Jump to content
Sign in to follow this  
Carebear1

-

Recommended Posts

Carebear1

-

Edited by Melania

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest smotti

kan bidra med min egen erfaring i saken:

Jeg vokste opp med foreldre som jeg aldri kan huske har krangla/diskutert. Jeg selv, nå i voksen alder(gjelder også min bror) "hater" å krangle, gjør alt for å unngå unødvendige diskusjoner eller krangler.

Så her hos oss krangler/diskuter vi aldri på en sånn måte.

Det eneste vi diskuterer er om vi skal ha svarte felger eller ny intercooler på bilen.. og det er ikke en diskusjon engang, bare en samtale der vi er uenige.. :fnise: :love:

Men, søskenbarnet mitt, som har vokst opp i ett hjem der foreldrene har krangla sinnsykt mye, og foran andre folk også, har lett for å krangle og diskutere ting (les alt!!).

Det samme gjelder broren hennes...

Kanskje er det tilfeldig kanskje ikke...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest =tentacle=
Er det værre for barna å høre mamma og pappa krangle enn f. eks tante og onkel eller farmor og farfar?

Ja, barnet er avhengig av foreldrene, og mange barns største frykt er at foreldrene skal skilles. I tillegg er barn ekstremt lojale, og blir lei seg og usikre når foreldre er sinte på hverandre.

Hjemme var det mye diskusjoner, men veldig lite skadelige diskusjoner. Meningsutvekslinger ble godt tolerert (selv om de ble litt oppslukt og uoppmerksomme på oss), men de få gangene det ble sur og avvisende stemning, husker jeg førte til utrygghet. Hvordan det er i hjem hvor foreldrene sklir ut i stygge personangrep, maktkamper, offentlige ydmykelser, ødeleggelse av gjenstander, vold osv, kan jeg bare forestille meg hvordan virker inn på lille Ola og Kari.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Claire

Selv skyr jeg krangler/konflikter pga. en barndom med kranglende foreldre.

Ei lita snuppe på 3 år som jeg er tante til ble redd da barnehage besøkte treningssenteret, fordi instruktørene "roper". Hun er vant til at foreldrene krangler og skriker til hverandre. :(

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jens

Innimellom har vi nok en opphetet diskusjon foran gutten vår på snart tre, men det ser ikke ut som om han bryr seg. Han ser oss alltid bli venner igjen da..Er sjeldent, kanskje en gang i måneden.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Ofte lærer man jo problemløsningsmønstre av foreldrene sine. Selv om man i flere sammenhenger kan lære at krangling/utskjelling osv er en dum måte, er det likevel sannsynlig at man blir preget av måten foreldrene oppfører seg på. Jeg har i hvert fall, mer eller mindre ufrivillig, tatt med meg mange mønstre fra foreldrene mine selv om jeg synes de er dumme.

Så enten blir man slik at man løser konflikter og uenighet pga krangel selv, eller man kan kanskje bli ekstra konfliktsky fordi man syntes kranglingen var så ubehagelig. Man vil kanskje slite ekstra med å finne gode måter å si fra på. Men dette er jo ikke helt fastlåst, man kan alltids jobbe med å bli bevisst på hvordan man vil løse ting, og antagelig klarer man fint å endre seg også. Men min erfaring er i hvert fall at det ofte ikke holder å tenke at man man ikke vil bli som foreldrene sine, det krever gjerne litt ekstra jobbing og bevisstgjøring på mer enn enkeltområder ("jeg skal aldri slå barna mine"/"jeg skal aldri krangle om matlaging/bil/økonomi")

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Gjest
Så enten blir man slik at man løser konflikter og uenighet pga krangel selv,

Jeg mente MED krangel....

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Jeg er oppvokst i et høylytt hjem. Alt ble diskutert og det ble en del slamring med dører i tenårne.

Selv er jeg nok en person som liker å diskutere. Men så lenge det holdes i rolige former tror jeg barn har godt av å lære hvordan man kan løse problemer ved å diskutere så lenge man ser at mamma og pappa blir venner og koser etterpå ;) Da lærer barna at det å krangle nødvendigvis ikke trenger å være farlig, man blir jo venner. Og man er glade i hverandre, men man får luftet i stedet for at de skal bli redde og gjøre alt de kan for å unngå krangling, noe jeg kanskje ikke ser på som så veldig sunt i lengden da. For et forhold.

Man må lufte litt....

Share this post


Link to post
Share on other sites
Carebear1

-

Edited by Melania

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nicky B

Mine foreldre kranglet høylytt og ofte i oppveksten. Syns aldri dette var ok, selv om jeg i dag nok ikke har tatt skade av det, så husker jeg klumpen i magen.

Med dette i bakhodet, prøver jeg og beherske meg i diskusjoner med min mann foran vår datter (2,5 år).

Men hun er sensitiv ovenfor diskusjoner og ber oss om å hysje hvis hun syns vi har altfor høye og sinte stemmer- her skal det oftest ikke mye til før vi får hysjet servert. Vi skriker ikke til hverandre, men jeg kan heve stemmen litt...

Og må jeg bli streng mot henne av en eller annen grunn, klapper hun på meg og sier "ikke vær så sint da, mamma".

Da klarer ikke jeg å være streng, ei heller klarer vi å diskutere særlig etter at vi er blitt hysjet på...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest
Hva er egentlig normal oppførsel for barn i denne alderen når de er vitne til at ANDRE enn foreldrene krangler?

Hva som er normalt vil jeg tro varierer veldig. Da jeg var liten tror jeg mange krangler/diskusjonsmåter hos andre gikk meg hus forbi eller ble misforstått. Noen barn blir redde og viser det, andre stille, andre bryr seg kanskje ikke, jeg tror ikke det er veldig avhengig av hvordan det er hjemme hos dem, men mer av barnets personlighet og "robusthet". Noen typer reaksjoner er imidlertid sikkert ganske påfallende og tillærte pga erfaringer hjemmefra - men jeg har ikke greie på sånt.

Forøvrig tror jeg ikke det er mer skadelig å oppleve "sunn" krangling enn å vokse opp i et hjem hvor ingen diskuterer eller hever stemmen, men jeg tror du har rett i å reagere som du gjør i eksempelet med tantebarnet ditt. Krangling hvor de voksne ikke viser selvinnsikt (etterpå) tror jeg er lite bra, og når resten av familien ikke får lov til å krangle - mens det faktisk er konflikter og frustrasjoner der - tror jeg kan skape både konfliktskyhet og spenninger.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Plonk

Det er forskjell på krangling. Konstant hakking på hverandre er verre enn en sjelden gang å diskutere noe høylydt og få renset luften, vil jeg tro. Slutter meg til dem som skriver at barn arver foreldres problemløsningsmønster. Jeg tror det er viktig å reflektere mye over hvordan man selv oppfører seg og behandler de andre i familien, fordi dette preger barna.

Selv jobber jeg med meg selv for å ikke si ting på en sur måte til mannen min (eller barna), og vi er veldig nøye med å si unnskyld hvis noen har gjort eller sagt noe dumt, og å lære ungene det samme. Mannen min er nok vokst opp i et hjem der det å være sint ikke er blitt akseptert, og det er jo heller ikke bra, man må kunne få utløp for sine frustrasjoner og ikke stenge dem helt inne. Så jeg prøver å lære ungene at de har lov til å bli sint, men at det er viktig å bli venner igjen etterpå. Vi krangler sjelden åpenlyst, men det er jo episoder der jeg og mannen min blir sure på hverandre og ungene senser det...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest barelillemeg

Mine foreldre kranglet ikke da jeg var barn, men det var kun fordi de ikke snakket sammen... Trodde det var slik det skulle være, jeg! Husker jeg ble helt sikker på at min foreldre kom til å skilles fordi jeg så at moren min dyttet faren min (forsiktig) unna da han ville gi henne en klem - jeg fikk rett, men aner ikke hvor leng etter episoden dette skjedde. Husker bare at jeg tenkte -'dette visste jeg kom til å skje' da de fortalte at de kom til å gå fra hverandre. Så det er ikke bare høylydt krangling som fører til usikkerhet hos barn.

I vårt hjem nå er vi bevisst på ikke å krangle foran mini, men det er selvfølgelig ikke alltid vi får det til - og irritasjon skinner igjennom. Da passer vi på at vi skal snakke med henne om det - få satt situasjonen litt på plass. Vi kan alltid relatere det til lignende opplevelser hos henne - 'ja vi ble sinte på hverandre, men du har jo også vært sint på xx og det gikk jo over. Vi er ikke sinte lenger, eller noe slikt'

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Eve Luna

Mine foreldre kranglet mye når jeg var barn. Ofte foran meg og broren. Tror ikke de innså hvordan dette påvirket oss. Jeg og broren er igjen forskjellige personligheter. Jeg tok den kranglingen veldig innover meg. Og ble innsluttet og turte nesten ikke si noe eller gjøre noe særlig ut av meg av redsel at en kragel vil blusse opp igjen. Min bror virket som om dette ikke påvirket ham, mens jeg kunne gråte om kvelden når jeg la meg pga foreldrenes krangling. Det ga meg mye angst og engstelse i barndommen og jeg tok noe av dette videre med meg i voksen alder.

Heldigvis ble de skilt når jeg var 17 år. Har aldri vært så glad for en så negativ ting før. Etter det så forsvant mye av min angst. Jeg må også si at den kranglingen påvirket veldig min egen selvbilde.

Jeg har delvis tilgitt dem for dette. Mest fordi jeg tror ikke de forsto hvilken skade slik krangling kan gjøre på et barn. De trodde alltid at siden det er de to som krangler så kunne ikke de skjønne hvordan det påvirket meg, siden de ikke var sinte på meg.

Jeg husker også at jeg så annerleders på mamma og pappa etter slike krangler. Jeg klarte ikke helt og slappe av og gjøre noe moro med noen av de etter noe slikt. Bare trakk meg unna.

Jeg er veldig bevist på å ikke krangle og reagere slik mine foreldre gjorde. For jeg så jo at det hjalp ingen av dem. Ingen løsning kom frem av slik krangling. Jeg og samboer kan være uenige og diskutere, men ingen av oss hever stemmer eller slår med dører. Og jeg er veldig bevist på at vi skal finne en kompromiss på problemet. Så vi krangler ikke i ordets rette betydning. Og jeg er veldig glad for det.

Og jeg er enig med de som sier at det er viktig å vise barnet at foreldrene blir venner etterpå. Vise dem hvordan man diskuterer når det er uenigheter. Det er sånt de lærer, ved å observere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
estrella

Foreldrene mine skilte seg når jeg var veldig liten, så jeg kan ikke huske hvordan det var når de kranglet før de ble skilt, siden jeg var rundt om 2 år når de gikk fra hverandre, men etterhvert som jeg ble eldre så la jeg merke til hvor mye de kranglet. Det var grusomt! Jeg var redd for å si noe til pappa som såret han(som mamma hadde sagt foran meg) og omvendt. Mamma var kanskje værst med den "baksnakkingen" mot pappa.

Mine foreldre ble etterhvert gode venner, eller så gode som de kunne bli, men nå er de etter hverandre igjen-og denne gangen er det min feil :tristbla:

Siden jeg var så teit at jeg fortalte alt jeg burde ha fortalt før..

Min mor og stefar kranglet også noe helt sinnsykt. Mamma gråt hele veien, men jeg tror ikke han slo, det var kun verbalt, tror jeg.

Jeg kan si at jeg ble veldig påvirket, men jeg vet ikke hvordan jeg ble(jeg kan ikke skylde angst, lav selvtillit, depresjon, redsel osv.. for at de kranglet, men kranglinga har påvirket det)

Jeg vil si at det beste er at foreldrene ikke krangler foran barna, eller med barna i hus. Jeg merket at de kranglet, selv om jeg var i et annet rom, eller de snakket på til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Pax

Joda, mamma og stefar karangler de, har gjort det så lenge jeg kan huske, og jeg får fremdeles angst av det. Så mye at jeg julen i fjor valgte å være alene enn å dra til foreldremjemmet. Jeg drar hjem i år da, på den betingelsen av at de skjerper seg. Jeg har angst, og det er ikke så bra å måtte medisninere seg ekstra for å i det hele tatt takle å besøke foreldrehjemmet. Likevel, det er vel verre for søsknene mine, som er yngre enn meg, selv om de er voksne nå. Hun kaller han en jævla drittsekk forran barna, han kaller henne dragen forran barna, osv, slik har det vært siden jeg var barn, og slik er det fortsatt. Ikke bra, nei. :( Hun sier det koster henne mye psykisk å være hyggelig med han, men det har kostet og koster meg fremdeles mye psykisk å se dem krangle.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Jeg har en mor som ble sint ganske ofte. Ikke langvarig sint, og det var ikke snakk om ekstrem skriking, men krangling som gikk fort over igjen. "Å få luftet litt", som noen her sier. Jeg hatet dette og gidder fremdeles ikke å være i nærheten av mennesker som blir fort sinte. Hvis man har noe på hjertet går det an å diskutere det helt rolig uten å være sint i stemmen. Krangling og kakling er bare utrolig slitsomt og infantilt, så jeg har bevisst valgt vekk venner og kjærester som har sånne tilbøyeligheter.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Merneith

Personlig så tror jeg ikke det er mye som er like skadelig som gjentatt krangling foran barna (med forbehold om omsorgssvikt, mishandling).

Selv om mine foreldre hadde og har et harmonisk ekteskap så var jeg til tider livredd for at de skulle skille seg. De kranglet ikke mye, og det var kanskje derfor de var så lite bevisste på i hvilke situasjoner de gjorde det på. Særlig husker jeg en ferietur hvor jeg ikke fikk sove fordi foreldrene mine hadde kranglet. I ettertid ser jeg jo at det ikke var noe alvorlig, men da var jeg redd.

Jeg tror dog at det er mange andre konfliktmestringsstrategier som er minst like skadelige som krangling. Det være seg å gi partneren en kald skulder, late som om alt er greit når det tydeligvis ikke er det osv osv.

Foreldre og voksne har enorm påvirkningskraft når det gjelder å lære barn hvordan de skal håndtere konflikter på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
gaja

Alle i min familie er noen hissigpropper, så jeg har vært vitne til noen krangler opp gjennom åra. Det var alltid tydelig at foreldra mine var glade i hverandre også mens de sto og ropte (kunne f.eks. avbryte en lang tirade med et kompliment, en spøk eller et kyss), og jeg var aldri redd for at de skulle skille seg. Det lengste de kom i den retningen var en gang mamma ble så sint at hun fikk det for seg at hun skulle flytte på loftet. Da hun var ferdig med å rydde seg plass der oppe, var alle blitt venner igjen :)

Ingen fikk gå og legge seg uten å være venner igjen, og man sa alltid unnskyld til hverandre etter en krangel. Vi barna fikk også forklart hvorfor de voksne kranglet hvis vi var usikre på noe.

Jeg tror ikke barna tar skade av å være vitne til livlige diskusjoner, så lenge de også ser at foreldrene blir venner igjen og at konflikten blir løst. Hvis et barn gråter seg i søvn etter at foreldrene har kranglet, er det ikke selve krangelen som er problemet, men mangelen på oppfølging etter den.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Claire
Dette er og litt av grunnen til at jeg har tenkt på dette med krangling foran barn; jeg har og et tantebarn hvor foreldrene krangler og hakker på hverandre støtt. Selv nekter de for at det er tilfelle, men vi hører det jo hele tiden.

3-åringen deres er (i mine øyne) veldig ømfintlig for all krangling, og jeg tenker at dette kanskje er nettopp fordi foreldrene krangler en del...

Øvrige familie har fått fullstendig "krangleforbud" av foreldrene, mens de selv er de aller værste... sørgelig...

Hva er egentlig normal oppførsel for barn i denne alderen når de er vitne til at ANDRE enn foreldrene krangler?

Tror vi har ganske likt syn på dette...

Det er sikkert forskjell fra person til person hvor ømfintlig de er. Men jeg kunne ikke tenke meg å rope og skrike foran mine barn. Det skal de få slippe.

De foreldrene du refererer til, trist ja. Rart de ikke ser det selv.

Jeg synes barn (i alle aldre) skal skånes fra høylydt krangel og snakk som de ikke har godt av.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...