Pøbelstreker, englestøv og champagne på fredager.

[Fresi]

Fint innlegg, pøbelsara! det er strålende at du orker. Jeg har jo markedsført meg i begynnelsen av dagboken min som Mulberryblitzfeminist eller noe sånt, men følger skuffende lite opp

Dalwhinnie: Det er den rette taktikken . Jeg håper inderlig de ble skamaktivert for resten av sitt yrkesaktive liv.

Kom for øvrig i skade for å ta opp "problemet" her på forumet en gang... det var før jeg visste bedre cyber-selvmord å begi seg den veien...

Det kan jeg levende forestille meg

Mitt barn var veldig kresen som liten, men det gikk litt over av seg selv. Særlig å spise ute eller hos andre har vært en mirakelkur, men det kan man jo ikke akkurat drive med hver dag.

[jente 79]

Har ikke lest tråden, men fikk vel et inntrykk av å lese her...

Blir ganske satt ut over gammeldagse holdninger selv noen ganger. Lever ganske skjermet til daglig, men oppdaget at jeg rotet meg borti et ormebol når jeg bestemte meg for å beholde mitt eget etternavn når jeg giftet meg. For meg er det en selvfølge at mitt navn er like mye verdt som mannens, og når mitt er ganske sjeldent mens han har et av Norges vanligste så synes jeg valget var ganske enkelt...

Så feil kan man ta... Når vi nå har tenkt til å gi lillegutt mitt etternavn til slutt får vi like mye kommentarer på det... Blir satt ut av hvor tradisjonelt enkelte tenker...

Ble direkte irritert når min beste venninne sender julekort hvor hun kun bruker mannens navn. Hun vet utmerket godt hva jeg heter og hva jeg mener. Jeg respekterer at hun byttet navn (nå hadde hun vanlig navn og han uvanlig), Da er det minste hun kan gjøre å respektere at jeg velger annerledes...

Men utrolig mange som tydeligvis tar det som en selvfølge at jeg har byttet navn etter vi giftet oss...

Men nå ble jeg veldig provosert her merker jeg... Får gi meg nå

[Gjest Helen Parr]

Blir ganske satt ut over gammeldagse holdninger selv noen ganger. Lever ganske skjermet til daglig, men oppdaget at jeg rotet meg borti et ormebol når jeg bestemte meg for å beholde mitt eget etternavn når jeg giftet meg. For meg er det en selvfølge at mitt navn er like mye verdt som mannens, og når mitt er ganske sjeldent mens han har et av Norges vanligste så synes jeg valget var ganske enkelt...

Jeg tror gjerne på at du får reaksjoner på at du ikke har skiftet etternavn, men jeg har sannelig fått reaksjoner på at jeg skiftet etternavn også!

Det synes å herske en oppfatning om at det er greit å kritisere eller i det minste sette spørsmålstegn ved hver minste ting selv vi voksne foretar av valg. Som sagt har jeg måtte forsikre mange misforståtte feminister (i mine øyne, hvis man gidder å hisse seg opp over navnevalg...) at det faktisk var selvvalgt og at jeg innerst inne synes det var greit å skifte etternavn.

Som sagt har jeg stor forståelse for at man ikke skifter navn, samtidig som jeg ser at det finnes gode grunner for å gjøre det, slik jeg altså har gjort. Jeg har ikke engang beholdt pikenavnet som mellomnavn. Jeg tillegges altså egenskaper som svak, tradisjonell, antifeminist og det som verre er på bakgrunn av mitt navnebytte. Så det går nok begge veier, selvom det sikkert er flere som reagerer når man ikke skifter navn.

God morgen, forresten, Pøbelsara! Her bare spammer jeg i vei!

[jente 79]

Jeg tror gjerne på at du får reaksjoner på at du ikke har skiftet etternavn, men jeg har sannelig fått reaksjoner på at jeg skiftet etternavn også!

Kan jeg tenke meg...

Ble litt overrasket at jeg ble puttet i bås med en gang jeg valgte å ikke skifte navn. Har ei på jobben som var ivrig feminist på 70-tallet, hun var jo overlykkelig når jeg ikke byttet...

Jeg kunne nok ha funnet på å bytte navn, men ville ikke bytte til et vanlig navn. Så da blir jeg stemplet som feminist fordi jeg ikke byttet.

Jeg nevnte for mannen at jeg kunne vært med å bytte til hans mors pikenavn. Men det har han valgt å overhøre, og påstår i ettertid at det ikke var et alternativ. Realiteten var at han ikke ville bytte, og jeg kunne jo ikke tvinge han til å gjøre noe jeg selv ikke ville...

Av en eller annen merkelig grunn er det ingen som reagerte på at mannen beholdt sitt navn...

[Gjest Bodillen]

Jeg byttet navn, men det er såpass mange år siden at ingen løftet et øyebryn. Hadde jeg ikke hatt et etternavn som fyller halve telefonkatalogen, ville jeg nok ikke giddet å bytte. Mannen har et veldig sjeldent etternavn, og det hadde jeg innmari lyst på.

En kamerat av mannen tok etternavnet til kona si, og de giftet seg samme året som oss. Du verden så mye oppmerksomhet han fikk pga det! Broren hans gjorde det samme da han giftet seg noen år senere, og opplevde det samme. Folk har faktisk hatt problemer med å bruke det nye etternavnet deres. Som om de glatt ignorerer det, liksom! Helt utrolig.

Endret 17. januar 2008 av Bodillen

[jente 79]

En kamerat av mannen tok etternavnet til kona si, og de giftet seg samme året som oss. Du verden så mye oppmerksomhet han fikk pga det! Broren hans gjorde det samme da han giftet seg noen år senere, og opplevde det samme. Folk har faktisk hatt problemer med å bruke det nye etternavnet deres. Som om de glatt ignorerer det, liksom! Helt utrolig.

Det er det som overrasker meg så innmari.

Hva folk velger er meg knekkende likegyldig. Men at det fortsatt skal være så utenkelig å bruke konas navn blir jeg oppgitt over...

[Gjest Morgan le Fay]

Her diskuterer dere problemstillinger jeg finner interessante, og jeg føler meg for så vidt medskyldig, i og med at jeg startet raset med å rose PS, samtidig som jeg la inn et aldri så lite hjertesukk selv.

Ang. navnebytte, kommer jeg til å beholde mitt eget navn. Jeg har "opparbeidet meg" et navn profesjonelt sett, og det vil da bli dumt og kontraproduktivt å plutselig skulle skifte etternavn, og i tillegg skifte til et navn som har bokstaver som ikke klinger så bra "på utenlandsk". Men jeg er nok litt sær akkurat på dét området.

(og eventuelle barneetternavn må vi nok ta en real slosskamp om).

[Gjest Helen Parr]

Ang. navnebytte, kommer jeg til å beholde mitt eget navn. Jeg har "opparbeidet meg" et navn profesjonelt sett, og det vil da bli dumt og kontraproduktivt å plutselig skulle skifte etternavn, og i tillegg skifte til et navn som har bokstaver som ikke klinger så bra "på utenlandsk". Men jeg er nok litt sær akkurat på dét området.

Jeg synes ikke du er sær i det hele tatt! Nettopp av samme årsaker (sjeldent navn som klinger bra på utenlandsk) skiftet jeg navn, og jeg var så ung at jeg ennå ikke hadde opparbeidet meg noe "navn" profesjonelt sett. Ikke at jeg har gjort det nå heller, men her i byen kjennes jeg iallefall ved navn.... Jeg har i hele mitt voksne postutdannleses arbeidsliv hatt mitt nåværende navn, og jeg ville for eksempel ikke skiftet nå.

[jente 79]

Her diskuterer dere problemstillinger jeg finner interessante, og jeg føler meg for så vidt medskyldig, i og med at jeg startet raset med å rose PS, samtidig som jeg la inn et aldri så lite hjertesukk selv.

Ang. navnebytte, kommer jeg til å beholde mitt eget navn. Jeg har "opparbeidet meg" et navn profesjonelt sett, og det vil da bli dumt og kontraproduktivt å plutselig skulle skifte etternavn, og i tillegg skifte til et navn som har bokstaver som ikke klinger så bra "på utenlandsk". Men jeg er nok litt sær akkurat på dét området.

(og eventuelle barneetternavn må vi nok ta en real slosskamp om).

Blir fort engasert her... Lett å la seg rive med, håper det er greit for Pøbelsara...

Det profesjonelle var et poeng for meg også. Det hadde gått seg til, men blir gjerne litt trøbbel.

Dessuten får du da de som bytter tilbake ved en eventuell skilsmisse. Er ikke enkelt å holde oversikten bestandig...

Hos oss er nok mitt navn også enklest på utenlandsk. Men jeg har så håpløst fornavn for dem, at det er uansett ikke etternavnet som lager problemer

Jeg var overrasket når mannen ga seg uten kamp på barne etternavnet. Jeg hadde trodd det ble en diskusjon. Spesielt siden han en stund mente at barna bare skulle ha et etternavn. Men jeg har fått mitt etternavn sist og hans i midten akkurat som jeg ville, og tror diskusjonen er avgjort...

Selv om vi selvfølgelig har fått en del kommentarer på det også

[pøbelsara]

Hurra for superflotte diskusjoner i dagnboken min når jeg ikke er her!!

Jeg synes nettop slike eksempler som dere nevner her, ang navneskifte, beviser med all tydelighet at vi slett ikke har kommet så langt som noen hevder, i forhold til reell likestilling. Jeg mener at den dagen vi ikke reagerer hverken om kvinnen bytter til mannens navn - han bytter til hennes - eller de beholder sine respektive - da har vi et reelt valg for alle - og en holdning bak som sier at det ene ikke er bedre enn det andre eller tredje. Men dit er vi ikke kommet enda!

Jeg byttet til mannens navn da jeg giftet meg første gang, og beholdt mitt navn som mellomnavn. Da vi ble separert, tok jeg tilbake navnet mitt - og det var en viktig symbolsk handling for meg - jeg følte at jeg fikk igjen identiteten min, og det var veldig viktig for meg den gangen. Nå må det tillegges at jeg har et sjeldent etternavn, det er bare vår familie som heter det. Når vi giftet oss i høst, var det ikke engang oppe til diskusjon om noen av oss skulle skifte navn.

Men det er litt navnekaos i vår sammensatte familie, da. Pøbelgemalens to eldste har sine respektive mødres etternavn til mellomnavn - og hans etternavn. Min eldste har sin fars etternavn, og mitt til mellomnavn. Og vi voksne har altså hvert vårt. Når pøbelprinsessen ble født valgte vi å gi henne pappas etternavn, med mitt som mellomnavn....mest fordi jeg faktisk syntes at det var greit at barna hans heter det samme til etternavn alle sammen. Min eldste vurderer å kutte ut pappas etternavn, og heller bruke mitt - men kvier seg litt, fordi hun er redd han vil bli lei seg. Men hun er jo voksen, og kan bestemme det selv, nå.

Og når det gjelder kampen for å oppnå en mer reell likelønn, så blir jeg litt matt noen ganger over hvor historieløs argumentasjonen til enkelte er.

Selv er jeg temmelig overbevist om at typiske kvinneyrker henger etter lønnsmessig, ikke er fordi vi har mindre ansvarsfulle jobber, eller at det har noen betydning stor mangel det er på arbeidskraft innenfor yrkene. Jeg tror at det fortsatt er et reelt etterslep i de typiske kvinneyrkene - og at dette er et resultat av at de ER kvinneyrker.

Det er vanlig å sammenlikne ingeniører, lærere og sykepleiere. Senest igår ble dette tatt opp i den tråden som startet denne diskusjonen, og det ble hevdet at ingeniører har høyere lønn fordi det er mer etterspørsel etter dem. (Følgende resonemnet tar utgangspunkt i offentlig ansatte - jeg synes det er vanskelig å sammelikne ingeniører i det private med sykepleiere i det offentlige...)

Det stemmer jo ikke at det er større mangel på ingeniører enn sykepleiere! Det er STOR sykepleiemangel her i landet, spesielt i kommunehelsetjenesten. Særlig sykehjemmene over hele landet, har store problemer med å skaffe nok sykepleiere, og det jobber en skare med ufaglærte i institusjonene på grunn av dette. Så hvis tilbud og etterspørsel-regelen hadde vært det eneste som bestemte lønningene, så ville nok sykepleierne hatt høyere lønn.

Da jeg for noen år siden var tjenesteleder på et sykehjem, var jeg i en tverrfaglig ledergruppe, bl.a. sammen med han som var leder for en teknisk etat i kommunen. Jeg hadde 23 stillingshjemler i min avdeling, og ca. 35 ansatte jeg hadde personalansvar for. Han hadde 8 hjemler, og 8 ansatte. Mitt budsjett var mange ganger større enn hans, og min virksomhet ble drevet 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Budsjettet mitt var adskillig større enn hans. Ergo var det ingenting som indikerte at han hadde et større ansvarsområde enn meg, men han tjente allikevel 120.,000 mer enn meg i året. Og han hadde 3-årig ingeniørutdanning. Nei jeg er ikke misunnelig. Men jeg synes det er rart at folk ikke iallefall kan ta med i betraktning at det er mulig at de tradisjonelle kvinneyrkene virkelig henger litt etter - og tenke litt på hvorfor det er slik.

Endret 17. januar 2008 av pøbelsara

[Gjest Bodillen]

Du har så rett, sara. Den nevnte diskusjonen orker jeg ikke engasjere meg mer i. Den siste gjestekommentaren til meg sa meg at det ikke er verdt bryet...

[pøbelsara]

Du har så rett, sara. Den nevnte diskusjonen orker jeg ikke engasjere meg mer i. Den siste gjestekommentaren til meg sa meg at det ikke er verdt bryet...

Ja, jeg så den. For meg ga den kommentaren overhodet ingen mening.

[Daria]

Her var det veldig mye jeg hadde lyst til å kommentere og engasjere meg i, men hjernen går på lavgir i dag. Prøver å komme sterkere tilbake etter lunsj...

[ashera]

*løpe inn og sjekke likelønnsdiskusjon*

[Gjest Badiane]

Etter at jeg begynte å henge på KG for litt over et år siden, har jeg skjønt at jeg må ha levd i en beskyttet verden. Det er ikke det at jeg har trodd at vi har oppnådd full likestilling her i landet, men de forholdene og holdningene jeg har vært vant med, er usannsynlig mye bedre enn en del av det jeg har fått innblikk i her. Jeg synes det er spesielt trist at det er så mange unge kvinner som sitter fast i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret uten å reflektere det minste over det.

[Gjest Dallandra]

Her var det mye å diskutere. Jeg nøyer meg med å fortelle at jeg beholdt mitt etternavn som mellomnavn da jeg giftet meg, og tok mannens etternavn. Litt fordi etternavnet mitt er ypperlig å erte med, litt fordi jeg alltid har syntes at navnet mitt har vært altfor kort, og litt fordi jeg synes det er greit at hele familien har samme etternavn. Vi har såvidt streifet innom ideen om at mannen skal ta mitt pikenavn som mellomnavn, men det har så lagt ikke blitt diskutert ordentlig.

Mannen har lyst til å skifte til et gammelt familienavn, og svigermor har lyst til at vi skal skifte til hennes pikenavn, da vi er de eneste som kan bringe det videre.

[Gjest Ulva35]

I mitt første ekteskap fikk jeg masse reaksjoner fordi jeg beholdt mitt etternavn, som ikke er så vanlig. Mens eksmannen fylte side på side i katalogen.

I mitt nåværende ekteskap valgte jeg(vi) å ta mannens navn. Fordi jeg synes det er fint og fordi det er et slektsnavn som bare hans familie heter. Beholdt mitt jentenavn som mellomnavn.

De samme menneskene som hylte over seg når jeg beoldt mitt eget første gangen, startet samme hylekoret nå som jeg skiftet til mannens navn :klø:

Folk er rare

[pøbelsara]

I mitt første ekteskap fikk jeg masse reaksjoner fordi jeg beholdt mitt etternavn, som ikke er så vanlig. Mens eksmannen fylte side på side i katalogen.

I mitt nåværende ekteskap valgte jeg(vi) å ta mannens navn. Fordi jeg synes det er fint og fordi det er et slektsnavn som bare hans familie heter. Beholdt mitt jentenavn som mellomnavn.

De samme menneskene som hylte over seg når jeg beoldt mitt eget første gangen, startet samme hylekoret nå som jeg skiftet til mannens navn :klø:

Folk er rare

Du skal ikke bort fra at folk rett og slett liker en god krangel, Ulva!

[Gjest Morgan le Fay]

Etter at jeg begynte å henge på KG for litt over et år siden, har jeg skjønt at jeg må ha levd i en beskyttet verden. Det er ikke det at jeg har trodd at vi har oppnådd full likestilling her i landet, men de forholdene og holdningene jeg har vært vant med, er usannsynlig mye bedre enn en del av det jeg har fått innblikk i her. Jeg synes det er spesielt trist at det er så mange unge kvinner som sitter fast i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret uten å reflektere det minste over det.

Og der beskrev du helt på kornet det jeg brukte altfor mange setninger på å halvveis si det første innlegget mitt. Vi lever nok i beskyttede bobler, og jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å bevege meg ut i den virkelige verden, hvis KG reflekterer realitetene.

[Daria]

Jeg innbiller meg -uten å ha annet belegg enn egne fordommer -at det er en del forskjeller by/land. Jeg er oppvokst i i et relativt ressursterkt område i Oslo hvor det å ta høyere utdannelse -for å bruke den -har vært en selvfølge for alle, uavhengig av kjønn. I tillegg vanket jeg fra jeg var 13 i radikale miljøer hvor også guttene med hevet hode og helt uten ironi erklærte seg som feminister, så for meg har likestilling -hvertfall i teori og meninger, selv om jeg jo visste at det ikke var helt sånn i praksis -alltid vært en selvfølge. (Det hjalp sikkert også at jeg er oppvokst med en far tok aktivt del i husarbeide og matlaging -for meg er en mann på kjøkkenet ikke noe å bli imponert over, det er helt vanlig...). En venninne av meg er oppvokst i en liten bygd, mange av hennes jevnaldrende har knapt utdannelse utover videregående, giftet seg tidlig og går hjemme med barna, fullstendig avhengig av mannens inntekt, og synes nærmest hun er litt rar som reiste ut og studerte.

Jeg mener ikke at det er noe mål i seg selv at alle skal ha høyere utdannelse og jobbe fullt, men for egen del synes jeg det ville vært skummelt å ikke ha noe utgangspunkt for å kunne forsørge meg selv om det skjedde noe.