Gå til innhold

Dagbok For Padmee.


Padmee

Anbefalte innlegg

I går var vi altså på UL og fikk se sønnen vår. Jeg trodde at jeg var ok med det at det var en gutt, men da jeg våknet i dag kjente jeg bare en dyp sorg, og den har vært der hele dagen. Jeg ønsket meg sånn en jente til, at skuffelsen er så stor at den nesten ikke går ant å bære. Var på HM i dag og kjøpte en antrekk til gutten i håp om at det skulle lette sorgen, men den er der like stor. Det kjennest nesten ut som om jeg har mistet et elsket barn, selv om det sikkert ikke kan sammenlignes.

Jeg vet at dette egentlig er en "forbudt" følelse, men jeg har den alikevel. Jeg vet at en ikke kan forlange noe mer enn at barnet er friskt og normalt, men for meg betyr dette med kjønn like mye som dette. Jeg er bare enda mer glad for at vi valgte å få vite kjønnet nå på dette stadiet slik at jeg nå kan bearbeide sorgen min før gutten er født i stedenfor etterpå. Jeg er stygt redd for at det hadde blitt ekstra vanskelig å knytte seg til dette barnet hvis jeg ikke visste at det var en gutt på forhånd. Så selv om vi har sagt at vi ønsker oss et barn til, så har vi egentlig begge ment at vi ønsker oss en jente til, ikke en gutt.

Jeg liker ikke guttunger, og nå skal vi ha en selv. Det blir tøft, veldig tøft.

Mine svigers er kjempeglade, de ville så gjerne ha en gutt til barnebarn siden de har to jenter allerede. Dessuten mener de at det er best med en av hver.

Alle i klassen og mange venner sier det samme, og de kan ikke forstå at jeg ønsket meg en jente til. De kan iallefall ikke forstå at min mann ønsket seg en jente til fordi alle fedre ønsker jo seg en sønn, eller? Men ikke min mann, han vil ha jenter slik som meg.

Så her går jeg da og er nedfor. Ikke har jeg noen å prate med heller fordi min mann er i Oslo for jobben. Han kommer hjem i morgen ettermiddag, men jeg kan alikevel ikke snakke med han om dette. Han kommer bare til å si at jeg er dum og at jeg må ta meg sammen, det er det han pleier å gjøre når jeg har sånne følelser som ikke er "normale".

Men jeg har det nå alikevel jeg, og jeg er lei meg fordi vi skal ha en gutt og ikke en jente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff, så leit å høre at du går og sliter med slike tanker... :( Det må være vondt å ikke å ha noen å snakke med, for som du sier - det er "forbudte" tanker som man helst ikke skal si høyt... Godt du kan skrive ut litt tanker her inne da.

Kanskje det vil bli en positiv overraskelse når gutten kommer - og at alt blir annerledes enn du tror? At det alltid blir annerledes med egne barn?

Jeg må også si at jeg alltid har foretrukket små jenter foran gutter, men etter at jeg ble tante til en liten gutt har det forandret seg totalt - han er bare verdens beste!

Håper du kommer deg over denne kneika, slik at du kan begynne å glede deg til at gullgutten deres skal komme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det är bra att du är ärlig med dina känslor om en gutt eller jente, det gör det nog enklare att hantera allt än om man bara försöker låtsas som ingenting.

Jag ville gärna ha en liten pojke, vet inte varför men kanske för att jag är så lite "tjejig" själv. Har aldrig lekt med dockor eller varit riktigt mycket "jente". Jag hade varit glad även om vi fick en flicka - säkert lika glad och stolt som nu men det är svårt att säga.

Till syskon skulle jag gärna vilja ha "en till av samma sort", för min del en kille till. Jag tycker det verkar enklare än att ha en av var.

Lycka till vidare i svangerskapet och hoppas du känner dig lite gladare framöver - sånt går i vågor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er akkurat det jeg mener også Furstina, det virker lettere å ha to av samme kjønn enn en av hver.

Jeg tror nok at dette kommer til å gå over før Lillebror er født, derfor er jeg glad for at jeg kan bearbeide dette før han er født og ikke etterpå. Selv om jeg har følt på meg at det sikkert var en gutt, så er "sorgen" like stor etter at det ble helt sikkert. Men jeg tror også at det er annerledes med egne barn enn med andre sine. Ens egne barn får en jo formet litt mer som en selv vil gjenom å fremelske de trekkene en synes er positive og prøve å dempe de trekkene en synes er negative. Alle foreldre har jo forskjellig syn på akkurat dette, det er kanskje derfor det er vanskeligere med andre sine barn på en måte fordi det kan være at de har fått fremelsket sider som en selv som mor ville ha prøvd å dempe. Dette er kanskje enda mer tydelig på gutter siden enkelte er av den oppfatning at gutter skal være mye mer "herjete" på en måte, mens jenter mer skal være stille og rolig og alle forventer at de er det.

Jeg er ikke særlig jentete av meg jeg heller, og det er heller ikke datteren min, så jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å oppdra disse to barna så veldig forskjellig, men litt forskjell blir det jo alltid siden det er to forskjellige individer. Jeg vet bare om en måte å være på ovenfor mine egne barn, og det sånn jeg at jeg kommer til å være uansett kjønn. Jeg håper iallefall det. Men det som også bekymrer meg er at mine svigerforeldre skal komme til å behandle disse barna veldig forskjellig fordi de har et helt annet syn på dette med gutter og jenter enn det jeg har. De ser på det som unaturlig å forlange at en gutt skal sitte stille på samme måte som en jente, mens jeg mener at både en gutt og en jente skal lære og oppføre seg på samme måte uavhengig av kjønn.

Npr jeg er ute i barnehager så tolerere jeg ikke mer av guttene enn det jeg gjør av jentene, og det synes mange er rart. Dette vet jeg da jeg har fått dette som tilbakemelding fra ulike barnehageansatte.

Men det er mulig at jeg får et annet syn på det når Lillebror blir såpass stor at han slutter å være baby og mer blir et aktivt barn. Babyer er jo like aktive/passive uansett kjønn føler jeg.

Men nå må dere ikke tro at jeg ikke er glad for at vi skal ha et barn til, dette barnet er veldig ønsket, jeg ble bare litt skuffet over kjønnet. Men jeg kommer til å være like glad i Lillebror som det jeg ville ha være i en lillesøster, det håper jeg iallefall. Litt vanskelig å vite helt sikkert siden vi ikke får en lillesøster. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hei på deg!

Tenkte jeg skulle skriv en liten hilsen. Tenker stadig på deg og lurer på hvordan det går.

Gleder meg til vi treffes igjen.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Huff, nå er jeg bare lei av alt. Lillebror sparker hele tiden, og jentungen er helt umulig. Ho er så fryktelig umoden og klarer ingenting selv. Jeg vet at det kanskje er en reaksjon på det at ho skal bli storesøster, men det sliter meg helt ut. Ikke får jeg sove noe videre heller fordi jeg som oftest våkner om natten og bli liggende våken uten å få sove. I helgene blir jeg vekket grytidlig av jenta, i dag var ikke klokka halv åtte en gang, og det er sjelden jeg får noe videre søvn etterpå, for som oftest kommer ho å maser på meg akkurat i det jeg holder på å sovne igjen.

Nå for tiden ønsker jeg alle barn dit pepperen gror, eller iallefall til et sted hvor de ikke plager meg. Er i praksis i en barnehage også for tiden og jeg hater snart synet av barn. Tror jeg har fått en real overdose barn akkurat nå. Får håpe det bedrer seg når jeg får ferie fra skole og alt til påske. Da kan det iallefall blli noen dager hvor jeg er uten unger på dagtid, og hvor jeg kan pleie meg selv litt.

Jeg vet at dette sikkert høres helt forferdelig ut, men jeg er så trøtt og så frustrert at jeg måtte bare få lufte litt irritasjon før jeg eksploderer helt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det låter inte alls förfärligt. Barn ÄR jobbiga och själv skulle jag aldrig överleva en dag i en barnehage... pheu...

Skriv av dig och försök få till en barnfri dag eller kväll - ladda energi. En eftermiddag så vänder det. Du har världens underbaraste barn som ler mot dig och bara är snäll - och du är pigg och lycklig. Jag lovar, de dagarna finns även om de kan kännas avlägsna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Nei, jeg har ikke glemt dagboken min, men jeg føler at jeg ikke har hatt noe å skrive i den.

Alt er liksom så vanlig, litt vondt her og der, leggkramper, dårlig nattesøvn osv. Synes liksom ikke at det er noe å skrive om i dagboken.

Ikke har jeg lyst til å øse ut all frustrasjon her heller, selv om det kanskje kunne ha hjulpet. Men jeg prøver å ta en dag om gangen og prøver å trøste meg med at det er ikke lenge igjen. Selv om det ikke bare er positivt heller. :)

Jeg er ganske sliten for tiden, men jeg skal snart ha 2 1/2 uke ferie og det gleder jeg meg til. Da får jeg iallefall fri på dagtid noen av dagene, og selv om jeg må skrive en skoleoppgave i løpet av disse ukene skal jeg nyte dagene så godt det lar seg gjøre.

Jeg skal også ha en barnefri kveld/natt/morgen i løpet av denne tiden, og det kommer til å gjøre kjempegodt. Det er så deilig når jenta kan være på overnatting hos besteforeldre, skulle ønske det kunne ha skjedd litt oftere. :)

Men bortsett fra dette har jeg det så noenlunde greit. Men som sagt, jeg gleder meg til at det snart er over og at livet går over i en ny fase igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

På søndag 4. måtte jeg opp på Haukeland en tur siden jeg hadde så vondt i magen. Det begynte på lørdagen og økte på utover søndagen. Jenta ble kjørt i full fart opp til besteforeldrene før vi dro på KK for en undersøkelse.

Da vi kom frem måtte vi vente en liten stund før vi ble ført inn på et bad hvor undersøkelsen skulle finne sted. Jeg fikk festet to ting på magen hvor den ene skulle måle fosterlyden og den andre sammentrekninger i magen. Jordmoren gav oss beskjed om at jeg måtte ha den på en halvtime. Vel den halve timen ble til 80 minutter før jeg endelig fikk tatt det av. Da hadde jeg og min mann drevet å følgt med på den strimlen som ble skrevet ut, og funnet ut at iløpet av de siste tre kvarterene fikk jeg kynnere først hvert 5.minutt og så hvert 4.minutt. Dette gjorde jo at vi ble litt bekymret siden de var helt regelmessige bortsett fra i styrke.

Da legen endelig kom etter nesten to timer brydde han seg imidlertid ikke noe om det, men han tok en ultralyd for å se at alt stod bra til alikevel. Det gjorde det heldigvis, så nå får vi bare håpe at ikke noe mer sånt skjer og at Lillebror holder seg der inne til litt etter termin iallefall. :)

Jeg skal nemlig ha siste eksamen dagen før termin, så det hadde vært veldig fint om han kunne vente til sånn 3 eller 6 dager etter termin. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var til legen i dag. Det gikk veldig bra. Fikk påvist en urinveisinfeksjon, men det er jo ikke uvanlig det da. :)

Nevnte også det at jeg er plaget med søvnløshet, og det første ho spørte om var om jeg følte meg nedstemt. Det måtte jeg jo bekrefte, og da ble ho ganske bekymret. Ho sa at jeg kunne gjerne bestille time bare for å prate, det trengte ikke være svangerskapskontroll. Ho ville hjelpe så godt ho kunne. Det var jo ikke bra at jeg gikk rundt med negative tanker nå som det var så viktig at jeg samlet krefter til siste innspurt av svangerskapet, for ikke å snakke om fødselen. Ho håpte dessuten at jeg fikk hjelp og avlastning, og at jeg ikke måtte være redd for å spørre om hjelp ifra familie/venner hvis jeg følte at jeg trengte det. Jeg var i en spesiell situasjon nå, og da burde en kunne spørre om litt hjelp. :) Nå tviler jeg på at jeg kommer itl å gjøre det da, men det er jo litt gøyt at nå kan jeg si at legen har bedt med om å spørre om hjelp til avlastning og barnepass. :)

Jeg er så glad for at jeg har en lege som bryr seg om pasientene sine, for jeg føler ikke at jeg blir noe godt tatt vare på hos jordmor. Har mye bedre kontakt med legen min, men det er kanskje ikke så rart siden jeg har gått der siden 1999, og både min mann, datter, svigermor, svigerfar og svigerinne går på samme legesenter. Det gjør jo at legen kjenner til alle familieforhold, noe som kan være veldig bra i en vanskelig situasjon.

I morgen skal min mann til samme legen, og da kommer han nok til å få beskjed om å passe godt på meg, han pleier det når han har legetime rett etter at jeg har vært der på kontroll. :)

I neste uke skal jeg til jordmor, og da får vi se om ho får med seg det som står på helsekortet mitt. :) Jeg tviler egentlig, fordi ho har aldri tid til sånt. Jeg føler at ho knapt nok har tid til å undersøke det som ho skal undersøke, langt mindre snakke om andre ting. Men vi får se, skal vel ikke dømme henne på forhånd, det kan jo være at ho forbedrer seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott at du har en slik flott lege som bryr seg!!

Sånne skulle det vært flere av rundt i landet!!

Håper du får slappet av litt denne siste tiden, og lytt til legen ang hjelp til div ting!!

:klem: fra meg som har vært sløv å skrive i andres bøker... :oops:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare gi deg en klem jeg. Du har det ikke greit for tiden. Skulle gjerne vært der og hjulpet deg.

Bruk legen for det hun er verdt. Timer bare for å prate er viktig!!

Skriv opp hva du gjør i løpet av en dag. MÅ du gjøre alt dette? Er det noen som hadde gjort hverdagen din lettere hvis du slapp?

Du kan jo lempe storesøster over på andre noen kvelder også.....

Prøv.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Annonse

Nå er det bare 4 uker og 2 dager igjen til termin, og gitt om jeg begynner å bli lei da. Jeg føler meg som den flodhesten og alt er slitsomt fordi jeg verker i knær, hofter, bekken og innside av lårene opp mot skrittet. Det føles som om jeg har forstrekt alt som er av sener fra skrittet til lårene. Dette gjør at jeg sliter med å kjøre bilen da det smerter å flytte bena, dessuten er det et mareritt å gå i trapper noe jeg må gjøre mange ganger for dager. Det å reise seg fra sittende stilling gjør også veldig vondt, for ikke å snakke om å reise seg fra gulvet. Men alt dette er ting som jeg må gjøre mange ganger for dagen siden jeg må ta meg av datteren vår. Når jeg kler av og på henne så blir dette gjort på gulvet, og jeg reiser meg fra sittende stilling hver gang jeg skal hente noe til henne, eller hjelpe henne med noe. Min mann gjør ikke så mye for å hjelpe, han har alltid en unnskyldning å komme med, enten det er det at han har vondt i en finger eller ikke føler seg helt bra.

Nå må jeg jo si at alt er ikke bare negativt heller da, men for tiden er jeg så sliten og har så mye vondt at det er det som preger hverdagen. Dessuten er jeg midt oppe i eksamensperioden nå, og det krever jo også sitt av meg. Men jeg prøver å trøste meg med at om en måned er det meste over, jeg slipper iallefall å drasse på så mange kilo ekstra. Dessuten er sommerferien begynt da, så jeg trenger ikke å bekymre meg over eksamener heller. Jeg håper bare at jeg får tatt alle før gutten kommer, har siste eksamen 2 dager før termin. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leit å høre at du er så ille plaget. :klem:

Heldigvis ikke så lenge igjen nå.

Men jeg syntes den vordende far kunne stilt opp litt mer med storesøster da. :-x

:dagensrose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff det låter jobbigt. Det är dock bara fyra veckor kvar till termin. Hoppas du får lite hjälp av mannen din både nu och sen - för det behövs.

Lycka till med examen och se fram emot sommaren som nybakt mamma.

:blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Etter mye om og men har vi endelig klart å bestemme hva Lillebror skal hete. Min mann har hatt store problemer med hvilket navn han skal velge, mens jeg har vært sikker helt fra vi visste at det ble en gutt. Men nå er det endelig bestemt, og valget falt på Anthony Nataniel.

Det er litt spesielt, men passer egentlig veldig godt til oss. Vi er begge glad i navn som ikke er så vanlige, og vi er spesielt glade i å sette sammen navn i kombinasjoner som er helt unike. Datteren vår har to navn ho også, og selv om kanskje ikke navnene i seg selv er så uvanlige er det ingen andre i hele Norge som har den kombinasjonen. Det er det heller ikke når det gjelder Lillebror sitt navn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint namn, Anthony Nataniel. Det är trevligt med ovanliga namn. Vi hade flera namn på förslag men det är inte kul när man hör föräldrar ropa i nästan varenda köpcentrum... Jag tyckte också det var skönt att ha namnet klart innan Malvin kom ut. Vi fick vänja oss vid namnet och testa det innan det var "på riktigt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har ombestemt oss igjen. Datteren vår ble helt fra seg over Anthony Nataniel, så vi bestemte oss for at vi skulle gå for hennes forslag istedenfor. Da får ho også være med på å bestemme litt, og det tror jeg kan være viktig. Så derfor blir navnet Robin Nataniel istedenfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er det jeg hører folk si, og jeg sier det samme når jeg blir spørt hvor lenge jeg har igjen, men det er jammen ikke bare-bare synes jeg. Nå er magen så stor at jeg ikke har plass til den noen steder. Det gjør vondt og sitte fordi da tar babyen oppi ribbbena, det samme når jeg går og står. Ligge er jo også nesten umulig fordi da får jeg så vondt i ryggen, klarer så vidt å ligge på siden etter at jeg først har dyttet vekk babyen fra den siden jeg vil ligge på. Dessuten har jeg måttet krype til korset slik at jeg nå bruker krykker når jeg er ute å går, bekkenløsning er noe herk altså.

Som om ikke alt dette er nok så er jeg alltid trøtt også, veldig festelig nå midt oppi alle eksamenene. Men jeg er heldigvis snart ferdig med de også, bare 2 igjen pluss 1 innlevering. Har siste eksamen to dager før termin, satser på at det går bra.

Nei, den siste måneden er virkelig ikke lett. Er så trøtt og sliten og vil bare bli ferdig med hele svangerskapet. Ikke det at det blir noe mer avslappende etterpå, men da slipper jeg iallefall å dele kroppen min med noen andre. Det skal bli deilig å få kroppen sin igjen og bare trenge å ha plass til seg selv der inne. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...