Gå til innhold

Vi har fått baby!


Trampe

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Da har jeg også blitt mamma!!!

Hjelpe meg - synes fortsatt det er rart, selv om tulla blir 1 uke i morgen.

Jeg ble lagt inn til observasjon over natten på sykehuset etter at både jordmor og lege synes at blodtrykket var for høyt. Var egentlig forberedt på at jeg kunne reise hjem igjen dagen etter, med medisiner, så tanken på å bli mamma var fortsatt fjern. Fikk besøk av mannen når han kom hjem fra jobben, og han hadde med litt lesestoff til meg.

Tuslet ut på badet for kveldsstell, og så at jeg hadde begynt å blø. Meldte i fra til jordmor. Hadde mensmurringer, men det hadde jeg allerede hatt i flere dager. En times tid senere måtte jeg på do igjen, og da hadde slimproppen gått, sammen med enda mer blod. Meldte til jordmor, og fikk bind og beskjed om å legge meg å slappe av. Like etter økte menssmertene i styrke. De varte nesten 50-60 sekunder, og kom med 14-12 minutters mellomrom først, og så 8-10minutters mellomrom utover natten. Jordmor ville at jeg skulle prøve å sove men det var umulig. Jeg måtte hele tiden fly på do mellom riene, og når jeg fikk rier måtte jeg stå - så da hang jeg over senga eller i vinduskarmen. På morgenkvisten var noen av riene så sterke at jeg brakk meg - og da gikk vannet. Ringte da mannen og ga beskjed om at han kunne komme. Var ganske stolt av at jeg hadde klart å vente med å ringe i så mange timer. Jeg visste jo at det ville ta tid, og han trengte den søvnen han kunne få (ihvertfall når det ble null søvn på meg).

Kl 9 ble vi trillet inn på fødestue med 4 cm åpning. Fikk først en runde akupunktur, men jeg klarte ikke å ligge på ryggen, og da ble alle nålene i veien, så de måtte fjernes. Prøvde så med en varm dusj - og det lindret godt.

Riene økte så mye i styrke at jeg ikke lenger hadde sjangs til å puste meg igjennom. Spurte om epidural, og etter 30 min kom anestesilegen og satte bedøvelsen. Det gjorde jo ikke vondt i det hele tatt! Da fikk jeg endelig slappet av mellom riene, og hadde mer kontroll underveis.

Etter ca 7 cm åpning ville jordmor at jeg skulle stå under riene, slik at hodet til babyen skled lenger ned. DET gjorde vondt det!!! Da fikk jeg en sinnsyk trykketrang, som varte resten av fødselen. Trykketrangen kan de heller ikke fjerne med epidural, så jeg holdt på å bli gal. Måtte opp på bekken to ganger for å prøve å tømme blæra (og andre ting :fnise:) og det var ikke veldig behagelig midt innimellom riene!

Så stoppet hele utviklingen opp i noen timer, før jeg ble satt på drypp for å øke riene. ENDELIG kom jeg meg til 10 cm! Jeg ble så lykkelig når jeg fikk lov til å trykke at jeg ville gråte. Trykket det jeg kunne i en og en halv time - men hadde så sjeldne rier at det ikke ble så effektivt. Da ble det besluttet at tulla måtte tas med sugekopp. Først ble det satt kateter for å tømme blæra (da tror jeg kanskje jeg hylte av smerte...), deretter klippet de, og satte inn sugekoppen (ikke veldig behagelig). Etter det gikk det ganske fort før babyen kom ut. Husker at jeg krummet ryggen mens jeg presset, og plutselig så en arm stikke frem på andre siden av magen :dåne:

Hun var slapp når hun kom ut, og fikk en score på 6. Barnelegen kom for å ta en titt, men mente at alt var ok - hun hadde bare fått seg en støkk under siste del av fødselen.

Hedda ble født 14.03 kl 2000 - og veide 2705g og var 46 cm lang.

Akkurat på uke 37!

Kom først hjem fra sykehuset i dag. Jenta hadde gulsott og måtte ligge en dag i lyskasse. Siden hun var så slapp, tok det også tid før vi fikk dreisen på amming (ammeskjold er tingen jenter!!). Nå på slutten ble vi holdt igjen fordi blodtrykket mitt fortsatt er for høyt. Skal derfor gå på medisiner, og tilbake på kontroller de nærmeste ukene.

Så nå er vi hjemme. Jenta er et matvrak, og jeg produserer så mye melk at jeg blir helt uvel! Men hun er snill baby, og sover som oftest 3 timer i strekk før hun må ha bleieskift og pupp og deretter sovner igjen.

Nå gleder jeg meg bare til å komme litt i orden, og få rutiner på ting her hjemme..........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fødselshistorie blir jo noe annerledes enn deres, men jeg slenger den på allikevel :)

Dagen vi skulle reise inn våkna jeg 03:00 og det var ikke sjanser for at jeg greide å sove mer. Jeg brukte tida litt her inne, så litt på TV og slappet av i sofaen. Vi reiste til sykehuset 07:00, var litt forsinka faktisk på grunn av en nervøs pappa som innså at det bare var noen timer igjen til alt var over :ler:

På sykehuset var det vaktskifte. Vi fikk rom og ei hyggelig jordmor ba oss vente til neste skift kom på. Det var en utrolig lang halvtime! Halv åtte kom det ei jordmor som skulle "preppe" meg for KS. Hun satte venflon i hånda, ga meg blodfortynnende sprøyte og satte kateter. Det var ubehagelig det :sprettoy: Jeg begynte å bli ganske nervøs på denne tida, og kikka bort på mannen som satt i en stol og så fortapt ut. Jeg overlevde sprøytene, men hadde jo fremdeles spinalen igjen… Så ble jeg trilla opp på operasjonssalen. Mannen fikk være med opp i slusa, der måtte han snu og gå ned igjen sammen med jordmor.

Inne på operasjonssalen begynte jeg å fokusere på spinalbedøvelsen de skulle sette. Jeg er livredd for sprøyter, og kjente at panikken begynte å ta meg. Det var fullt av folk på operasjonssalen, og de snakka til meg som en pasient såklart, ingen som strøk på ryggen og roa meg ned der nei. Jeg ble bedt om å sette meg foroverbøyd, en sykepleier holdt meg hardt fast og anestesilegen begynte å klemme på sidene av bekkenet mitt. Hjelpe meg så vondt det var, tårene spratt og jeg vred meg løs fra sykepleieren. Hun skjønte da at jeg var i lettere panikk, så jeg fikk slippe i to minutter, puste litt og hun greide å roe meg ned. Akkurat da skulle jeg gjort hva som helst for å ha mannen der, men han fikk ikke være med. Når dama var ferdig med å klemme på meg stakk hun, og det var ikke halvparten så vondt som klemminga...

Med en gang jeg ble lagt på rygg igjen fikk mannen komme inn, og jeg kjente beina mine forsvant. Da var klokka fem over ni. Sju minutter senere var lillegutt ute! Han skrek litt, og det var den skjønneste lyden i hele verden :hjerte: Jeg fikk se han i noen sekunder før de tok ham med ut for å stelle. Så fikk jeg se litt til før de gikk ned på barsel med ham. Mannen fulgte med lillemann, og jeg slappet endelig av. Jeg sovna nesten der jeg lå når de sydde meg igjen. Selve syinga tok vel 20 minutter, før jeg ble trilla opp på oppvåkninga. Da fikk jeg et skikkelig adrenalinkick og ville bare se lillemannen min. Jeg holdt på å mase hull i hodet på den stakkars sykepleieren som hadde ansvaret for meg :ler: Regelen er vel en times tid på oppvåkninga før man får babyen opp til seg, men sykepleieren ga seg og vel 45 minutter etter jeg ble trilla opp fikk jeg lillemann og verdens stolteste pappa opp til meg. Han var bare helt fantastisk nydelig, og tok puppen med en gang. Det var snodig det, å ha et lite vesen på puppen :hjerte:

Dagene på barsel har lært meg masse, men det var utrolig godt å få komme hjem. Nå koser vi oss bare :-D Gled dere, det er fantastisk å være mamma!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, så koselig med liten baby :hjerte:

Sluker fødselshistorier for tida... KS eller vanlig :ler:

Interessant å lese om hvordan det gjøres under keisersnitt også!

Vil også ha baby!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, gratulerer så mye både Marsy og Trampe, det er så koselig å lese om fødselshistoriene:)

Jeg kjenner at nå ønsker jeg at det skal skje meg snart også....noe utålmodig her;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kopierer inn fødselshistorien min her..

Litt lang men...

Må innrømme at deler av fødselen har gått meg hus forbi, men jeg vet sånn ca hva som skjedde da ;)

Vi var bedt bort på middag til et vennepar, siden det bare var oss fire og skulle gå stille og rolig for seg syns vi jo det var greit.

Sambo insisterte på å kjøre til de, og sa på veien at han ikke ville ta noe å drikke i tilfelle noe skjedde. Jeg fnøys av det og presiserte flere ganger at hallo, det skjer jo ikke på noen få timer da, og dessuten hadde jeg nok merket det om det var noe på gang...

Vel framme på besøk setter vi oss for å spise og sambo takker nei til både vin og øl. Vi andre "mobber" han litt og jeg maser på han om at han kunne jo ta seg et glass eller to da. Syns det var for ille at han ikke skulle kunne kose seg.

Etter middagen, blir det satt fram både øl og vin til han så til slutt tar han det ene vinglasset da, sikkert bare for å få oss andre til å holde snavla.. :fnise:

Ett glass ble til tre og vi hadde det kjempehyggelig, jeg hadde klaget litt over vondt i ryggen men føltes ikke uts om noe annet enn at kroppen var sliten av all vekten på magen.

Plutselig merker jeg at det kjennes ut som jeg tisser på meg i det jeg ler, tenkte for meg selv at i alle dager jeg lo da ikke så fælt..

Men bestemmer meg for å gå på do å sjekke.

Joda, litt vått var det jo men ikke noe å bry seg om, regnet med at jeg rett og slett bare begynte å bli dårlig på å holde urinrøret lukket..

Går ut fra badet og splash, kjenner det renner nedover lårene...

Ville ikke si noe til de andre så durer inn på toalettet igjen, setter meg ned og det skjer absolutt ingenting..

Antar at dette bare var falsk alarm. Får på meg tøyet igjen og mens jeg vasker hendene hører jeg en merkelig lyd i magen, en skikkelig klukkene lyd.. Akkurat som en liten bekk. Og splash igjen, det fosser nedover bena...

Ingen tvil, det er vannet som har gått..

Går forsiktig ut til de andre og sier spakt at jeg tror nesten vi må dra hjem nå..

Alle tre ser på meg og ler, men de skjønner ganske kjapt på ansikstutrykket mitt at dette ikke er fleip. Her skjer det ting....

Sambo gikk fra vanlig hudfarge til veldig hvit på et tiendelssekund..

På veien hjem må jo jeg kjøre da, danderte til med poser å sitte på og greier, var jo ikke måte på hvor mye vann det kom....

Sambo er fortvilet, han hadde jo sagt han ikke skulle ha alkohol og jeg hadde jo hardnakket hevdet at neida ikke noe på gang her...

Ringte Riksen da vi kom hjem, fikk beskjed om at siden det var første gang ville det ta lang tid og det var bare å gå å legge seg. Så lenge jeg ikke hadde rier eller missfarget forstervann skulle jeg vente til 10 dagen etter med å komme på kontroll.

Ble litt skuffet for jeg håpet jo virkelig at det skjedde noe nå....

Bestemte meg derfor å ikke skrive noe på KG siden det mest sannsynlig ville ta evigheter før det skjedde noe..

Fikk derimot informert noen på sms og via msn og de ble jo temmelig i 100 ;)

Sambo hadde stupt til køys rett etter jeg snakket med Riksen, men da jeg endelig fikk lagt meg begynte det å gjøre vondt i ryggen...

Litt sånn merkelig vondt.....

Fant ut at jeg ikke kom til å få sove likevel så satt meg ved pc`n igjen..

Vannet hadde gått klokken 23 og ca 0030 begynte riene.

Jeg prøvde å holde styr på de ved å skrive ned når de begynte å sluttet men syns ikke jeg klarte det særlig bra. fant liksom aldri helt ut når de begynte og når de sluttet.

Ringte Riksen igjen, men fikk samme regla.Ingen vits å komme før jeg hadde 4 rier på 10 minutter. Jeg var jo førstegangsfødende så det kom ikke til å skje noe på leeenge... :roll:

Rundt 03 vekket jeg sambo, da syns jeg det var vanskelig å skjønne noe av riene og ville ikke være våken alene lenger...

Satt fortsatt på pc`n men spratt opp og matte gå hver gang det kom en rie.

Sambo syns vel at de kom temmelig tett og vi ble hele tiden enige om å bare vente en til før vi ringte sykehuset igjen.

Jeg ville ikke høre samme regla enda en gang.

0420 syns jeg det var temmelig vonde og tette rier så jeg sa til sambo at nå får du ringe, kanskje de ikke avviser deg.

Han ga beskjed om at jeg ikke følte det særlig komfortabelt å være hjemme så de ba oss komme..

Siden sambo hadde drukket, ville vi ikke at han skulle kjøre, han hadde nok ikke særlig promille men bedre å være på den sikre siden så jeg sa jeg skulle kjøre selv..

Kom ikke så veldig langt før jeg vrengte inn på en bussholdeplass og måtte vente på at rien gikk over. Da vi kom ut på ring 3 måtte sambo holde rattet for det var en skikkelig vond en da også. Vi brukte vel ikke særlig mer enn 15 minutter til Riksen og opp på føden og da hadde jeg hatt 12 rier i løpet av denne tiden..

Fikk beskjed om å sitte i venteområdet ved resepsjonen, kjente jeg ble temmelig irritert av det men gjorde nå som vi fikk beskjed om og satt oss der.. Eller rettere sagt jeg satt meg ned og så spratt opp igjen for det var så vondt...

Hørte to damer som tydeligvis var i gang med å føde, de hyyyyylskreik og da kjente jeg panikken greip meg. Begynte nesten å gråte for jeg ble så redd. Og damene hylte og hylte.....

Etterhvert kom jordmoren og hentet oss og tok oss med på et undersøkelsesrom, ble fort enige om at hun skulle sette noen akupunktur nåler siden jeg syns det var så vondt..

Vi måtte sitte og vente en ganske god stund på dette rommet.

Åpningen ble sjekket og det var bare 3 cm.

Jeg kommanderte sambo opp hver gang det kom en rie, hold her, klem der, stryk på ditt, gjør datt! Stakkars mann.... :rodme:

Og damene fortsatte å hyle, å hyyyyyyyle.......

Da jordmoren kom inn og sa vi kunne flytte til fødestuen, fortalte jeg henne det at det skremte vettet av meg at disse damene skrek noe så enormt..

Ja, du skjønner vel at du har en stund igjen nå, var svaret jeg fikk!

Om ikke jeg var vettaskremt fra før ble jeg ikke mindre redd da for å si det sånn..

Hun sa jeg kunne få lystgass for da ville jeg trolig ikke være så redd mente hun.. Jeg bablet i vei om at jeg ikke kunne føde likevel og prøvde å snakke meg til et keisersnitt. Skjønte vel egentlig selv at det var redselen som snakket og at jordmoren aldri i verden kom til å gå med på det..

Så jeg takket ja til litt lystgass, syns ikke det virket i begynnelsen men det var ikke så rart for hun hadde bare skrudd på oksygenet... :fnise:

Etter noen heftige drag var jeg litt mer likegyldig og fant ut at det var jo like vondt så jeg maste på jordmoren om jeg kunne få epidural og om hvordan det funket og om det var vondt og bla bla bla...

Men plutselig i all skravlingen min om denne epiduralen ble jeg brått kvalm. Fikk sagt i fra at jeg syns jeg var litt kvalm og trodde jeg måtte kaste opp.

Sambo og JM rakk ikke reagere en gang før både jeg,sengen og deler av gulvet var fullt av gryterett!!

Måtte ut av sengen og ut av klærne, følte meg herlig sjarmerende der jeg satt på toalettet med mine nesten hundre kilo, med smørbukkføttene mine og sambo måtte tørke spy av meg...

Husker jeg tenkte at han aldri kom til å orke å ha sex med meg igjen..

:ler:

Mens jeg satt der og ventet på at de fikk fikset sengen, fant jeg ut at joda jeg skulle ha den epiduralen. Men da jeg sa fra til jordmoren lurte hun på om jeg ikke ville sjekke åpningen en gang til.

Det gikk jeg med på og der var det plutselig 9 cm, JM sa hun selvfølgelig ikke kunne love at resten av fødselen gikk så fort men at det trolig ville gjøre det siden det hadde gått såpass kjapt hittil.

Fant ut at jeg ikke skulle ha den epiduralen likevel, tok meg selv i å syns jeg hadde vært tåpelig som hadde bedt om den... ;)

Tok ikke lange tiden før jeg plutselig kjente at det var noe annerledes med riene. Var akkurat som om kroppen presset av seg selv.

Fikk sagt fra til JM at nå tror jeg det skjer noe.

Forventet å få beskjed om at jeg ikke måtte presse, for alle fødsler jeg har sett på jordmødre, sykehuset og etc så syns jeg det får beskjed om det, men neida. Her fikk jeg beskjed, press i vei du...

Ble litt forfjamset av det så tror ikke jeg presset særlig på de første riene.

Var helt rar i hodet, var akkurat som jeg ikke klarte å snakke.

Hørte de snakket til meg og sånn men klarte ikke gjøre annet enn å nikke.

Bare lå der med øynene igjen og svette og presset.

Og presset og presset.

Hørte det skulle være vaktskifte, for den nye JM kom inn men hun som hadde vært hos oss sa hun ønsket å ta han i mot siden hun hadde vært hos oss hele tiden.

Det gjorde vel at jeg forsto det ikke kunne være lenge igjen.

Tror jeg bare fikk en rie eller to til så hørte vi den lille gutten skrike..

De pakket han inn og jeg fikk han på brystet.

Må si jeg ikke syns han var særlig vakker med det rare hodet og slimete som han var men likevel var det som om kroppen bobla over av lykkelighet.

Pappaen fikk klippe navlestreng og være med på veiing og måling.

Er i ettertid veldig veldig glad for at JM holdt ogjen såpass med den epiduralen.

Alt i alt tok fødselen litt under 9 timer fra vannet gikk til han var ute. Vi kom til Riksen litt over fem og lille M er født åtte minutter på åtte.

Var selvfølgelig vondt men absolutt overlevbart, syns det har vært mye værre å gå gravid i ni mnd enn å føde... Ikke tvil om det... ;)

Ble nok et langt og litt rotete innlegg dette her, men det er ihvertfall fødselen min. I den lange versjonen :fnise:

Lillegull ble altså født 02/03-08 kl 0752, veide 3354 og var 51 cm lang :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt å lese historiene deres folkens - og veldig rart å plutselig ha vært gjennom det selv, så jeg faktisk kan kjenne meg igjen i det dere skriver :)

Her er min historie da:

Jeg hadde ikke sovet mer enn en times tid da jeg natt til tirsdag 18.03 bråvåknet av at jeg kjente noe renne nedover låret i 3-tiden. Spratt opp av senga og var sikker på at det var vannet som gikk, men kom til at det var for små mengder til at det kunne være det. Hadde hatt noe lignende tidligere, men det var helt tyntflytende og var i følge jordmor bare utflod. Denne gangen var det derimot mer slimaktig, men fortsatt helt blankt. Det fortsatte å renne litt gjennom natten og hele neste dag.

Begynte å få kynnere da jeg la meg igjen, men disse var ikke spesielt vonde. Det var likevel nok til at det ikke var mulig å sove, så jeg vred og sukket meg gjennom natta. Disse kynnerne fortsatte utover dagen, samtidig som jeg hadde litt nedpress og kroppen føltes tung og rar. Kynnerne kunne være regelmessige med 5-7 min mellom en stund, og så kunne det gå et par timer før neste igjen, så jeg ble ikke klok på dem. Tenkte at det kom til å roe seg og gå over igjen, selv om jeg innerst inne følte at noe var på gang. Jeg har jo ellers knapt nok hatt en eneste kynner eller noe utflod hele resten av svangerskapet.

Tvang meg ut for å gå en halvtimes tur med mannen utpå ettermiddagen, men det forandret seg ikke noe av det. Satt meg i sofaen for å se på TV, og akkurat da Frustrerte Fruer begynte så hørte jeg bare en rar lyd fra magen. Det lød som et slags "poff", og så bare fosset vannet ut... "Uæh!" kom det fra meg før jeg i rekordfart spratt ut på gulvet. Jeg hadde heldigvis på meg bind pga utfloden, så det tok unna mesteparten - sofaen ble reddet! Mannen ble jo helt forvirra stakkar, skulle gjerne hatt et kamera for å ta bilde av ansiktet hans da :fnise: Hodet til lillegutt var jo godt skrudd fast i bekkenet, så det kom ikke noe særlig mer vann etter det. Var ikke noen store mengder som kom, og det var helt blankt. Ringte føden for å høre hva jeg skulle gjøre, og siden det er et lite stykke å kjøre og jeg var førstegangs så sa de jeg kunne komme over til sjekk. Jeg hadde ingen rier og ikke noe vondt, så vi stresset ikke, men pakket rolig tingene våre og kjørte avgårde. Men etter ca 5 minutter i bilen så begynte det å komme rier som gjorde mer og mer vondt. Da vi var framme ved sykehuset etter 30 min var riene regelmessige med 3-4 min mellom, og ble vondere og vondere.

Vi kom jo selvsagt midt i vaktskiftet og måtte vente en stund på gangen. Endelig kom vi inn på kontrollrommet og jeg ble lagt ned og koblet til måleinstrumentene. Jordmor sa at riene var sterke og fine, og sjekket så åpningen. 1 cm!!! Jeg holdt på å begynne å gråte av skuffelse, for jeg hadde virkelig vonde rier allerede (og jeg er en person med høy smerteterskel). Hvis dette var smertenivået på 1 cm, kom jeg til å dø før jeg nådde 10, det var jeg overbevist om! Men hun sa at mormunnen var helt moden og flatet ut, og det var visst bra. Så fikk jeg Klyx og beskjed om å ligge en time og slappe av (!) på kontrollrommet før jordmor skulle sjekke meg igjen. Hun sjekket meg igjen kl 1, og da hadde jeg problemer med å snakke klart fordi jeg var så sliten allerede. Hadde jo ikke sovet noe særlig på halvannet døgn allerede, og hadde mindre enn et minutt mellom riene, så jeg var veldig sliten alt da. Fortsatt bare 1-2 cm åpning, og jeg kjente panikken lure... Jeg fikk på meg en sykehusskjorte og en smekker nettingtruse og skulle gå inn på en fødestue lenger nede i gangen. Den gåturen var fryktelig lang og svimmel husker jeg (i ettertid viste det seg at det var ca 20 meter), måtte stoppe flere ganger pga vonde rier. Inne på fødestua ble jeg og mannen overlatt til oss selv, jordmor kom kun inn en sjelden gang og så på instrumentene. Ikke noe oppbacking eller info å få der, nei... Hun virket rett og slett uengasjert! Fikk varme risposer på magen og ryggen, og det lindret litt. Mistet totalt begrep om tiden, alt som sto i hodet på meg var å komme gjennom smertene på best mulig måte.

I 4-tiden (tror jeg) sjekket hun igjen, og da hadde det skjedd masse, sa hun! 6-7 cm åpning, og han var på god vei ned. Men hun så at jeg var uhyggelig sliten, det var nesten ikke pauser mellom riene i det hele tatt. Den neste begynte bare sekunder etter at den første dabbet av. De var så vonde at alt som sto i hodet på meg var å puste (kort og fort inn gjennom nesen, litt lengre ut gjennom munnen) for å overleve smerten. Var uvel av smertene, men spydde eller brakk meg ikke en eneste gang heldigvis. Husker jeg var bekymret for det, orket ikke det i tillegg liksom... Leppene mine sprakk, men jeg orket ikke å drikke noe. Orket ikke svare når noen spurte meg om noe engang, var helt zombie! Stakkars mannen min som måtte sitte ved siden av og bare se på meg i alle de timene... Orket jo ikke snakke jeg, bare pustet og peste og var i min egen verden, så han satt jo der mutters alene og bare prøvde så godt han kunne å hjelpe meg. Jordmor kom inn og ga meg en sprøyte med petidin for å hjelpe meg å slappe av, jeg var jo spent som en buestreng der jeg lå. Hadde ikke tid til å få hentet meg inn mellom hver rie (det var jo ikke noe tid mellom hver rie) og ble bare mer og mer anspent. Og det er det som kjent ikke spesielt gunstig for å takle smerte... Petidinen hjalp ingenting syns jeg, og et par timer etter (i 6-tiden, tror jeg) så bestemte jordmor og vi oss for å sette epidural. Da ristet hele kroppen min ukontrollert, tennene klapret og jeg var så utslitt som jeg aldri har vært før. Syns det tok en eeeeevighet før endelig legen kom, og de stakk meg over hele armen før de til slutt fant en blodåre. Så var det over på siden og få lokalbedøvelse og så endelig epiduralen i ryggen. Den kjente jeg ingenting til. Så var det bare å vente, og noen minutter etter var jeg i himmelen :)

Alle smerter var borte, og jeg kunne endelig slappe av. De siste timene var allerede glemt, jeg trengte ikke mer enn 10 minutter før jeg følte meg klar igjen. Men SÅ sjekket jordmor meg igjen, og utbrøt "Oi! Her er det jo full åpning, og hodet ligger like innenfor!" Dette fant hun da altså ut 10 minutter ETTER at epiduralen var satt! Hva med å sjekke meg FØR, da? Er det mulig... Hun skrudde epiduralen nesten helt ned og satte i gang riestimulerende drypp med en gang, men likevel tok det lang tid før jeg begynte å kjenne antydning til rier igjen. Men jeg fikk jo slappet av og døst litt da. I mellomtiden var det vaktbytte igjen, og etter det kom det inne en ny jordmor sammen med en elev. Og fra det øyeblikket forandret fødselen min seg fra ille til fantastisk! Jordmoren var nemlig hun Siw fra Jordmødrene (for de av dere som har sett på det) og hun var helt strålende!!! :) Kjempepositive var de begge to, og det smittet! De oppmuntret meg til å stå opp av sengen og opp i prekestolen, så jeg gjorde det. Det hjalp, og riene ble sterke og vonde igjen. Men nå hadde jeg et par minutter mellom hver rie og fikk hentet meg inn, og sto og rugget og pustet under riene. Da taklet jeg dem helt fint! Eleven sto og gned meg i korsryggen, og de tok så godt vare på meg at.

Etterhvert fikk jeg komme opp i fødesenga, selv om jeg ikke kjente noen spesiell trykketrang. Det var pga epiduralen. Ble bedt om å sette i gang pressingen likevel. Fikk til å presse tre ganger på hver rie, med masse støtte og veiledning fra jordmor og mannen underveis. Denne fasen syns jeg ikke var noe ille i det hele tatt, selv om riene var vonde var det så godt å få presse og endelig få gjøre noe! Det var litt ubehagelig når hodet sto helt framme i åpningen, men var heldigvis ganske nummen der nede etter epiduralen så jeg kjente veldig lite. Etter 15-20 pressrier så var han plutselig ute, og ble lagt skrikende opp på magen min. Det var helt surrealistisk! Endelig var han her, varm og sprell levende! Mannen stortutet og jeg var et eneste stort smil, han klippet navlestrengen mens jordmor sjekket meg. Trengte ikke å sy et eneste sting, og hun mente det kunne skyldes at jeg hadde vært flink til å tøye og smøre ukene før fødselen. Lite griseri var det også, blødde veldig lite og gjorde ikke på meg (gjett om jeg var redd for det på forhånd da). Hun og eleven sa at det hadde vært en drømmefødsel, og de syns det var veldig morsomt å ha fått være med. Jordmoren skrev til og med et lite koselig og personlig brev bakpå lappen med fødselsinformasjonen.

Man kan vel trygt si at jeg hadde to helt forskjellige fødselsopplevelser før og etter vaktbyttet. Jeg tror helt ærlig at jeg hadde hatt en mye bedre totalopplevelse hvis jeg hadde hatt den andre jordmoren hele veien. Den første jordmoren gjorde veldig lite for å hjelpe meg, hun foreslo ikke en gang at jeg skulle komme meg opp av senga. Jeg lå jo i samme stilling (på ryggen) fra jeg startet til epiduralen ble satt, og var ikke i stand til å tenke selv at jeg skulle prøve andre stillinger. Jeg hadde nok heller ikke følt det så håpløst hvis hun kunne vært litt positiv underveis og oppmuntret meg. Jeg hadde jo vært klar til å presse når de satt epiduralen! Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta noe smertestillende, så jeg syns egentlig at det var litt nederlag... Men vanvittig deilig å få den, det var det! Og aldri så galt at det ikke er godt for noe - jeg fikk en fantastisk opplevelse den siste delen av fødselen med den andre jordmoren, og det hadde jeg jo gått glipp av hvis det ikke hadde dratt så ut.

Alt i alt syns jeg det var en fantastisk opplevelse, smertene var over og glemt i det lillegutt ble lagt på magen. Bare 10 minutter etterpå sa jeg til mannen at jeg ikke var redd for å gjøre dette igjen :) Neste gang vet jeg også hva jeg går til, og kan ta styringen mer selv.

Dette er ikke noe å grue seg til jenter! Ja, det er vondt - men det varer kun noen timer, det finnes hjelp å få (epidural), og det er en så ubeskrivelig følelse når man er ferdig! Gleder meg til neste gang alt jeg...

Edit: Oi, nå så jeg at historien ble fryktelig lang... Men men, dere får lese det dere gidder ;)

Glemte å skrive at lillegutt ble født 19.03.08 kl 09.17, 3230 gram og 48 cm.

Endret av MzS
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:legrine: Så herlig en historie, flott at du fikk slik en positiv avslutning på det hele.

Lillevennen din var kun 10g mindre enn pondus var, akkurat passe størrelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for at dere har delt historiene deres :blomst:. Gratulerer så mye med de små!

:legrine: Så herlig en historie, flott at du fikk slik en positiv avslutning på det hele.

Lillevennen din var kun 10g mindre enn pondus var, akkurat passe størrelse.

Og gutten min var neste 1.5 kg tyngre :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, så var jeg altså blitt tobarnsmor :hoppe:

Her er min fødsel..

1. april ble altså dagen, noe jeg ikke hadde trodd. Jeg fikk lite søvn natt til 1. for Victoria var ikke helt i form og jeg bare drømte og drømte når jeg først sov. Var sliten hele dagen, men fikk sovet en liten dubb. Hadde litt murringer og sånn, men følte ikke helt at noe var på gang for det. Samtidig som jeg følte at jeg ikke måtte gå så mange dagene til..

Sånn i 19.30 fikk jeg litt knip i magen, men hadde akkurat spist litt sterkt pizza så jeg tenkte kanskje det var den. Men i løpet av den neste timen kom det ganske mange til og jeg måtte puste meg gjennom dem. Dette var midt i leggetiden til Victoria, så jeg sang og pustet og peste :ler: Jeg ringte mamma og sa at jeg trodde jeg var i gang, så de skulle komme hjem. Mannen dro opp til svigers og sa i fra og lurte på om svigermor kunne komme ned etterhvert. Rundt halv ni ringte han føden og da fikk vi beskjed om at vi kunne komme, siden jeg hadde ganske kjapp fødsel sist. Jeg fikk funnet frem det vi skulle ha med og mannen ringte svigermor og ba henne komme. Turen til sykehuset tar ca. 40min og riene kom med 2-4 min mellomrom hele veien. Det var ikke spesielt godt, men jeg pustet meg gjennom dem så godt jeg kunne. Kom på sykehuset, ca.21.30.

Hadde noen rier på vei inn til sykehuset også og når jeg kom dit skulle jeg jo undersøkes. Hadde 3-4 cm åpning og hodet var festet. Måtte sitte i en stol med ctg, ikke spesielt godt. Det var best å henge på mannen mens riene holdt på. Mens jeg satt med ctg, gikk vannet under en rie. Kom ikke så mye, men nok til at jeg skjønte det var det. En merkelig følelse. Måtte sitte en stund med ctg, for de var ikke helt fornøyd med målingen av baby`n. Men jeg tror det var fordi jeg måtte bevege meg sånn under en rie at målingen falt ut, for den var helt som den skulle etterpå. Riene ble bare vondere og vondere, men jeg prøvde å trykke litt under hver rie. Vi ble flyttet til en fødestue, så jeg fikk sitte litt i badekaret, det var deilig. Mannen dusjet magen min under riene med skikkelig varmt vann og det hjalp litt. Jordmor og barnepleieren jeg hadde hatt til nå kom å sa hadet, da var det vaktskifte. Men rett etterpå kom plutselig trykketrangen og jeg bare måtte trykke. Sprengte voldsomt og jeg skjønte jo hvorfor i ettertid. Litt av hodet kom på første presset. Mannen fikk sagt i fra og inn kom de som hadde vært på vakt og de som nå var på vakt, for de måtte jo få meg opp fra badekaret og det var ikke så veldig lett under en pressrie, men da den ga seg fikk jeg kravlet meg opp og i seng. Pressriene var ikke så voldsomme, så de varte ikke lenge. Men jeg hadde tre presssrier og under den siste kom hele baby`n ut. Klokka var da 23.12!! Han skrek med en gang og jeg kunne ikke fatte at det alt var over. Tre timer og førti minutter etter jeg kjente første rie.. Helt merkelig!

Christian kom altså kl.23.12 1. april, veide 3670gr.,var 49cm lang og hodeomkrets 35,5cm. :hjerter:

Endret av April
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grautlerer så masse med lille Christian! :hjerter_rundt:

Tenk så rask fødsel da, gitt! Ikke fire timer en gang; det var jammen ikke verst. Takk for at du ville dele historien din med oss. :-D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Min fødselsopplevelse:

Lille Magnus har kommet til verden.... :hjerte:

1. april 2008:

Snudde meg i sengen og kjente plutselig at noe piplet ut mellom beina. Jeg bråvåknet ja....kom meg opp av sengen og akkurat da jeg sto loddrett på gulvet fossa fostervannet. Løp på do og det slutta ikke å renne. Mens jeg satt på do ringte mannen til føden og de sa det var bare å legge seg flatt og vente på ambulanse. Etter 45 minutter kom ambulansen og på den tiden hadde stakkars mannen flydd rundt og pakka bag (igjen :fnise: )

Da ambulansen kjørte fikk han smurfen i klærne og kjørte han til foreldrene mine.

På sykehuset ble jeg satt på CTG og senere beordret til sengeleie siden hodet ikke var festet og de var redde for at navlestrengen skulle komme i klem. På kvelden kom de og sjekket åpning for første gang. Yttre mormunn, 3 cm og indre mormunn 2 cm. Babyen hadde sterk og fin fosterlyd. Den natten var det en del murringer og noen få sammentrekninger.

2. april:

Hodet ble konstatert festet og jeg fikk opp og gå. Så den formiddagen gikk vi en del rundt på sykehuset for jeg begynte å bli drittlei :sukk:

CTG senere på dagen viste aktiv baby, men ingen rier. Åpning ble så sjekket og viste 3 cm hele veien. Jordmor (eller far om du vil siden det var en mann :fnise: ) tøyde den til 4 cm med håp om at riene skulle ta seg opp. Det ga ikke umiddelbare resultater, men utover kvleden kom virkningen i og med at riene økte i styrke, men ikke i lengde. De varte i 25 - 40 sekunder og var ikke effektive.

Klokka 23 snudde det derimot. 3 - 5 minutters mellomrom mellom riene, men fortsatt korte og ueffektive. Jeg gikk opp og ned gangen på føde og barsel....gikk og gikk.

3. april:

Ved midnatt sjekka jordmor åpning og det var fortsatt 4 cm :dåne: Ikke noen hjelp i vondtene.... Jeg ville ikke ha fødestue enda så jeg ble enig med jordmor om å være litt lenger på observasjonsrommet. Klokka 01.30 ville hun ikke høre snakk om at jeg ikke ville på fødestua. Da hadde jeg fått varmeflasker for å døyve smerten og jeg pusta meg gjennom riene, men jeg klarte ikke lenger å ligge eller sitte. Inne på fødestua ble jeg presentert for lystgass, noe jeg ikke hadde under fødselen med smurfen. Jeg brukte den ikke spesielt mye, for riene gikk godt å puste seg gjennom.

En times tid senere måtte jeg og lystgassen på date. Da økte intensiteten på smertene, men ikke på effekten. 1 - 1 1/2 minutt mellom riene, men klokka 04 var åpningen fortsatt på bare 4 cm :dåne:

Jordmor ringte vakthavende gynekolog og de ble enige om at drypp var det beste. Jeg begynte allerede da å grue meg til smertene som skulle komme, men takka likevel nei til annen smertelindring enn lystgass.

Drypp ble satt, 5 dråper faktisk og det ble forskjell ja....

Lange rier, opp mot 2 minutter lange, og innimellom helt sikkert sendt fra helvete. I tillegg ble jeg liggende på CTG for å overvåke babyen og det var det verste. Å ligge stille med båndene rundt magen var ubeskrivelig.

Til slutt måtte de bare fjerne hele CTG'en for jeg måtte ned på gulvet. To rier senere knakk jeg i knærne og fikk nedpress foran. Etter ytterligere en rie var det nedpress bak og. Da ble jeg på nytt beordret opp i fødesenga. Tre press senere var miniatyren ute.

Med navlestrengen to runder rundt halsen. Og unormal lang navlestreng - 85 cm lang. Smurfen sin var til sammenligning 50 cm lang.

Etter at dryppet ble satt gikk det fra 4 cm - unge på brystet på 50 minutter - en heftig opplevelse.

Men fødselen var superfin og jeg hadde glatt gjort det igjen, det er sikkert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Min fødselsopplevelse fra 8 april, 2008:

Etter sjekken min på føden forrige mandag fikk jeg altså reise hjem. Satt mandagen med kynnere (som jordmor mente var rier), men ikke noe vondt.

Var på do natta til tirsdag og hadde fortsatt kynnerne, men ikke noe vondt. Klokka halv seks på tirsdagmorgen våknet jeg av at de var litt kjipe og tenkte at jeg skulle prøve å ta tida på de, Men duppet av innimellom, så tidtakinga ble ikke så effektiv.

06:15 ringte vekkerklokka til mannen og jeg sa han kunne få opp frøkna og ordne henne slik at vi kunne dra på sykehuset rett etter levering i barnehagen. Her var det rier på gang. Han formelig spratt opp.

Rekker jeg å dusje først da, lurte han. Jada sa jeg. Det er god tid!

Han dusjet og ordnet matpakka til frøkna. Da begynte riene og bli ubehagelige så jeg sa at han skulle kjappe seg, i mens skulle jeg bare legge meg ned på senga litt. Da var klokka ca 06:40 og plutselig kjente jeg igjen trykketrangen!

Roper til mannen at jeg har jammen pressveer! Du må ringe etter ambulansen, jeg må oppover på sykehuset NÅ!

Ambulansen var hos oss ti minutter etterpå og inn på soverommet kom en ung lege som håndhilste på meg og sa jeg skulle klemme han i hånda når det ble for ille.

Nei takk, sa jeg, du har så klamme hender... :flau: (ikke akkurat frøken høflig)

Oppover til sykehuset bar det med blålys (!).

Enda skjønte ikke jeg at fødsel var rett rundt hjørnet så når ambulansen saktnet farten og stoppet på en busslomme lurte jeg på om de trodde de hadde tid til en tissepause sånn midt på veien. Frøken høflig igjen.

Men de stoppet for å plukke opp jordmor som møtte oss på halvveien. Hun ville undersøke meg, men jeg kjempet mot pressveene og var ikke i humør til å bli tatt på så jeg ble litt amper. :flau:

Ankom fødestua klokka 7:40, husker jeg så på klokka og tenkte at javel, gutten er kanskje ute til 14-15 tida.

Ny jordmor hadde akkurat begynt på vakt som avløste ambulansejordmora og hun konstaterte at her var det bare å sette i gang.

Får jeg ikke smertestillende da, lurte jeg på.

Men kjære deg, du er snart ferdig du. Det er for sent for det svarte hun.

For sent, du liksom peste jeg.

07:45 var mannen på plass i fødestua og jeg ler litt. De mener jeg snart er ferdig sa jeg til han. (Det var jo det de mente under forrige fødsel og, da frøkna ble sittende fast og vi vet jo begge hvordan det gikk)

Hadde så sinnssykt vondt i ryggen, så jeg ville stå på kne i senga. Det var en lettelse å få trykke og ikke kjempe mot veene slik jeg hadde gjort i ambulansen.

Plutselig ble jeg kjempefokusert.

Dette skal du aldri gjøre igjen, så her er det bare å trykke på å la det stå til sa jeg til meg selv.

Rakk jo aldri å få klyster, så samtidig med veslegutt fikk jeg gjort unna dagens lille dobesøk... Og jeg tenkte stakkars jordmor! Ikke nok med at hun har den ræva utsikten, hun får litt mer en gutten med på kjøpet også.

Jordmor sa hun så hodet, men da var veen over så vi måtte vente på neste. Men da kom gutten. Klokka 08:17.

Illsint og med navlestrengen rundt halsen, men med full telling på apgar med en gang. 49 cm lang og veide 3340 g!

En skikkelig hårball av en unge. Svart tykt langt hår på hodet og mørke myke lodne hår på armer, rygg og skuldre. ;)

(Barnelegen lurte på om faren var norsk. Syns det var et rart spørsmål. Han er helnorsk og ikke spesielt hårete av seg forresten. Men uansett hva han er og ikke er, så syns jeg det var et rart spørsmål å stille...)

Jeg hadde en så flott opplevelse denne gangen, både med fødsel og oppholdet på barsel. Så utrolig flotte og flinke mennesker på føden. En helt annen opplevelse enn med frøkna og det var så godt!

Ekstra godt var det å være ferdig. 10 dager før termin.

(Men nå er det vemodig at jeg ikke lenger har et par bein som sklir rundt inni magen og hender som krafser meg i bekkenet...)

Endret av Nicky B
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er min fødselshistorie!

Lillebabyen ble født 9. april 2008!

Tirsdag 8. april var vi på kontroll på sykehuset. Jeg ble undersøkt av jordmor, som sa jeg hadde ca 1,5 cm åpning. Hun greide å tøye den til 2 cm. Den kvelden og natta, hadde jeg uregelmessige murringer som kom og gikk. Etterhvert i løpet av natta, ble de vondere, og jeg sov ikke særlig mye. I 5-6 tida om morgenen var murringene regelmessige med ca 10 minutters mellomrom. Smerten føltes som moderate menssmerter. Klokka 7 ringte jeg føden og sa jeg hadde rier med ca 8-10 minutters mellomrom. Hun som svarte sa da at vi hadde god tid og ikke trengte komme ennå. Jeg gikk ned for å spise frokost (mannen insistrerte) og klarte å få ned et halvt knekkebrød. Murringene ble vondere og vondere, og i 8-tida hadde jeg plutselig rier med 4-5 minutters mellomrom. Da ringte jeg føden igjen, og da fikk vi komme. Så vi pakka sakene og dro. Spente!

Det tar ca 40 minutter å kjøre til sykehuset, og på veien merka jeg at riene ble vondere. Ble mye pusting Vi kom fram, fikk parkert, og gikk inn. På veien fra parkeringshuset og opp til fødeavdelinga, hadde jeg flere rier. Måtte t.o.m stoppe midt i ankomsthallen - ble en del nysgjerrige blikk ja! Så kom vi inn og ble tatt i mot av jordmor. Hun bad meg skifte til sykehusklær med en gang, for hun mente jeg var godt i gang. Riene kom med et par minutters mellomrom nå, og jeg hadde 4 cm åpning. Jeg ble koblet til sånn CTG som målte lillebabys hjerterytme og rienes styrke. Var nesten litt gøy å se den rie-måleren stige og synke mens jeg hadde rier. 100 var det sterkeste, og da var det vondt!

Det var utrolig spennende og nervepirrende. Snart skulle vi få treffe lillebabyen vår! Både jordmor og barnepleier var veldig hyggelige, og de var inne hos oss mye av tiden. Jordmor anbefalte med epidural pga epilepsien min - det var visst standard å sette epidural på epeleptikere pga faren for anfall hvis det ble for mye vondter. Jeg hadde i utgangspunktet ikke veldig lyst på epidural, men når både JM og lege mente det var best, syntes jeg det var det lureste.

Riene ble vondere og vondere. Nå var de som skikkelig skikkelig vonde menssmerter, og satt mest i korsryggen og nedover hofter og lår. Mens jeg ventet på epiduralen, fikk jeg prøve lystgass. Synes ikke det hjalp noe sånn veldig, ble mest svimmel. Men nå begynte det å bli utrolig vondt. Min kjære var kjempeflink da, og holdt meg i handa og gav meg drikke. Man blir utrolig tørr i munnen av å ha rier! På dette tidspunktet var det så vondt at jeg ikke fikk med meg alt som skjedde. Men fikk høre etterpå at JM på et eller annet tidspunkt hadde målt tempen min, og jeg hadde 40 i feber! Fikk aldri noe svar på hva det egentlig var da... Hjertelyden til lillebaby var i begynnelsen veldig høy, og etterhvert begynte den å variere veldig - opp og ned. JM og legen lurte visst på om det kunne være noe infeksjon e.el med meg eller barnet. Fikk heldigvis ikke med meg noe av det snakket

I 12-tida må det ha vært, kom legen og satte epidural på meg. Til dere som ikke vil ha epidural fordi det kan være vondt å sette, kan jeg bare si at jeg merket ingenting Men var sikkert litt i min egen føde-verden da Epiduralen tok bort det meste av smertene jeg før hadde hatt i korsrygg, hofter og lår. Men nå begynte trykketrangen. Og den skal jeg love at jeg kjente! Ble undersøkt, og hadde 8 cm åpning. Fikk med andre ord ikke lov til å begynne å presse ennå. Tortur! Riene var vonde, men fullt overkommelige. Å ha trykketrang og ikke få lov til å trykke, var derimot helt forferdelig. Lå i over en time før åpninga nærmet seg 9-10 cm. JM var stadig borte og prøvde å tøye åpninga for å få fortgang på dette. Det var også vondt!

Til slutt kunne man konstantere at det var så og si full åpning. Da var vel klokka rundt halv 2. Dermed fikk jeg endelig lov til å presse! Det var vondt og slitsomt, men en lettelse fra det å måtte stå i mot trykketrangen. Det var vanskelig å få presset babyen noen vei. Enda så mye jeg tok i, flyttet han seg ikke noe særlig. For hver rie greide jeg å presse to ganger. Noen av gangene kjente jeg at babyen kom litt lenger ned, men ikke mye. Legen kom inn og begynte å snakke om vakum. Hjertelyden gikk så mye opp og ned at det var viktig å få barnet ut fort.

Problemet var at babyen var stor, og åpningen min var liten. JM tøyde og tøyde - det var rett og slett grusomt! Så måtte hun klippe. Jeg fikk både bedøvende gele og lokalbedøvelse. Likevel kjente jeg at hun klippet. Men etterhvert ble det resultater. Jeg begynte å kjenne at jeg greide å presse babyen lenger og lenger ned. Så kom legen og satte på sugekopp på babyens hode. Og jeg presset og presset. Holdt meg fast de håndtaka på sida av senga og tok i av alle krefter (var støl i armene dagen etter ) Til slutt stod babyens hode i åpningen. Men da var det selvfølgelig slutt på den rien! Og jeg måtte vente på neste. Å ligge der med et babyhode halvveis ute er ufattelig vondt. Kjentes som om bekkenet ble presset fra hverandre. Tror jeg hylte et eller annet om at jeg kom til å dø... "Neida, du dør ikke", sa legen. Og det gjorde jeg selvfølgelig ikke, for da kom neste ri og jeg fikk presset ut hode og skuldre. Resten av kroppen kom ut med et "svupp" Lillebabyen var født! kl. 15.07

Han var helt blå da han kom ut, så de måtte rett ut med ham. Men jeg fikk med meg at det var en liten gutt Så gikk mannen ut, og kom snart inn igjen med lillebabyen i armene. Jeg synes dette skjedde veldig fort, men har i ettertid blitt fortalt at det tok over en halvtime. Men i alle fall fikk jeg da lilleungen på brystet. Og han var så skjønn atte. Litt blek og dekket med diverse "rester", og helt rød på toppen av hodet etter sugekoppen. Men veldig pen! Han hadde ganske mye hår, mørkt, og store mørke øyne. Lå oppå meg og småsutret og så fikk jeg hjelp til å legge ham til brystet. Han klarte å suge bittelitt. Jeg ble helt forundra over at det plutselig var gul råmelk i brystene mine! Hadde ikke merka noe til noe lekking i det hele tatt. Jeg ble sydd og ordna med, ble en god del sting, sitter her nå med et sikkert 2 cm langt arr...

Så ble lillebabyen båret ut for å bli undersøkt igjen, og jeg fikk stå opp for å dusje. Dette var vel et par timer etter fødslen. Jeg klarte faktisk å både stå og gå på mine egne bein, men var litt svimmel. Blodtrykket mitt ble målt til 80/50... Hadde nok mista en del blod ja. Kom i alle fall inn på rommet, hadde det heldigvis for meg selv foreløpig. Var utrolig sliten. Lillebabyen ble undersøkt, og alt var bra med ham. Han hadde bittelitt feber med en gang, men ingen fant noen gang ut av hvorfor vi hadde feber begge to. De lurte jo på infeksjon, men alt var heldigvis bra med oss begge. Lillebaby ble målt og veid - 4340 gram, 53 cm, og 37 cm i hodeomkrets!

Det tok litt tid før det liksom gikk opp for meg, at jeg hadde blitt mamma. Jeg forstod liksom ikke at han var min! Men andre dagen skjønte jeg det liksom bedre, og begynte å føle at jeg var glad i ham. Den vakre lille ungen har jeg og min kjære greid å lage!

Når jeg leser gjennom fødselshistorien, høres det sikkert litt fælt ut enkelte steder. Jeg håper ikke jeg skremmer noen! Ja, det ble det vondeste jeg noengang har opplevd, men så absolutt verd det! Ikke en eneste gang tenkte jeg at dette gjør jeg aldri igjen. Jeg skal så absolutt ha flere barn!

Dette ble visst litt langt, men sånn er det ;)

Endret av imli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fødselshistorie:

Det hele begynte vel med at slimproppen gikk søndag 6.april. Etter det begynte kynnerne jeg hadde hatt masse av gjennom siste halvdelen av svangerskapet å ta seg opp. De var litt vonde hele mandagen og de begynte å bli regelmessige ut over dagen. Det var faktisk bare 5 minutter mellom hver ganske lenge. Men de var ikke så vonde at jeg tenkte det var noe på gang med en gang.

Men etter hvert utviklet de seg til å bli vondere og vondere, og de fortsatte med å komme hvert 5. minutt. Natt til 8.april fikk jeg ikke sove på grunn av kynnerne, og jeg begynte å forstå at dette kanskje ikke var kynnere likevel.

Jeg satt oppe hele natta, var litt nervøs og veldig spent og klarte ikke gjøre annet enn å sitte på KG og å legge kabal på pc'en. :ler:

Da klokka ble fem om natta vekket jeg mannen og sa at jeg tror det er ting på gang, det er kanskje på tide å ringe føden. Han fikk hetta, men ble veldig spent og gledet seg samtidig.

Jeg ringte føden og fortalte at jeg trodde det var ting på gang, for jeg hadde rier med 5 minutters mellomrom og at de kjentes ut som veldig sterke kynnere. De sa jeg bare måtte komme inn når jeg ville, men at jeg måtte være forberedt på at det kunne ende med hjemsendelse. Det var jeg fullstendig klar over, og vi drøyde derfor litt til med å dra inn.

Jeg styrte rundt på kjøkkenet mens jeg ventet. Vasket opp gryter og ryddet ut av oppvaksmaskinen. Kunne jo ikke ha noe av at ting skulle stå og lukte mens vi var borte. ;)

Da klokka var syv dro vi. Vi kjørte innom butikken på veien for å handle inn et par pakker med bleier samt litt frukt, sjokolade og lesestoff for å ha med på sykehuset. Vi hadde med andre ord veldig god tid. Ikke noe stress her i gården. :fnise:

Vi ankom sykehuset kl halv åtte. Ble møtt av en jordmor som tok oss med inn på et undersøkelsesrom. Vi kom midt i vaktskiftet, så det var en annen jordmor som skulle ha oppfølgingen, men hun første jordmoren satte på meg et sånt CTG-belte som skulle registere barnets hjerteslag og styrken på riene mine. Jeg hadde rier med 2-5 minutters mellomrom. Jeg lå med CTG'en på i 20 minutter, så kom neste jordmor inn og undersøkte meg. Jeg hadde åpning på 2 cm, og det var ingen vits i å sende meg hjem. De forventet at ting skulle skje i løpet av dagen.

Jeg fikk klyx og lå så og ventet på at den skulle fungere en liten stund. Den var effektiv kan man si, jeg måtte løpe på do rimelig kjapt. :ler:

Vi ble flyttet over på en fødestue umiddelbart etterpå. Verken jeg eller mannen hadde spist den dagen, så vi spurte etter litt frokost. Det gjorde veldig godt med litt mat i magen. Det jo ikke verd å forsøke seg på 5-mila uten energi i kroppen. ;)

Jordmor var veldig kjapt ute og spurte om jeg ville ha smertestillende. Jeg kunne ikke skjønne at de spurte om det så tidlig, for det gjorde jo sannelig ikke SÅ vondt. Hun kom inn flere ganger og spurte om jeg ikke ville ha lystgass. Jeg ble nesten irritert på det maset hennes.. :sjenert:

Klokka 12:15 ble jeg undersøkt på nytt, da hadde jeg 3-4 cm åpning. Jordmor tøyde litt for å hjelpe til, det var ikke spesielt behagelig.

Etter som riene tok seg opp i styrke fant jeg ut av at lystgass kanskje ikke var så dumt likevel, og tilkalte jordmor kl 14:00. "Endelig!" sa hun, og koblet meg til med et tilfreds smil. Husker jeg svarte noe om at "ja, nå har jeg vel vært sta lenge nok." :ler:

Men jeg syntes ikke lystgassen fungerte for meg. Jeg ble bare svimmel og uvel av den og hyperventilerte nesten for å prøve å få den til å bli mer effektiv. Husker jeg prøvde og prøvde for å se om det ville bedre seg.

Ny undersøkelse kl 14:20, da hadde jeg fortsatt bare 3-4 cm åpning. Husker jeg syntes det var litt skuffende at riene var så lite effektive. Særlig når jeg syntes det hadde begynt å gjøre en del vondt. Jeg hadde få pauser mellom riene, det var liksom intense murringer hele tiden, så jeg følte at jeg begynte å bli litt sliten.

Jeg kalte på jordmor og sa at lystgassen ikke var løsningen for meg og at jeg ikke syntes det ga noen effekt. Jeg fikk da tilbud om fentanyl. Det er noe nytt de har begynt med etter å ha gjennomført et prosjekt i Kristiansand. De har veldig gode resultater med det. Det erstatter peditin, for de som har hørt om det.

Før jeg fikk fentanylen ble det ny undersøkelse av ny jordmor (vaktskifte) ca kl 15:30. Da var det blitt 5 cm åpning. Jeg ble glad for at jeg iallfall hadde kommet et stykke videre, selv om jeg hadde håpet på at det var kommet enda lenger.

Jeg fikk en kanyle i hånda og fikk så en dose fentanyl hvert kvarter den første timen. Deretter var det en dose hver halvtime. Fentanylen hjalp utrolig godt. Den tok toppen av riene og jeg fikk etterlengtede pauser mellom riene. Det gjorde veldig godt, og jeg fikk spist litt og travet rundt i rommet for å få tyngdekraften til å gjøre sitt.

Kl 17:45 ble det ny undersøkelse, og da var det ikke skjedd så mye. Husker godt at jordmor sa "hvis jeg er veldig snill, så sier vi 6 cm." Det var også litt skuffende, og jeg tenkte at dette kommer til å dra ut. Lurte faktisk på om babyen ville få bursdag den 8. eller 9. april.

Jordmor spurte meg om hva jeg ville syntes dersom hun tok vannet. Hun regnet med at det ville sette fart i sakene. Jeg sa at det ville vært veldig greit. Som sagt så gjort, og riene tok seg opp umiddelbart. Jordmor lo nesten litt av meg da jeg sa at det virket med en gang, for det var visst vanlig at det ville ta en halvtime før man merket noe til sterkere rier. Men jeg var sikker i min sak, det var tross alt min kropp.

Nå begynte jeg å få veldig vondt. Fentanylen hadde fortsatt virkning, men riene var blitt så sterke at jeg følte jeg skulle bli revet i to. De festet CTG'en på meg, og vi kunne selv følge med på når det kom en ri. Det var godt å ha mannens hånd å klemme på når det var som vondest.

Jeg fikk beskjed om å si ifra dersom jeg skulle få følelsen av å måtte på do. Jeg kjente ikke så mye bak, men ganske raskt følte jeg et sabla nedpress foran. Jeg sa i fra om dette, og kl 18:45 ble jeg undersøkt på nytt. Da hadde jeg det rimelig vondt. Jordmor ble helt overrasket, for her var det jammen full åpning! Fra 6 cm til full åpning på en time, det var ikke verst!

Jeg fikk beina plassert i bøylene for nå var det jaggu pressetid. Jeg tok sats og presset så hard jeg kunne for hver ri. Mannens hånd fikk imidlertid fri fra nå, og jeg holdt meg heller fast i de håndtakene på siden av senga (fikk skikkelig vondt i armene i dagene etterpå; jeg klemte nok til med alt jeg hadde). Jeg knuget meg fast til håndtakene for hver gang jeg presset. Jordmor og barnepleier skrøt fælt av meg og sa jeg var kjempeflink. Det gjorde godt å høre det. :)

Jeg hadde litt problemer med å få hodet ut. Det gled frem og tilbake noen ganger, jordmor gikk til slutt bort til telefonen og pratet og plutselig kom det inn en ekstra person i rommet. Jeg husker jeg trodde dette bare var en ekstra jordmor eller noe, jeg hadde ikke peiling på hvorfor hun var der (i ettertid fortalte mannen meg at det var en lege som kom fordi de hadde mistet hjertelyden på Junior tre ganger mens jeg strevde med å få hodet ut).

Da legen kom inn, bestemte de seg for å klippe meg litt. De ga meg ikke beskjed om dette, de bare gjorde det. Heldigvis, for jeg hadde på forhånd gitt beskjed om at dette med klipping var litt skremmende for meg. Men etter de klippet, klarte jeg å få hodet ut på to-tre press (det sprengte kraftig da hodet sto i åpningen mellom riene). Men så snart hodet var ute, kom resten av Junior ut på et blunk. DET var en deilig følelse det, all smerte forsvant samtidig som hodet var ute.

Junior ble lagt rett opp på brystet mitt. Eller det vil si, magen min. Han hadde nemlig for kort navlestreng til at han kom helt opp. Den måtte klippes først, og den oppgaven tok mannen på seg og klarte med glans. :rødme:

Junior skulle få prøve å spise litt før de skulle måle og veie ham. Mens han spiste sydde de meg. Det var IKKE noe godt, for de traff et par steder der det ikke var bedøvelse. Men man overlever jo det også, og jeg hadde jo verdens beste belønning liggende på brystet. :hjerter_rundt:

Jeg og mannen fikk servert mat mens Junior ble vasket, veid og målt. Ham veide 3310 g, målte 50 cm og var 34 cm rundt hodet. En perfekt liten gutt! :hjerte:

Etter fødselen bar det rett i dusjen for meg, og jeg ble kommandert til å gå på do. Men det klarte jeg ikke. Det var rimelig fullt på føden den kvelden, så vi ble plassert på et bad der vi måtte være til jeg fikk tisset. De truet meg med å sende meg på komplikasjonsavdelingen dersom jeg ikke fikk gått på do, da det ikke var noen på lettposten som kunne hjelpe med kateter dersom det skulle bli nødvendig. Det satte fart i meg, for jeg ville IKKE ende på dobbeltrom når vi først hadde fått tilbud om familierom! Jeg tror aldri jeg har drukket så mye væske før på så kort tid, og til slutt fikk jeg lønn for strevet. Jeg husker jeg bare sa "hurra!" da sykepleieren kom inn etter jeg hadde ringt på henne.

Dermed bar vi ned til lettposten og familierommet. Jeg er veldig glad for at mannen var der sammen med meg, for jeg var så lite mobil på grunn av bekkenet. Han tok seg av det meste av stell og ble rett og slett kastet rett ut i det. Men det klarte han med glans, han var så flink atte! Ble skikkelig stolt av ham! :hjerter_rundt:

Vi ble på sykehuset i tre dager, lærte å amme og å stelle Junior. Det var et fint opphold, men det var veldig deilig å komme hjem. Siden har det gått kjempefint! Junior er som sagt en engel, han sover mye og gråter aldri. Vi koser oss skikkelig sammen! Det er virkelig herlig å være mamma! :rødme:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg glemte forresten å skrive at Junior ble født kl 19:04. Bare 19 minutter etter pressriene startet. Ikke verst!

Tror noe av det første jeg sa etter han var ute at "dette skal jeg klare igjen!"

Synes egentlig jeg hadde det man kan kalle en drømmefødsel, selv om jeg ikke har noe å sammenligne med (da ser jeg bort i fra det der med hjertelyden, for det visste jeg jo ikke noe om før i ettertid). :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...