Problemer med tenåringsgutt!

[Gjest Gjest]

Ambriel: Du er jo kun tjue år selv da. Like gammel som meg... og lillebroren min er på alder med stesønnen din. Hadde faren min blitt sammen med en på den alderen tror jeg virkelig at jeg også hadde reagert. Og som gjest sier, jeg hadde nok ikke mottatt ordre fra deg, selv om du sto på sidelinja.

[Ambriel]

Ambriel: Du er jo kun tjue år selv da. Like gammel som meg... og lillebroren min er på alder med stesønnen din. Hadde faren min blitt sammen med en på den alderen tror jeg virkelig at jeg også hadde reagert. Og som gjest sier, jeg hadde nok ikke mottatt ordre fra deg, selv om du sto på sidelinja.

Og poenget ditt er? :klø:

Jeg har ikke bedt om hjelp til hva JEG gjør galt, eller hvorfor han ikke vil høre på MEG. Dette er heller ikke en reaksjon på aldersforskjellen mellom oss, for han er ellers veldig hyggelig mot meg (selvfølgelig hva han tenker vet jo ikke jeg). Jeg spør om hjelp på vegne av min samboer, og selvfølgelig også fordi jeg vil ha en slutt på situasjonen som den var på sitt verste. Det har jo gått utover meg som samboer når han kommer for sent, og nekter å høre... Det sprer en guffen stemning mellom samboer og meg, for han er irritert, og da går det som regel litt utover meg som bor sammen med han og er her når det skjer.

Det jeg ikke forstår er hvorfor folk må bry seg om jeg er 20 eller ikke... Jeg er 20 år, og samboeren min er 40. Vi har et forhold med stor aldersforskjell, men ingen av dere kjenner oss som personer... Har dere ingen nyttige tips og råd å komme med i denne tråden, så la vær å skriv noe.

Endret 27. april 2008 av Ambriel

[Gjest Piper]

Ambriel: Du er jo kun tjue år selv da. Like gammel som meg... og lillebroren min er på alder med stesønnen din. Hadde faren min blitt sammen med en på den alderen tror jeg virkelig at jeg også hadde reagert. Og som gjest sier, jeg hadde nok ikke mottatt ordre fra deg, selv om du sto på sidelinja.

Om bonusmor er 20 eller 40 spiller liten rolle, for tenåringen har med å lytte til det de voksne bestemmer seg for. Og de voksne er mor, far og bonusforeldre uansett alder.

[Gjest Gjest]

Om bonusmor er 20 eller 40 spiller liten rolle, for tenåringen har med å lytte til det de voksne bestemmer seg for. Og de voksne er mor, far og bonusforeldre uansett alder.

Selvfølgelig spiller det en rolle. En 20-åring er ikke særlig mye mer voksen enn en 15-åring, og det blir helt malplassert at det skal finnes et foreldre-barn-forhold med en slik ubetydelig aldersforskjell.

Sier ikke at det er tilfelle for TS, men det du sier her er jo helt latterlig, Piper.

For å ha legitimitet som voksen må man som et minstekrav være gammel nok til å i teorien kunne være personens mor eller far. Og hvis det ikke er tilfelle bør det utelukkende være de biologiske foreldrene som oppdrar ungdommen.

[Gjest Serena]

Og poenget ditt er? :klø:

Jeg har bedt om hjelp til hva JEG gjør galt, eller hvorfor han ikke vil høre på MEG. Dette er heller ikke en reaksjon på aldersforskjellen mellom oss, for han er ellers veldig hyggelig mot meg (selvfølgelig hva han tenker vet jo ikke jeg). Jeg spør om hjelp på vegne av min samboer, og selvfølgelig også fordi jeg vil ha en slutt på situasjonen som den var på sitt verste. Det har jo gått utover meg som samboer når han kommer for sent, og nekter å høre... Det sprer en guffen stemning mellom samboer og meg, for han er irritert, og da går det som regel litt utover meg som bor sammen med han og er her når det skjer.

Det jeg ikke forstår er hvorfor folk må bry seg om jeg er 20 eller ikke... Jeg er 20 år, og samboeren min er 40. Vi har et forhold med stor aldersforskjell, men ingen av dere kjenner oss som personer... Har dere ingen nyttige tips og råd å komme med i denne tråden, så la vær å skriv noe.

Hvordan vet du at det ikke har relevans for gutten? Han er snart 16, og du er 20. Som siste gjest sier, det blir feil hvis en 20-åring skal overta foreldrerollen for en 16-åring. Jeg vet i alle fall at jeg hadde reagert!

Ellers er jeg enig i Pipers innlegg om å inndra privilegier.

Endret 27. april 2008 av Serena

[Gjest Piper]

Selvfølgelig spiller det en rolle. En 20-åring er ikke særlig mye mer voksen enn en 15-åring, og det blir helt malplassert at det skal finnes et foreldre-barn-forhold med en slik ubetydelig aldersforskjell.

Sier ikke at det er tilfelle for TS, men det du sier her er jo helt latterlig, Piper.

For å ha legitimitet som voksen må man som et minstekrav være gammel nok til å i teorien kunne være personens mor eller far. Og hvis det ikke er tilfelle bør det utelukkende være de biologiske foreldrene som oppdrar ungdommen.

Du må mene at det jeg sier er latterlig, men jeg står fortsatt for det jeg har sagt. Og det er stor forskjell på en 15 åring og en 20 åring, selv om du kanskje ikke følte deg noe særlig annerledes.

Alder er et tall, og å si at noen må minst ha alderen til å kunne være foreldrene til noen, er og blir for dumt for meg. Det finnes utrolig umodne 40 åringer, men i dine øyne er de bedre foreldre fordi de har alderen. Men en moden 20 åring kan ikke være en voksenperson for en tenåring, bare fordi hun er 20, som igjen bare er et tall.

Så jeg er fortsatt uenig med deg, og tenåringen har med å lytte til de voksne i huset enten de er 20 eller 40, for det er de voksne som setter reglene. Hjemme i mors hjem er det mor og eventuell bonusfar som bestemmer reglene, og hjemme hos far er det far og bonusmor som setter reglene. Og så enkelt er det faktisk

[Gjest Piper]

Hvordan vet du at det ikke har relevans for gutten? Han er snart 16, og du er 20. Som siste gjest sier, det blir feil hvis en 20-åring skal overta foreldrerollen for en 16-åring. Jeg vet i alle fall at jeg hadde reagert!

Ellers er jeg enig i Pipers innlegg om å inndra privilegier.

Det er jo ikke snakk om å overta foreldrerollen, men ta del av det ansvaret det medfører å ha barn i huset. Bonusmor skla jo ikke overta fars plass, men bli en del av det voksne teamet i familien.

[Gjest Gjest]

Men en moden 20 åring kan ikke være en voksenperson for en tenåring, bare fordi hun er 20, som igjen bare er et tall.

Å si at alder bare er et tall vitner i beste fall om naivitet. Alder sier mye om modenhet, og det er svært, svært få 20-åringer som er modne nok til å ha ansvar for en tenåring.

I tillegg kommer at tenåringen vil føle det som en ekstrabelastning at en som er så nær i alder skal stå for oppdragelsen. Det kan føre til mange problemer, og jeg vil påstå at vi er vitne til ett mulig problem i denne tråden.

[Gjest Serena]

Å si at alder bare er et tall vitner i beste fall om naivitet. Alder sier mye om modenhet, og det er svært, svært få 20-åringer som er modne nok til å ha ansvar for en tenåring.

I tillegg kommer at tenåringen vil føle det som en ekstrabelastning at en som er så nær i alder skal stå for oppdragelsen. Det kan føre til mange problemer, og jeg vil påstå at vi er vitne til ett mulig problem i denne tråden.

Støttes. Uansett hvor moden en 20-åring er, kan en ikke se bort fra at det aldersmessige aspektet også spiller inn. Selvfølgelig vil barn ha vanskeligere for å godta en 20-åring som stemor, enn en 30-åring. Noe annet ville være unormalt.

[Ambriel]

Selvfølgelig spiller det en rolle. En 20-åring er ikke særlig mye mer voksen enn en 15-åring, og det blir helt malplassert at det skal finnes et foreldre-barn-forhold med en slik ubetydelig aldersforskjell.

Sier ikke at det er tilfelle for TS, men det du sier her er jo helt latterlig, Piper.

For å ha legitimitet som voksen må man som et minstekrav være gammel nok til å i teorien kunne være personens mor eller far. Og hvis det ikke er tilfelle bør det utelukkende være de biologiske foreldrene som oppdrar ungdommen.

Det er stor forskjell på en 15 åring og en 20 åring! Modenhet avhenger ikke av alder, men av erfaringer i livet. Jeg har alltid vært voksen for alderen, mye pga hvordan jeg har opplevd oppveksten og barndommen min.

Alder er bare et tall, så enkelt er det bare.. Det er ikke noe naivt ved det!

Hvor har jeg skrevet at jeg skal overta foreldreansvaret for gutten? Nei nettopp, jeg har aldri skrevet det. Guttene er her annenhver helg, og det påvirker også meg siden jeg er sammen med en som har barn. Skal jeg bare rømme huset hver gang de er her slik at de slipper å treffe meg?

Poenget med denne tråden var at problemet var blitt så stort at vi ikke visste hva vi skulle gjøre lengre, derfor spurte jeg her. Jeg forventet å få råd og tips, slik som mange her har gitt meg (takk til dere!), og evt hjelpe andre som kanskje har samme problem og som lurte på det samme. Så er det dere som bare er ute etter å spre dårlig stemning, hva er vitsen? :klø:

[Ambriel]

Du må mene at det jeg sier er latterlig, men jeg står fortsatt for det jeg har sagt. Og det er stor forskjell på en 15 åring og en 20 åring, selv om du kanskje ikke følte deg noe særlig annerledes.

Alder er et tall, og å si at noen må minst ha alderen til å kunne være foreldrene til noen, er og blir for dumt for meg. Det finnes utrolig umodne 40 åringer, men i dine øyne er de bedre foreldre fordi de har alderen. Men en moden 20 åring kan ikke være en voksenperson for en tenåring, bare fordi hun er 20, som igjen bare er et tall.

Så jeg er fortsatt uenig med deg, og tenåringen har med å lytte til de voksne i huset enten de er 20 eller 40, for det er de voksne som setter reglene. Hjemme i mors hjem er det mor og eventuell bonusfar som bestemmer reglene, og hjemme hos far er det far og bonusmor som setter reglene. Og så enkelt er det faktisk

Det er jo ikke snakk om å overta foreldrerollen, men ta del av det ansvaret det medfører å ha barn i huset. Bonusmor skla jo ikke overta fars plass, men bli en del av det voksne teamet i familien.

Takk! Der sa du det jeg ville si

[Gjest Gjest]

Det er stor forskjell på en 15 åring og en 20 åring! Modenhet avhenger ikke av alder, men av erfaringer i livet. Jeg har alltid vært voksen for alderen, mye pga hvordan jeg har opplevd oppveksten og barndommen min.

Alder er bare et tall, så enkelt er det bare.. Det er ikke noe naivt ved det!

Hvor har jeg skrevet at jeg skal overta foreldreansvaret for gutten? Nei nettopp, jeg har aldri skrevet det. Guttene er her annenhver helg, og det påvirker også meg siden jeg er sammen med en som har barn. Skal jeg bare rømme huset hver gang de er her slik at de slipper å treffe meg?

Poenget med denne tråden var at problemet var blitt så stort at vi ikke visste hva vi skulle gjøre lengre, derfor spurte jeg her. Jeg forventet å få råd og tips, slik som mange her har gitt meg (takk til dere!), og evt hjelpe andre som kanskje har samme problem og som lurte på det samme. Så er det dere som bare er ute etter å spre dårlig stemning, hva er vitsen? :klø:

Ja, for når noen er uenige med deg så er de ute etter å spre dårlig stemning.

Faktumet er, enten du liker det eller ikke, at nyere forskning viser at hjernen ikke er fullt utviklet før man er ca 25 år gammel. En 20-åring er rett og slett ikke tilstrekkelig utviklet eller moden nok til å ha et foreldre-barn-forhold overfor en 15-åring - så enkelt er det.

Jeg skal love deg at når du blir 30 så kommer du til å se tilbake på deg selv som 20-åring og se at du har forandret deg voldsomt.

Jeg sier selvfølgelig ikke at du skal rømme huset, men jeg synes definitivt at du skal overlate all oppdragelse til faren.

[Ambriel]

Ja, for når noen er uenige med deg så er de ute etter å spre dårlig stemning.

Faktumet er, enten du liker det eller ikke, at nyere forskning viser at hjernen ikke er fullt utviklet før man er ca 25 år gammel. En 20-åring er rett og slett ikke tilstrekkelig utviklet eller moden nok til å ha et foreldre-barn-forhold overfor en 15-åring - så enkelt er det.

Jeg skal love deg at når du blir 30 så kommer du til å se tilbake på deg selv som 20-åring og se at du har forandret deg voldsomt.

Jeg sier selvfølgelig ikke at du skal rømme huset, men jeg synes definitivt at du skal overlate all oppdragelse til faren.

Jeg sier ikke at fordi om folk ikke er enige med meg så sprer de dårlig stemning, men jeg føler jeg må sitte her å forsvare meg selv og mitt forhold..

Om folk er modne nok til å ha et foreldre - barn forhold til en 15 åring eller ikke er vel opp til hver enkelt foreldre og hver enkelt 15 åring. Forskning sier mye rart, og skal alle leve etter det så hadde vel folk ment at jorda fremdeles var flat. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å forandre meg frem til jeg er 30. Men jeg er 20 og jeg er voksen.

Jeg overlater mesteparten av oppdragelsen til faren, og har heller ikke sagt noe annet... Men jeg bor her jeg også, og setter vi regler, så skal de følge dem, om de er 15, eller 50!

[Gjest Bond]

Du må ikke føle deg fornærmet nå Ambriel, men det er vanskelig for en 15-åring å akseptere at en som er bare så vidt eldre enn dem, skulle være en del av dem som setter grenser!

Ja, for voksne er alder bare et tall, men for 15-åringene er alder veldig viktig, og noen i din alder kunne jo like godt være noen av bekjente deres, ikke stemor. Derfor kan det også være vanskeligere å sette grenser for gutten.

Om det er en del av det som skaper problemer, det vet jeg ikke, men det kan veldig godt stemme.

ed/ og kommentaren om forskning.. tja.. heller det motsatte. Du skulle ikke undervurdere hvor mye du kommer til å forandre deg i de nærmeste årene.

Endret 27. april 2008 av mrs_bond

[Gjest Serena]

Det er stor forskjell på en 15 åring og en 20 åring! Modenhet avhenger ikke av alder, men av erfaringer i livet. Jeg har alltid vært voksen for alderen, mye pga hvordan jeg har opplevd oppveksten og barndommen min.

Alder er bare et tall, så enkelt er det bare.. Det er ikke noe naivt ved det!

Hvor har jeg skrevet at jeg skal overta foreldreansvaret for gutten? Nei nettopp, jeg har aldri skrevet det. Guttene er her annenhver helg, og det påvirker også meg siden jeg er sammen med en som har barn. Skal jeg bare rømme huset hver gang de er her slik at de slipper å treffe meg?

Poenget med denne tråden var at problemet var blitt så stort at vi ikke visste hva vi skulle gjøre lengre, derfor spurte jeg her. Jeg forventet å få råd og tips, slik som mange her har gitt meg (takk til dere!), og evt hjelpe andre som kanskje har samme problem og som lurte på det samme. Så er det dere som bare er ute etter å spre dårlig stemning, hva er vitsen? :klø:

For noen er alder mer enn bare et tall, kanskje spesielt for en ungdom som er i oppvekstfasen. Sånn er det bare... og når du først velger å klage over guttens oppførsel må du tåle at folk stiller spørsmål ved andre aspekter ved denne saken.

[Gjest Serena]

Jeg sier ikke at fordi om folk ikke er enige med meg så sprer de dårlig stemning, men jeg føler jeg må sitte her å forsvare meg selv og mitt forhold..

Om folk er modne nok til å ha et foreldre - barn forhold til en 15 åring eller ikke er vel opp til hver enkelt foreldre og hver enkelt 15 åring. Forskning sier mye rart, og skal alle leve etter det så hadde vel folk ment at jorda fremdeles var flat. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å forandre meg frem til jeg er 30. Men jeg er 20 og jeg er voksen.

Jeg overlater mesteparten av oppdragelsen til faren, og har heller ikke sagt noe annet... Men jeg bor her jeg også, og setter vi regler, så skal de følge dem, om de er 15, eller 50!

Det forandrer ikke det faktum gjest påpeker KAN (les: kan) være et problem, nemlig at tenåringsgutten anser alderen din som et problem. Jeg har spurt broren min hvordan han ville reagert i en slik situasjon, (han er like gammel som sønnen din), og han har påpekt det jeg har sagt tidligere. Nemlig at for noen kan det være hardt å svelge at en jente som er fem år eldre enn dem er sammen med faren deres. Ingen kritiserer ditt kjærlighetsforhold, det folk påpeker, er hvordan dette kan påvirke gutten.

Jeg blir selv regnet som svært moden for alderen, men jeg har likevel ingen problemer med å forstå at en femtenåring ville syntes det var vanskelig å ha meg som forsørger og grensesetter.