Til Far til 2

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Når har jeg lest litt grundigere gjennom det du har henvist til, og jeg har funnet en del ting som bestrider det du sier:

Jeg siterer:

I enkelte typer saker er det gjort innskrenkninger i den ordinære negative rettskraften som følger av tvistemålsloven § 163, idet det er adgang til å reise ny sak uten at de strenge vilkårene for gjenopptakelse er til stede. Et viktig eksempel er saker etter barneloven (lov av 8. april 1981 nr. 7) om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos, samværsrett og bidragsplikt. Selv om det er avsagt rettskraftig dom i en slik tvist, står det partene fritt å reise ny sak med krav om endring (§§ 39, 47 og 57). Det samme gjelder når det er inngått rettsforlik.

Her står det at det er lav terskel for å gjenoppta, eller reise en ny sak, om barnefordeling!

Et tredje eksempel er sak etter barneloven hvor moren nekter faren samvær med barnet på grunn av mistanke om seksuelle overgrep som faren er frifunnet for i straffesak.

Spørsmålet om hvilken virkning avgjørelsen av straffekravet har, oppstår også i de tilfellene et sivilt krav pådømmes i selve straffesaken.

Tvistemålsloven hadde opprinnelig i § 186 tredje ledd en bestemmelse om rettskraft for fellende avgjørelser:

«Avhænger en avgjørelse av, om en strafbar handling er øvet, er retten bundet ved en retskraftig fældende dom i straffesaken.»

........................

Selv om man ikke har noen lovbestemmelse som løser spørsmålet, er det sikker rettsoppfatning at avgjørelsen i en straffesak ikke er bindende i en senere sivil sak med mindre det er uttrykkelig hjemmel for annet. Det gjelder etter Høyesteretts praksis endog når et sivilt krav avgjøres i straffesaken på grunnlag av den samme bevisføring, se nærmere omtale av Rt. 1999 side 1363 nedenfor i tilknytning til uskyldspresumsjonen.

Det står rett ut at dersom en person ikke blir dømt for en kriminell handling, har h*n full rett til gjenopptakelse eller å gå til sivilt søksmål.

Altså så lenge far ikke er dømt for seksuelle overgrep er det ingenting som hindrer ham i å be om gjenopptakelse eller å gå til sivilt søksmål.

Jeg påpeker også at ikke i en eneste setning i det du har henvist står det mor eller far (bortsett fra i dette og et annet eksempel!)

Det står saksøker, saksøkte, bosted, samvær, foreldre osv, men i selve teksten er det aldri henvist til kjønn.

[Far til 2]

Jeg har skumlest siden, og hvis ikke min rettslære er helt rusten, står det da vitterlig at far kan gå til sivilt søksmål mor mor for ærekrenkelse, og motsatt dersom far kommer med krenkende beskyldinger mot mor...

Mor som saboterer samvær med far var dessuten brukt som et eksempel, det var ikke en konkret problemstilling så vidt jeg så.

Men igjen: kan du ikke innse at slike ting også skjer kvinner?

Menn er ikke offeret her, foreldre som ikke blir hørt, og som får uriktige krenkende beskyldinger mot seg er offeret, og foreldre er av begge kjønn.

Ikke med ett eneste ord har du anerkjent at også kvinner i gitte situasjoner kan være like rettsløse som menn.

Joda. Overgrep mht samvær/omsorg skjer også mot kvinner. Og årsaken er i hovedsak at det er hvilken funksjon en har som forelder som åpner for alternative muligheter for å straffe barnet.

Et eksempel ble beskrevet fra en annen her inne for noen månder siden. Det var en mor som lot barnet få bo hos far en periode fordi hun selv flyttet bort en liten stund. Da hun kom tilbake nektet far å la barnet være like mye hos mor. Jeg mener det er tragisk at en skal ha et lovverk som nekter barnet samvær med mor eller far fordi denne forelderen har vært borte en kort periode. Det blir litt sånn at om du har vært borte en kort periode skal barnet f... ikke få være sammen med deg senere heller. At dette er "barnets beste" forstår jeg ikke.

Lovverket er overmodent for "totalrehabilitering". Jeg er faktisk usikker på om en rehabilitering er nok, og om politikerene isteden skal begynne helt på nytt mht barneloven og prioritere barnet fremfor foreldrene. Nesten alt ved dagens barnelov ivaretar foreldrene langt bedre enn barnet.

[Far til 2]

Når har jeg lest litt grundigere gjennom det du har henvist til, og jeg har funnet en del ting som bestrider det du sier:

Jeg siterer:

Her står det at det er lav terskel for å gjenoppta, eller reise en ny sak, om barnefordeling!

Det står rett ut at dersom en person ikke blir dømt for en kriminell handling, har h*n full rett til gjenopptakelse eller å gå til sivilt søksmål.

Altså så lenge far ikke er dømt for seksuelle overgrep er det ingenting som hindrer ham i å be om gjenopptakelse eller å gå til sivilt søksmål.

Jeg påpeker også at ikke i en eneste setning i det du har henvist står det mor eller far (bortsett fra i dette og et annet eksempel!)

Det står saksøker, saksøkte, bosted, samvær, foreldre osv, men i selve teksten er det aldri henvist til kjønn.

Det er riktig. Jeg må vist gi meg på den . Men basert på den generelle oppfatningen i samfunnet, er det f.eks. bare fedre som utøver vold og bare fedre som utfører seksuelle overgrep. Dette til tross for at forskningsrapporter tilsier at kvinner faktisk benytter vold oftere enn menn. Kombinasjonen av av hva som er politisk korrekt mht overgrep, sammen med terskelen for hva som legges til grunn for de dommene som får gjennomslag, bekrefter at det er forskjell mht om en er mann eller kvinne mht vold og seksuelle overgrep. Delvis fordi det er flaut for menn å innrømme vold fra tidligere partner, og fordi "voldtekt av menn" er et "ikke tema".

Det jeg forsøker å si er at hele samfunnet er preget av de holdningene som har fått lov til å feste seg de siste 30-40 årene. Og dette er holdninger som i praksis fratar barn omsorg fra fedrene.

Når en mann som blir frikjent for seksuelle overgrep mot barn, og deretter får støtte av Meneskerettighets domstolen i Haag på klage over å ha blitt fratatt samvær med sitt barn, likevel blir fratatt retten til samvær "fordi det ikke kan utelukkes at han kan ha gjort det eller kan komme til å gjøre det", sier det mye om rettsystemet.

Om jeg husker denne saken rett var det en far som aldri hadde foregrepet seg mot hverken barn eller tidligere samboer tidligere. At retten mente at han måtte frikjennes, for deretter å fradømme barn og far retten til samvær, sier en hel del om rettstaten Norge. Jeg kan ikke tenke meg at en slik dom kunne skjedde motsatt vei (dvs at mor ble fradømt retten til samvær om far f.eks. hadde påstått at mor utøvde vold i ekteskapet, men at mor ble frikjent for slik vold).

Med bakgrunn i en slik påstand er det beviselig forskjell mhp barns rett til omsorg fra far vers. mor.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå begynner vi å snakke samme språk

Jeg skal være enig med deg i at tradisjonelt sett har far blitt forfordelt til fordel for mor, men det som var en sannhet for 2 år siden er ikke nødvendigvis en sannhet i dag.

Mitt inntrykk er at ting nå blir mer og mer kjønnsnøytralt, og hvis vi videreutvikle denne trenden, må vi eliminere bort kjønn som en faktor, og i mine øyne er måten å gjøre det på å fjerne fokus på kjønn.

Og første skritt bør være å sette fokus på individet, ikke kjønnet.

For eksempel:

Fokuset bør ikke ligge på at det er en mor eller far som slår, fokuset bør være på at det er en person, et individ, en forelder som slår...

Fokuset bør ikke være på at det er en mor eller far som saboterer samvær, fokuset bør være at det er en person, et individ, en forelder som saboterer...

Fokus bør ligge på at de er foreldre, ikke mor og far.

Mens mor og far er enkeltindivider, er foreldre en enhet uansett om de bor hver for seg eller sammen, de har et felles ansvar, felles plikter, og felles rettigheter.

Mor og far har ingen rettigheter i egenskap av kjønn, mor og far har rettigheter (og plikter) i egenskap av å være foreldre.

[Gjest Gjest]

de siste 10 årene - minst! har fars rettigheter og støtte i retttssystemet vært svært gode. Vi er mange mødre som har opplevd at såvel meklere som dommere har lagt mye større vekt på fars utsagn enn på mors. Det har vært antatt at det far sier er sant, mens det mor sier må ses på med mistenksomhet. Og da nærmer vi oss et rettssystem som finnes i land vi som regel ikke liker å sammenligne oss med (hvor mannens vitneprov teller mye mer enn kvinnens).

Den hetsen mot mødre (og faktisk dels mot barnas rettigheter) som bl.a far til 2 er en forkjemper for, har, så vidt jeg kan se, god støtte også i rettssystemet. BARNAS rettigheter kan gjerne ofres, så fremt fars rettigheter ivaretas.

Det er noe med at det er en grøft på begge sider av veien. At det tidligere var slik at mor "alltid" ble trodd (men hvor lenge har egentlig kvinner blitt trodd og tatt på alvor når menn har brukt vold internt i familien??) kan så være, men det er ikke tilfelle i dag. Som sagt, man har falt i grøften på den andre siden og tror nå "alltid" på far. I enhver sak/diskusjon er det fullt legitimt å beskylde mor/kvinner for løgn om hun hevder seg (og evt. barna) mishandlet. Far deriomt, han utsettes kun for et manipulerende kvinnfolk, som er ute etter å frata han barna......

[Gjest Gjest]

Enig med siste gjest.

Advokaten min er helt fortvilet. Ikke over min sak, for der er far så åpenbart uskikket at jeg neppe har noe å frykte. Men over andre klienter, med barn som igjen og igjen opplever å være vitne til at far mishandler mor, og retten som igjen og igjen gir far nye sjanser. Fars rett til samvær står mye sterkere enn barns rett til en trygg oppvekst.

[Gjest Gjest]

Fars rett til samvær står mye sterkere enn barns rett til en trygg oppvekst.

Og dette er en av tingene noen fedre her inne forsvarer. Fullstendig forkastelig! Barn skal beskyttes.

[Far til 2]

Nå begynner vi å snakke samme språk

Jeg skal være enig med deg i at tradisjonelt sett har far blitt forfordelt til fordel for mor, men det som var en sannhet for 2 år siden er ikke nødvendigvis en sannhet i dag.

Jeg antar du mener at mor har vært forfordelt.

Jeg vil ikke komme med påstander om at noe har forandret seg i rettsalene mht samvær-/omsorgsløsning de siste 2 årene. Men om dette har skjedd kan det være medvirkende til at felles omsorg nå er den raskest voksende omsorgsløsningen vi har. Jeg tror nemlig ikke at det har skjedd en revolusjon mht barns ønske om alternative bostedsløsninger eller fars ønske om deltagelse i barnas oppvekst, på så kort tid som 2 år. Hvis min teori holder vann bekrefter det at mange barn tidligere er fratatt samværsretten, mens foreldrene idag ikke lenger tør spekulere i hvem som får omsorgen. Dette er naturligvis positivt.

Det jeg ikke forstår er at noen skal motarbeide barns ønske om at denne muligheten blir lovfestet.

Mitt inntrykk er at ting nå blir mer og mer kjønnsnøytralt, og hvis vi videreutvikle denne trenden, må vi eliminere bort kjønn som en faktor, og i mine øyne er måten å gjøre det på å fjerne fokus på kjønn.

Og første skritt bør være å sette fokus på individet, ikke kjønnet.

Jeg vil ikke motsi deg på dette punktet. Men jeg setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så farlig å lovfeste fokuset på barn og foreldrenes kjønn. Det finnes lovtekster som forfordeler kvinner i yrkeslivet. Hvorfor er det så farlig med lovtekster som sier at barn skal forfordeles mht samvær/omsorg etter et samlivsbrudd.

Og hvorfor er det noen som er så redde for at fedres rett til pappapermisjon skal bekrives i lovverket så lenge det er snakk om "bare" 1/3 (dvs at far ikke engang sikres 50%) ? Om det skal være likeverd mellom kjønnene må mødre akseptere at fedre beskrives spesifikt så lenge mødre beskrives spesifikt når det gjelder styreverv eller andre lover som henviser til arbeidslivet.

For eksempel:

Fokuset bør ikke ligge på at det er en mor eller far som slår, fokuset bør være på at det er en person, et individ, en forelder som slår...

Fokuset bør ikke være på at det er en mor eller far som saboterer samvær, fokuset bør være at det er en person, et individ, en forelder som saboterer...

Fokus bør ligge på at de er foreldre, ikke mor og far.

Det du sier er at norske lover generelt sett ikke bør henvise til kjønn ?

Eller er det bare loven om omsorg ?

Det bør f.eks. ikke henvises til kjønn ved valg av styremedlemmer i en ASA bedrift.

Det bør ikke være noen forfordeling av kvinner i yrker der menn og kvinner stiller likt (tenker da på at det f.eks. bær være forbudt "å oppfordre kvinner til å søke", etc)

Mens mor og far er enkeltindivider, er foreldre en enhet uansett om de bor hver for seg eller sammen, de har et felles ansvar, felles plikter, og felles rettigheter.

Mor og far har ingen rettigheter i egenskap av kjønn, mor og far har rettigheter (og plikter) i egenskap av å være foreldre.

Hva med barnets rettigheter ? Skal det defineres ?

Skal barneloven f.eks. innholde en tekst som tilsier at barn skal ha rett til felles omsorg om dette er ønskelig ?

Skal barneloven inneholde en tekst som sier at foreldrene, uavhengig av kjønn, skal være likestilt mht ansvar for at barn får samvær med begge foreldrene (dvs at bosstedsforelder ikke lenger bare kan skylde på at samværsforelder ikke henter fordi bostedsforelder også blir medansvarlig for dette).

Bør loven tilrettelegge for at simpelt flertall avgjør omsorgsløsningen om ingen av foreldrene defineres som uegnet ?

Bør en omsorgsløsning kunne endres bare ved at barnet ønsker f.eks. felles omsorg (og begge foreldrene er egnet og ønsker å ta del i omsorgen) ?

I hvilken grad skal vi legge vekt på "fagfolk" som sier at barn bør bo hos mor av tradisjonelle årsaker ?

Det er så mye rundt barneloven og barns rett til samvær som ikke fungerer idag, at det bør gjøres en omskrivning av lovverket fra bunnen. Og da kommer vi ikke utenom å ha fokus på barnet, og at foreldrenes kjønn blir nevnt i forbindelse med at foreldrene er likeverdige.

de siste 10 årene - minst! har fars rettigheter og støtte i retttssystemet vært svært gode. Vi er mange mødre som har opplevd at såvel meklere som dommere har lagt mye større vekt på fars utsagn enn på mors. Det har vært antatt at det far sier er sant, mens det mor sier må ses på med mistenksomhet. Og da nærmer vi oss et rettssystem som finnes i land vi som regel ikke liker å sammenligne oss med (hvor mannens vitneprov teller mye mer enn kvinnens).

Jeg kan ikke gå god for hva dommere vektlegger i en rettsak ettersom jeg aldri har vært i en rettsak. Men utifra det jeg har lest mellom linjene hos foreldre som har gjennomgått rettsaker, er det far som nesten altid har initiert rettsaken. Og dette har han i hovedsak gjort i de tilfellene han mener han har hatt en veldig god sak fordi han vet at han i mange år har stillt et par hakk svakere enn mødrene i slike saker. Dette er også årsaken til at fedre vinner frem i ca 50% av sakene. At fedre i utgangspunktet har hatt en "sterk sak" har faktisk ofte vært helt avgjørende for om det har blitt rettsak eller ikke.

det betyr ikke at det ikke kan ha blitt gjort feil begge veier i slike omsorgssaker.

Den hetsen mot mødre (og faktisk dels mot barnas rettigheter) som bl.a far til 2 er en forkjemper for, har, så vidt jeg kan se, god støtte også i rettssystemet. BARNAS rettigheter kan gjerne ofres, så fremt fars rettigheter ivaretas.

Jeg ser gjerne at du utdyper dette noe mer slik at vi er enig om hva som er hets mot mødre, hva som er hets mot lovverk/myndigheter, hva som er hets mot "fagfolk" og hvilke rettigheter barna har som jeg mener bør ofres.

Det er noe med at det er en grøft på begge sider av veien. At det tidligere var slik at mor "alltid" ble trodd (men hvor lenge har egentlig kvinner blitt trodd og tatt på alvor når menn har brukt vold internt i familien??) kan så være, men det er ikke tilfelle i dag. Som sagt, man har falt i grøften på den andre siden og tror nå "alltid" på far. I enhver sak/diskusjon er det fullt legitimt å beskylde mor/kvinner for løgn om hun hevder seg (og evt. barna) mishandlet. Far deriomt, han utsettes kun for et manipulerende kvinnfolk, som er ute etter å frata han barna......

Det er vel ingen voldsbeskrivelser som har vært mer fokusert enn menns vold mot kvinner. Kansje det til og med er overfokusert og at dette nå slår tilbake, men dette er neppe mennenes feil. Kvinners vold mot barn og menn er imidlertid ikke et tema som noen vil snakke om.

Enig med siste gjest.

Advokaten min er helt fortvilet. Ikke over min sak, for der er far så åpenbart uskikket at jeg neppe har noe å frykte. Men over andre klienter, med barn som igjen og igjen opplever å være vitne til at far mishandler mor, og retten som igjen og igjen gir far nye sjanser. Fars rett til samvær står mye sterkere enn barns rett til en trygg oppvekst.

Så det du sier er en bekreftelse på det jeg sier lenger opp om at barneloven ikke ivaretar barna men foreldrene (fedrene slik du ser det) ?

Hva kan i så tilfelle gjøres for å bedre situasjonen for de barna som er offer for at barneloven ivaretar foreldrene fremfor barna ? (slik jeg ser det er det minst like ofte mødrene som benytter seg av det elendige lovverket). Bør det fokuseres på mer likeverd mellom foreldrene (f.eks. at mor kan påvirke en situasjon i samme grad som far, - og motsatt ) ? Hvordan skal vi få myndighetene til å skrive en barnelov som omhandler barnas rettigheter fremfor foreldrene ?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg antar du mener at mor har vært forfordelt.

Jeg vil ikke komme med påstander om at noe har forandret seg i rettsalene mht samvær-/omsorgsløsning de siste 2 årene. Men om dette har skjedd kan det være medvirkende til at felles omsorg nå er den raskest voksende omsorgsløsningen vi har. Jeg tror nemlig ikke at det har skjedd en revolusjon mht barns ønske om alternative bostedsløsninger eller fars ønske om deltagelse i barnas oppvekst, på så kort tid som 2 år. Hvis min teori holder vann bekrefter det at mange barn tidligere er fratatt samværsretten, mens foreldrene idag ikke lenger tør spekulere i hvem som får omsorgen. Dette er naturligvis positivt.

Nei, jeg mener at far tradisjonelt sett har vært forfordelt med hensyn til omsorg ved samlivsbrudd:

forfordele :(etter lty, påvirket av *fordele) gi en mindre enn en har rett på ved fordeling bli forfordelt / kjenne seg forfordelt

Og for å svare kort på dine kommentarer:

Med unntak av de ukene med fødselspermisjon som er nødvendig at mor må ha i og med at det er hun som fysisk føder barnet, men når det kommer til samvær, omsorg osv synes jeg at kjønn er irrelevant ja.

Det skal ikke være mor eller far som står i fokus, men barnet og barnets foreldre (merk flertall, ikke entall).

Alle andre ting som du bringer inn i denne debatten (kvinner inn i styrer osv) er så langt fra det jeg diskuterer her, så det ønsker jeg ikke å gå videre inn på.

[Far til 2]

...

...

Alle andre ting som du bringer inn i denne debatten (kvinner inn i styrer osv) er så langt fra det jeg diskuterer her, så det ønsker jeg ikke å gå videre inn på.

Jeg bare lurte på om vi skulle holde kjønn borte fra lovverket bare når det er snakk om omsorgsrollen , eller om kjønnsnøytalitet var noe en skulle gjennomføre på generelt grunnlag.

Eneste måten å få til en kjønnsnøytral lovgivning er å gjennomføre alle lover uten henvisning til kjønn.

Hvis vi kun skal begrense kjønnsreferansen når vi snakker om omsorgsrollen blir det hele en bekreftelse på skjevdelingen som skjer i samfunnet.

[Gjest Gjest]

Jeg bare lurte på om vi skulle holde kjønn borte fra lovverket bare når det er snakk om omsorgsrollen , eller om kjønnsnøytalitet var noe en skulle gjennomføre på generelt grunnlag.

Eneste måten å få til en kjønnsnøytral lovgivning er å gjennomføre alle lover uten henvisning til kjønn.

Hvis vi kun skal begrense kjønnsreferansen når vi snakker om omsorgsrollen blir det hele en bekreftelse på skjevdelingen som skjer i samfunnet.

Og hvorfor skulle ikke lovgivningen om omsorg stå i en særstilling?

Arbeidsjuss, forretningsjuss og forvaltningsjuss får stå for seg, mens andre lover som omhandler mennesker bør være kjønnsnøytrale.

Vi snakker her om barn! Barn som er avhengige av at foreldre og samfunn ønsker deres beste, og legger til rette for at de skal få den beste oppveksten et barn kan ha.

Vi snakker om menneskelige konsekvenser hvis foreldre og samfunn svikter, ikke økonomiske konsekvenser.

Foreldre er ikke "utbyttbare" slik en statsråd, styreleder eller direktør er.

Hvis foreldre og samfunn tabber seg ut er det et liv som står i fare for å bli ødelagt. Et liv kan ikke erstattes, det kan en bedrift.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg bare lurte på om vi skulle holde kjønn borte fra lovverket bare når det er snakk om omsorgsrollen , eller om kjønnsnøytalitet var noe en skulle gjennomføre på generelt grunnlag.

Eneste måten å få til en kjønnsnøytral lovgivning er å gjennomføre alle lover uten henvisning til kjønn.

Hvis vi kun skal begrense kjønnsreferansen når vi snakker om omsorgsrollen blir det hele en bekreftelse på skjevdelingen som skjer i samfunnet.

Du snur da alt på hodet her... de fleste lover ER kjønnsnøytrale!

Jeg nevner noen få: kjøpsloven, forbrukerloven, straffeloven, arveloven, odelsloven... alle er kjønnsnøytrale.

Unntakene er så vidt meg bekjent ekteskapsloven (som muligens blir gjort kjønnsnøytral i løpet av kort tid), loven om 50% kvinner i styret (husker ikke hva den heter), og loven som gir adgang til å kvotere inn kvinner eller menn i enkelte yrker.

Hvis vi skal bringe kjønn inn i lovene om omsorg (barneloven), skal vi da også bringe kjønn inn i straffeloven, arveloven, odelsloven?

Skal vi da bringe lovgivningen tilbake til 50-60 tallet?

Kjønnsnøytrale lover er et framskritt, det likestiller menn og kvinner, og dermed også foreldre.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. reglene

Helen - mod.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke gå god for hva dommere vektlegger i en rettsak ettersom jeg aldri har vært i en rettsak. Men utifra det jeg har lest mellom linjene hos foreldre som har gjennomgått rettsaker, er det far som nesten altid har initiert rettsaken. Og dette har han i hovedsak gjort i de tilfellene han mener han har hatt en veldig god sak fordi han vet at han i mange år har stillt et par hakk svakere enn mødrene i slike saker. Dette er også årsaken til at fedre vinner frem i ca 50% av sakene. At fedre i utgangspunktet har hatt en "sterk sak" har faktisk ofte vært helt avgjørende for om det har blitt rettsak eller ikke.

Igjen - dine synsinger og meninger, som du framstiller som almenngyldige sannheter.

Du har aldri vært i en rettssak = du vet svært lite om hva som faktisk foregår der. Da har du heller ikke vært i kontakt med advokater oa. som kan fortelle om den særbehandling far oftest får i retten. Hva du leser mellom linjene er jo verken indikasjon eller bevis på noe som helst - den måten du svarer på innlegg her inne viser godt hvordan du "tolker" det som skrives.

Kan du DOKUMENTERE at det stort sett er fedre som har "gode" saker som tar saken til retten? Igjen - jeg har hands on erfaring på dette, og en gjenganger er at det er kverulantene blant fedrene som tar saken til retten. God eller dårlig sak er mindre relevant, siden far har så mye større troverdighet mht. "motiver" for å gå til sak, tror retten på han, og ikke mor. Nærmest uansett.

Din agenda er ganske så åpenbar- det er ikke barnas beste, men derimot fars rettigheter. Når du i innlegg etter innlegg snakker om at det stort sett er mødre som ikke vil "tilby" barna delt bosted (for et tilbud!!), når du snakker om de titusener av fedre som ønsker mer samvær (igjen - helt udokumentert fordi dokumentasjonen du bruker ikke viser det du hevder) når du snakker om de titusener av barna som "gråter seg i søvn" fordi de nektes samvær med sine stakkars fedre.

Egentlig gjør du fedre generelt en bjørnetjeneste, i det du stadig framstiller dem som noen stakkarslige skapninger som er fratatt alle rettigheter, og ikke engang evner å kjempe for sin "rettferdige" sak. Det skal andre gjøre - systemet og ikke minst kvinner......

Når det gjelder tredeling av permisjonen vil det i en del tilfeller føre til at far faktisk får mer tid med spedbarnet enn mor. Det er jo soleklart at dette er i tråd med dine ønsker, men igjen - til BARNETS beste er det ikke.

[Gjest nextlife]

Når det gjelder tredeling av permisjonen vil det i en del tilfeller føre til at far faktisk får mer tid med spedbarnet enn mor. Det er jo soleklart at dette er i tråd med dine ønsker, men igjen - til BARNETS beste er det ikke.

Horfor er det ikke til barnets beste at det får tilbringe mer tid i lage med far?

[Gjest herligheten..........]

Når det gjelder tredeling av permisjonen vil det i en del tilfeller føre til at far faktisk får mer tid med spedbarnet enn mor. Det er jo soleklart at dette er i tråd med dine ønsker, men igjen - til BARNETS beste er det ikke.

Ja, i noen tilfeller vil det føre til at far får mer tid med spedbarnet enn mor, men denne tredelingen er avhengig av at foreldrene fordeler permisjonen seg i mellom. Den avhenger av kommunikasjon mellom mor og far og der mor ønsker at far skal få mer permisjon enn henne. Og hvordan du kan få et frivillig valg til å ikke være barnets beste forstår jeg ikke. Jeg for min del fikk ikke til ammingen før med barn nr. 3 så far kunne vært hjemme med de to første uten problemer. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke far kan være hjemme lengre med barnet enn mor hvis det er ønskelig. De fleste fedre er ikke slemme, og det er heller ikke de fleste mødre.

La folk velge selv, og kanskje vi skal begynne å se utenfor egne erfaringer og se at det er et utall av varianter ute og går i verden. Andre har andre erfaringer enn meg og at de kan være like riktige som mine.

[Gjest Gjest]

Barnets beste er ikke å bli delt mellom foreldrene. Heller ikke som spedbarn. Selv om det betyr at far i det første leveåret muligens har en mindre fremtredende rolle enn mor. Dette handler faktisk om biologi, selv om jeg vet at det er politisk ukorrekt å påpeke det.

Med en tvunget tredeling av permisjonen kan følgende bli resultatet:

Dagens permisjon er på 44 uker med full lønn, hvorav mor må ta ut 3 uker før fødselen. Igjen - klart biologisk betinget, er tross alt hun som føder. Da har hun allerede "brukt opp" minst 3 av sine uker. Blir barnet født til termin så har mor rett til å ta ut ytterligere drøyt 11 uker, så har far rett på drøyt 14 uker og den siste tredjedelen (også ca drøyt 14 uker) kan deles likt. Regnestykket blir da at når barnet er ca 18 uker (4,5 måneder) så skal mor ut i jobb, fordi far skal ha resten av permisjonen (dvs. de øvrige 21 ukene). Blir ungen født etter termin, ja da må mor ut i jobb når barnet er enda mindre.

I praksis betyr det ovennevnte at alle anbefalinger om fullamming fram til ca 6 mnd. må fjernes, fordi det ikke vil være mulig å fullamme samtidig som mor skal være i jobb. Er det best for barnet? Det betyr og at far faktisk får lenger permisjon med barnet enn mor. For mødre er dette en tilbakevending til gamle dager, da permisjonstiden var 18 uker. Grunnen til de senere års utvidelser av permisjonen er vel at man har ment at det er bedre for både mor og barn også pga amming, med lengre permisjon.

Igjen - det er noen biologiske faktorer her som en slik likedeling overhode ikke tar hensyn til. Verken for barnet eller for moren. Å behandle noen likt som ikke er like, fører som kjent ikke til noe bra resultat.

[Gjest Gjest]

La folk velge selv,

Nettopp! Og det ivaretar faktisk dagens ordning langt bedre enn en tvungen tredeling.....

[Gjest herligheten...]

I praksis betyr det ovennevnte at alle anbefalinger om fullamming fram til ca 6 mnd. må fjernes, fordi det ikke vil være mulig å fullamme samtidig som mor skal være i jobb. Er det best for barnet? Det betyr og at far faktisk får lenger permisjon med barnet enn mor. For mødre er dette en tilbakevending til gamle dager, da permisjonstiden var 18 uker. Grunnen til de senere års utvidelser av permisjonen er vel at man har ment at det er bedre for både mor og barn også pga amming, med lengre permisjon.

Da permisjonstiden var 18 uker og mor måtte tilbake til jobb så kunne ikke far være hjemme og barnet ble overlatt til dagmamma e.l. Nå derimot, hvis mor ønsker å gå tilbake til jobb tidligere så har i hvert fall barnet en av foreldrene hjemme hos seg, nemlig far.

Uansett hvordan man snur og vender på det så har barnet to foreldre. Og to voksne oppegående foreldre er i stand til å dele den siste tredjedelen av permisjonen i mellom seg. Det er der poenget med å la folk velge selv kommer inn. Og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor far ikke skal få lov til å være hjemme med barnet hvis begge foreldre ønsker det. Jeg hadde hele første permisjon alene, og jeg hadde 8 måneder med nr. 2 mens far tok 4 mnd. permisjon - noe som var uvanlig den gangen. Siste barnet hadde jeg permisjonen for alene mens far var hjemme et år i etterkant.

Og når det gjelder amming, så er det vel ikke ammingen i seg selv som er viktig men morsmelken og den er det jo fullt mulig for far å gi hvis mor pumper seg.

[Gjest Gjest]

Uansett hvordan man snur og vender på det så har barnet to foreldre. Og to voksne oppegående foreldre er i stand til å dele den siste tredjedelen av permisjonen i mellom seg. Det er der poenget med å la folk velge selv kommer inn. Og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor far ikke skal få lov til å være hjemme med barnet hvis begge foreldre ønsker det. Jeg hadde hele første permisjon alene, og jeg hadde 8 måneder med nr. 2 mens far tok 4 mnd. permisjon - noe som var uvanlig den gangen. Siste barnet hadde jeg permisjonen for alene mens far var hjemme et år i etterkant.

Dagens ordning lar jo folk velge selv! Som du skildrer hvordan dere har delt permisjonen, så er det jo nettopp fordi dere kunne velge...... En tvungen tredeling gjør jo valgfriheten mindre! Etter dagens ordning så har jo far fulle rettigheter til å være hjemme med barnet hvis begge foreldrene ønsker det!

Og når det gjelder amming, så er det vel ikke ammingen i seg selv som er viktig men morsmelken og den er det jo fullt mulig for far å gi hvis mor pumper seg.

Ammingen er faktisk ganske vesentlig for at ungen skal få morsmelk. En av grunnene til at norske kvinner ammer såvidt mye og lenge som de gjør, er nettopp den gode permisjonsordningen vi har. Må mor begynne å pumpe for å opprettholde dette, så vil ammehyppigheten og lengden barn fullammes synke drastisk. Dersom fars samvær med barnet skal komme foran barnets behov for den beste næringen, ja da er det noe som er fundamentalt galt med prioriterinene.