Skrikekur

[Brunhilde]

Det er slitsomt å ha barn, og jeg tenker at bare det å vurdere skrikekur på et lite menneske som nesten ikke har vent seg til å være i verden enda er veldig brutalt.

Samboeren din må kunne ta ungen i helgene så du får sove da. Det å skulle på er ingen unnskyldning for å ikke bidra.

Ellers er jeg mest enig med de som foreslår at du skal kontakte helsesøster, det kan være noe galt som du ikke ser.

(Jeg kan dessuten love deg at du vil få flere våkenetter som mor, det være seg sykdom eller at de blir eldre og er sent ute på byen uten at du vet hvor de er...)

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme jeg blir litt overrasket når det kommer som julaften på kjerringa på folk at det er slitsomt med barn. Ja, de skriker og er mye våkne i peridoer, sånn er livet. Ja, man føler seg som en tikkende bombe av og til, men vi må gjennom det. Og de aller aller fleste kommer gjennom det og glemmer fort hvordan det var.

Skrikekur på en så liten baby er horribelt.

[Nigo-san]

Det er jo sånn at barn er forskjellige, og noen er mer krevende enn andre. Og alle småbarn har vel perioder som oppleves mer slitsomme for foreldrene enn andre. Som foreldre er vi pent nødt til å takle det, uansett hvor slitsomt det er. Vi har vel alle på ett eller annet tidspunkt følt at vi var farlig nær ved å miste forstanden (husker selv en helvetesuke der 1 1/2-åringen fikk flere tenner på en gang, hylte som en stukken gris mer eller mindre sammenhengende- og vekket lillebror i samme slengen, så de hylte på skift døgnet rundt.... )

Hvis det er sånn at babyen ikke sover på 20 timer, så hadde jeg luftet det for helsesøster. Men kan det være at hun sover innimellom, når du ikke "merker" det? Sover hun bedre i vogna, for eksempel? Hvis du vet at det kommer noen tøffe dager, så må du være ekstra obs på å faktisk sove når babyen sover. Det er vanskeligere enn det høres ut som, for vi skal jo ofte "bare" gjøre ditt og datt. Men de aller fleste babyer sover litt innimellom, da er det om å gjøre at man sparker seg selv bak og legger seg til å hvile selv.

Ellers ville jeg bare kjørt på med å lage "dag" og "natt", det går nok inn til slutt, men i mellomtiden synes jeg som sagt du må passe på at du tar med deg alle små pauser som er. Så går det nok over etterhvert. Alt med småbarn går i faser, og ingenting varer evig. Tre måneder av et helt liv- det er mulig å holde ut!

[flub]

Uenig. Skriking er babyens signal om at noe er galt.

Uenig. Barn skriker for å formidle noe. De skriker for å få kos og omsorg, mat, stell. Det er ikke alltid noe galt med et barn som skriker.

Skriking er et signal barnet gir for å få kontakt med foreldrene og det er en del av deres kommunikasjon.

[Arielle]

Nå når babyen er så liten som din, kan andre måter brukes for å få de til å sovne alene. Vi har brukt skrikekur på avvenning av nattemat, men da var mini mye eldre. Men han var også veldig avhengig av å bli gynget og rugget i søvn når han var liten, og han våknet når vi la ham ned i bagen. Alle leggingene tok kjempelang tid. Vi begynte tidlig å gradvis venne ham på å sovne av seg selv. Man har mye igjen for det! Vi begynte med å legge ham ned i bagen, hvis han gråt kontrollert lot vi ham gråte bittelitt, så tok vi ham opp, roet ham og la ham ned igjen før han rakk å sovne. Dette gjentok vi helt til han var så trett at han sovnet. Noen ganger kunne vi synge, eller holde en hånd på magen hans. I vogna begynte vi med å legge ham nedi, og så rugge på den hvis han gråt, slutte, og rugge igjen hvis han gråt. Hvis han gråt helt hysterisk tok vi ham opp med en gang. Man hører forskjell på gråting. Hvis en baby ligger å smågråter eller sutrer, kan det hende at det er noe hun bare gjør før hun sovner. Hvis det er hysterisk gråt, sitter det nok litt dypere, og man må jobbe litt mer med det. Denne metoden krever en del tålmodighet, men det er verdt det. Det tok ikke så kjempelang tid før han lærte seg å sovne alene uten problemer, tror han var 8 uker. Vær konsekvent! Til og med så små barn lærer seg hva de kan forvente. Hvis man til slutt gir seg og rugger de i søvn likevel, vet de at hvis de bare gråter lenge nok neste gang, blir de rugga i søvn da også.

[lille katt]

Jeg blir litt oppgitt når det brukes ord som "brutalt" og "grufullt" her. Ordet "skrikekur" er jo egentlig også ganske upassende. I et tidligere innlegg har jeg beskrevet hvordan vi gjorde det. Verken brutalt eller grufullt, og absolutt ingen "skrikekur". Men like fullt Ferbers metode, etter boka!

Kolikkbarn blir nevnt her. Det går veldig bra med de fleste kolikkbarn, såvidt jeg kjenner til. Men det jeg lurer på - er man brutal eller grufull som forelder dersom man triller tur med kolikkbarnet sitt??? Da ligger jo gjerne barnet i vogna og gråter og gråter, kanskje en halvtimes tid, før det endelig sovner. Uten å være inntil mamma eller pappa.

Og så har du barna som gråter som besatt når de kjører bil (vi har et sånt). Noen ganger MÅ man kjøre bil, og det hjelper ingenting å stoppe - man må uansett videre før eller siden (og barnet gråter bare enda verre hvis det "slipper fri" og så bindes fast igjen...). Er man brutal og grufull som forelder da også?

Jeg synes ihvertfall det er mye mer grusomt å sette barnet mitt i bilstol - ut fra hvordan hun reagerer på det - enn den leggerutinene vi iverksatte da hun var 6 måneder gammel.

[Gjest Gjest]

Nå har ikke jeg egne barn, så har ikke tenkt å være påståelig her. Men jeg tror det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan barnet tenker eller opplever situasjonen, og hva man selv kan gjøre for å kommunisere. Det må vel uansett være det viktigste målet at barnet ikke blir utrygt, at man skremmer det og får det til å tro det blir forlatt. Sånn jeg ser det er det ikke "farlig" å la et barn ligge i senga uten at man tar det opp når det gråter, så lenge man er tilstede (og at barnet vet at du er der, ikke at man er et eller annet sted i huset). At man venner det til å bli lagt ned/ligge alene for så å bli tatt opp eller kost med i korte intervaller tror jeg også er en løsning - det har jeg sett fungere i andre sammenhenger. Da forstår det bedre og bedre at atskillelsen bare er midlertidig, at mamma og pappa alltid kommer tilbake/er der. Men det er viktig å ikke pushe grensene til babyen, den skal ikke miste tryggheten før den får den igjen.

Men å bruke mer drastiske former for skrikekur slik det er beskrevet her ville jeg i hvert fall aldri gjort på en så liten baby. Det er også veldig viktig å analysere årsakene til at dette skjer - er babyen sensitiv for stress fra deg (ja, det er den)? Kan den være syk og ha smerter, slik noen foreslår (ja, det må utelukkes av helsepersonell)? Er babyen egentlig ganske normal, men du er ekstra sliten pga manglende samarbeid med faren? Det er ikke lurt å bruke en "oppdragelsesmetode" for å fjerne symptomer på noe som faktisk preger barnet og familielivet - det gjelder ikke bare her, men i de fleste sammenhenger.

[Alice Ayres]

Vi brukte Ferbers metode da prinsessen var ca. 6 mnd. Leggingen hadde gått bra fram til da, men så snudde det - hun protesterte og gråt da hun ble lagt ned, og måtte bæres i søvn. Hun var såpass stor da at vi syntes vi skjønte hva hun ville formidle til oss - hun virket sinna og frustrert.

Vi la henne ned etter å ha sunget nattasang og kost litt, sa godnatt og gikk ut. Skrudde på timeren på 3 minutter. Gikk inn og trøstet og koste litt (mens hun lå i sengen og protesterte) og sa natta igjen. Gikk så inn etter 5 minutter, samme rutine, og igjen etter 7 minutter. Etter nye 7 minutter sov hun.

Dagen etter sovnet hun etter fem minutter, så vi trengte bare å gå inn en gang (etter 3 minutter). Etter det la hun seg fint uten protester, og har hatt gode søvnrutiner siden.

Vi syntes det var fælt å høre henne gråte, men det hjalp litt at vi ikke opplevde henne som redd eller utrygg.

I vår situasjon handlet det om at barnet tok kontrollen over leggesituasjonen, og vi tok kontrollen tilbake. Det høres kanskje "tørt" ut, men som foreldre setter vi jo grenser for barna i andre situasjoner også, hvor vi må la dem gråte og protestere når de ikke får bestemme.

Da prinsessen var 6 mnd følte ihvertfall vi at hun var "stor nok" til en slik metode, men her er det nok mange som er uenige.

Jeg ville ikke ha brukt metoden på et yngre barn. De aller minste må få nærhet når de ber om det. Men etter et halvt år mener ihvertfall jeg at man kan begynne å få litt rutiner på ting, også leggesituasjonen.

Det viktigste er at man lytter til magefølelsen sin og ikke lar barnet gråte dersom det føles galt!

Jeg har store problemer med å se det grusomme i en slik situasjon. Jeg synes dette virker som en fin løsning på natteskriking. Som forelder kjenner man sine barn best. Og det var vel kanskje denne magefølelsen som fikk de som skrev om andre årsaker til skriking til å oppsøke lege eller helsesøster?

[tingeling]

Til TS: gråter barnet når h*n ligger inntil deg? Hvis ikke kan det jo være en idé å samsove noen uker for så å gradvis prøve å legge han over i egen seng. Legg da gjerne inn en av dine brukte t-skjorter samtidig, eller ha et pledd som du først har i sengen sammen med deg noen netter og som du siden tuller barnet inn i.

Var det noen spesiell musikk du hørte mye på når du gikk gravid? Det er stor sjanse for at barnet kjenner igjen den. Sønnen min sovnet som en dupp (det var den rene av-knappen) når jeg satte på den CDen som jeg hadde hørt masse på under graviditeten.

Et til spørsmål: er du sikker på at h*n får nok mat? Babyen til en veninne av søsteren min gråt masse helt til hun var gammel nok til å begynne med grøt. Da gikk hun plutselig opp i vekt og det viste seg at hun hadde vært sulten uten at noen hadde merket det. Hun ble en superfornøyd liten jente med en gang hun fikk nok mat.

Før du prøver skrikekur synes jeg du bør lese "the no cry sleep solution" av elisabeth pantley

tingeling

[milla-mor]

Jeg tror ikke skriking er så farlig som enkelte hevder. For da hadde alle kolikk barna blitt hjerneskadet.

Jeg kjenner en unge som fikk brokk i magen når han var tre mndr gammel. Legen mente det var fordi han hadde skreket så mye, og at han var i fare for å utvikle magesår i tillegg Ungen ble operert, og skrikekur ble øyeblikkelig kuttet ut...

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Da snakker vi nok ikke om Febers metode.... En unge får ikke brokk av å gråte noen minutter.

[milla-mor]

Da snakker vi nok ikke om Febers metode.... En unge får ikke brokk av å gråte noen minutter.

Jeg vet ikke noe om den metoden, og jeg er heller ikke lege, så dèt skal jeg ikke uttale meg om.

Men jeg ble jo anbefalt å la ungen min gråte i femten minutter om gangen. Jeg tror nok hun kunne fått brokk dersom jeg hadde forsøkt det en stund... Hun hadde jo kolikk, så hun sluttet jo ikke av seg selv. Eneste som hjalp, var å ha henne på fanget mens jeg masserte magen hennes.

Men jeg mente ikke å påstå at alle som følger skrikekurer utsetter ungen sin for brokk, altså... Det var bare et eksempel på at det KAN være skadelig.

[Umuriel]

Da snakker vi nok ikke om Febers metode.... En unge får ikke brokk av å gråte noen minutter.

Ikke alle som gråter bare noen minutter med Ferbers metode. Har hørt om babyer som gråter i timesvis før de til slutt sovner av utmattelse. Poenget med Ferbers metode er jo at man ser til barnet med så og så mange minutters mellomrom, ikke at barnet nødvendigvis slutter å gråte hver gang foreldrene kommer inn.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare si at det er mange veldige lettvinte løsninger her! Barn er forskjellig, så å påstå at (f.eks):

- barnet vil roe seg om du roer deg.

- Legg barnet i vogna og trill en tur, så roer barnet seg.

- La besteforeldrene ta barnet en natt.

osv. er ikke alltid løsninger som er gjennomførbare. Det er viktig å få frem at det som fungerer for en fungerer ikke nødvendigvis for andre.

Jeg trodde jeg var verdens dårligste mor som ikke klarte å roe ned mitt barn, for "alle" sa jo at alle barn roer seg i vogna/ i senga med mamma/ i bilen. Gutten min skrek døgnet rundt uansett. (Uten å få brokk ) Han sov bare korte, korte økter i armene våre, mens vi gikk rundt med han. Jeg turte ikke klage, for jeg hadde jo hørt at noen synes det er idiotisk å bli overrasket over hvor slitsomt det er å få barn. HELDIGVIS hadde jeg en oppegående helsesøster som så hvor utslitte vi var og vi fant ut at han hadde KISS. Han fikk behandling og ble frisk, men hadde innarbeidet elendige vaner i forhold til legging som vi måtte bryte. Jeg var veldig i mot skrikekurer, men etter å ha forsøkt omtrent alt og var 1 cm fra å gå fra forstanden prøvde vi skrikekuren. Han gråt i 30 min første natten, 15 andre natten og ikke noe 3. natten. Nå, året etter, har vi ikke hatt noe problem med legging. Han er trygg på sovingen og VIL legge seg om kvelden. Angrer bare på en ting: at vi ikke prøvde før. Min permisjonstid var et h****e pga utmattelse, og kunne ha vært så utrolig annerledes.

Altså: alle barn er forskjellige og reagerer forskjellig. Skrikekurer bør ikke prøves før man har prøvd andre ting, men da har jeg ingenting mot det. Og i tillegg: ikke døm andre før du har vært i deres sko. Noen har det tøffere enn andre og trenger ikke hånlige bemerkninger om at de burde ha visst hvor slitsomt det er å ha barn.

*frustrert over besserwissere*

[Gjest Helen Parr]

La meg si med en gang at jeg aldri hadde vurdert såkalt skrikekur på en baby som ikke engang er tre måneder gammel. Det hadde vært i strid med alle instinkter. Jeg har tre tette, og har sannelig fått kjenne på kroppen av det er slitsomt med babyer. Skrikekur på en så liten knott hadde likevel vært uaktuelt.

Likevel sier jeg meg enig i det Nigo-san skriver i tråden. Og siden hun skriver både det jeg tenker, og formidler det på en storartet måte, ser jeg ingen grunn til å gjenta det.

Da eldstemann var 18 måneder synes han det var greit å starte morgenen klokken fem. Han var dautrøtt, men ville ganske enkelt ikke sove mer. Da forsøkte vi å la ham skrike en stund, slik det er beskrevet i Ferbers metode med fem minutter mellom hver gang vi viste oss hos ham. Eventyrlig nok kom han ganske raskt inn i en bedre rutine - han sov videre etter noen morgener, etter at vi hadde latt han skrike i ca et kvarter til sammen hver morgen. Dette er et eksempel på at det kan fungere med en slik metode, men jeg ville altså ikke forsøkt det på et spebarn som en tre måneder gammel baby kan betegnes som. Aldri.

[lille katt]

Har hørt om babyer som gråter i timesvis før de til slutt sovner av utmattelse.

Ja, noen babyer gråter i timesvis. Kolikkbarn, for eksempel. Jeg ser ikke helt for meg at det kryr av foreldre som bruker Ferbers metode på den måten du beskriver...

Nå skal jeg også ærlig innrømme at vi ikke var slitne i det hele tatt da vi brukte metoden. Vi har hatt en sovebaby fra dag 1, men da hun ble rundt halvåret snudde hun leggesitiuasjonen på hodet. Vi syntes da at hun var stor nok til å få litt rutiner på ting, så vi brukte metoden for å få en god leggerutine, ikke fordi vi var desperate.

Dere må gjerne hogge hodet av meg, dere som mener at jeg dermed er en grusom og brutal mor... Men barnet vårt har vel grått alene i sengen (MED trøst) i totalt 25 minutter i hele sitt liv (de to kveldene vi brukte metoden). Å påstå at dette er grusomt og brutalt, er et hån mot alle de som har kolikkbarn som må trilles/kjøres i bil i lange perioder fordi foreldrene ikke klarer å bære barnet ubegrenset.

[Gjest Madden]

Slik jeg forstår det er det ikke mange døgnene dette har vært aktuelt - og derfor synes jeg det er litt vel overdrevet å være på sammenbruddets rand pga søvnmangel. Du har vært mamma i noen få måneder, og har fortsatt mye å venne deg til - det skjønner jeg. Det er en voldsom overgang å ga ifra å være "fri og frank", til plutselig å ha et lite hjelpesløst vesen som krever deg med hud og hår, døgnet rundt - dag ut og dag inn. Jeg har respekt for at du i likhet med de fleste av oss finner dette overmannende og tøft - men du har fått et stort ansvar å forvalte nå, og da må du sette inn det du har av krefter og forstand.

Små babyer går igjennom mange faser når det gjelder søvn vs. våkentid, en er rimelig maktesløs som forelder når det gjelder akkurat det. Behovene endres omtrent fra time til time og da sier det seg selv at en ikke kan forvente å ha spesielt mange fastlåste rutiner.

Min gutt sov omtrent ingenting de første månedene av livet sitt. Han skulle ammes døgnet rundt og holdt meg våken natt og dag. Jeg hadde ingen til å avlaste heller, min mann jobbet - og jeg ba heller ikke om hjelp fra andre. Dette gikk fordi jeg visste at det ikke ville være slik for alltid. Innimellom hadde han gode netter og dager og da rekker en å hente seg inn igjen og samle krefter til nye våkenetter! Jeg er lei for å måtte meddele at de første årene med nytt barn i hus er svært elendige hva søvn og avslapning angår - det bør du bare venne deg til først som sist! Vi får sove når vi blir gamle!

Det eneste rådet jeg har til deg er at du prøver å hente deg inn når du har sjans og ikke la deg så lett overmanne av følelsen av hjelpesløshet og desperasjon når det skranter med søvn. Prøv å få perspektiv på det hele, denne problematikken vil du sannsynligvis møte til og fra i noen år nå - det må du bare være innstilt på. Klarer du det vil det nok være litt lettere å takle. Hva som fungerer på ditt barn når det gjelder å få roe henne til søvn må du nesten bare prøve deg frem til selv, men en ting er sikkert - gråtekur på et så lite barn er reinspikka galskap i mine øyne.

Det finnes mye litteratur hva barn & søvn angår, jeg vil råde deg til å lete litt - plukke opp tips her og der. Gjøre hva du kan for å finne informasjon som kan hjelpe deg til å finne DIN metode.

[Gjest Helen Parr]

Altså: alle barn er forskjellige og reagerer forskjellig. Skrikekurer bør ikke prøves før man har prøvd andre ting, men da har jeg ingenting mot det. Og i tillegg: ikke døm andre før du har vært i deres sko. Noen har det tøffere enn andre og trenger ikke hånlige bemerkninger om at de burde ha visst hvor slitsomt det er å ha barn.

Dette er jeg i utgangspunktet enig i. Likevel reagerer jeg når man vil gjennomføre skrikekur på et spebarn. Det er i strid med alle anbefalinger.

[Umuriel]

Ja, noen babyer gråter i timesvis. Kolikkbarn, for eksempel. Jeg ser ikke helt for meg at det kryr av foreldre som bruker Ferbers metode på den måten du beskriver...

Nå skal jeg også ærlig innrømme at vi ikke var slitne i det hele tatt da vi brukte metoden. Vi har hatt en sovebaby fra dag 1, men da hun ble rundt halvåret snudde hun leggesitiuasjonen på hodet. Vi syntes da at hun var stor nok til å få litt rutiner på ting, så vi brukte metoden for å få en god leggerutine, ikke fordi vi var desperate.

Dere må gjerne hogge hodet av meg, dere som mener at jeg dermed er en grusom og brutal mor... Men barnet vårt har vel grått alene i sengen (MED trøst) i totalt 25 minutter i hele sitt liv (de to kveldene vi brukte metoden). Å påstå at dette er grusomt og brutalt, er et hån mot alle de som har kolikkbarn som må trilles/kjøres i bil i lange perioder fordi foreldrene ikke klarer å bære barnet ubegrenset.

Denne tråden handler ikke om deg og ditt barn.

Når det gjelder kolikkbarn vet jeg veldig godt at de gråter, i og med at jeg har hatt et kolikkbarn selv. Han gråt ja, MYE. Men jeg bar ham hele tiden, roet og trøstet. Han gråt og jeg gråt. Men det er virkelig forskjell på å ha kolikkbarn som gråter fordi de har vondt, og å forlate et lite barn i senga fordi det skal lære seg å sove. Det finnes veldig mange metoder man kan bruke før man går til det skrittet å la barnet gråte seg i søvn.

Jeg er enig med Nigo-san i det at noen barn trasser, og at det da kan være greit å sette grenser (f.eks ved å la det gråte litt), men jeg tviler for at trådstarters to måneder gamle baby gråter i trass.

At en så liten baby i det hele tatt greier å holde seg våken i 20 timer i strekk er jo helt utrolig. Tror jeg ville tatt meg en tur til helsestasjonen og fått en sjekk. Som sagt så hadde vår kar både kolikk og KISS, sistnevnte oppdaget vi selv. Etter at vi fikk riktig behandling har vi fått en ny gutt.

Signerer forøvrig Maddens innlegg. Å få barn er for mange et stort sjokk, og en enorm omveltning. Det viktigste er å prøve å beholde roen, for babyer adopterer ofte sine omsorgspersoners stemningsleie.

[Gjest Gjest_silje_*]

Jeg har svart deg tidligere i tråden, men skriver et svar til, jeg.

Ser at mange regagerer på bruken av skrikekur, og selv ragerer jeg på begrepet. Hensikten er jo på ingen måte at barnet skal skrike, men beklageligvis kan det bli konsekvensen, men ikke alltid.

Som jeg sa sist: jeg opplevde akkuratt det samme med min eldste datter. I en alder av tre-fire måneder sluttet hun å bare sovne. Før det sovnet hun ved puppen, av seg selv, ja nær sagt overalt. Så sluttet hun med det, det var akkuratt som om hun strittet imot, som du sier. Og hvis jeg fikk henne til å sovne ved puppen, var hun helt fortvilet når hun våknet kort tid etter.

Jeg leste da et sted at barn gjerne blir forvirret hvis de våkner opp i en annen tilstand enn de sovnet i. Sånn at hvis hun sovnet ved puppen ville hun gjerne våkne der også, og det blir jo umulig.

Så da bestemte jeg meg for at hun måtte hjelpes til å slappe av slik at hun kunne finne søvnen selv. Jeg valgte da å stelle henne litt, legge henne i sengen, og sette meg ved siden av og synge. Andre varianter kan for eksempel være å legge barnet våkent i vognen og trille. Eller legge barnet i en bag som du rugger litt, kanskje? Det viktige er at hun erfarer at hun glir inn i søvnen når hun slapper av. Det er kanskje det at hun er blitt så stor at hun trenger noen rutiner for dette. Lag faste ritualer. Jeg vil ikke anbefale at du går ut av rommet, slik Ferber egentlig er. Gjør alt du kan for at barnet føler seg trygt, men uten at du bærer eller pupper.

Jeg valgte å lære henne å sovne om kvelden først, fordi det var det viktigste for oss. Jeg satt ved siden av sengen hennes og sang. Og sang. Hun gråt første kvelden, litt de to neste, og etter det ble hun helt trygg på situasjonen.

Med en slik rutine våknet hun også mye mindre på natten. Hun var vant til å sovne selv, og hvis hun da nesten våknet klarte hun å gli tilbake i søvnen selv. Tidligere måtte hun da ha hjelp til å sovne igjen flere ganger om natten.

Ser også at mange sier at det er jo bare å sove sammen. Men jeg fikk ikke eldste til å sovne hvis jeg la meg ved siden av heller. Dessuten er de jo ikke sovingen om natten det hele tiden handler om. En baby på tre måneder bør sove veldig mange timer i døgnet, to-tre ganger i tillegg til om natten. En voksen kan jo ikke nødvendigvis ligge ved siden av hele tiden...

Lykke til, håper dere klarer å få til gode soverutiner igjen. Det er veldig slitsomt med barn som ikke får den søvnen de trenger.