Steforelder - hvor mye ansvar?

[gjest*ts*]

Forøvrig er det lett å unnga mor, Ola og Kari situasjonar dei helgene vil eg tru. Det ts snakka om her er far som kviler på sofaen og forventar at ho skal ta seg av ungen. Og det kan han berre ikkje. Det er hans unge, hans ansvar.

[Gjest Piper]

Forøvrig er det lett å unnga mor, Ola og Kari situasjonar dei helgene vil eg tru. Det ts snakka om her er far som kviler på sofaen og forventar at ho skal ta seg av ungen. Og det kan han berre ikkje. Det er hans unge, hans ansvar.

Er så glad min mann ikke tenker slik som dette, men at han tenker at mine barn er "våre" barn fordi vi har valgt å bo sammen.

Jeg forstår at TS er i en spesiell situasjon, men klarer hun ikke å akseptere dette barnet bør hun avslutte forholdet med far til barnet også. Hun kan ikke beholde mannen uten å ta del i barnet, for er det noen som er helt uskyldig id ette så er det barnet. Ønsker hun å straffe mannen får hun gjøre det, men da uten at hun straffer barnet.

Og tiden får hun bruke når barnet ikke er der, for når barnet er der bør hun behandle barnet på lik linje som hun behandler de andre barna.

[Rosalie]

Då er vi ueinige. Så enkelt er det. Eg meinar at vaksne og er menneske. Og det må dei få lov til. Beklager...

Naturligvis, men voksne må også ta ansvar for handlingene sine, og her må stemor faktisk ta konsekvensene for at hun har tatt tilbake en utro tulling.

Forøvrig er det lett å unnga mor, Ola og Kari situasjonar dei helgene vil eg tru. Det ts snakka om her er far som kviler på sofaen og forventar at ho skal ta seg av ungen. Og det kan han berre ikkje. Det er hans unge, hans ansvar.

Vi snakker minimum annenhver helg og en kveld i uka her. Og ingen av oss vet hva far jobber med, og hvorfor han må en tur på jobb når barnet er hos de. Sove på sofaen er unødvendig, ja, men igjen - vi vet ikke noe om fars arbeidssituasjon, og det dersom det er mer enn "bare trøtt" som gjør det, f.eks. en lur før ny vakt, må han jo kunne ta det selv med løsungen til stede.

Ellers mener jeg at mor her må opptre som voksen og skyve følelsene sine unna når løsungen er der (ja, jeg kaller han slike ting med vilje, da det antagelig er slike ting stemor kaller ungen inni seg). Han bør bli best mulig kjent med søskenene sine, noe han blir kun på en måte, nemlig å bli behandlet på lik linje med de når han er hos TS og faren sin. Denne gutten har krav på samvær med familien sin, og TS må dermed være med å tilrettelegge dette i størst mulig grad. Vondt, skjønner jeg. Men slik er hverdagen når man er voksen.

[Nabodama]

Naturligvis, men voksne må også ta ansvar for handlingene sine, og her må stemor faktisk ta konsekvensene for at hun har tatt tilbake en utro tulling.

Vi snakker minimum annenhver helg og en kveld i uka her. Og ingen av oss vet hva far jobber med, og hvorfor han må en tur på jobb når barnet er hos de. Sove på sofaen er unødvendig, ja, men igjen - vi vet ikke noe om fars arbeidssituasjon, og det dersom det er mer enn "bare trøtt" som gjør det, f.eks. en lur før ny vakt, må han jo kunne ta det selv med løsungen til stede.

Ellers mener jeg at mor her må opptre som voksen og skyve følelsene sine unna når løsungen er der (ja, jeg kaller han slike ting med vilje, da det antagelig er slike ting stemor kaller ungen inni seg). Han bør bli best mulig kjent med søskenene sine, noe han blir kun på en måte, nemlig å bli behandlet på lik linje med de når han er hos TS og faren sin. Denne gutten har krav på samvær med familien sin, og TS må dermed være med å tilrettelegge dette i størst mulig grad. Vondt, skjønner jeg. Men slik er hverdagen når man er voksen.

Vet du, jeg tror faktisk hun gjør sitt beste i denne situasjonen, både for å komme over det mannen gjorde, og for å ta inn dette barnet i familien og behandle det som de andre.

Likevel kan hun ha vonde følelser, noe annet ville vært rart.

Og jeg kan skjønne hun reagerer når mannen, som har ansvaret for dette barnet bare overlater det til henne, som om alt var i orden.

Hun vil nok ha lettere for å ta barnet inn i varmen hvis mannen tar ansvaret nå, og lar være å pushe det over på henne. Det kan ta tid før hun er klar for å ha et avslappet forhold til barnet, og i mellomtiden bør far ta det meste ansvaret.

[Vingedama]

Modig gjort av TS, syntes jeg. Hadde aldri klart det selv. Har mer enn nok trøbbel med nissen som fulgte med på lasset.

[La Guapa]

Vet du, jeg tror faktisk hun gjør sitt beste i denne situasjonen, både for å komme over det mannen gjorde, og for å ta inn dette barnet i familien og behandle det som de andre.

Likevel kan hun ha vonde følelser, noe annet ville vært rart.

Og jeg kan skjønne hun reagerer når mannen, som har ansvaret for dette barnet bare overlater det til henne, som om alt var i orden.

Hun vil nok ha lettere for å ta barnet inn i varmen hvis mannen tar ansvaret nå, og lar være å pushe det over på henne. Det kan ta tid før hun er klar for å ha et avslappet forhold til barnet, og i mellomtiden bør far ta det meste ansvaret.

Godt svart!

Mannen burde ta hovedansvaert og se på det som en bonus når kona hans føler at hun ar klar for å begynne å delta aktivt når han ber henne om det.

Jeg kjenner ikke situasjonen deres godt nok til å mene noe om ham....men jeg vil tro at det er som med min mann og hans datter...han synes det er behagelig at jeg tar meg av det praktiske når hun er her (kjøring osv.) da slipper jo han

For meg er det naturlig at han spør meg om jeg kan kjøre og hente når han selv har annen avtale akkurat da.

Han gjør avtaler om henting uten å konferere med meg om det passer inn i min timeplan å hente, så da må han jo spørre!

Har sagt i fra at skal han ha hjelp må jeg involveres - ikke bare når det passer ham.

Du viser et utrolig mot og en utrolig viljestyrke.

Jeg beundrer deg grenseløst for det du gjør.

Det er helt fantastisk at du klarer å fortsette i ekteskapet ditt og i tillegg ha barnet som var et resultat av utroskap i hjemmet ditt.

Du får vel høre en million ganger her inne at du må sette barnet først , være voksen og tåle steken.....men jeg må si at jeg tror ikke mange , men hånden på hjertet hadde klart å legge alt til side i samværshelgene.

Han må jo nødvendigvis ha kontakt med sin tidligere elskerinne for å avtale alt som har med barnet å gjøre....så hun er ikke på noen måte ute av livet ditt.

Altså må du "rive av plasteret" gang, på gang, på gang.....

DU ER TØFF!!!!!!!

Konklusjonen min:

Ikke la ham skyve ansvaret over på deg og leve i den villfarelsen at du har glemt alt og at du ser på barnet som ditt eget......

Fortell ham hva du føler før det ødelegger mellom dere og barnet evnt. merker at du sliter.

Barnet kommer primært for å være sammen med far- og søsken.

Du må få nærme deg i et tempo som er behagelig og narturlig for deg

Lykke til og en klem

La Guapa

[Gjest nextlife]

Ja, du har vært tøff som tydeligvis har tilgitt og tatt tilbake mannen etter utroskap, men du har da også godtatt å forholde deg til barnet han har fått. Ettersom du og mannen er de som er voksen er det deres ansvar å få barnet til å føle seg trygg og elsket. Synes faktisk ikke det er noen forskjell på stebarn og utroskapsbarn i så måte. Hvis dette barnet skal være jevnlig hos dere, og være nødt til å oppleve avvisning og avstandstakelse fra deg vil dette barnet få en tøffere emosjonell ballast enn barn burde ha.

Mitt råd til deg er å behandle barnet likt med dine barne i hverdagssituasjoner, dette inkluderer også å ta vare på det hvis mannen er ute/sover o.l.

[Nabodama]

Ja, du har vært tøff som tydeligvis har tilgitt og tatt tilbake mannen etter utroskap, men du har da også godtatt å forholde deg til barnet han har fått. Ettersom du og mannen er de som er voksen er det deres ansvar å få barnet til å føle seg trygg og elsket. Synes faktisk ikke det er noen forskjell på stebarn og utroskapsbarn i så måte. Hvis dette barnet skal være jevnlig hos dere, og være nødt til å oppleve avvisning og avstandstakelse fra deg vil dette barnet få en tøffere emosjonell ballast enn barn burde ha.

Mitt råd til deg er å behandle barnet likt med dine barne i hverdagssituasjoner, dette inkluderer også å ta vare på det hvis mannen er ute/sover o.l.

Jada, hun har tatt mannen tilbake og godtatt å forholde seg til barnet. Det viser hun jo ved at han har samvær i deres felles hjem.

Men hun er ingen maskin med av-knapp for følelser. Ting tar tid!

Det jeg oppfatter er at hun ønsker mannen mer på banen her, kanskje fordi hun ikke vil bli tatt for gitt i denne sammenhengen. Hun har måttet finne seg i mye, og hun har godtatt og tilgitt, men da må da mannen kunne ta ansvar og vise forståelse for hennes situasjon. Det er det jeg tror hun savner.

[Gjest Gjest_monica_*]

Hjelpe meg, så hissige mange var her da! Helt greit å ha forskjellige meninger om dette, for all del, men her er jo ting tatt helt av! Jeg har da aldri sagt noe som helst om at jeg avviser barnet; kommer barnet til meg og vil sitte på fanget, så er det helt greit. Jeg kan leke sammen med barnet, gi barnet mat, ny bleie eller hva annet som måtte behøves. Jeg har aldri snakket stygt om hverken barnet eller moren, i nærheten av dette barnet eller mine egne barn. At jeg blåser ut frustrasjon andre steder, føler jeg at jeg må få lov til innimellom, uten at jeg skal ha dårlig samvittighet for det. At jeg ikke har gått fra samboeren min, er kanskje utenkelig for mange av dere, men jeg har alltid, og kommer alltid til å sette mine egne barn foran alt annet - og sånn som jeg ser det nå, så har ungene mine det best når jeg og sambo fremdeles er sammen, og bor sammen. At jeg skal avslutte forholdet til sambo pga stebarnet, vil for meg bli helt feil, da dette vil gjøre mine barn veldig vondt! Jeg er fremdeles glad i sambo, selv om tillitten ikke er den samme. Vi trives godt sammen, selv om vi har tunge stunder innimellom.

At jeg ikke klarer å føle like stort ansvar overfor stebarnet som jeg gjør overfor mine egne, og at jeg ikke klarer å få følelser for dette barnet - det gjør meg selvfølgelig vondt! Jeg vil jo at vi skal få dette til å fungere! Jeg er ikke "ute etter" stebarnet på noen som helst måte! Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal "legge lista" i forhold til barnet....

[Gjest Gjest]

Når ungen er en utroskapsunge, skjønner jeg meget godt at stemor har problemer i forholdet til denne ungen. Å se og være med denne ungen vil nok alltid minne henne om et stort svik, og det tror jeg kan være tøft. Tror likevel det vil gå seg til etterhvert, men mannen bør ha tolmodighet overfor deg!! Han har like mye ansvar for å få forholdet til å fungere som det du har! Men uten at du snakker med han om det, så er det ikke sikkert at han ser hvor vanskelig du har det.

Er selv stemor, og vil bare kort si litt om hva jeg mener om min rolle:

Barnet er fortsatt lite, 3 år. Jeg har ingen barn fra før av, og vi har ingen felles barn - ennå. Men når den tid kommer, blir det galt om våre felles barn skal få en annen oppdragelse enn det storebror har fått. Det skal ikke være forskjellsbehandling mellom hans og våre barn. Siden jeg kom inn i dette barnets liv relaivt tidlig, så har jeg hele tiden deltatt aktivt i barneoppdragelsen når barnet er hos far. Vi har hele tiden snakket om hva vi ville gjort for et felles barn, og så gjort det samme for hans barn. Men siden jeg har såpass stor innflytelse på oppdragelsen til ungen og avgjørelser rundt han, forventer også samboer at jeg behandler han som min egen sønn på andre områder også. Er samboer sliten, så forventer han at jeg ser etter guttungen så han får vile. Det samme om han jobber eller skal i et møte. Men dette betyr ikke at hans behov går fremfor mine. Når han er her har vi et felles ansvar for han, er vi begge slitne har ikke jeg mer krav til å slappe av fordi det er hans sønn, men heller ikke omvendt. Da kommer vi sammen frem til en løsning som begge er enige i.

For meg er dette det ideelle når det er et stebarn inne i bildet.

[Gjest Mayamor]

All honnør til TS. Veldig enig med Nabodama og La Guapa.

[la Flaca]

Nei, det syns jeg faktisk ikke. Så fremt deres egne unger er hjemme samtidig som de har "utroskapsungen", så vil det være helt naturlig at han blir tatt vare på av stemor på lik linje med "de ekte" ungene. Eller mener du at det skal være "Ola og Kari skal ut sammen med mamma. Men du får ikke være med, Lars, du får være her inne med faren din. For jeg er ikke mora di"... Når det er barn inne i bildet på denne måten, finnes det faktisk ikke tid. Man må bare stupe rett i det. For barnets skyld.

For det første mener jeg at vanlig høflighet bør gjelde om man så er biologisk forelder eller steforelder. Mannen min legger seg ikke en time på sofaen for å sove uten at vi har snakket om det først, det ville aldri jeg funnet på heller. Vi er da sammen om ansvaret for ungene, skulle bare mangle?! Jeg er både biomamma og stemor, og de samme reglene gjelder for alle.

Men hadde jeg hatt et sidesprang som mannen min hadde tilgitt, og som hadde resultert i et barn, ja da hadde jeg gått rimelig stille i dørene. Det vil si at jeg hadde latt han involvere seg akkurat så mye som han var komfortabel med akkurat da, og håpet at han ville innfinne seg med situasjonen med årene. Store ord og prinsipper blir liksom innmari lite verdt når det er følelser inne i bildet, noe som det åpenbart er her.

[gjest*ts*]

Vil berre sei meg veldig eining med La Flaca, Nabodama og La Guapa. Godt å sjå...

[Gjest nextlife]

nå er ikke dette stebarnet et barn som sambo hadde fra før jeg traff han, men et utroskapsbarn. Det kan nok være derfor jeg er så forferdelig usikker i forhold til dette med ansvar, da jeg ikke klarer å "få følelser" for dette barnet. Jeg har rett og slett ikke lyst til å ha noe særlig ansvar i forhold til dette barnet, selv om jeg vet det ikke er barnets feil at det kom til verden. Jeg og sambo har to barn sammen fra før, som betyr alt i verden for meg.

Du må gjerne kalle meg hissige, men i det overstående innlegget utrykker du klart at du ikke klarer å få følelser for barnet,-og ikke er interessert i noe særlig ansvar for det. Min erfaring med barn er at de fager opp stemninger og følelser fra de er temmelig små, og jeg mener at barnet vil merke hva du føler,-og jeg tror ikke det er en bra følelse for barnet, og jeg synes at man som voksen har et klart ansvar med å få barn til å føle seg elsket, og ha tilhøriget i den familien de er kommet inn i.

[gjest*ts*]

Kan du få følelsa for nåken på kommando? Ho seier jo at ho tar ansvar, bytte bleier og tar vare på, korleis skal ho klare å tvinge seg til å føle noko for dette barnet på kommando, når det tydelegvis er såpass kort sidan at barnet framleis treng bleier? Tykkjer de stiller enorme krav her, eg hadde vel knapt klart å gjere så mykje som ts ein gong... Og ho gjer jo det ho gjer for to andre barn. Skal ho gjere livet vanskelegare for dei pga dette barnet? Og kva vil dei tenke om halvsøskenet om dei finn ut at det var pga det mor gjekk? Det er mannen som har laga ein umuleg situasjon her, ts viser ein enorm styrke med å takle det som ho gjer. All honør til deg!

Endret 25. mars 2008 av gjest*ts*

[Gjest nextlife]

Kan du få følelsa på kommando?

Hvis det er meg du sikter til, så vet jeg ærlig talt ikke, har aldri prøvd. Nå er jo små barn utrolig lette å bli glad i, da.

Jeg ville i alle fall vist barnet at det var på lik linje med resten av familien,- og ikke en som bare pappaen skulle ta seg av når h*n var i familien.

[Gjest Gjest]

Stebarn/ utroskapsbarn osv. Er du sammen med noen som har barn bør du vel ta annsvar som om barnet er ditt eget. Det er ikke dermed sagt at mannen din kan gjøre som han lyster, kanskje du også har rett når du sier at han må ta størst annsvar for barnet når det er hos dere. Det er hans barn, men om du har tenkt å bli i livet deres kan du vel like gjerne begynne å tenke på det som ditt også.

Det er også slik at det kan drøye en stund for "ekte" foreldre å få følelser for barna, det kommer nok skal du se.

[Nabodama]

Hvis det er meg du sikter til, så vet jeg ærlig talt ikke, har aldri prøvd. Nå er jo små barn utrolig lette å bli glad i, da.

Jeg ville i alle fall vist barnet at det var på lik linje med resten av familien,- og ikke en som bare pappaen skulle ta seg av når h*n var i familien.

Akkurat det gjelder ikke alltid.

[Gjest imli]

Jeg synes det er naturlig her at faren tar det meste av ansvaret. Det betyr ikke at TS feks skal ta med seg sine barn til byen, og la utroskapsungen bli igjen hjemme, fordi "jeg er ikke mora di". Det er ikke det det er snakk om. Men jeg synes far bør være litt ydmyk her, og ikke ta det som en selvfølge at TS stiller opp for hans unge hele tida. Selv om ungene bør behandles likt når de er sammen, er det jo ikke like lett alltid. Lurer på om det finnes menn som ville tatt kona/samboeren tilbake etter at hun hadde vært utro og fått unge med en annen... Huff. Kjip situasjon for TS, jeg hadde aldri orka å hatt en utroskapsunge hjemme. Ungen kan ikke noe for måten han kom til verden på, men steforeldre er vel bare mennesker de også? Enig i at mange krever mye av steforeldre her. De skal stille opp på alt for stebarnet, men ikke ha en dritt å si når det gjelder oppdragelsen.... Ja, ja.

[Gjest nextlife]

Synes dere virkelig at det er greit å behandle såkalte utroskapsunger (fysj for et ord) mer distansert enn stebarn og egne barn?