære som var til stede i kirken. Jeg var stolt over alle som kom for å se på meg, og jeg var stolt over meg selv, som kunne stå fremfor dem og ta ett valg.

Min far er en som ikke er kristen, han ville ikke selv valgt å være i kirken om det ikke var for at jeg valgte å konfirmere meg der, det hadde såret meg STORT om han ikke var der, det samme hadde gjeldt om søstern min ikke hadde vært der, faddern min (som ikke er familie), div tanter og besteforeldre etc etc.

Og jeg la merke til og satte kjempepris på alle de andre bekjente som kom i kirken for å se på meg og være med på min store dag.

Jeg tar ikke selv del i bønner når jeg er i kirken, og jeg synger sjeldent salmer, prestens preken er ikke noe jeg kjenner meg igjen i eller kjenner igjen i min tro, likevel er jeg altså der, og "plages" igjennom, fordi på disse dagene er det ikke jeg som er viktig, det er den jeg er glad i.

av og til må det være mulig å sette seg selv litt til side, for å vise sine kjære at de er viktige for en.

Jeg ville ikke forstått en kjær som valgte å holde seg unna seremonien pga slikt, jeg ville ikke lagd noe mas rundt det. Å akseptere at andre ikke er som meg er greit, men jeg hadde nok ikke forstått det nei. Og hadde det vært meg som hadde en stor dag, og en som stod meg nær ikke kom pga slikt, ville jeg blitt såret.

[Cata]

Men jeg syns man bør stille, og jeg ville synes det var veldig egoistisk å ikke dukke opp hvis det var snakk om nære venner eller familie.

Hvorfor det? Dvs. hvorfor er det egoistisk å ikke stille? Hadde man vært eneste pårørende så ville jeg forstått det, men ved slike anledninger som det her er snakk om, er det gjerne såpass mange familiemedlemmer til stede at om en eller to mangler så vil knapt noen legge merke til det.

I allfall håper jeg ikke det. Et brudepar bør være mer opptatt av at de blir gift enn om en kusine eller onkel ikke er til stede akkurat i kirken. Skal man døpe sitt barn bør hovedfokuset være at barnet innlemmes i den kristen tro og ved en konfirmasjon så skal det vel mye til for at konfirmanten savner et eneste familiemedlems nærvær i kirken så mye at dagen blir spolert av den grunn. Hvis et menneskes tilstedeværelse (eller mangel på sådan) gjør så stort inntrykk, burde kanskje ikke de som velger kirkelig vielse eller konfirmasjon ha valgt det i utgangspunktet?

[Mann 42]

Nettopp dette poenget vektlegges når det blir avgjort om skoleelever skal delta på religiøse hendelser eller ikke. Å gå i kirka regnes som en aktiv religiøs handling fordi du må delta i liturgien. Det beskrives som å være med på tilbedelse selv om du ikke deltar med hjerte og sjel.

Aner ikke hvem Dawkins er, så hva han ville gjort bryr jeg meg fint lite om.

Jeg lar ikke være å gå i kirka for å markere avstand, men fordi jeg synes det er ubehagelig. Når det likevel ikke legges merke til om jeg er der eller ikke så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor det reageres...? Må man på død og liv ha med alle man kjenner og er i slekt med på slike seremonier? Betyr det ingenting at man dukker opp i selskapet og overrekker hjertelige gratulasjoner, gave og sitt nærvær der?

Jeg er en liten brikke som ikke vil bli savnet i mengden. Hvem er da mest egoistisk? Jeg som vil slippe ubehaget og klumpen i magen som kirka gir meg, eller de som absolutt skal insistere på at jeg MÅ være tilstede blant 100 andre til tross for at de ikke ser meg der?

Jeg er en som alltid har stilt opp for alle, gjort det som er best for alle andre og alltid satt meg selv sist. Nå er jeg lei, og vil blant annet slutte å gjøre ting som får meg til å føle meg dårlig.

Hvorfor er det så vanskelig å respektere?

Dawkins er en ateist, forsker og forfatter som bruker mye tid på å holde foredrag om og jobbe for ateisme. Det var egentlig ment som en spøk. Du vet, de kristne sier stadig vekk "Hva ville Jesus gjort?"

Du får si det, da, hvis det er slik det kjennes for deg. Bare sørg for at du ikke skammer deg over det, eller beklager eller ber om unnskyldning, eller noe slikt. Hold på verdigheta og humøret, og lov at du skal komme til mottakelsen etterpå.