Hvorfor ikke far?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Har en masete eks som mener at barna våre lider under delt omsorg.Påstår at de har magevondt og er mye misfornøyde hjemme hos henne...Da er det jo der det er noe galt,ikke hos meg?Syns de er fornøyd hos meg,selvfølgelig sutrer de,men det gjør jo alle barn.Barna er 2 og 4.

Hun foreslår at vi i en periode prøver redusert tid hos meg,for å se om de kanskje finner "roen" som hun kaller det.Dette er helt uaktuelt for min del.I denne saken er jeg villig til å ta henne til retten.Har jeg en god sak,noen som har erfaringer.Menn skal jo liksom har mer å si nå?

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg er enig med din eks i en ting: hvis barna ikke trives med å ha delt bosted må det gjøres endringer for å bedre hverdagen for dem.

Noen barn blir veldig stresset av å ikke ha en fast base, og da må det beste for barna stå i fokus, ikke hva som er foreldrenes ønske.

Om de er misfornøyde hos deg eller henne er umulig for oss å si, siden barn reagerer ulikt.

Noen gir uttrykk for misnøye når de føler seg misfornøyde, mens andre utagerer der de føler seg tryggest. Derfor kan det hende både at de er mest misfornøyd hos din eks, men også at de føler seg tryggest der, og derfor tør si mer når de er hos mor.

Om du har en god sak er også umulig for oss å si noe om.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig vanskelig for oss som leser deg å si noe om hvordan barna har det med denne løsningen. Generelt sett mener jeg at barn på 2 og 4 år ikke har det så godt med delt bosted. Jeg mener de er for små og at det blir for ustabilt for dem, at det lett blir vanskelig for dem å finne roen, som din eks sier.

Uansett: Tenk først og fremst på barna, og tenk deg godt om før du tenker tanker rundt rettsak...

[Gjest Gjest]

Bare en tanke før du tenker rettssak: kan ikke du og din eks bytte på å bo hos barna for en periode for å se om det blir bedre da?

Det må da være bedre for barna om dere flytter fram og tilbake, og at barna får bo fast på ett sted i en utprøvningsperiode?

Eller eventuelt på lengre sikt at dere finner bosted nærmere hverandre, slik at barna har mulighet til å treffe dere begge hver dag dersom de ønsker det.

"Du skal sove hos pappa denne uken, men middag kan du spise hos mamma" kan gjøre underverker for et slitent barn som savner en av foreldrene.

Du skal ikke se bort fra at barna savner mor når de er hos deg, og savner deg når de er hos mor...

[eximus]

Jeg synes det er tragisk at det er blitt så vanlig og "in" med 50/50.

Mine barn er 18 og 13 år og er vokst opp med 50/50. Nå bestemmer de selv hvor de vil være, og resultatet er at de er laaaange perioder hos meg, så laaaange perioder hos faren.

De sier at de alltid har syntes det var strevsomt å pakke og flytte imellom. Og det selv om de har hatt foreldre og stefar som har kjørt masse på dem.

Min erfaring er at barn trenger ett fats sted å bo, så får heller den andre forelderen anstrenge seg mer for å ha kontakt.

Alt for mange foreldre er egoistiske og har ikke barnets beste i fokus.

[Far til 2]

Har en masete eks som mener at barna våre lider under delt omsorg.Påstår at de har magevondt og er mye misfornøyde hjemme hos henne...Da er det jo der det er noe galt,ikke hos meg?Syns de er fornøyd hos meg,selvfølgelig sutrer de,men det gjør jo alle barn.Barna er 2 og 4.

Hun foreslår at vi i en periode prøver redusert tid hos meg,for å se om de kanskje finner "roen" som hun kaller det.Dette er helt uaktuelt for min del.I denne saken er jeg villig til å ta henne til retten.Har jeg en god sak,noen som har erfaringer.Menn skal jo liksom har mer å si nå?

For det første er ikke dette med "sutring hos mor" noen beskrivelse av at barna ikke trives med felles omsorg. Det kan være helt andre årsaker til sutringa.

Hos oss var det slik at ungene sutret litt over dårlige lekeplasser, etc utenfor der jeg leide bolig kort tid etter bruddet. Det var altså ikke samværsformen som var problemet, men utearealene.

Jeg foreslår at dere evaluerer lekemulighetene til barna. Barn på den alderen liker å være ute med mye plass.

Og barn krever oppfølging. Hvis du kan tilby barna mye oppmerksomhet, lite kjefting, mye lek, glede og kjærlighet, - ja da tror jeg de vil være veldig fornøyde med den tiden de får hos deg idag.

Jeg vil også anbefalle å ikke rasle med sablene før mor kan påvise at det er omsorgsløsningen som er problemet. Husk at en domstol ikke kan dømme felles omsorg, noe som tilsier at rettsak medfører at barna blir tvunget til å miste mye samvær med en av dere. Å frata alle barn og foreldre som havner i rettsak samvær på denne måten, beskriver myndighetene som "barnas beste" - uavhengig av hva barna vil.

Om en av foreldrene blir boende i barnas hjem fra den tiden mor og far bodde sammen, vil dette være et argument for at barna blir boende i foreldrenes tidligere felles bolig.

Før du i det hele tatt vurerer rettsak bør du finne ut hvorfor de sutrer hos mor (eller om det bare er mor som sutrer fordi hun ikke har omsorgen alene). Stadig flere foreldre velger nå felles omsorg, og årsaken er naturligvis at denne løsningen ivaretar alle involverte på en langt bedre måte enn den gamle løsningen med eneomsorg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er tragisk at det er blitt så vanlig og "in" med 50/50.

Det som er enda mer tragisk er de som ikke evner å forstå at det er forskjell på barn og at 50/50 fungerer utmerket for mange barn(så lenge en del forutsetninger er oppfylt).

[la Flaca]

Har en masete eks som mener at barna våre lider under delt omsorg.Påstår at de har magevondt og er mye misfornøyde hjemme hos henne...Da er det jo der det er noe galt,ikke hos meg?Syns de er fornøyd hos meg,selvfølgelig sutrer de,men det gjør jo alle barn.Barna er 2 og 4.

Hun foreslår at vi i en periode prøver redusert tid hos meg,for å se om de kanskje finner "roen" som hun kaller det.Dette er helt uaktuelt for min del.I denne saken er jeg villig til å ta henne til retten.Har jeg en god sak,noen som har erfaringer.Menn skal jo liksom har mer å si nå?

Hva sutrer ungene om når de er hos deg da? Jeg har også barn på 2 og 4, og kan vel ikke akkurat si at de sutrer uten mål og mening...

Du får prøve å få moren med på at hun har redusert samvær da, og se om ungene trives med det. Det høres ut som hun er oppriktig bekymret og interessert i deres ve og vel, så da er kanskje hun bedre rustet til å sette egne interesser til side enn hva du er. Det er ikke så urimelig å sette spørsmålstegn ved 50/50 samvær, ettersom en slik ordning sjeldnere er å anbefale for så små barn. Det er sunt å vurdere om det er riktig, og en slik bekymring far moren skal ikke kalles "mas" men omtanke!

Og du kan spørre deg om det er deg selv eller ungene dine du er mest interessert i å tilfredsstille.

[eximus]

Det som er enda mer tragisk er de som ikke evner å forstå at det er forskjell på barn og at 50/50 fungerer utmerket for mange barn(så lenge en del forutsetninger er oppfylt).

Det er mulig det passer godt for noen barn. Jeg tror faktisk at de som synes mest om ordningen de voksne.

Tenk deg selv å skulle flytte f.eks hver fredag? Min eks og jeg prøvde det. Det var forfredelig!!

[Gjest Gjest]

Det er mulig det passer godt for noen barn. Jeg tror faktisk at de som synes mest om ordningen de voksne.

Tenk deg selv å skulle flytte f.eks hver fredag? Min eks og jeg prøvde det. Det var forfredelig!!

Kanskje vi skal bestemme hva alle andre skal gjøre basert på hva du "tror"?

Trist med fordomsfulle folk.

Om jeg hadde to komplett utstyrte boliger i samme nærmiljø så tror jeg ikke det hadde gjort meg noe å "flytte" nei.

Men siden du og din eks hadde det forferdelig så har jo alle andre det forferdelig også...

[Far til 2]

...

Tenk deg selv å skulle flytte f.eks hver fredag? Min eks og jeg prøvde det. Det var forfredelig!!

Tenk deg om alternativet er å miste mye (kansje det meste ?) av samværet med en person du er glad i.

Felles omsorg vil, slik det normalt praktiseres, gi mindre flytting enn "normalt samvær. Jeg mener derfor at dette ikke bør være noe hovedargument.

Men det er riktig at forholdene bør ligge til rette for en slik ordning. Det er MULIG ! at 50/50 deling er vanskelig for barn så små som 2 år, men det bør ikke være et generelt argument. Barn er veldig forskjellig, og tapet av samvær med en forelder de er glad i er ofte værre enn å ha omtrent like mye samvær.

Derfor bør små barn ofte ha samvær, men muligens i kortere doser enn 1 uke hver. Om foreldrene hadde muligheten kunne kansje 3 ? dager hver kunne være et godt alternativ.

Jeg flyttet hver mandag. Jeg trivdes med det. Min søster flyttet hver mandag. Hun trivdes med det. Hennes barn flytter hver mandag. Det ser ut til at de trives med det. Mine egne barn praktiserer ikke felles omsorg, men de ville sikkert elsket det om situasjonen hadde vært noe anderledes. Inntil videre må jeg innfinne meg med å være bostedsforelder, men jeg tror barna hadde hatt godt av mer samvær med samværsforelder og håper derfor situasjonen vil endre seg.

Et av hovedproblemene med dagens ordning er at det i praksis ikke er mulig å endre samværsordningen om bostedsforelder ikke ønsker dette. Dette er noe både barn, samværsmødre og samværsfedrefedre har opplevd. Å nedvurdere andres ønsker slik fagfolkene idag gjør, kan ikke på noen måte sies å være barnas beste. Lekevel støtter fagfolk og politikere en ordning som fratar barn en fullt oppegående samværsforelder resten av livet. Det er nok av barn som har sett dette i sitt nærmiljø og som klamrer seg til samværsforelder for at ikke det samme skal skje med dem.

[Far til 2]

Hva sutrer ungene om når de er hos deg da? Jeg har også barn på 2 og 4, og kan vel ikke akkurat si at de sutrer uten mål og mening...

Du får prøve å få moren med på at hun har redusert samvær da, og se om ungene trives med det. Det høres ut som hun er oppriktig bekymret og interessert i deres ve og vel, så da er kanskje hun bedre rustet til å sette egne interesser til side enn hva du er. Det er ikke så urimelig å sette spørsmålstegn ved 50/50 samvær, ettersom en slik ordning sjeldnere er å anbefale for så små barn. Det er sunt å vurdere om det er riktig, og en slik bekymring far moren skal ikke kalles "mas" men omtanke!

Og du kan spørre deg om det er deg selv eller ungene dine du er mest interessert i å tilfredsstille.

Denne forstod jeg ikke.

Når mor vil ha omsorgen alene så er det barnas beste, men når far vil være med iforhold til den daglige omsorgen så er det fars beste ???????????

Er ikke dette en holdning som viser at enkelte mødre ser på seg selv som viktigere enn fedrene ???

Og hvorfor er det "sjeldnere er å anbefale" mest mulig samvær ??? Om det ikke er din subjektive mening trenger jeg argumentasjonen for at det er riktig. Men om det er din subjektive mening kan vi klare oss med den argumentasjonen du har gitt.

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Jeg har foreslått at jeg har barna mest,men det vil ikke mor naturligvis.Hennes argument er de større halvsøskene bor hos henne,at hun har et nettverk med venner som har barn og bor nærmere barnehage,og skole litt lenger frem i tid.Og at hun har gått hjemme med de i 3 år.

Mitt argument er at jeg har blitt boende i huset vi delte før.Dessverre har ikke jeg ett nettverk med venner,men har litt familie.Har jo mer tid til de med tanke på at jeg ikke har andre barn å ta meg av.Så de vil få mer oppmerksomhet hos meg.

Mor er ikke en dårlig omsorgsperson,men for meg er det snakk om prinsipp.Hvorfor er mor mest naturlig?

[Gjest Yihaa]

Du kan ikke mene at prinsipp har noe med denne saken å gjøre?

Det er barna beste som teller!!!

Og objektivt sett synes jeg det virker som om mor har ganske sterke kort på hånden. Både med hensyn til hvordan du oppfattes av meg gjennom det du skriver og de rent praktiske tingene (nettverk, nærhet barnehage/skole, halvsøsken).

Og jeg vet at det er store muligheter for at jeg tar feil, jeg kjenner ikke de faktiske forhold, men ut ifra denne tråden er dette mitt ståsted.

[kospia]

Jeg tror ordningen med 50/50 passer best for større barn, det så jeg i allefall med mine to. De var 8 og 10 da vi flyttet fra hverandre.

De sa fra selv at de ikke ønsket og dra flere dager i uka mellom mor og far, de ville heller ha ei hele uke hos hver av oss. De syntes det ble mere ro da.

Må legge til at vi bor noen kilometer unna hverandre, så jeg tror nok kanskje løsningen har vært en annen om vi har bodd i nærheten av hverandre.

[Gjest regine ii]

Det anbefales IKKE at barn under 3 skal ha delt bosted.

En 2 åring er derfor i utgangspunktet svært sårbar når foreldrene skal dele barna likt.

Å ikke være lydhør overfor den andre forelderen, men insisterer på "prinsipper" og "jeg skal ha barna like mye" DET vitner IKKE om omtanke for barna. Da blir det iallfall for meg ganske så klart hvem det er som setter barnas behov først. Og det er ikke trådstarter.

Barn "tar ut" aggresjon og vonde følelser der de føler seg tryggest. Dermed er det naturlig, bla. ut fra at mor har vært hjemme såpass lenge, at barna er tryggest med henne, og gir uttrykk for sine det de føler der. Det betyr selvsagt ikke at de ikke er trygge på far, men altså tryggere på mor.

Dersom du trådstarter er genuint opptatt av dine BARNS ve og vel, og ikke bare deg selv og prinsipper, da forsøker du å få til en skikkelig dialog med mor. Om hvordan barna faktisk har det, ikke om hva DU mener er masete og hvilke prinsipper en skal ri.

Delt bosted er krevende, blant annet fordi det fordrer at BEGGE foreldrene hele tiden ser barna og er i stand til å vurdere endringer til barnas beste. Når de -- eller en av dem - ikke gjør det, da går det hardt utover barna. Og særlig en to-åring, som i veldig begrenset grad greier å formidle hvordan h*n har det - uten å gjøre det gjennom sutring....

[Villa2000]

Å gå til retten på grunnlag av at man har prinsipper har jeg litt vanskelig for å forstå. Jeg er selv i en dårlig situasjon der jeg har lite samvær med min sønn, men jeg har aldri blandet prinsipper inn i debatten om hvor mye samvær jeg skal ha.

Låser man seg helt mot et prinsipp så blir man ofte blind for andre løsninger som kanskje er bedre for barna.

Jeg anbefaler deg å glemme prinsippene litt i denne sammenheng. Jeg er ikke uenig med at du bør ha like stor rett som moren til å ha barna, men tror du kommer langt lenger ved å bruke argumenter som er viktige for barna i steden.

Hvorfor er barna sutrete? Er forståelig at moren mener det er på grunn av all flyttingen. Hun mener hun har en god sak for å få den daglige omsorgen og slik jeg leser det så er jeg enig, med mindre det er andre ting som spiller inn her som jeg ikke vet. Min eks mente at min sønn ikke hadde godt av alle reisingen annenhver helg og mente at jeg heller kunne få andre unger og la min sønn få være i fred(!) Det finnes mange synspunkter på hva som er best for ungene og håpet er vel å finne en noenlunde gyllen middelvei som er akseptabel for både barna og foreldrene.

Hva har du å tape? Dersom du har mulighet til å oppnå et godt forhold til barnemoren ved å la dem bo hos henne og få til en avtale om jevnlig å ha dem samt kanskje å kunne hente dem eller besøke dem dersom savnet skulle bli for stort uten rettsak, så tror jeg det er det beste. Dette med en avtale om øket samvær mot 50% når barna blir eldre og dersom dem vil det selv!

Jeg er langt mer opptatt av å ha et godt forhold til min sønn enn å tvinge gjennom prinsipper. Vil du tvinge gjennom en ordning som ikke er til det beste for dine barn på grunnlag av et prinsipp?

Men igjen. Finn ut hvorfor barna er sutrete. Som Far til 2 sier så kan det være andre ting enn selve samværsordningen som er grunnen.

Nå har jeg sikkert virket veldig for at mor skal få hovedomsorgen, men i prinsippet så er jeg helt for lik deling! I prinsippet så mener jeg at man skal ha likt og at barna skal ha likt samvær med begge foreldre. Men kun i prinsippet og dersom prinsippet er den eneste grunnen til å gå til retten så mener jeg det er en dyr pris å betale. Dersom moren ikke kan la barnas beste gå først så bør du.

[Gjest Gjest]

Dersom du trådstarter er genuint opptatt av dine BARNS ve og vel, og ikke bare deg selv og prinsipper, da forsøker du å få til en skikkelig dialog med mor. Om hvordan barna faktisk har det, ikke om hva DU mener er masete og hvilke prinsipper en skal ri.

TS må skjønne at det er MOR som har RETT til bestemme hva som er best for barna. At barna er masete hos mor er selvsagt et bevis på at barna trives best hos mor. Mor har selvfølgelig alltid barnas beste som hovedmål.

Det TS er å la barna bli boende hos mor, og på denne måten kan han betale maksimalt med bidrag til henne samtidig som hun sitter med kontrollen på hvor samvær han skal få. Hun sitter også med friheten til å flytte hvor hun vil i landet med barna

TS skal også huske at når han gir mor hovedomsorg nå vil han også etter all sannsynlighet gi fra seg mulighet til å kjempe om mer samvær i en eventuell senere rettssak.

Barna vil knytes nærmere til mor, de vil få en sterkere tilknytning til nærmiljøet, venner, barnehage og skole. Alt dette er faktorer som det vil legges stor vekt på i en eventuell rettssak.

TS må forstå at "for barnas beste" er det alltid best å la mor sitte med alle kortene. Er TS snill og føyelig så kan han kanskje gjøre seg fortjent til samvær - om mor føler det er riktig.

[la Flaca]

Denne forstod jeg ikke.

Når mor vil ha omsorgen alene så er det barnas beste, men når far vil være med iforhold til den daglige omsorgen så er det fars beste ???????????

Er ikke dette en holdning som viser at enkelte mødre ser på seg selv som viktigere enn fedrene ???

Og hvorfor er det "sjeldnere er å anbefale" mest mulig samvær ??? Om det ikke er din subjektive mening trenger jeg argumentasjonen for at det er riktig. Men om det er din subjektive mening kan vi klare oss med den argumentasjonen du har gitt.

Har du ikke hodet med deg i dag?

1. Far skriver at mor er bekymret ("maser") for barna i forhold til delt omsorg, og vil prøve ett bosted en periode. Far er helt imot dette og sier han vil gå rettens vei. Jeg tolker det dithen at ønsker å fortsette med delt omsorg, og sier at han bør vurdere om det er det beste for barna eller om mor kanskje har rett.

2. Barna er 2 og 4 år, og i så ung alder er det ikke gitt at man anbefaler delt bosted. Man anbefaler oftere delt bosted for barn som er litt eldre, og velger man 50/50 bør man vurdere fortløpende om ordningen fungerer for ungene.

Kan du for en gangs skyld glemme hvem av foreldrene som har utover-tiss og hvem som har innover-tiss? Det blir hakk i plata på det nivået du diskuterer.

Det kan også være nyttig å vurdere viktigheten av "så mye samvær som mulig"for et lite barn opp i mot behovet for stabilitet og ett hjem. Har man skilt lag så er det ikke opplagt at ungene vil ha det best med å være så mye sammen med begge foreldrene som overhodet mulig, uansett omstendigheter.

Legg merke til at jeg ikke har fokusert på kjønn/ mamma-pappa ett eneste sted, verken i dette innlegget eller i det forrige.

[Gjest Gjest_frustrert_*]

TS må skjønne at det er MOR som har RETT til bestemme hva som er best for barna. At barna er masete hos mor er selvsagt et bevis på at barna trives best hos mor. Mor har selvfølgelig alltid barnas beste som hovedmål.

Det TS er å la barna bli boende hos mor, og på denne måten kan han betale maksimalt med bidrag til henne samtidig som hun sitter med kontrollen på hvor samvær han skal få. Hun sitter også med friheten til å flytte hvor hun vil i landet med barna

TS skal også huske at når han gir mor hovedomsorg nå vil han også etter all sannsynlighet gi fra seg mulighet til å kjempe om mer samvær i en eventuell senere rettssak.

Barna vil knytes nærmere til mor, de vil få en sterkere tilknytning til nærmiljøet, venner, barnehage og skole. Alt dette er faktorer som det vil legges stor vekt på i en eventuell rettssak.

TS må forstå at "for barnas beste" er det alltid best å la mor sitte med alle kortene. Er TS snill og føyelig så kan han kanskje gjøre seg fortjent til samvær - om mor føler det er riktig.

Her er et godt poeng....hvorfor skal jeg være nødt til å betale bidrag?Det er urettferdig.Samme med senere delt omsorg.At mor nå har intensjon om delt omsorg når de er eldre,betyr ikke at jeg får det.Hun kan nekte meg alt selv om hun sier noe annet nå.

Har dårlig erfaring fra tidligere,og stoler ikke på at hun er ærlig i sin intensjon om å vente til de blir eldre.Hvorfor skal jeg måtte ha samvær med barna hos henne hvis jeg ønsker å se dem utover annen hver helg/en gang i uken?Har strengt tatt ikke behov for å se exen mer enn jeg må.

Det er alltid far som er taperen,og mor har alltid rett.