Problemer med tenåringsgutt!

[Gjest Gjest]

Jeg støtter de som mener at klokken 12 var i tidligste laget. Greit nok at man skal ha litt kontroll på ungdommen, men det får da være grenser.

[Gjest jamma]

Jeg støtter de som mener at klokken 12 var i tidligste laget. Greit nok at man skal ha litt kontroll på ungdommen, men det får da være grenser.

Og da sier jeg som Piper, at da må han jammen oppføre seg også for å få det godet å kunne være ute lenger.

[Gjest Piper]

Dette høres fryktelig rart ut. Jeg var vel 15 år når jeg begynte på videregående, og jeg hadde virkelig ikke innetid etter jeg begynte på videregående. Kan ikke huske noen andre hadde det heller. I 15 årsalderen synes jeg det er greit å si siste bussen hjem eller 2-3 tida, ungdommene trenger ikke å reke gatelangs, men å være hjemme hos hverandre ser jeg virkelig ikke noe galt i. Kommer selvsagt veldig ann på hvor man bor, men jeg ville aldri bosatt meg på spesiellt utsatte steder hvis jeg selv hadde barn (ikke uten barn heller). Har dere leggetid på 15 åringer også eller?

Hva du synes er greit er for meg revnende likegyldig, for jeg syns ikke det er greit at min 15 åring er ute til kl. 02 på natten. Han har leggetid i ukedagene, men kan sitte oppe på helgene. Velger han å sitte oppe til kl. 05 er det hans valg, men han får ikke sove lengre enn til kl. 12-13.

Og jeg forstår fortsatt ikke vhorfor en 15 åring må være på besøk til kl. 02 på natten, for da kan de vel heller besøke hverandre tidligere på dagen. Komme seg opp på morningen, og få litt mer ut av dagen.

[Rosalie]

Og der jeg kommer fra, var - og er - det helt vanlig med innetid fram til godt uti videregående. Innetid blir så gradvis byttet ut med meldeplikt, fram til man flytter ut fra redet. Innetidene settes bl.a. etter om ungdommen er til å stole på, og man gjør seg fortjent til senere utetider. Bryter man fastsatte tider gang på gang, derimot, så strammes det inn. Og f.eks. lommepenger og kontantkort forsvinner som dugg for solen.

[Gjest Gjest]

Og jeg forstår fortsatt ikke vhorfor en 15 åring må være på besøk til kl. 02 på natten, for da kan de vel heller besøke hverandre tidligere på dagen. Komme seg opp på morningen, og få litt mer ut av dagen.

Det er jo koselig å være sammen med vennene sine utover nattetimene, da. Jeg har utrolig mange gode ungdomsminner fra sene kvelder med venninner. Det er noe eget med å være sammen sent - en egen stemning.

[Karmela]

Hva du synes er greit er for meg revnende likegyldig

Oi så sinna

[Gjest Piper]

Oi så sinna

Er jeg sint, bare fordi jeg sier at det er revnende likegyldig hva h*n syntes var greit? Er en litt kraftig måte å si det på, men vil virkelig ikke si at jeg var sinna da jeg skrev det.

[Gjest Gjest_attenåring]

Hei

Nå trenger vi desperate råd og tips her.

Samboeren min har en sønn på 15 år, som har blitt tenåring og det som medfølger på 1-2-3. Det har skjedd så brått at vi alle har blitt tatt på senga. Det som før var en uskyldig liten pappagutt har nå blitt helt forandret. Han er her annenhver helg, og får lov å gå ut på fredagskveldene, med beskjed om å være hjemme klokka 12, men han kommer ofte ikke før i 1 tiden, uten å ha gitt noen som helst beskjed om at han er for sein eller hvor han er. Nå har det toppa seg. Han har fått seg kjæreste som bor i Oslo (de bor utenfor Oslo), og han stikker av å besøker henne uten å gi beskjed til noen hvor han er. Han nekter å høre på hverken mor eller far, og lager sine egne regler. Vi vet rett og slett ikke lengre hva vi skal si eller gjøre, som får han til å forstå alvoret i situasjonen. Han svarer mor på en så frekk måte, at hun ringer min samboer og gråter i telefonen fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre lengre.

Er det noen som kan hjelpe oss?

Gutten er forelska ser du vel. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har vært hos kjæresten og glemt tiden. Eller alle de gangene jeg bare måtte se kjæresten min.

Men uansett, når man er rundt fjorten-femten så kommer man i en veldig vanskelig fase. Gutten trenger et stabilt hjem med foreldre som han kan prate med. Er de interessert i hva han holder på med? Snakker de åpent sammen? Vet de hva som foregår i guttens liv?

Ikke nekt ham å gjøre ting, det kommer trolig bare til å få han til å sperre seg inne og ikke gå til foreldrene dersom det skulle være noe. En skal ikke føle at en er i fengsel hjemme, vel?

Tilby å hente ham da og da, så vet dere hvor han er og når han kommer hjem. Fortell gutten at dere blir bekymra når dere ikke vet hvor han er, og at dere vil at han skal ha det best mulig.

Når man kommer i denne krisen er det lett for å havne feil plass. Jeg husker at jeg ikke fortalte mine foreldre hvor jeg var, når jeg var på besøk hos min 27 år gamle kompis når jeg var 14. Når han til slutt ble så selvdestruktiv og gjorde meg deprimert, kuttet jeg det ut. Og da stod mine foreldre og ventet på meg.

Støtt den stakkars gutten.

[Ambriel]

Oi her hadde det kommet mange svar siden sist.

12 synes jeg ikke er i tidligste laget (vi har også sagt klokka 1 i enkelte helger), hvertfall når han ikke klarer å holde den tiden engang! Han er sammen med en kamerat som får han med på mye rart, og de er ikke hjemme hos hverandre klokken 12, de er nede i byen sammen med allslags ulumskheter (oslo). Han er forsinket hver eneste gang, uten å sende melding å skrive: Beklager pappa, bussen gikk rett foran øynene mine, men jeg tar neste, den går xx.xx, og jeg er hjemme rundt xx.xx. Da hadde saken stillt seg veldig annerledes, og vi hadde følt at han var ansvarsfull og sa ifra.

Samboer har også tilbudt seg å hente han, men det vil han ikke. Da kunne han jo vært der en halvtime lengre, men når han ikke vil så kan vi ikke tvinge han. Den gangen kom han hjem 1 time for sent, uten å i oss noen som helst beskjed.

Han har vært slik som dette siden før han traff kjæresten sin. Han dropper fotballtrening, gidder ikke si ifra hvor han er, lyver om hvor han er osv.. Han har fått lov av mora si og besøke kjæresten, men når han ikke gidder å komme hjem tid rett tid, da blir vi bekymra.

Jeg forstår at han er 15 år og begynner å bli voksen, men det er måten dette skjer på. Han nekter rett og slett og høre på oss. Vi prøver å møte han på midten, men noen ganger må man rett og slett være strenge foreldre og sette foten ned! Samboer er bekymret, fordi han ser likhetstegn i oppførselen til sønnen, fra når han var på den alderen, og da begynte han å stjele.

[Cienna]

Hvem er denne kjæresten? Jeg ville kontaktet foreldrene hennes og tatt en prat. Hvem er de? Dere må bli enige om grensesettingene for hvor mye de skal få være sammen. Om han stikker av og ikke gir beskjed, så er jeg helt enig om konsekvenser angående å fjerne goder fra barnet. Uten penger kommer han ikke langt. Og bryter han tilliten deres så fortjener han heller ikke å gå ut verken i helger eller på kvelder.Så mor, far, stemor og evt barnets kjæreste sine foreldre bær ta en god prat sammen.

[Ambriel]

Problemet er at gutten jobber og tjener egne penger, så han har muligheten til å ta bussen til Oslo for å besøke kjæresten hvis han vil det.

Samboer hadde en lang prat med han, og han lovet at han skulle skjerpe seg (dette gjorde han forrige helg). Dagen etter praten, når han har blitt henta av mora, så sier han at han skal ut å treffe noen kamerater der de bor. Når mor skal hente han på avtalt sted til avtalt tid dukker han ikke opp. Når mor ringer så forteller han henne at han nekter å komme. Mor ringer til far, som ringer til gutten for å tvinge ut av han hvor han er, men han nekter å si noe. Tilslutt får vi ut av han at han er i Oslo hos kjæresten. Så det vi sier til han går inn det ene øret, og ut det andre rett etterpå. Gutten styres av hormoner, og da er det veldig vanskelig for oss å vite hva vi skal si eller gjøre.

Greit nok at man ikke er enige i de reglene som foreldrene setter, men da kan man ta det opp med dem der og da, og gjøre seg fortjent til lengre utetider ved at man holder tida, og ikke finner på noe tull.. Enn å sette himmel og jord i bevegelse ved å "stikke av".

[Gjest Gjest]

Tenkte jeg det ikke, det er kjærligheten som gjør at han oppfører seg sånn. Jeg ønsker dere oppriktig lykke til, men det er sterke krefter vi har med å gjøre her, så jeg vet ikke helt hva riktig strategi er. Historien viser vel at det er vanskelig å temme slikt uansett hva man gjør...

Hva sier han når dere forteller at dere blir redde for ham? Jeg tipper at fra hans synsvinkel er dere ute etter å ødelegge for ham. Han ser ikke omsorgsfulle foreldre, han ser noen som prøver å komme i mellom ham og det eneste som betyr noe for ham - kjæresten.

[Ambriel]

Han har bare vært sammen med denne jenta i noen få uker (men det er vel en god del lengre enn de fleste forhold i den alderen )

Når vi forteller han at grunnen til at vi begynner å bli strengere er at vi er bekymret, og ikke vil at han roter seg bort i noe han ikke skal rote seg bort i, får vi bare beskjed om at han er 16 år (fyller til sommeren, så ikke helt der enda) og mener han kan bestemme det meste selv.

[Gjest Gjest]

At de har vært sammen såpass kort tid er vel bare en større grunn til at følelsene er så sterke. De er jo midt i forelskelsesfasen!

Jeg ser at du ler litt av forelskelsen hans (ikke misforstå, du mener sikkert ikke noe vondt med det), men du må huske på at for ham er verden helt annerledes enn for deg. Du ser på dette som en søt ungdomsforelskelse som snart svinner hen, men han har ikke samme referanseramme og for ham er dette det eneste han vet om! Akkurat nå er dette selve livet for ham, og følelsene er utrolig intense i den alderen.

Jeg skriver ikke dette for å forsvare oppførselen hans, men i alle slike situasjoner tror jeg det kan være en fordel å prøve å sette seg inn i motpartens situasjon. Hvorfor gjør han som han gjør?

Han blir sannsynligvis provosert av at dere ser på ham som et barn. Du må komme hjem da og da, og si ifra hvor du skal, for du klarer ikke å ta vare på deg selv. Det er jo fornuftig det dere gjør, men muligens kan dere pakke det inn på en måte som gjør det litt mer spiselig for ham? Hans høyeste ønske er å bli behandlet som en voksen, og det betyr at han bare kommer til å oppføre seg verre hvis han opplever at dere ser litt ned på ham.

Gi ham noe - hva som helst - så han kan komme ut fra situasjonen med æren i behold, spesielt overfor kjæresten sin.

[Gjest Gjest]

TS, stemmer det at du er født i 1988, som det står i profilen din? Da kan jeg forsåvidt skjønne at han ikke er så interessert i å bli fortalt hva han skal gjøre av deg. Du er jo bare noen år eldre enn ham...

[Ambriel]

TS, stemmer det at du er født i 1988, som det står i profilen din? Da kan jeg forsåvidt skjønne at han ikke er så interessert i å bli fortalt hva han skal gjøre av deg. Du er jo bare noen år eldre enn ham...

Ja, jeg er født i 88, dvs jeg blir 20 i år.

Her er det samboer som står for snakkingen. Jeg står mer på sidelinja, og snakker og sier ifra hvis jeg har noe å si. Jeg sier hva jeg mener til min samboer, og han tar det opp med sønnen

[Ambriel]

Jeg ser at du ler litt av forelskelsen hans (ikke misforstå, du mener sikkert ikke noe vondt med det)

Må bare kommentere at jeg ikke lo av forelskelsen hans, tenkte mer på at den alderen han er i nå så bytter man jo kjæreste oftere enn man skifter truse (derfor smileyen). Så det å faktisk ha vært sammen i noen uker er jo ganske mye lengre enn de fleste andre forhold (i den alderen)

[Gjest Piper]

Han har bare vært sammen med denne jenta i noen få uker (men det er vel en god del lengre enn de fleste forhold i den alderen )

Når vi forteller han at grunnen til at vi begynner å bli strengere er at vi er bekymret, og ikke vil at han roter seg bort i noe han ikke skal rote seg bort i, får vi bare beskjed om at han er 16 år (fyller til sommeren, så ikke helt der enda) og mener han kan bestemme det meste selv.

Og til det hadde jeg sagt at det er der du tar feil gutten min, for du bestemmer ikke det meste før du er 18. Vi som foreldre lar deg få lov til å bestemme ulike ting før du er 18, men så lenge du bryter reglene strammer vi inn på enda mer. Og så enkelt er det faktisk.

Du er vanskelig, vi er vanskelig. Gjør du som du skal, er det også lettere å få igjennom ting du har lyst til.

[Gjest Piper]

At de har vært sammen såpass kort tid er vel bare en større grunn til at følelsene er så sterke. De er jo midt i forelskelsesfasen!

Jeg ser at du ler litt av forelskelsen hans (ikke misforstå, du mener sikkert ikke noe vondt med det), men du må huske på at for ham er verden helt annerledes enn for deg. Du ser på dette som en søt ungdomsforelskelse som snart svinner hen, men han har ikke samme referanseramme og for ham er dette det eneste han vet om! Akkurat nå er dette selve livet for ham, og følelsene er utrolig intense i den alderen.

Jeg skriver ikke dette for å forsvare oppførselen hans, men i alle slike situasjoner tror jeg det kan være en fordel å prøve å sette seg inn i motpartens situasjon. Hvorfor gjør han som han gjør?

Han blir sannsynligvis provosert av at dere ser på ham som et barn. Du må komme hjem da og da, og si ifra hvor du skal, for du klarer ikke å ta vare på deg selv. Det er jo fornuftig det dere gjør, men muligens kan dere pakke det inn på en måte som gjør det litt mer spiselig for ham? Hans høyeste ønske er å bli behandlet som en voksen, og det betyr at han bare kommer til å oppføre seg verre hvis han opplever at dere ser litt ned på ham.

Gi ham noe - hva som helst - så han kan komme ut fra situasjonen med æren i behold, spesielt overfor kjæresten sin.

Og det er der jeg hadde sagt, ønsker du å bli behandlet som en voksen da får du også prøve å oppføre deg som en. Det vil si at man gir beskjed hvor man går, og man kommer hjem når man skal.

Og hvorfor i all verden skal man gi noe til en som ikke holder reglene? Forstår ikke dette belønningsgreien til en som ikke har gjort seg fortjent til det.

Og hva er det du snakker om "æren i behold"? Er det slik at det er forferdelig for han å ha en innetid, bare fordi han har kjæreste? Men vil gjerne høre hva du har for forslag på det.

[Gjest Cath.]

Hva med å gjøre en avtale der han får være lengre ute om han forteller dere hvor han er, men at innetiden er kl. 00.00 om han ikke informerer?

Jeg hadde kjæreste som det var utrolig viktig å bruke tid med da jeg var 15, han var 19, men jeg hadde likevel bestemte innetider. Lørdag fikk jeg være ute til 1.30. Det føltes urettferdig akkurat da, at jeg ikke fikk bestemme selv, men når jeg ser hvordan enkelte jevnaldrende veninner som da sprang fritt ute om natta, har endt opp/opplevde så ser jeg at det var verd det.

(Nå skal det sies at det hendte at snek meg ut av vinduet om natten, men det var bare i helt spesielle tilfeller)

Selv har jeg en sønn på 15, han har også bestemte innetider og jeg har praktisert at han må være inne kl. 00.00 i helgene, dersom det ikke foregår noe helt spesielt som LAN eller lignende. Vi bor i tillegg på et lite sted, som man skulle tro var "sikrere" enn på større steder. Han har hatt perioder på noen dager i strekk, der han bevisst har kommet alt for sent inn, men hver gang jeg tror at jeg har begynt å "miste grepet" bedrer det seg.

Nå skal det sies at min sønn har ADHD (uten hyperaktivitet) og at jeg av den grunn er ganske påpasselig med enkelte ting, så det ikke sklir ut. Dessuten vil jeg gjerne legge meg om natta, jeg har nemlig problemer med å sove før han kommer inn.

Ellers er jeg for å inndra privilegier ved kraftige regelbrudd, men for at dette skal funke, må dere være ekstra koselige når han holder dem. Det har funket for oss, jeg har inndratt datamaskiner, gitt trekk i lommepenger som betaling/ avgift for at jeg har vært nødt til å dra ut og lete etter ham og/eller mistet 3 timers søvn.

Frekk oppførsel har jeg taklet på forskjellig måte alt ettersom jeg har oppfattet situasjonen; det viktigste er å ikke bli vippet av pinnen, jeg ignorerer den dersom jeg anser at han er ute etter å provosere meg, kun for å provosere, Dersom jeg synes han er respektløs kan det tenkes at jeg gir beskjed om at jeg ikke vil bli snakket til på den måten. Gnåling og masing funker ihvertfall som oftes mot sin hensikt. Jeg/vi er egentlig ikke særlig plaget med frekk oppførsel fra den kanten, men likevel gir jeg beskjed, fordi jeg frykter at det kan bli en vane dersom jeg ikke gjør det.

Forsåvidt har jeg jobbet en del med en gjeng 16-17 år gamle gutter, på min gamle arbeidsplass. De var mindre frekke med, og hørte bedre etter meg enn de gjorde med lærerne sine, jeg går ut fra at det er fordi jeg gir kontrabeskjeder og ikke "gnåler". Jeg haaater sutring og gnåling selv, og blir i en alder på rundt 35 fortsatt utrolig trassig dersom folk maser og sutrer på meg. Jeg foretrekker kontrabeskjeder, jeg også! Dessuten passer jeg på å være et sånt menneske som jeg ville brukt tid med (les, interessert, hyggelig og laidback), når jeg ikke har for et øyeblikk har intatt rollen som husets "sersjant" eller sier i fra at jeg vil ha ro til å jobbe, lese osv.

På den andre siden, så er dette en tenåring og man kan ikke forlange at han skal bli fullstendig dressert, at de er så strie i den alderen er fordi de er i ferd med å bli selvstendige.. det ville vært mer unormalt og betenkelig om han oppførte seg som om han var dressert. Likevel må han ta hensyn til de han bor sammen med og følge regler, eventuelt kan dere jo ta en prat for å høre hva slags regler han vil ha og komme frem til et kompromiss.

Dette var bare mine tips, de funker i 90% av tilfellene med mine barn og det er egentlig en "feilmargin" vi kan leve med.., de er som sagt ikke hverken dresserte aper eller trekkoppdyr.