Arveløs?

[*Mina*]

Om min far ønsker å gjøre meg arveløs, eller så godt som, så får han bare gjøre det. Det er da virkelig hans liv og hans penger.Om han ikke vil etterlate noe til meg så skal jeg da virkelig ikke lage en sak ut av det.

Om du synes det er trangsynt så fritt frem, men jeg klarer ikke å se på det som MIN RETT å arve mine foreldre selv om det er min rett etter norsk lov. De gjør med sine verdier som de vil. Det som blir til overs blir til overs.....

Jeg er til en viss grad enig med deg, men skal en far gjøre et barn arveløs bør han da gjøre alle barna arveløse. Jeg hadde ikke akseptert at mine søsken arvet alt, mens jeg ikke fikk noe i det hele tatt. Og heldigvis er det ikke lov å være så urettferdig her i landet.

[Gjest Utlogget nå]

Det er som de andre sier umulig å gjøre barna arveløse i Norge.

Jeg er i nesten samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg har sagt klart i fra til ham om at jeg IKKE ønsker å motta arv fra ham den dagen det blir aktuelt.

(Det var han som begynte å snakke om arv hvis noen skulle lure. Jeg bryr meg katta. Jeg ønsker å overlate alt til mine søsken, jeg vil ikke ha noe med hans ting og penger å gjøre.

Men heller ikke dette er ukomplisert.

Sier jeg fra meg min arv, vil den gå rett til mine barn, ikke til mine søsken som jeg ønsker, og da kommer overformynderiet inn i bildet... Vil du ikke, så skal du! Og det gjelder begge veier...

[Gjest Gjest]

Klarer du å forstå at et "barn" som har måtte vokse opp uten far kanskje ser på arven som en komensasjon for fraværet?

Det har jeg hørt før og det kan jeg forstå. Men om en far virkelig ønsker å gjøre deg arveløs så kan jeg ikke forstå at det er ønskelig å kjempe om en evt arv.

Det blir som å ta i mot noe fra en som overhodet ikke vil gi det til deg. Hvilken glede ligger det i det?

For all del, at det kan være kompensasjon å plutselig få din farsarv fra en far som har vært fraværende ser jeg. Men å få arv fra en far som ikke ØNSKER å gi deg noe....det har jeg større problemer med å forstå.

[*Mina*]

Det har jeg hørt før og det kan jeg forstå. Men om en far virkelig ønsker å gjøre deg arveløs så kan jeg ikke forstå at det er ønskelig å kjempe om en evt arv.

Det blir som å ta i mot noe fra en som overhodet ikke vil gi det til deg. Hvilken glede ligger det i det?

For all del, at det kan være kompensasjon å plutselig få din farsarv fra en far som har vært fraværende ser jeg. Men å få arv fra en far som ikke ØNSKER å gi deg noe....det har jeg større problemer med å forstå.

Vil vel da bli som en slags hevn, å klare å gå i mot hans siste vilje. En slags seier, at han ikke vant med å være "drittsekk". Om man hadde klart det selvfølgelig

[Gjest Gjest]

Det har jeg hørt før og det kan jeg forstå. Men om en far virkelig ønsker å gjøre deg arveløs så kan jeg ikke forstå at det er ønskelig å kjempe om en evt arv.

Det blir som å ta i mot noe fra en som overhodet ikke vil gi det til deg. Hvilken glede ligger det i det?

For all del, at det kan være kompensasjon å plutselig få din farsarv fra en far som har vært fraværende ser jeg. Men å få arv fra en far som ikke ØNSKER å gi deg noe....det har jeg større problemer med å forstå.

"Kaker som er stjålet smaker vondt" som det heter i Hakkebakkeskogen?

Penger kan brukes til å gjøre livet bedre. F.eks kan farsarv brukes til å hjelpe ungene i etableringsfasen, eller settes av til alderdommen, eller betale ned gjeld eller hva en nå ser på som den beste måten å bruke dem på. Selv om far måtte være uenig i arveloven. En far som har lyst til å straffe meg for å skifte navn til den som har tatt seg av meg, tar jeg gjerne imot penger fra mot dennes vilje.

[Gjest Gjest]

Vil vel da bli som en slags hevn, å klare å gå i mot hans siste vilje. En slags seier, at han ikke vant med å være "drittsekk". Om man hadde klart det selvfølgelig

Jo, men det er jo bare trist. En drittsekk sine penger er like mye verd som andres penger, men jeg bare forestiller meg at det vil være en større tilfredstillelse å frasi seg arven. Om det da stemmer, som en over her skriver, at arven da går til dine egne barn så er det en flott gest til barna dine. Så blir det en slags gave fra deg til dine barn, istedet for penger med bismak for deg selv...............

Bare synser...

[Gjest Gjest]

En far som har lyst til å straffe meg for å skifte navn til den som har tatt seg av meg, tar jeg gjerne imot penger fra mot dennes vilje.

Du er sikkert ikke den eneste som gjør det.

Det handler vel mye om verdier og hvor viktig penger er for den enkelte. Jeg hadde ikke ønsket arv fra en som ikke ville gi meg det.

Synker han/hun til det nivået så følger jeg IKKE med.

[Gjest Gjest]

Du er sikkert ikke den eneste som gjør det.

Det handler vel mye om verdier og hvor viktig penger er for den enkelte. Jeg hadde ikke ønsket arv fra en som ikke ville gi meg det.

Synker han/hun til det nivået så følger jeg IKKE med.

Pliktdelsarven er der nettopp for å hindre at foreldre gjør barna arveløse, og jeg ser ingen grunn til å ikke benytte den i et tilfelle der far vil gjøre barnet arveløst av egoisme og smålighet. Å ta imot den er ikke å synke til noe nivå. Skulle jeg få et særdeles ufyselig barn, eller bli en skikkelig hurpe selv, ja, så gjelder pliktdelsarven da også. Har man skaffet seg barn, så har man visse definerte forpliktelser, som å etterlate seg noe til dem hvis man har formue når man dør. Fine greier.

[*Mina*]

Du er sikkert ikke den eneste som gjør det.

Det handler vel mye om verdier og hvor viktig penger er for den enkelte. Jeg hadde ikke ønsket arv fra en som ikke ville gi meg det.

Synker han/hun til det nivået så følger jeg IKKE med.

Mener du at man synker ned på denne personens nivå, om man kjemper for sin rettmessige arv? Vil det si at man blir "drittsekk" fordi man kjemper for sin rett? og kan man sammenligne det med en som ikke har giddet å bry seg om sitt eget barn hele livet? Eller kommet og gått sånn som det passet, der man gjerne har "tittet" inn en gang hvert tiende år?

Jeg tror at man kanskje må ha vært i en slik situasjon, for å klare å sette seg inn i det. Vi snakker ikke om viktigheten av pengene, men viktigheten å tilhøre familien. Dette har man vært frarøvet i hele sitt liv, og pengene blir som jeg sa en kompensasjon for det som har hendt. Om det er riktig å tenke slik må være opp til hver og en som har levd under slike forhold, for det er ikke riktig å si hva de skal gjøre når man selv alltid har hatt begge foreldrene i livet sitt.

[Gjest Gjest]

Mener du at man synker ned på denne personens nivå, om man kjemper for sin rettmessige arv? Vil det si at man blir "drittsekk" fordi man kjemper for sin rett? og kan man sammenligne det med en som ikke har giddet å bry seg om sitt eget barn hele livet? Eller kommet og gått sånn som det passet, der man gjerne har "tittet" inn en gang hvert tiende år?

Jeg tror at man kanskje må ha vært i en slik situasjon, for å klare å sette seg inn i det. Vi snakker ikke om viktigheten av pengene, men viktigheten å tilhøre familien. Dette har man vært frarøvet i hele sitt liv, og pengene blir som jeg sa en kompensasjon for det som har hendt. Om det er riktig å tenke slik må være opp til hver og en som har levd under slike forhold, for det er ikke riktig å si hva de skal gjøre når man selv alltid har hatt begge foreldrene i livet sitt.

Ja, jeg mener du synker ned på vedkommenes nivå. Jeg sier ikke at jeg ikke forstår det, men det er slett ikke alle som reagerer som det du beskriver. Min kjære kusine har levd uten sin far og selv om hun har møtt sine halvsøsken og sin far(høys motvillig fra hans side) i dann og vann så er det helt tydelig for henne at hun ikke er ønsket av sin far og sin stemor. Hun vil ikke ha noen arv,-så det går begge veier. Noen ønsker pengene for å , som du sier, få bevis for at de tilhører familien. Mens andre ikke har noe ønske å få noe fra mennesker som har tatt avstand fra deg hele livet.

Men da er det vel bra at barn har krav på arv uansett, så blir det opp til hver enkelt om arven er noe en ønsker å ta i mot.

[Arkana]

I tidligere generasjoner var det viktig å sørge for at etterkommerne fikk gode liv. Nå er det mer egoisme i samfunnet. Jeg tror ikke en slik innstilling er sunn.

Dette er jo bare et latterlig utsagn. Du mener altså at det er egoistisk å ville bruke sine penger på det man har lyst til, men det er ikke egoistisk av deg å mene at du har krav på penger som foreldrene dine har jobbet for? Er det mulig...

[Betsy]

For all del, at det kan være kompensasjon å plutselig få din farsarv fra en far som har vært fraværende ser jeg. Men å få arv fra en far som ikke ØNSKER å gi deg noe....det har jeg større problemer med å forstå.

Jeg synes det er fantastisk at lovgiverne, i motsetning til deg, forstår at pliktdelsarv er en viktig del av arvereglene.

Jeg er også stor fan av reglene om særkullsbarn, det finnes mange ulykkelige, glemte skilsmissebarn her i landet.

[Gjest Gjest_smurf_*]

Dette er jo bare et latterlig utsagn. Du mener altså at det er egoistisk å ville bruke sine penger på det man har lyst til, men det er ikke egoistisk av deg å mene at du har krav på penger som foreldrene dine har jobbet for? Er det mulig...

Ofte er det ikke "sine egne" penger man bruker. Foreldrene til mannen arvet masse penger etter hans morfar. De har brukt opp alt, så når de dør vil ikke barna deres arve noe (de har stor gjeld på huset og ingen formue). Jeg synes man bør etterlate omtrent like mye til sine barn som det man selv har arvet.

[Gjest Pax]

Penger er penger, og jeg ser fram til den dagen jeg arver dem. Selvsagt ville jeg heller hatt en far som var der da jeg var liten, men det hadde jeg ikke, fordi han brydde seg ikke. Jeg ser på arven som en slags kompenasjson for det, den dagen den kommer.

[Gjest Gjest_Marte_*]

Dette er jo bare et latterlig utsagn. Du mener altså at det er egoistisk å ville bruke sine penger på det man har lyst til, men det er ikke egoistisk av deg å mene at du har krav på penger som foreldrene dine har jobbet for? Er det mulig...

I svært mange familier så er det ikke bare egne opptjente penger foreldrene forvalter - det gjelder også midler de har arvet fra sine foreldre, besteforeldre, osv .. Da virker det unektelig egoistisk om de skulle bruke alt dette på seg selv uten tanke på egne barn og barnebarn.

Jeg er utrolig glad for at mine foreldre (som begge desverre døde) har overlatt meg og mine søsken en ganske stor arv. Nettopp på grunn av dette så har jeg fått meg drømmehuset mitt og jeg har fått muligheten til å hjelpe mine egne barn i oppveksten deres .. både med bil og bolig .. Det vet jeg er noe mine foreldre hadde ønsket jeg skulle gjøre, og da føles det ekstra godt å kunne gjøre det.

Arv er ikke noe man har krav på - foreldre kan faktisk med loven i hånd gi alt de eier til et av barna sine mens begge foredrene lever. Da er det ikke snakk om pliktdelsarv ... det høres helt vanvittig ut - men det er faktisk foreldre som er så onde og totalt uten moralske skrupler.

[Gjest Gjest]

Jeg er fullt ut for folks rett til å bruke pengene sine til hva de vil mens de lever.

MEN, jeg synes også det er helt greit at barna, enten en har gjort noe for dem eller ikke mens man levde, har en beskyttet rett til å arve inntil en million av de pengene man ikke lenger har bruk for som død.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Det er som de andre sier umulig å gjøre barna arveløse i Norge.

Jeg er i nesten samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg har sagt klart i fra til ham om at jeg IKKE ønsker å motta arv fra ham den dagen det blir aktuelt.

(Det var han som begynte å snakke om arv hvis noen skulle lure. Jeg bryr meg katta. Jeg ønsker å overlate alt til mine søsken, jeg vil ikke ha noe med hans ting og penger å gjøre.

Men heller ikke dette er ukomplisert.

Sier jeg fra meg min arv, vil den gå rett til mine barn, ikke til mine søsken som jeg ønsker, og da kommer overformynderiet inn i bildet... Vil du ikke, så skal du! Og det gjelder begge veier...

Det er jo fordi at du heller ikke kan gjøre dine barn arveløse! På samme måte som at din far ikke kan gjøre deg arveløs. Skulle du dø før faren din vil din farsarv gå rett til dine barn. Hvis du ikke har barn så er det dine foreldre som arver deg, har du ikke foreldre så er det dine søsken som arver deg.

Og overformynderiet er ikke noe negativt. De sørger bare for at pengene ikke blir brukt på tull og at barna får det som rettmessig er deres når de blir myndige. (Man kan søke om å få ut penger til ting som barna trenger. Jeg arvet selv da jeg var mindreårig og mamma fikk ut penger da jeg trengte det i forbindelse med hybel og pendling til skole)

Loven må være like rettferdig for alle - ikke bare brukes slik man ønsker etter eget forgodtbefinnende!

Men du kan jo ta imot det du eventuelt får da, den dagen han dør. Også gi det bort til de du mener bør ha det. Hvis det er slik at du synes det er for galt at barna dine skal få noe økonomisk godt ut av at du selv ikke vil ha arven....

[Gjest Gjest]

Arv er ikke noe man har krav på - foreldre kan faktisk med loven i hånd gi alt de eier til et av barna sine mens begge foredrene lever. Da er det ikke snakk om pliktdelsarv ... det høres helt vanvittig ut - men det er faktisk foreldre som er så onde og totalt uten moralske skrupler.

Arv er det som er av formue ved dødstidspunktet. Før personen dør, er det hans/hennes suverene eiendom, og ikke penger h*n oppbevarer for barna.

[Gjest Gjest]

Og overformynderiet er ikke noe negativt. De sørger bare for at pengene ikke blir brukt på tull og at barna får det som rettmessig er deres når de blir myndige.

Ja, f.eks hindre at pengene blir gitt til tanter og onkler i stedet, for mors stolthets skyld

[Gjest Gjest]

...........

Arv er ikke noe man har krav på - foreldre kan faktisk med loven i hånd gi alt de eier til et av barna sine mens begge foredrene lever. Da er det ikke snakk om pliktdelsarv ... det høres helt vanvittig ut - men det er faktisk foreldre som er så onde og totalt uten moralske skrupler.

Du har rett....

Men om en av foreldrene dør, og den gjenlevende foreldren sitter i uskiftet bo, vil situasjonen bli en annen. Man kan da ikke gi gaver som står i misforhold til boets størrelse, eller forfordele en av arvingene. Her er det klare begrensninger når det gjelder størrelsen på gaver og hvem de kan gi gaver til.