Vi har fått baby!

[Trampe]

Sånn! Her kan vi lage liste, føre opp mål og vekt og sånt

~Capricorn~ 26.02.08

Grace 02.03.08

Prinsesse vil-ikke 03.03.08

Endret 5. mars 2008 av Trampe

[~Capricorn~]

Fødselshistorien min;

Det hele begynte med at slimproppen begynte å gå. Kom ikke så mye om gangen, men det ble litt hver dag fra onsdag og gjennom hele helgen. Og natt til mandag måtte jeg på do rundt klokka fire. Og etter det fikk jeg ikke sove. Fra halv fem begynte det med 'kynnere' med 10 minutters mellomrom. Som førstegangs er det ikke så lett å vite hva alt er. De var jo ikke sååå vonde da, men vonde nok til at det ikke gikk an å sove gjennom. Og det skal man jo kunne om det bare er kynnere. Så jeg var tidlig oppe den dagen. Og disse 'kynnerne' fortsatte hele dagen. Og de tok seg opp i styrke da, men fremdeles ti minutter mellom hver. Innimellom gikk det 15 minutter mellom, og innimellom litt mindre. Men jeg var jo veeeldig usikker da, for de kjentes jo bare ut som menssmerter. Og jeg syns ikke det var så veldig vondt. Men utover ettermiddagen/kvelden måtte jeg stoppe helt opp med det jeg holdt på med hver gang det kom en rie. Og så ble klokka halv ni. Og da kjørte jeg og hentet mannen på jobb Gikk fint det. Han trodde jeg bare hadde hatt vanlige kynnere hele dagen da. Så han ble litt overrasket da jeg måtte stoppe opp og bare puste meg igjennom dem da. Da vi kom hjem i ti tida tok det seg enda mer opp, og nå begynte det å gjøre vondt. Så vi fikk i oss litt mat, og prøvde å slappe av foran tv'n. Så prøvde vi å ta tiden mellom og, bare for å kunne si det når vi fant ut det var på tide å ringe. Da klokka ble ett fant jeg ut det var på tide å ringe. Men da var det bare opptatt. Kom igjennom rundt halv to. Men da fikk jeg beskjed om at riene måtte blir mer regelmessige, og at jeg måtte bare ringe igjen når jeg ikke syns det var noe særlig å være hjemme lenger. Så da prøvde vi å legge oss litt (enklere å ta tiden ble det og..) Fikk ingen søvn, for nå gjorde det så vondt at jeg ble liggende å ynke meg...og de kom med fem minutters mellomrom. Så klokka tre ringte jeg igjen. Og da var det bare til å komme.

Bror min hentet oss og kjørte oss til føden.

Kom dit klokka fire. Så fikk vi tildelt rom. Der la jeg meg på senga, og så ble det sjekket hvor langt det var kommet. 3-4 cm åpning. Da tenkte jeg at 'dette kommer til å ta tid'. Jeg ble liggende en stund på sengen da. Bror min var med inn (vi visste jo ikke om de kanskje gikk så sent at vi kom til å bli sendt hjem igjen..) Så han og mannen satt og snakket sammen og fikk kaffe. Så prøvde jeg å gå på do og tisse litt...men det funka heller dårlig siden riene kom tett som hagl. Og da jeg kom ut av toalettet igjen, hadde jordmor funnet en sånn høy 'gåstol' til meg. Så da kunne jeg stå oppreist og støtte meg til den. Fikk da beskjed om å stå med beina litt fra hverandre slik at det ble mer plass ned i bekkenet. Og stå litt foroverbøyd slik at det ble mer plass i magen til at babyen kunne skru seg ned i bekkenet (hvis jeg sto rett opp og ned ville jo babyen bli presset mot ryggen min)

Så da gjorde jeg det da, siden det skulle være med å hjelpe babyen min

Så fikk jeg satt noen akupunktur nåler. Riene kom så tett at hun rakk bare sette en og en nål da. På dette tidspunktet gikk bror min igjen, og da var visst klokka ca fem.

Så stod jeg der med fem nåler i kroppen, og mannen masserte korsryggen min. Så fikk jeg spørsmål om jeg ville prøve badekar. Og det sa jeg ja til (var på fødeavdeling uten epidural og andre smertestillende..satser på mer naturlig smertelindring) Så da ringte hun og ba dem fylle opp karet. Så begynte det plutselig å presse noe voldsomt nedover. Knærne bare knakk sammen under meg. Og da fant hun ut at hun skulle sjekke meg igjen.

'Dette er bare helt utrolig, hvor mange cm tror du det er nå?' sa hun da. Svaret var 9,5

Så da måtte hun ringe og si vi ikke trengte badekaret likevel.

Og etter det bla jeg liggende på sida i senga. Nå presset det voldsomt nedover, men jeg fikk ikke lov å presse enda. Men det var nesten umulig da. Men jeg gjorde så godt jeg kunne og holde igjen. Men innimellom ble det litt press likevel. Hjalp ihvertfall veldig at mannen pustet med meg, for da kunne jeg følge hans tempo og konsentrere meg om det. Så tok jormor vannet. Vi ventet litt for å se om det gikk selv, noe det ikke gjorde. Hadde nesten ingen pauser mellom riene. Og det kommenterte jordmor og. Sa at jeg fikk sannelig ikke mye pauser..

Så sjekket hun meg igjen, og nå fikk jeg lov å begynne å presse

Syns ikke pressriene var så vonde. Og nå fikk jeg litt mer pauser mellom. Ikke mye, men litt ihvertfall. Jobbet fint gjennom riene, og hodet kom i passe fart. Begynte å svi litt da det nesten var ute, for snuppa hadde ene hånda sammen med hodet, så det ble noen smårifter. Så kom hodet helt ut, og hele snuppa var ute på neste rie Da var klokka blitt nesten sju. Hadde vært på sykehuset nesten tre timer.

Fikk henne opp til meg med en gang. Faktisk så fort at ingen rakk å sjekke kjønn eller noe Hun er det nydeligste jeg noengang har sett. Og så så liten da

Så skulle mannen klippe navlesnoren, og vi fikk vite at det var ei lita jente.

Rett og slett en drømmefødsel

Og syns ikke det var så veldig vondt. Hadde liksom sett for meg at det skulle være mye værre.

Nesten vondere med etterrier, at bekkenet ble totalkrasj etterpå og at det var litt vondt og hovent der nede etter stingene. Og det er heller ikke noe særlig når de skal trykke på magen etterpå. Skikkelig hardhendte.

[Gjest imli]

Gratulerer igjen

Spennende å lese fødselshistoriene til folk. Høres ut som om du hadde en veldig grei fødsel!

[marsy]

Åh.. dette hørtes bra ut.... slik ville jeg ha hatt det også, hvis jeg kunne velge Kjempespennende å lese!

[Trampe]

Hørtes virkelig ut som en drømmefødsel ja

[Gjest imli]

Hvor stor var babyen forresten?

[~Capricorn~]

Hun var 45 cm lang, 2830 g og 35 rundt hodet

[Prinsesse-vil-ikke]

Ja, som dere har sett er jeg også nå velsignet med en liten guttebaby i hus - trenger vel ikke å si han er verdens nydeligste...

Min fødselshistorie:

Våknet natt til mandag for en uke siden, ca. kl. 0330 av at jeg måtte på do. Ikke noe uvanlig i det. Men, akkurat i det jeg skulle sette meg på dosetet merket jeg at det drypp litt, før jeg liksom hadde sluppet opp og var klar for å tisse, hvis dere skjønner. Lurte litt på hva det var, om det var vannet som hadde gått, men ble ikke helt klok på hva det var for det kom jo så lite. Gjorde meg ferdig og gikk og la meg igjen. Sovnet ikke, fordi det kom små kramper i magen med jevne mellomrom, tenkte at det måtte være rier, hva annet kunne det være liksom. Vekket mannen og sa at jeg trodde ting hadde satt igang. Han ringte sykehuset og fikk beskjed om å ringe tilbake om en times tid. Ringte tilbake etter en time, riene fortsatte i mellomtiden, men veldig beskjedne, nesten som mageknip. Da sa de vi kunne komme ned for en sjekk. Så jeg dusjet, kledde på meg og vi dro ned. Da var kl. ca. 0600 mandag morgen.

Vel fremme tok de ctg-scanning på magen, og registrerte spark og rier og sikkert enda mere til... De sa at fødselen var satt i gang, men at den var på et veldig tidlig stadie, så etter litt frem og tilbake sendte de oss hjem igjen. De fant forresten også ut at det var faktisk vannet som hadde gått tidlig på morgenen hjemme, men valgte å sende meg/oss hjem igjen. Fikk beskjed om å ringe tilbake når riene kom med 3-4 min. mellomrom og var over 1 min. i varighet.

Vi dro hjem, jeg la meg på sofaen og duppet av litt mellom slagene. Mamma kom innom en tur og var selvsagt veeeldig bekymret for meg... Vi tok tiden på riene, som hele tiden ble kraftigere og kom hyppigere. Det ble vondere og vondere utover mandagen, og da kl. ble ca. 1800 ringte vi sykehuset igjen og sa at nå kommer de så og så tett, og vi kunne da komme ned.

Tok med oss de siste tingene hjemme og dro til sykehuset. Var der ca. 1830, og skulle legge meg ned for en undersøkelse. Jordmoren undersøkte meg og sa at jøss, du har jo vært kjempeflink - du har allerede 5-6 cm. åpning!! Jeg ble veldig overrasket, det hadde jeg aldri trodd. Ble så flyttet rett inn på fødestuen, for det var ikke noe mer å vente med.

Mannen var kjempeflink og hjalp meg gjennom riene som nå gikk på ganske heftig, oftere og hardere, og for hver ri hang jeg over skuldrene/ryggen hans mens han masserte korsryggen min. Det hjalp å utligne trykket litt. Jeg fikk også kald klut på pannen og i ansiktet mellom riene, det var utrolig deilig. Snille mannen fikk ikke gjort nok for meg - stod på som en helt og minnet meg på å puste meg gjennom riene. Husker en jordmor som sa: har du gjort dette før eller? Kanskje du vil ha jobb her? Dere trenger jo ikke oss!

Så måtte jeg etterhvert legge meg ned, og da sa jordmor at oi, her er det allerede full åpning, så når du kjenner at det føles som om du må på do, så kan du bare begynne å presse i riene. DEILIG!!!

Så for hver ri kunne jeg presse meg gjennom dem, det var digg altså!

Ble så flyttet over på fødesengen, og i fødestilling på ryggen, og presset og pustet meg gjennom riene. Hadde litt før dette spurt om smertestillende, men da sa jordmor at det var altfor sent, og da tenkte jeg: det er jo egentlig fint, for da er det ikke lenge igjen!

Så var det ikke lenge med pressing før jeg hørte barnelegen sa nå ser jeg hodet, press nå! Kom igjen, bare litt til, så er han ute! Etter litt hjelp fra sugekopp spratt hele prinsen vår ut, og jeg så bare magen min flate ut der jeg lå - helt sykt!

Han ble litt stresset på slutten lille knirket vårt, siden det hadde gått så lang tid siden vannavgang, så han var litt blek og slapp ved fødsel. Han ble derfor tatt rett ut av rommet og inn på rommet ved siden av. Det var bare for å få litt mer farge på kroppen hans og litt mer liv i han, han var av den stille typen og skrek knaptnok med en gang. Så ble han pakket inn og de kom inn til meg/oss med han og han ble lagt på brystet. Stort øyeblikk!!! Vi har det på bilder, og det er godt å se det igjen og igjen og igjen... for der og da er man litt omtåket etter alt som har skjedd, selv uten noen smertestillende i kroppen...

Så ville de ta han opp på nyfødt intensiv for en sjekk, siden han var litt slapp og blek. Jeg ble sydd igjen noen få sting og fikk dusje. Var oppe i dusjen alene en time etter fødsel, klarte meg fint i grunnen! Så ble jeg kjørt opp på intensiven så jeg fikk se han ordentlig, og duverden så skjønn han var!! Jeg ble umiddelbart forelsket!! Morsfølelsen vellet opp i meg, og jeg var på nippet til å stortute... men gjorde ikke det altså. Vi fikk han ned fra intensiven dagen etter, så jeg fikk første natten alene, og kunne sove ut. Deilig egentlig. Etter dette har han vært helt fin, spiser som han skal og da vi sjekket ut fra sykehuset på dag 3 hadde han nesten ikke gått ned noe siden fødsel, noe som tegner bra!

Kort oppsummert:

Fødselen gikk mye fortere og greiere enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Effektiv fødsel med pressing var unnagjort på ca. en time, og jeg må innrømme jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom uten smertestillende! Hadde håpet på det på forhånd, men visste jo ikke helt hvordan det kom til å bli.

Han veide 2607 g. og var 48 cm. lang. født 03.03.08 kl. 20:56. En perfekt liten guttebaby!!

Det var min histore, håper jeg ikke skremte noen hvis det ble for detaljert, men sånn omtrent forløp det hele seg. En kjapp og grei fødsel, nå har jeg ikke vondt etter stingene lenger heller, så jeg ble så absolutt ikke skremt!!

Lykke til alle dere andre - premien etterpå er rett og slett priceless!!!

[Gjest imli]

Gratulerer!

Absolutt ikke skremmende denne fødselshistorien heller. Høres ut som om dere som har født har hatt veldig greie fødsler alle tre! Håper vi andre er like heldige

[Catus]

Gratulerer igjen til Capricorn, Grace og Prinsesse-vil-ikke!

Tusen takk for at dere ville dele fødselshistoriene deres med oss. Jeg ble slett ikke skremt av noen av dem. Håper jeg får en fødsel som ligner deres! :-D

Endret 10. mars 2008 av Bippe

[marsy]

Jeg har heller ikke blitt skremt. Synes alle detaljene er kjempespennende, når jeg vet at jeg må igjennom det samme snart

[-Ea-]

Hei!!!!!

Da er vi endelig hjemme fra sykehuset! Helt vilt, gikk ut av rommet en tur og da jeg kom tilbake og så mannen og sønnen i sofaen måtte jeg se to ganger... det er helt uvirkelig!!!!

Vel, jeg skal gi dere detaljer i fleng, men det må vente litt.. Trenger litt tid på meg med nurket før jeg kan sette meg ned med historiene. Det jeg kan si da, er at fødselen var fantastisk og mannen var helt utrolig!!!!! Gleder meg til å dele historien med dere, har lest igjenom skravletråden; tusen takk for all skryt og omtanke!

Lykkelige -Ea- kommer sterkere tilbake til skravlinga etter hvert!!!!!!

[Catus]

Så koselig å se deg igjen, -Ea-! Velkommen hjem og gratulerer nok en gang!

Godt å høre at alt er vel og at dere koser dere. Gleder meg til å høre mer fra deg så snart dere får roet dere litt og blitt litt kjent med nurket.

[LaraCroft]

Gratulerer så mye -Ea-, det er så koselig å høre om alles skildringer av opplevelsene:)

Venter i spenning på din opplevelse av fødselen:)

Endret 12. mars 2008 av LaraCroft

[Gjest imli]

Velkommen tilbake Ea, nå venter vi spent på fødselshistorie etterhvert

[Prinsesse-vil-ikke]

Bare en tur innom for å si hei til dere alle!

Vi koser oss hjemme, lille knøttet og jeg. Pappa jobber, skal ha permisjon i juli, men prøver å ta noen kortere dager innimellom.

Knøttet er bare snill, sover og spiser, sover og spiser. Tror jeg har fått ett sovebarn, for han sover fort 3 timer i strekk, også om natten, noen ganger 4 timer. Deilig for hele familien!

Så til alle dere som går og venter: gled dere masse!! Jeg er positivt overrasket over hvor mye man kan kose seg i barseltiden, er ikke på langt nær så slitsomt som jeg hadde forventet! Og om det hadde vært slitsomt: det er definitivt verdt det!!

Ville bare komme med en liten oppdatering fra min barseltilværelse - som jeg nyter i fulle drag! Nå skal vi ut en trilletur i det fine været, det er så deilig å være litt ute!

En fortsatt fin dag ønskes alle dere KG'ere!

Hilsen en stolt og happy mamma!

[Kykkelikokos]

Hei på dere! Her kommer endelig fødselsrapport fra oss i Kokosheimen.

Fødselen min var egentlig ganske så lik Prinsesse-vil-ikke sin fødsel. Det er flere som har spurt meg hvordan jeg synes fødselen gikk, og da har jeg svart: Raskt og smertefult

Fødsel:

Som sikkert mange har fått med seg, så gikk jeg og ventet på at ting skulle sette i gang. Var sliten og lei av å være gravid, i tillegg til at jeg følte på kroppen at noe var i gjære de siste dagene. Dagen i forveien hadde jeg masse mensmurringer. Hadde det ikke vært for at jeg var gravid så hadde jeg vært skråsikker på at mensen var kommet. Våknet så om natten av noe som kunne minne om rier. Var usikker på om det var rier eller kynnere. Sovnet i hvert fall fint igjen. Om morgenen begynte jeg å skjønne at det var noe på gang. Jeg prøvde å forberede mannen på at ting var i gjære, men siden jeg hadde snakket om det tidligere også, tror jeg ikke han tok det helt seriøst. Det var tak i ryggen, noe som ikke hadde vært der tidligere. I ni-ti-tiden begynte jeg å ta tiden mellom hver ri, og talte ca 5 min mellom hver. Det var egentlig ikke så supervondt, så jeg tenkte med meg selv at det helt sikkert kom til å gå over. Da jeg sjekket varigheten var det ca 30sek på hver ri. Med andre ord ikke nok til at man drar på føden. Mannen begynte dog å bli litt stresset, og maste om at jeg måtte ringe til føden. Til slutt så ringte jeg bare for at han skulle få ro i kroppen. Snakket med en hyggelig jordmor som sa at jeg skulle se det an litt den neste timen, og evt. komme hvis smertene tok seg opp eller vedvarte ca 50-60 sek i varighet. Hun mente at det ikke var nødvendig å ta tiden mellom hver rie, men at jeg heller burde prøve å slappe av.

Slappe av gjorde jeg egentlig ikke så mye av. Jeg løp rundt og fikset ting og tang som jeg mente burde fikses før vi dro (svigers skulle innom for å mate katten, og vi visste ikke om de kom til å overnatte til dagen etter i såfall). Tok av sengetøyet på sengen, la frem nytt, ryddet på kjøkkenet, fant frem ting til fødebagen. Sladret litt på nettet..

Så begynte riene etter hvert å bli litt vondere, men ikke så mye at jeg trodde det var noe nært forestående fødsel. Jeg pustet meg igjennom det, frem til jeg fikk såpass vondt at jeg la meg litt på badegulvet for å hvile. Mannen hadde gått helt inn i sin egen verden, og satt oppe og spilte PC (?!) etter å ha virret rundt og funnet frem toalettsaker og diverse. Til slutt ringte jeg føden ca kl 14:22 og sa at nå reiser vi. Vi har ca 50 min kjøretur til føden, så da synes jeg det var greit å i hvert fall få seg en sjekk. Regnet med en ca 2-3cm åpning. Ropte på mannen og sa "nå reiser vi til føden!". Plutselig var det en som fikk fart på seg.

Da vi kom inn til Fredrikstad ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor. Hun viste oss inn på mottagelsesrommet og forklarte at vi skulle foreta noen registreringer av rier og diverse. Fikk på meg disse flotte båndene, i tillegg til at jordmor lyttet på hjertelyden til snuppa. Alt så bra ut. Til slutt skulle jordmor sjekke om det var noe åpning. Hun sa hun regnet med at det kom til å ta en god stund før fødselen var skikkelig i gang. Gjett om hun fikk seg et sjokk når det var over 5cm åpning. Hun var sikker på at hun skulle måtte sende oss hjem, fordi riene mine virket ikke så kraftige. Jeg må innrømme at jeg var litt satt ut selv av at det var 5cm åpning på det tidspunktet. Jordmor røsket litt, og så ble jeg vist til et føderom og fikk klyx. Hun forberedte meg på at det kom til å bli ubehagelig, men jeg merket egentlig ikke noe særlig til at hun satte den. Gikk fint å gå på toalettet, men det var ikke så deilig å ha rier samtidig som man må skikkelig på do. Fikk tatt meg en rask dusj, og så var det jordmor-vaktskifte. Fikk satt meg i badekar for å få litt lindring mot riene. Da jeg hadde fått satt meg oppi begynte det plutselig å bli skikkelig vondt. Hadde ikke synes riene var så vonde tidligere, men nå tok de seg skikkelig opp. Mannen satt ved kanten og holdt meg i hånden så jeg kunne knipe i den når det kom en ri. Etter en svært kort stund i badekaret ble jeg så og si revet ut og jagd opp i sengen av jordmor. Kanskje hun trodde jeg skulle drukne pga jeg hadde rier, hva vet jeg. Uansett så fikk jeg kommet meg i sengen, og pressingen begynte.

Klarte meg helt uten bedøvelse- ikke engang en varm rispose eller massasje ble tatt i bruk. Må innrømme at jeg egentlig er litt stolt av meg selv. Jeg som hadde begynt å lure på om jeg skulle velge en annen fødeenhet enn fødestuen, i tilfelle jeg kom til å trenge epidural..

Klokken 16:08 kom lille Live til verden. Hun veide 3040g og var 48cm lang. Jordmødrene tok fostervannet helt på slutten, og da spratt hun ut. Fostervannet var litt misfarget, trolig pga at hun kom med navlestrengen rundt halsen - men hun skrek med en gang, og alt stod bra til. Scoret 10 på apgar og hadde perfekt rundt hode! Pappaen felte noen tårer, mens jeg lå der utslitt og sliten med snuppa på brystet. Fikk liksom ikke skikkelig sett henne fra den vinkelen.

Måtte sy to pyntesting. Ingen revning, bare et par små rifter. Egentlig så synes jeg syingen og det å presse ut morkaken var det verste med hele fødselen. Plutselig var jeg som ikke klagde over riene, blitt veldig pysete og jamret au au hele tiden

Hjemkomst:

Snuppa kom til verden på lørdagen, og vi reiste hjem på mandags formiddag etter at hun var blitt veid og sjekket av barnelegen. Det var godt å komme seg hjem, i grunn. Jeg følte meg nesten i uforskammet fin form. Natten ble dog ganske tøff, fordi jeg sliter litt med ammingen. Dagen etter var hun kjempesnill og sov masse. Vi var ute store deler av dagen. Reiste og tok følingstest på Moss sykehus, handlet inn matvarer, og kjøpte inn diverse som jeg oppdaget at vi trengte. På sett og vis hadde det vært greit å få kjøpt det tidligere, men det var så mange som hadde sagt at det ikke hastet. På vei hjem kjørte vi innom helsestasjonen og fikk veid snuppa. Var redd hun skulle ha gått ned mer i vekt, men hun lå på akkurat det samme som da vi reiste fra sykehuset. Fikk beskjed fra helsesøster om at jeg burde fokusere på å hvile meg og spise godt de nærmeste dagene. Planen var derfor å bare slappe av i dag. Men vi måtte visst ut en tur likevel. Har vært i Ski og kjøpt ammepumpe (mannen synes forresten det var veldig fancy, der jeg satt som en melkeku ), bæresjal, og enda mer diverse som "ikke hastet".

I morgen kommer foreldrene mine på besøk og skal bli her til søndags natt. Gruer meg litt til å ha andre i hus, men de stolte besteforeldrene må jo få hilse på.. Uansett så blir det nok godt å få ferdiglaget mat og ryddig og reint hus med mormor på besøk

Endret 19. mars 2008 av Kykkelikokos

[Gjest imli]

Åh, så moro å lese fødselshistorie! Høres ut som en fin fødsel. Gleder meg til det er min tur.

[-Ea-]

Jepp, da er jeg klar også!!!

Vår fødselshistorie:

Det hele begynte på torsdag kveld.... Jeg satt og skravla med dere her inne på KG og hadde det egentlig veldig greit! Satt og hvilte hodet i hånden, og da jeg løftet hode fikk jeg et rart blikke fra mannen "du har jo søkk i panna!" Begynte å kjenne litt etter, og fant fort ut at jeg kunne stikke fingeren inn i panna så det ble merke igjen etter fingeren.. Litt mye vann kanskje??

Søsteren min kom på besøk og kommenterte at jeg så kanskje litt vel hoven ut eller?? Jeg ringte min andre søster, hun hadde masse vann i kroppen da hun var gravid, men kunne ikke huske at hun kunne lage søkk i panna.. Vi ble, eller mannen og søstrene mine, ble enige om at jeg skulle ringe føden for å høre.. Som sagt, så gjort!

Jeg ringte føden ca kl 21 torsdag kveld, og fikk beskjed om å komme inn for en skjekk. Jeg pakket ferdig bagen, glemte noe da seff, og vi kom oss av gårde rimelig raskt. Litt sommerfugler i magen da. Da vi kom ble jeg undersøkt og sjekket og etter en liten stund ble det konstantert at ejg hade begynnende svangerskapsforgiftning... Stigende blodtrykk, eggehvitte i urinen og hovenhet var det som lå til grunn for diagnosen.

Det var utrolig hektisk på føden den kvelden, så infoen fløt ikke akkurat. Etter mye venting kom det en jordmor som fulgte oss til et rom på føden. I en bi-settning nevnte hun at jeg skulle settes i gang på fredagen.... Hæææ??? Settes i gang??? Ja vel, det får vel bare bli sånn da! Sov ikke godt den natten, men fikk hvilt godt siden jeg viste jeg trengte krefter til neste dag.

Det ble satt gele på fredag etter legevisitten og grundig informasjon. Husker svært lite fra den dagen, men jeg fikk svake rier og modningen var i gang. Riene roet seg utover kvelden, så jeg fik beskjed om at de skulle prøve med en ny gele dagen etter...

Lørag: Legevisitt og gyno undersøkelse... Vel, modningsgeleen hadde virket godt, så det var ikke nødvendig med en til. Kl 10:30 ble jeg satt på drypp og lagt på fødestua. Riene begynte nesten med en gang, men de var ikke så vonde i begynnelsen. Men....... Det økt raskt i smerter og hyppighet, men riene varte ikke lenge og åpningen lot vente på seg. Jordmor(JM) sa at det kom til å ta tid med denne fødselen... Gjennom hele fødselen hadde jeg standar settningen: "Jeg er SÅ flink!"

Da smertene begynte å gøre meg uklar fikk jeg lystgass, gud såååååååååå deilig. Jeg fikk styre maska selv, den ble min aller beste venn! Jeg holdt den i nærheten, og juksa litt når jeg trodde ingen så meg! Pustet gassen inn, men pustet ut utenfor maska, og det er jo ikke lov "Jeg er SÅ flink!"

Pustet og peste inn i maska, mannen trøstet og koste, maserte og oppmuntret. Vet ikke ha jeg hadde gjort uten han. Han tok på seg ansvaret for å roe meg ned når jeg begynte å hyperventilere, jeg understerker: Det var hans jobb og holde meg rolig! Da jeg nærmet meg 4 cm åpning spurte JM om jeg ville ha epidural? JA!!!! Anestesi legen ble tilkalt, og -Ea- begynte å vente. "Jeg er SÅ flink!"

Så skjedde det: Jeg ligger på 10 på vas skalaen... Det er 10 av 10 mulige det... "Jeg er SÅ flink!" Gud da hadde jeg vondt altså! ....En dame kom inn, jeg så på henne, tenkte at dette er sikkert epiduralen som kom vandrende.... "Jeg er ikke klar for dette" Midt i en ri! Nei det kunne ikke være sant.... Å nei da, det var ikke sant heller, det er vakt skifte! En dame som er JM, snakker litt dårlig norsk og hun hysjer på meg!!! Er det mulig???? Hun jeg hadde var jo såååååå hyggelig, jeg kjente henne jo til og med. "Å nei" utbrøt jeg, tror den nye JM merket tydelig at jeg ikke var særlig fornøyd... Vel, jeg måtte jo bare finne meg i det, men å hysje på meg, det var ikke hennes jobb å holde meg rolig, det var jo mannen som skulle gjøre det

Anestesilegen kom: "Jeg er SÅ flink!" Det gjorde jo ikke det minste vondt.... "Jeg er SÅ flink!" Legen syns jeg var søt som oppmuntret meg selv med gode ord.... Det var helt herlig å få no ordentlig drugs!!!! Fikk liksom litt mer ro, hadde jo hold på noen timer med heavye smerter, og siden jeg ble satt i gang var jeg jo ikke riktig moden... Hadde tykke vegger ennå, så det var som om jeg ikke hadde no valg ang epiduralen. JM praktisk talt pusha det på meg! Smertene ble litt mindre, men de økte allikevel,"Jeg er SÅ flink!" på en eller annen måte. Det var som om de flytta seg liksom...

Jeg begynte å bli rimelig sliten, så jeg sovna mellom riene! Ble skikkelig oppgitt da jeg våknet av ennå en ny ri, de forstyrret søvnen min :søvn: må vite. "Jeg er SÅ flink!" Mannen fløy frem og tilbake på siden av sengen, lettet over at smertene ikke var så store og ukontrollerte, passet på at jeg fikk vann og saft, masserte og koste på meg. Snille mannen min :rødme: .........han var ganske flink han også....

JM viste seg å være svært så hyggelig! I alle fall etter mange magadrag av lystgassen!!!! Nei da, hun var flink altså, hun guidet meg gjennom smertene og fortalte tydelig og konkret hvordan ting og tang lå ann. "Jeg er SÅ flink!" Og før jeg viste ordet av det så var det full åpning! Jøjje, "Skal jeg presse da eller?" Javist, det var på tide de da... Skummelt!

"Jeg er SÅ flink!" Pressriene tok bare 30 min, jeg er så sterk! ar litt blury på dette tidspunktet, så jeg kan ikke huske at jeg kjente det enorme tranget til å presse. Det var heller litt slik: "Prese ja, det kan jeg sikkert gjøre, hvis du vil altså, jeg må ikke, men gjør det gjerne hvis du vil.... men må ikke hvis ikke du vil....... kan selvfølgelig........ja du vil? da gjør jeg det for deg altså... Tre ganger, nei det er bare mulig å presse to på hver ri, helt sikker....?.......tre på en ri......?....... ja for deg så, jeg skal presse tre jeg, for:"Jeg er SÅ flink!" "

Det gjørde fryktelig vondt! Svei liksom. JM presset hode til lille gutt inn igjen kjentes det ut som.. Han kom jo seff feil, skulle jo ikke se den veien, men bestemt som han er I ettertid har jeg fått vite at jeg har et enormt bekken, veldig få kan gjennomføre en slik feilstilling, det er kvallik for keisersnitt.... Jepp, det forklarer sårheten i ettertid.... "Jeg er SÅ flink!" Det blei ganske mange sting, det er nemmelig ikke slik at hud og bekken sammsvarer, det måtte jo gå gæli!

"Har jeg født?" "Er du sikker" Ja visst, der var det barnegråt!!!!! "Jeg er SÅ flink!" Flott! Har aldri hørt en så deilig lyd :rødme:

Lille Magnus den store på 4342 g og 53 cm lang ble lagt på mors bryst etter og ha fått navlestrengen klippet over av far! Aldri har jeg vært mer lykkelig, og hele dagens strev var forduftet. Klokken var 22:13, og jeg hadde holdt på med sterke smerter i over 10 timer..."Jeg er SÅ flink!"

Etter masse kos og klapp prøvde vi oss til brystet, men det var heller søkt. Tommelen passet bedre nå, så da var det bare å gi etter for søvn og tretthet for sønnen. Tommel, mor og hudkontakt...... Han kunne ikke hatt det bedre! Jeg ble lappet sammen og far tok med sønn til veiing og måling. Det tok ikke lange tiden før sønnen godkjennte far altså. To ganger på kort tid klarte minsten i innvie far med en god porsjon tiss!!!! Tissa litt på JM også

En fantastisk fødsel!!!!! Slitsom, men vel gjennomført! "Jeg er SÅ flink!"

Endret 20. mars 2008 av -Ea-

[Gjest imli]

Skummelt med svangerskafsforgitning, Ea. Godt du ble satt i gang da, selv om det hørtes vondt og langtekkelig ut. Nå er jeg spent på resten av historien