Steforelder - hvor mye ansvar?

[Gjest Gjest]

jeg leser ikke diskusjonen slik at det er noen som mener at det er "greit" at stemor behandler stebarnet "dårlig". Derimot leser jeg at mange - noe jeg er helt enig i! - mener at i dette tilfellet bør FAR i aller høyeste grad ta brorparten av ansvaret når barnet er hos han. Rett og slett fordi det er noe annet med et barn man visste mannen hadde, og et som mannen har fått "på si" samtidig med at han hadde kone og barn hjemme.....

Det handler ikke om at "små barn er lette å bli glad i", det handler heller ikke om at stemor skal være slem. Men det må være lov å forstå at stemor i dette tilfellet ikke akkurat jubler over at faren overlater for mye ansvar for barnet til henne. Far burde trå ytterst varsomt og la stemor selv bestemme hvor mye og hvor raskt hun skal involvere seg. barnet fortjener det beste - men det bør far i dette tilfelle stå for.

det er utrolig enkelt å fortelle andre hva de skal og bør føle, når man ikke har vært i nærheten av situasjonen selv....

[Gjest nextlife]

Bøyer meg for at jeg har diskutert dette temaet utfra hvilke følelser jeg mener barnet vil sitte igjen med, ikke stemor, og det diskuterer jeg utfra min kjennskap til barn.

Jeg har kanskje ikke vært i nøyaktig samme siyuasjon som ts, men i det jeg mener er ganske samenlignbare.

Når ts spør om andres mening, må man jo forvente at det kommer svar som ikke bare stryker rundt ts`s såre følelser rundt mannens utroskap.

[Gjest Gjest]

Personlig hadde jeg sparket både mannen og lausungen ut i rennesteinen.

[Gjest Gjest_monica_*]

Jeg ser jo flere mener at stebarnet vil få en eller annen form for emosjonell skade (?), fordi jeg ikke klarer å få følelser for han/henne. Jeg selv velger å ikke tro det, fordi jeg faktisk ikke er den eneste omsorgspersonen i barnets liv. Jeg er ikke så stor del av livet til stebarnet som f.eks bio-mor er, og barnet får masse oppmerksomhet fra faren (min sambo) mens h*n er her, og også fra barna mine. Jeg velger å trekke meg litt unna, men ikke dersom barnet tar direkte kontakt med meg, eller det oppstår en situasjon hvor jeg må gripe inn på en eller annen måte (f.eks hvis h*n faller og slår seg).

Jeg klarer ikke å kose med barnet på samme måte som jeg gjør med mine egne, det lar jeg sambo ta seg av - og det virker som barnet syns det er helt greit, h*n velger sambo fremfor meg uansett - noe jeg ser på som en fordel. Jeg ser helst at barnet tar kontakt med min sambo fremfor meg, og derfor vil jeg at min sambo skal være tilgjengelig for barnet sitt hele tiden, og ikke ta for gitt at jeg er der for å ta vare på barnet.

Jeg skjønner at mange syns dette høres helt horribelt ut, etter alle svarene som har kommet. Syns det er veldig bra å få høre alle synspunkter, selv om noe er tungt å lese. Jeg er ikke - og vil ikke være - den onde stemoren, selv om det kan virke sånn for noen av dere.

Problemet mitt er jo at det virker som sambo tar meg for gitt i denne sammenheng; at han kan sove lenge på søndags morgen, mens jeg tar meg av hans barn i tillegg til våre to, at han kan stikke ut en tur for å gjøre et-eller-annet mens jeg passer på hjemme. Jeg syns ikke det er rett overfor meg, og ville høre hva andre synes. Nå har jeg fått så ørene har flagret, så kanskje er jeg urimelig? Jeg skulle kanskje gått fra sambo, men jeg har valgt å ikke gjøre det, mest av hensyn til våre felles barn, men også fordi vi faktisk har klart å jobbe oss gjennom dette - og klarer oss fint sammen. Da syns jeg det er synd at barnet hans skal ødelegge dette for oss, så jeg velger å holde meg litt i bakgrunnen.

Rotete forklart dette, men....

[Nabodama]

Jeg synes du er tøff og sterk som har valgt å fortsette, jeg!

Og som har klart det såpass bra også, i forhold til både mann og barn.

Jeg er helt enig med deg i det du sier.

Du bør ta en prat med ham om dette. Sett foten ned og be ham følge dine premisser her. Han bør vite bedre enn å ta deg for gitt i en sånn situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg synes absolutt ikke du er urimelig, og jeg hadde (dersom jeg hadde blitt hos mannen) gjort akkurat det samme selv. Du har ingenting å skamme deg over!

[Gjest nextlife]

Jeg skulle kanskje gått fra sambo, men jeg har valgt å ikke gjøre det, mest av hensyn til våre felles barn, men også fordi vi faktisk har klart å jobbe oss gjennom dette - og klarer oss fint sammen. Da syns jeg det er synd at barnet hans skal ødelegge dette for oss, så jeg velger å holde meg litt i bakgrunnen.Rotete forklart dette, men....

Hvordan mener du at det barnet (som etter hva jeg forstår er så lite at det ennå bruker bleier) er i stand til å ødelegge noe som helst?

Slik det fremstår for meg tar du ut de vonde følelsene du egentlig har for mannen din på et lite barn.

Jeg skjønner at det er en vond situasjon for deg, men er ikke enig i at det er greit å ta avstand fra barnet, og kun yte det praktisk bistand når det er hjemme hos dere. I dèt at barnet skal ha en tilknytning til pappas hjem og familie synes jeg resten av familien burde stille opp å inkludere dette barnet som et familiemedlem.

[Gjest Gjest_monica_*]

Hvordan mener du at det barnet (som etter hva jeg forstår er så lite at det ennå bruker bleier) er i stand til å ødelegge noe som helst?

Slik det fremstår for meg tar du ut de vonde følelsene du egentlig har for mannen din på et lite barn.

Jeg skjønner at det er en vond situasjon for deg, men er ikke enig i at det er greit å ta avstand fra barnet, og kun yte det praktisk bistand når det er hjemme hos dere. I dèt at barnet skal ha en tilknytning til pappas hjem og familie synes jeg resten av familien burde stille opp å inkludere dette barnet som et familiemedlem.

med det mener jeg at jeg syns det blir galt, sånn som enkelte har foreslått, at jeg skal gå fra sambo pga at jeg ikke helt klarer å forholde meg til barnet slik som enkelte av dere som har svart, mener jeg skal. Ble vel rotete forklart det også, sikkert....

[Gjest nextlife]

med det mener jeg at jeg syns det blir galt, sånn som enkelte har foreslått, at jeg skal gå fra sambo pga at jeg ikke helt klarer å forholde meg til barnet slik som enkelte av dere som har svart, mener jeg skal. Ble vel rotete forklart det også, sikkert....

Neida, nå skjønte jeg hva du mente

Hvis jeg kan si mitt om det, så synes jeg du har tatt en klok avgjørelse, med å bli hos din mann, og forsøke å tilgi, ettersom både følelser og forståelse er tilstede hos dere begge hva deres forhold angår. Det jeg imidlertid reagerer på er dine følelser ovenfor barnet, som er fullstendig uten skyld i dette. For at dette barnet ikke skal føle seg avvist, utenfor og nestbest tror jeg det er viktig at du jobber med dine følelser, og kanaliserer de på rett sted, nemlig mannen din, og hans tidligere elskerinne. Kanskje noen kan hjelpe deg/dere å sette tanker og følelser i system, f .eks familieverkontor, prest, psykolog, familietrapeut e.l. slik at dere kan fungere som en familie, du, mannen, deres barn og dette nye barnet.

[Gjest Gjest_monica_*]

vi har vært til familierådgivning og jeg har gått til psykolog tidligere for å sortere følelser o.l., men det har ikke hjulpet meg til å føle noe for barnet, eller gitt meg lyst til å yte ekstra for å få det til... I mine øyne er han ikke en del av familien enda, men med tiden håper jeg det endrer seg. Alt er enda ganske nytt, og det var derfor jeg ville høre andres meninger om hvor mye ansvar det forventes av en steforelder. Jeg skjønner mange tror/mener jeg avviser barnet, men jeg mener selv jeg ikke gjør det, selv om det er barnet selv som må ta kontakt med meg for å få oppmerksomheten min. Jeg er som jeg er, og akter ikke å endre meg for h*n før jeg eventuelt er klar for det - da må jeg isåfall oppføre meg falskt, og det har jeg ikke lyst til. Dersom noen nå tror jeg er sur og grinete overfor barnet, så tar dere feil. Som sagt, jeg er ingen ond stemor, jeg er bare avventende og tilbaketrukket

[Gjest Gjest]

Jeg ser jo flere mener at stebarnet vil få en eller annen form for emosjonell skade (?), fordi jeg ikke klarer å få følelser for han/henne. Jeg selv velger å ikke tro det, fordi jeg faktisk ikke er den eneste omsorgspersonen i barnets liv. Jeg er ikke så stor del av livet til stebarnet som f.eks bio-mor er, og barnet får masse oppmerksomhet fra faren (min sambo) mens h*n er her, og også fra barna mine. Jeg velger å trekke meg litt unna, men ikke dersom barnet tar direkte kontakt med meg, eller det oppstår en situasjon hvor jeg må gripe inn på en eller annen måte (f.eks hvis h*n faller og slår seg).

Jeg klarer ikke å kose med barnet på samme måte som jeg gjør med mine egne, det lar jeg sambo ta seg av - og det virker som barnet syns det er helt greit, h*n velger sambo fremfor meg uansett - noe jeg ser på som en fordel. Jeg ser helst at barnet tar kontakt med min sambo fremfor meg, og derfor vil jeg at min sambo skal være tilgjengelig for barnet sitt hele tiden, og ikke ta for gitt at jeg er der for å ta vare på barnet.

Jeg skjønner at mange syns dette høres helt horribelt ut, etter alle svarene som har kommet. Syns det er veldig bra å få høre alle synspunkter, selv om noe er tungt å lese. Jeg er ikke - og vil ikke være - den onde stemoren, selv om det kan virke sånn for noen av dere.

Problemet mitt er jo at det virker som sambo tar meg for gitt i denne sammenheng; at han kan sove lenge på søndags morgen, mens jeg tar meg av hans barn i tillegg til våre to, at han kan stikke ut en tur for å gjøre et-eller-annet mens jeg passer på hjemme. Jeg syns ikke det er rett overfor meg, og ville høre hva andre synes. Nå har jeg fått så ørene har flagret, så kanskje er jeg urimelig? Jeg skulle kanskje gått fra sambo, men jeg har valgt å ikke gjøre det, mest av hensyn til våre felles barn, men også fordi vi faktisk har klart å jobbe oss gjennom dette - og klarer oss fint sammen. Da syns jeg det er synd at barnet hans skal ødelegge dette for oss, så jeg velger å holde meg litt i bakgrunnen.

Rotete forklart dette, men....

At barnet hans skal få ødelegge for dere? Fy faen, så provosert jeg blir!

Du aksepterte hans sidesprang, du tok han inn i varmen igjen, men barnet hans, som er dine barns søster eller bror, vil du ikke ta inn i varmen?

Du har forsåvidt rett i en ting. Du ER urimelig. Og du har helt og klart ikke jobbet deg gjennom dette i det hele tatt, for du lar dine følelser for din manns utroskap gå utover et uskyldig barn.

Det spiller ingen rolle på hvilket tidspunkt din mann lagde dette barnet med en annen dame. Enten det var før eller etter du kom inn i bildet.

Så lenge du er sammen med han er du en av omsorgspersonene i dette barnets liv. Og alle barn fortjener å være omgitt av mennesker som er glad i dem. Ikke mennesker som skyr dem og helst ikke vil være rundt dem i det hele tatt.

Hva slags signaler sender du til både dette barnet og dine biologiske unger, tror du?

Jeg er stemor selv. Til 3 unger.

Og jeg skal love deg at det ikke er lett å elske andres barn.

Det er ikke lett å behandle dem likt med sine barn, kose like mye med dem osv.

Men det MÅ man.

Ingen av våre barn skal være gjester i vårt hus. Ingen skal være annenrangs eller føle seg uønsket av sin stefar eller stemor.

Det ville jeg aldri tillate.

Bare det å omtale et barn som en utorskapsunge?

Nei, skaffe deg psykologhjelp og tøm ut all gruffen din, og aksepter dette barnet som en del av din familie, eller gå fra faren og kvitt deg med "problemet".

Stakkars liten tass!

[Gjest Gjest-M-]

Hvor gammelt er dette barnet, forresten?

[Gjest nextlife]

vi har vært til familierådgivning og jeg har gått til psykolog tidligere for å sortere følelser o.l., men det har ikke hjulpet meg til å føle noe for barnet, eller gitt meg lyst til å yte ekstra for å få det til... I mine øyne er han ikke en del av familien enda, men med tiden håper jeg det endrer seg. Alt er enda ganske nytt, og det var derfor jeg ville høre andres meninger om hvor mye ansvar det forventes av en steforelder. Jeg skjønner mange tror/mener jeg avviser barnet, men jeg mener selv jeg ikke gjør det, selv om det er barnet selv som må ta kontakt med meg for å få oppmerksomheten min. Jeg er som jeg er, og akter ikke å endre meg for h*n før jeg eventuelt er klar for det - da må jeg isåfall oppføre meg falskt, og det har jeg ikke lyst til. Dersom noen nå tror jeg er sur og grinete overfor barnet, så tar dere feil. Som sagt, jeg er ingen ond stemor, jeg er bare avventende og tilbaketrukket

For meg høres dette ut som en situasjon barnet ikke har godt av å være en del av. Tror du barnet som nå må forholde seg til at h*n er den aktive part vil ta i mot deg når/om du føler deg klar for å bli den aktive part?

Tror du han vil føle seg som en del av familien når du føler deg klar for at h*n skal være det?

Er egentlig spent på hva barnets far og mor mener om den måten du forholder deg til barnet på. Jeg hadde nok kraftig motsatt meg å sende mitt barn til et hjem der stemor opptrer som du beskriver.

[Gjest Gjest]

Jeg har også et stebarn som er et utroskapsbarn, selv om min mann og jeg "bare" var samboere på det tidspunktet. Det som reddet oss og dermed vår familie (fått barn sammen nå) var at jeg lot meg selv få tid til å sørge, rase fra meg, gråte, prate om det og bearbeide det i mitt tempo. Noe som tok tre år fra utroskapen skjedde. Her begynte samværet når barnet var litt over to år og vi behøvde virkelig den tiden.

Min mann så barnet uten at jeg var tilstedet i de to første årene, men det var i så korte intervaller at det knapt kan sies å være samvær. Men barnet ble kjent med han og visste at det var Pappa. Det var nok av de forståsegpåere som mente at samværet burde begynt ved aller første dag og at jeg burde trykke på av-knappen når det gjaldt følelser.

Men i dag har jeg et stebarn som er en bonus for vår familie og som jeg liker og er glad i.Sikkert mye fordi barnet ikke ble påtvunget oss før vi var klare. jeg sier "vi" fordi min mann var langt fra klar til å ha samvær hjemme hos oss slik ståa var på den tiden. jeg har nok vært heldig for stebarnet mitt er et barn som det er umulig å ikke bli glad i. Tillitsfull,kjærlig og veldig søt.

Det er flott å se søskenkontakten mellom våre barn.

Jeg tar nok like stor del i alt som hører med under samvær, bortsett fra henting og levering. jeg presser hele tiden meg selv til å bli bedre kjent med stebarnet. Får noen ganger litt såre følelser og da må jeg bare skyve de bort og fokusere på de positive. Det fungerer.

Men,-jeg har altså fått tre år på meg til å mestre denne utfordringen og vi sa ikke ja til samvær hos oss før jeg var helt sikker på at jeg kunne takle dette.

Ts har, slik jeg forstår det, ikke fått så mye tid på seg og det å presse frem følelser og legge lokk på vonde følelser fordi det blir forventet er ikke det beste utgangspunkt for henne eller barnet.

Oppfordrer som andre sier, at barnefaren går litt stille i dørene og tar ansvaret for samværet, slik at ts selv kan bestemme å involvere seg på gode dager (eller timer) og at hun må få lov til å trekke seg litt unna når sårheten kommer.

Vi er ikke maskiner.....

[Kattugla]

Vet du, jeg tror faktisk hun gjør sitt beste i denne situasjonen, både for å komme over det mannen gjorde, og for å ta inn dette barnet i familien og behandle det som de andre.

Likevel kan hun ha vonde følelser, noe annet ville vært rart.

Og jeg kan skjønne hun reagerer når mannen, som har ansvaret for dette barnet bare overlater det til henne, som om alt var i orden.

Hun vil nok ha lettere for å ta barnet inn i varmen hvis mannen tar ansvaret nå, og lar være å pushe det over på henne. Det kan ta tid før hun er klar for å ha et avslappet forhold til barnet, og i mellomtiden bør far ta det meste ansvaret.

Han må jo nødvendigvis ha kontakt med sin tidligere elskerinne for å avtale alt som har med barnet å gjøre....så hun er ikke på noen måte ute av livet ditt.

Altså må du "rive av plasteret" gang, på gang, på gang.....

Barnet kommer primært for å være sammen med far- og søsken.

Du må få nærme deg i et tempo som er behagelig og narturlig for deg

det er noe annet med et barn man visste mannen hadde, og et som mannen har fått "på si" samtidig med at han hadde kone og barn hjemme.....

Det handler ikke om at "små barn er lette å bli glad i", det handler heller ikke om at stemor skal være slem. Men det må være lov å forstå at stemor i dette tilfellet ikke akkurat jubler over at faren overlater for mye ansvar for barnet til henne. Far burde trå ytterst varsomt og la stemor selv bestemme hvor mye og hvor raskt hun skal involvere seg. barnet fortjener det beste - men det bør far i dette tilfelle stå for.

det er utrolig enkelt å fortelle andre hva de skal og bør føle, når man ikke har vært i nærheten av situasjonen selv....

Ts har, slik jeg forstår det, ikke fått så mye tid på seg og det å presse frem følelser og legge lokk på vonde følelser fordi det blir forventet er ikke det beste utgangspunkt for henne eller barnet.

Oppfordrer som andre sier, at barnefaren går litt stille i dørene og tar ansvaret for samværet, slik at ts selv kan bestemme å involvere seg på gode dager (eller timer) og at hun må få lov til å trekke seg litt unna når sårheten kommer.

Vi er ikke maskiner.....

Jeg er veldig enig i hva som står her ovenfor og det forbauser meg virkelig at det er folk der ute som ikke evner å se hvor vanskelig og sår situasjon dette må være å finne seg i og at det kan ta tid før ting faller på sin riktige plass..

Jeg synes ikke TS fremstår som en slem stemor -slik flere fremstiller det- hun er tross alt en kvinne som er blitt sviktet på det groveste av sin mann og at hun trenger tid til å bearbeide vonde følelser og at hun også trenger at far imens stiller opp ekstra for både henne og barnet for å gjøre det lettere, er noe jeg har full forståelse for.

Det virker også som mange har glemt at dette barnet er ikke det eneste barnet i denne saken og dermed ikke den eneste som det skal tas hensyn til, så ts har full rett til å ta valg utelukkende pga sine egne barn, uten å måtte få servert lavpannede kommentarer som at det eneste rette er å forlate mannen, hvis hun ikke (umiddelbart) klarer å elske/bli glad i/akseptere ungen hans som sin egen..

[Gjest Gjest_monica_*]

At barnet hans skal få ødelegge for dere? Fy faen, så provosert jeg blir!

Du aksepterte hans sidesprang, du tok han inn i varmen igjen, men barnet hans, som er dine barns søster eller bror, vil du ikke ta inn i varmen?

Du har forsåvidt rett i en ting. Du ER urimelig. Og du har helt og klart ikke jobbet deg gjennom dette i det hele tatt, for du lar dine følelser for din manns utroskap gå utover et uskyldig barn.

Det spiller ingen rolle på hvilket tidspunkt din mann lagde dette barnet med en annen dame. Enten det var før eller etter du kom inn i bildet.

Så lenge du er sammen med han er du en av omsorgspersonene i dette barnets liv. Og alle barn fortjener å være omgitt av mennesker som er glad i dem. Ikke mennesker som skyr dem og helst ikke vil være rundt dem i det hele tatt.

Hva slags signaler sender du til både dette barnet og dine biologiske unger, tror du?

Jeg er stemor selv. Til 3 unger.

Og jeg skal love deg at det ikke er lett å elske andres barn.

Det er ikke lett å behandle dem likt med sine barn, kose like mye med dem osv.

Men det MÅ man.

Ingen av våre barn skal være gjester i vårt hus. Ingen skal være annenrangs eller føle seg uønsket av sin stefar eller stemor.

Det ville jeg aldri tillate.

Bare det å omtale et barn som en utorskapsunge?

Nei, skaffe deg psykologhjelp og tøm ut all gruffen din, og aksepter dette barnet som en del av din familie, eller gå fra faren og kvitt deg med "problemet".

Stakkars liten tass!

Men kjære deg, da! Les videre i det neste svaret jeg har skrevet, om hva jeg mente med at "barnet ikke skal få ødelegge for oss"; det har ingenting med hva jeg mener, men hva enkelte av dere lesere som har svart meg mener! Jeg kan godt gjenta det; enkelte av dere, som du visstnok, mener at jeg skal forlate samboeren min pga dette barnet, selv om vi har det bra sammen og våre felles barn har det best ved at vi er sammen. Det virker som mange av dere mener at jeg skal sette stebarnets behov fremfor mine egne barns behov - og der kommer jeg nok aldri til å være enig med dere! Mine egne barn kommer først - uansett!

[la Flaca]

Jeg har også et stebarn som er et utroskapsbarn, selv om min mann og jeg "bare" var samboere på det tidspunktet. Det som reddet oss og dermed vår familie (fått barn sammen nå) var at jeg lot meg selv få tid til å sørge, rase fra meg, gråte, prate om det og bearbeide det i mitt tempo. Noe som tok tre år fra utroskapen skjedde. Her begynte samværet når barnet var litt over to år og vi behøvde virkelig den tiden.

Min mann så barnet uten at jeg var tilstedet i de to første årene, men det var i så korte intervaller at det knapt kan sies å være samvær. Men barnet ble kjent med han og visste at det var Pappa. Det var nok av de forståsegpåere som mente at samværet burde begynt ved aller første dag og at jeg burde trykke på av-knappen når det gjaldt følelser.

Men i dag har jeg et stebarn som er en bonus for vår familie og som jeg liker og er glad i.Sikkert mye fordi barnet ikke ble påtvunget oss før vi var klare. jeg sier "vi" fordi min mann var langt fra klar til å ha samvær hjemme hos oss slik ståa var på den tiden. jeg har nok vært heldig for stebarnet mitt er et barn som det er umulig å ikke bli glad i. Tillitsfull,kjærlig og veldig søt.

Det er flott å se søskenkontakten mellom våre barn.

Jeg tar nok like stor del i alt som hører med under samvær, bortsett fra henting og levering. jeg presser hele tiden meg selv til å bli bedre kjent med stebarnet. Får noen ganger litt såre følelser og da må jeg bare skyve de bort og fokusere på de positive. Det fungerer.

Men,-jeg har altså fått tre år på meg til å mestre denne utfordringen og vi sa ikke ja til samvær hos oss før jeg var helt sikker på at jeg kunne takle dette.

Ts har, slik jeg forstår det, ikke fått så mye tid på seg og det å presse frem følelser og legge lokk på vonde følelser fordi det blir forventet er ikke det beste utgangspunkt for henne eller barnet.

Oppfordrer som andre sier, at barnefaren går litt stille i dørene og tar ansvaret for samværet, slik at ts selv kan bestemme å involvere seg på gode dager (eller timer) og at hun må få lov til å trekke seg litt unna når sårheten kommer.

Vi er ikke maskiner.....

Dette er nok verdt å lese for en del idealister her inne. Godt å se at dere har greid å samarbeide om det som er vanskelig, gjest.

[Gjest Gjest_monica_*]

For meg høres dette ut som en situasjon barnet ikke har godt av å være en del av. Tror du barnet som nå må forholde seg til at h*n er den aktive part vil ta i mot deg når/om du føler deg klar for å bli den aktive part?

Tror du han vil føle seg som en del av familien når du føler deg klar for at h*n skal være det?

Er egentlig spent på hva barnets far og mor mener om den måten du forholder deg til barnet på. Jeg hadde nok kraftig motsatt meg å sende mitt barn til et hjem der stemor opptrer som du beskriver.

så du mener jeg bør tvinge frem følelser som ikke fins der enda? At jeg må være falsk? Det tror jeg faktisk barnet har mer vondt av, enn at vi nærmer oss hverandre på en rolig og ærlig måte.

Det er helt utrolig hvor fordømmende enkelte av dere er! Hva med å komme med gode råd istedet for drepende kritikk? Jeg godtar selvfølgelig kritikk, men da bør den være på sin plass - og ikke uten at dere vet hva dere svarer på og snakker om.

Barnet lider absolutt ingen nød, sånn som jeg ser det. Barnet kommer frivillig og setter seg i fanget mitt, h*n kommer til meg for å leke/få mat/bli løftet opp/bli trøstet o.l., men h*n foretrekker sambo - fordi h*n har kjent pappaen sin lengre enn meg, og våre felles barn! Jeg kan ikke skjønne at jeg må oppføre meg som om h*n er et av mine egne barn, når vi egentlig ikke kjenner hverandre!

[Gjest Gjest_monica_*]

Jeg har også et stebarn som er et utroskapsbarn, selv om min mann og jeg "bare" var samboere på det tidspunktet. Det som reddet oss og dermed vår familie (fått barn sammen nå) var at jeg lot meg selv få tid til å sørge, rase fra meg, gråte, prate om det og bearbeide det i mitt tempo. Noe som tok tre år fra utroskapen skjedde. Her begynte samværet når barnet var litt over to år og vi behøvde virkelig den tiden.

Min mann så barnet uten at jeg var tilstedet i de to første årene, men det var i så korte intervaller at det knapt kan sies å være samvær. Men barnet ble kjent med han og visste at det var Pappa. Det var nok av de forståsegpåere som mente at samværet burde begynt ved aller første dag og at jeg burde trykke på av-knappen når det gjaldt følelser.

Men i dag har jeg et stebarn som er en bonus for vår familie og som jeg liker og er glad i.Sikkert mye fordi barnet ikke ble påtvunget oss før vi var klare. jeg sier "vi" fordi min mann var langt fra klar til å ha samvær hjemme hos oss slik ståa var på den tiden. jeg har nok vært heldig for stebarnet mitt er et barn som det er umulig å ikke bli glad i. Tillitsfull,kjærlig og veldig søt.

Det er flott å se søskenkontakten mellom våre barn.

Jeg tar nok like stor del i alt som hører med under samvær, bortsett fra henting og levering. jeg presser hele tiden meg selv til å bli bedre kjent med stebarnet. Får noen ganger litt såre følelser og da må jeg bare skyve de bort og fokusere på de positive. Det fungerer.

Men,-jeg har altså fått tre år på meg til å mestre denne utfordringen og vi sa ikke ja til samvær hos oss før jeg var helt sikker på at jeg kunne takle dette.

Ts har, slik jeg forstår det, ikke fått så mye tid på seg og det å presse frem følelser og legge lokk på vonde følelser fordi det blir forventet er ikke det beste utgangspunkt for henne eller barnet.

Oppfordrer som andre sier, at barnefaren går litt stille i dørene og tar ansvaret for samværet, slik at ts selv kan bestemme å involvere seg på gode dager (eller timer) og at hun må få lov til å trekke seg litt unna når sårheten kommer.

Vi er ikke maskiner.....

Håper jeg blir like heldig som deg, da Jeg har hatt en viss "modningstid", jeg også, mens sambo hadde korte samvær med barnet alene. Men så har det vært en del styr med bio-mor, som plutselig nektet samvær da det ble snakk om at barnet skulle hjem til oss under samvær, uten at hun skulle være med, så det har blitt en del advokat-regninger underveis. Nå har imidlertid en samværs-avtale blitt underskrevet, og ting går forsåvidt greit, selv om bio-mor oppfører seg vanskelig til tider, og mener hun "eier" barnet. Det er vanskelig å få følelser for barnet, syns jeg, når bio-mor skal styre det meste, og ha kontroll over alt som angår barnet. Jeg mener likevel jeg gjør mitt beste, ut fra forholdene

[Gjest Mayamor]

Jeg gjentar bare at jeg mener ts bør få ros for sine valg. Hun har jobbet med forholdet til mannen som har vært utro. Hun prioriterer at barna skal få vokse opp med mor OG far sammen til tross for fars sidesparang. Hun avviser ikke at barnet er der på samvær. Hun har støttet sin mann i advokatutgifter for hans rett til samvær med barnet sitt. Hun stiller opp for barnet og verdsetter det, men innrømmet at dette er vondt for henne. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan kritisere henne. Lykke til ts.