Mor slår oftere enn far

[Far til 2]

Vold er ikke noe som begynner å skje etter samlivsbrudd. En veldig stor del av de alvorligste tilfellene av vold mot barn skjer mot barn som er under 3 år gamle, og mange av dem har to samboende foreldre.

Det er riktig at vold ikke "begynner" etter et samlivsbrudd. Men det kan utarte seg etterhvert som voldspersonen får mer ansvar, fler ansvarsoppgaver, mindre tid til hvile og fritid, samt en evigvarende konflikt med tidligere partner.

Mors vold er mer psykisk skadelig hvis hun er barnets viktigste omsorgsperson. Ditto hvis far er det. Det er mindre truende og selvbildeødeleggende å bli slått av en mer perifer person, det er ingen ros til far at hans vold har mindre psykiske konsekvenser for barnet enn en mors vold.

Realiteten ved dagens omsorgspraksis er at far nesten aldri er omsorgsperson. Sannsynligheten for at du har rett mht vold fra far i samme situasjon er imidlertid riktig basert på den danske teorien. Men om pappan får mer samværomsorg enn idag (la oss anta en 50-50 deling), så vil dette sansynligvis likevel gi mindre vold fra fra far enn det med dagens løsning medfører fra mor.

Vi sitter og diskuterer teorier, men det skulle vært interesant å se en OBJEKTIV undersøkelse på dette. Spørsmålet er vel om enkelte grupper vil akseptere at det rotes opp i de etablerte forestillingene om menn som voldsutøveren. Det er tross alt ikke poltisk korrekt å anta at volden utøves av kvinner i den grad nyere forskning tilsier.

Jeg er ikke like optimistisk som deg i forhold til å løse voldsproblemet. Når barn er mer hos far, øker tiden far kan utøve vold. Jeg har opplevd (lett) vold fra begge, det var ikke far som hadde den lengste lunten, og det var når mor var borte en kveld eller noen dager at det skjedde. Det hadde blitt flere enn de få episodene det ble i min barndom om jeg skulle pendlet mellom de to.

Jeg var så heldig at jeg ikke opplevde vold fra noen av foreldrene mine. Derimot opplevde jeg vold fra min ex ektefelle (gjenntatte angrep med kniv og saks må regnes som vold selv om det som oftest var forholdsvis enkelt avvæpne henne). Men også barna opplevde vold etter samlivsbruddet. Og årsaken var ene og alene at "mekler" tok parti med mor på tross av tilståelsene om vold og "barnevernet" nektet å se på eller på annen måte vurdere bevisene jeg hadde på mors vold. Kun barnevernsvakten tok dette alvorlg. Med en så ekstrem holdning til mødre vers fedre, vold og omsorgsevne, er jeg redd mange barn vil bli presset inn i en voldelig oppvekst fordi ingen myndigheter/fagfolk tar hensyn til barnas individuelle behov slik dagens løsning praktiseres.

[Gjest =tentacle=]

Jeg var så heldig at jeg ikke opplevde vold fra noen av foreldrene mine. Derimot opplevde jeg vold fra min ex ektefelle (gjenntatte angrep med kniv og saks må regnes som vold selv om det som oftest var forholdsvis enkelt avvæpne henne). Men også barna opplevde vold etter samlivsbruddet.

Igjen er det uforståelig for meg hvorfor du ønsker at barna dine skal ha halve oppveksten sin hos den kvinnen.

Men om pappan får mer samværomsorg enn idag (la oss anta en 50-50 deling), så vil dette sansynligvis likevel gi mindre vold fra fra far enn det med dagens løsning medfører fra mor.

Hva bygger du det på?

Undersøkelsen gir ikke grunnlag for en slik konklusjon.

[Gjest Gjest]

Dette har da ikke vært noe ukjent fenomen. Kvinner er voldelige av natur når de møter sin 'underdanige'. Deres higen etter makt er såpass sterk at det går utover barna.

Kvinner virker på meg som maktgale, halvveis psykotiske, sytende problemmennesker.

[Gjest =tentacle=]

Dette har da ikke vært noe ukjent fenomen. Kvinner er voldelige av natur når de møter sin 'underdanige'. Deres higen etter makt er såpass sterk at det går utover barna.

Kvinner virker på meg som maktgale, halvveis psykotiske, sytende problemmennesker.

Og jeg vet hvor du bor :kaffe:

[Far til 2]

...

Hva bygger du det på?

Undersøkelsen gir ikke grunnlag for en slik konklusjon.

Det bygger jeg på føgende teori.

a)

Få, eller ingen, foreldre slår barna hele tiden. De bruker vold i stress situasjoner. Selv om antallet overnattinger bare går ned med 1,5" døgn/uke vil mange aleneforeldre se på dette som en fantastatisk avlastning og ikke bruke vold i det hele tatt, mens andre vil bruke mye mindre.

b)

Fedrene derimot, når ikke opp til det stressnivået alenemødrene hadde som aleneforelder ettersom de fleste bare øker antall overnattinger med ca 1,5 døgn pr uke. Dette takler de , og antall voldsepisoder forblir like lavt som det var tidligere hos foreldrene.

c)

OM volden hos mor fortsetter på høyt nivå, eller volden fra far øker til mors nivå, vil foreldrene ha et minimum av overvåkningsmuligheter. Denne "ovevåkningen" er ikke mulig idag om foreldrene flytter langt fra hverandre. Felles omsorg vil dermed:

1. Minske volden barna utsettes for

2. Minske konfliktnivået mellom foreldrene

3. Bedre økonomien for tidligere bostedsforelder

4. Bedre livskvaliteten både for mor og far som ønsker å vise omsorg, men som også trenger personlig fritid

5. Øke sansynligheten for at barna beholder begge foreldrene i tillegg til ditt etablerte bomiljø med venner, etc.

6. I tilfeller der volden ikke reduseres som forventet, eller at volden økes hos far, vil loven sikre barna en bedre oppvekst sammenliknet med idag.

Jeg ser faktisk bare fordeler

[Gjest Gjest]

Ja jeg tror at mor slår mer enn far.

Men når far slår så er det hardere, lengre og fælere avstraffelsesmetoder.

Mor går ofte mer hjemme enn far,får prøvd sin tålmodighet mer enn far,mor må være 100 ting på en gang og være 100 plasser på en gang.

Far er kortere i lunta.

Mor slår i frustrasjon fordi hun er alene så mye.

Far slår fordi han ikke har tålmodighet,kanskje ble slått selv som barn eller er overbevist om at fysisk avstraffelse er best.

Mor tenker sjelden sånn,hun slår ikke på fast basis.

Jeg har vært en mor som har slått. Ikke med knyttneven eller fordi jeg har planlagt det,liker tårer eller å se ungen gråte eller i full redsel.

det tippa over for meg.

De andre barna har ikke opplevd meg sånn. Jeg har lært og skjønt. det var feil,helt klar over det.

[Kosemose]

Nettopp av den grunn bør vi muligens utbedre dagens omsorgsløsning etter samlivsbrudd. Den danske undersøkelsen jeg refererte til (finner den ikke igjen på nettet) ga uttrykk for samme mening som du har. Kvinner føler stresset som aleneforelder som et tungt ansvar. Denne stress situasjonen vil kunne utbedres ganske mye om lovverket satte forventninger til at far tok større del av omsorgsansvaret da det vil gi mindre stress symptomer for mødrene. Isteden går fagfolk som Raundalen ut og anbefaller begrenset samvær mellom barn og fedre. Jeg forstår ikke denne logikken om teorien din og den danske undersøkelsen er riktig. En person som utsettes for et enormt forventningspress dag etter dag og uke etter uke, vil naturligvis sprekke en dag når hun kommer hjem, skal lage mat, skal kjøre barna på fritidsaktiviteter og smtidig skal rydde og vaske etter barna. Mer avlastning fra fedrene ville kunne hjulpet mange alenemødre (og barn) til å unngå stress-reaksjomner.

Jeg er ikke sikker på hva du mener når du trekker inn Raundalen osv. Hvis det er "delt omsorg-debatt" du sikter til, må jeg bare si at jeg er skeptisk til slik ordning selv om også jeg kjenner til enkelttilfeller der delt omsorg praktiseres til beste for barna. At det ikke kan være en selvfølge at mor er den som får daglig omsorg for barna etter samlivsbrudd og at det er grusomt at noen mødre fratar barn samvær med far etter eget forgodtbefinnende er jeg helt enig med deg i.

Jeg må tilføye at jeg tror ikke mødre er genetisk disponert for å slå barn mer enn fedre (dvs jeg har ikke grunnlag for å tro hverken det ene eller andre i så måte).

Nå er vel ikke mine motdebatanter ukjent med utspill fra meg som provoserer og setter ting på spissen. Selv om kansje ikke du er blandt dem som har gått hardest ut mot mine meninger, så er det faktisk noen "ekstremister ?" som mener jeg fratar mor barnet om jeg mener at fedrene bør ta større del av omsorgen. Også når det kan synes som om ansvaret til tider er tungt å bære for en enkelt person etter et samlivsbrudd.

på akkurat dette feltet er nok ikke jeg din meningsmotstander nei.

At jeg i tillegg er personlig berørt av situasjoner som har likehetstrekk med det som beskrives i undersøkelsen gjør naturligvis ikke mitt engasjement mindre i saker som dette :cry: . Så lenge vi ikke er "fagpersoner" mener jeg vi har lov til å basere våre meninger på personlig erfaring mht aktuelle problemstillinger. De fleste innleggene gjør nettopp det.

Sant nok.

[Far til 2]

Jeg er ikke sikker på hva du mener når du trekker inn Raundalen osv. Hvis det er "delt omsorg-debatt" du sikter til, må jeg bare si at jeg er skeptisk til slik ordning selv om også jeg kjenner til enkelttilfeller der delt omsorg praktiseres til beste for barna. At det ikke kan være en selvfølge at mor er den som får daglig omsorg for barna etter samlivsbrudd og at det er grusomt at noen mødre fratar barn samvær med far etter eget forgodtbefinnende er jeg helt enig med deg i.

Jeg må tilføye at jeg tror ikke mødre er genetisk disponert for å slå barn mer enn fedre (dvs jeg har ikke grunnlag for å tro hverken det ene eller andre i så måte).

...

...

Jeg tror heller ingen av foreldrene er genetisk disponert for å slå barna eller mishandle dem på annen måte. Slike handlinger avledes av andre handlinger (f.eks. stress).

At jeg trekker inn omsorgsdebaten i slike saker er fordi jeg mener at stress symtomer vil begrenses i større grad enn idag. Samværsordningen vil dermed indirekte påvirke situasjonen for veldig mange barn ettersom det vil medføre mindre vold fra den som er hjemme (enten det er mor eller far). Også av denne grunn er jeg så sterk motstander av at politikere og andre, ved hjelp av loven, skal ha rett til å frata barn en slik mulighet. Spesielt ettersom det synes som om den stress situasjonen det tross alt er å ha eneomsorg KAN !!! føre til barnemishandling av den typen vi diskuterer her.

Hverken politikere, meklere eller "fagfolk" som ikke er involvert i den aktuelle saken kjenner barna og de øvrige omstendighetene. At en av foreldrene skal få trumfe gjennom en eneomsorgsløsning som kan medføre vold mot barn er derfor en av de mange tragiske konsekvensene ved dagens lovverk og praksis.

Felles omsorg vil aldri bli en løsning som passer alle. Til det er barn og foreldre for forskjellig skrudd sammen. Men den forskningsrapporten som kom nå forundrer meg ikke. Ikke fordi jeg tror mødre på generelt grunnlag er mer voldelig, men fordi dette bare er en av mange mulig overtramp mot barn som dagens lovverk legger opp til. Sansynligvis har aldri lovgiverene opplevd den belastningen det er å være aleneforelder. De har sansynligvis heller aldri opplevd hvordan det er å bli fratatt retten til samvær med en forelder.

Men voldsbruk er bare en av mange problemer som følger av "Barneloven" og dens praktisering. Om vi tar med andre punkter som uttrygghet som barn føler ved å miste en forelder, konflikter mellom foreldrene pga samvær, økonomiske konflikter, manglende personlig overskudd. begrensede utdannelse og karriere muligheter, etc, etc, vil jeg si at det er vanvittig å presse barn og foreldre inn i en slik situasjon.

Edit: skriveleif

Endret 29. november 2007 av Far til 2

[Gjest Bodillen]

Synes diskusjonen begynner å ta form av maktkamp her.

Mange av innleggene prøver å fremsette en teori om hvorfor mor er den som hyppigst utøver vold, men får da motinnlegg som hevder at det er unnskyldninger.

Etter mitt syn er det ikke formulert som unnskyldninger, men et forsøk fra forumdebattantene å forklare hva det er i en mors situasjon som gjør at hun utøver vold.

Poenget her bør ikke være gang på gang å poengterere at mor er en voldsutøver, men at man må få undersøkt hva det er som gjør at mødre er i overtall som voldsutøvere.

Det er ikke så enkelt som at mødre er noen troll, og derfor slår sine barn.

Uansett hva man skal forske på vil man alltid se etter felles årsaker, og trekke sammenligninger når en viss gruppe (her mødre) utfører visse handlinger.

Enhver undersøkelse og forskningsrapport vil være preget av hvem som er oppdragsgiver, og hvem som utfører den.

Ah, takk for at du formulerer så godt det jeg også gjerne vil ha frem her!

[Gjest Gjest]

Er det ikke slik i dyreverden også?

[Caramba]

Jeg kommer fra et lite sted og ser at veldig mange unge jenter har fått barn før fylte 20 år med en mann som forsvinner enten i svangerskapet eller i spedbarnsperioden.

Det er vanskelig nok å oppdra et barn når man er to stk, men da har man hverandre som sikkerhetsventil. De dagene jeg har vært alene med sønnen min fra han står opp til han legger seg så er jeg virkelig sliten, særlig hvis han har trasset og vært i ulage hele dagen... Tenk hvis det skulle vært sånn hver eneste dag hele året uten noen form for avlastning. Da er det ikke så rart at det kan tippe over for enkelte.

Alle kan få barn, men ikke alle burde hatt barn. Det er så utrolig mange flere alenemødre enn det er alenefedre og det er IKKE fordi de har "trenert" samvær. Det er utrolig mange fedre som har meldt seg ut selv og kuttet kontakt med moren, eller som ikke er i stand til å ha noe omsorg. Jeg tror ung mor/ung far/dårlig utdannelse/ lite nettverk/dårlig økonomi er en uheldig kombinasjon når det gjelder hvor utsatte barna deres er. Jeg har sett mange eksempler på dette fra hjembygda mi, desverre...

Endret 29. november 2007 av Caramba

[Far til 2]

...

...

Alle kan få barn, men ikke alle burde hatt barn. Det er så utrolig mange flere alenemødre enn det er alenefedre og det er IKKE fordi de har "trenert" samvær.

Sier du at en del av disse mødrene ikke burde ha barn ?

Og sier du at 90% av alenemødrene er aleneforelder fordi far ikke ønsker å delta på lik linje med mor ? Hvis den siste teorien er riktig er det helt på tvers av hva undersøkelsen til Barne- og Familiedepartementet sier ettersom 70% av fedrene ønsker en mer involverende rolle.

Det er utrolig mange fedre som har meldt seg ut selv og kuttet kontakt med moren, eller som ikke er i stand til å ha noe omsorg. Jeg tror ung mor/ung far/dårlig utdannelse/ lite nettverk/dårlig økonomi er en uheldig kombinasjon når det gjelder hvor utsatte barna deres er. Jeg har sett mange eksempler på dette fra hjembygda mi, desverre...

Det er nok riktig at ung mor/far, dårlig utdannelse, etc, etc er en uheldig kombinasjon. Men det endrer ikke det faktum at såkalte "fagfolk" (eks. Raundalen), meklere, samt dagens lovverk/praksis oppfordrer far til å ikke ta ansvar for omsorgen.

Såsnart en far ber om større andel av fødselspermisjonen blir det rabalder rundt om i de tusen hjem. Hvis han ønsker mer samvær (f.eks. felles omsorg) blir det også rabalder. Hvis han ønsker omsorgen alene kommer meklere og enkelte andre "fagfolk" inn og fraråder far en slik tanke (uavhengig av barnet og morens situasjon).

Men selv om fedre på generelt grunnlag skyves ut i kulden mht samvær/omsorg med sine barn, er de naturligvis med på å dele ansvaret for dette problemet. Mange fler burde sansynligvis gått til full krig for å ta større del i omsorgen. Men da blir de sett på som konfliktskapende av domstolene, og oppnår ikke annet enn 100.000,- i advokatregninger.

Hvor mye skal en far måtte kjempe for samvær med sitt barn ? Et samvær som burde vært en selvfølge og som FN's barnekonvensjon støtter. Hvor mange fedre har ikke sett "hvordan det gikk med naboen" da de gikk fra hverandre. Jeg glemmer aldri at jeg som barn så en voksen mann (venn i familien) sitte å gråte pga at han ikke fikk samvær med sin datter. Dette bildet brannt seg inn i et lite barnesinn, men også min mor fikk tydligvis en vekker for hvordan barn og menns rettigheter blir 0-stillt ved samlivsbrudd.

Hvis mødre skal unngå stress situasjoner som bl.a. medfører voldsbruk ovenfor barna, må de bli flinkere til å innse sin egen begrensning og akseptere far som en likeverdig forelder. Samtidig må myndighetene legge til rette for dette og fortelle mødrene om barnets rett til samvær/omsorg fra far fremfor å fortelle at "hvis en av foreldrene ønsker omsorgen alene, så få vedkommende det".

Flere har vel sett hvordan jeg er beskyldt av ekstremister for "å frata mor barnet" og for "å ha kjøpt omsorgen av mor". Det viser hvor liten vilje det finnes hos enkelte kvinner til å se at barn ved mange anledninger kan ha godt av to likeverdige foreldre. Ikke minst når de blir utsatt for vold av forskjellige årsaker. 2 foreldre vil i mange sammenhenger være ENESTE sikkerhetsventilen mange barn har for å påpeke problemet.

Joda. Det er menn som rømmer fra ansvaret ved få barn. Men årsaken er langt på vei den skjevdeling av rettigheter som praktiseres der ute. Frem til det blir 2 likeverdige foreldre vil vi oppleve vold mot barn. Ikke minst ford kvinner langt på vei har fått sin rettmessige del til karriere og utdannelse. At dette skaper stressproblemer mht omsorgen for barn bør derfor rettes med å gjøre foreldrene likeverdige også mht omsorg.

[Gjest antine]

Jeg skjønner at du er opptatt av problemstillingen ut fra egne erfaringer, noe kanskje vi andre også er. Jeg for min del opplever venner som deler omsorgen likt, og venner som fordeler mer tradisjonelt hvor far har annenhver helg, og deretter min bror som har omsorgen for alle sine barn mens mor har valgt annenhver helg. Og jeg har et par venninner som ikke opplever at far ønsker delaktighet til tross for deres gjentatte forsøk på å komme far i møte med tilbud om samvær som er tilpasset far - uten å lykkes. Samt en venninne som overlot den daglige omsorgen for barnet, men hun hadde ordinært samvær annenhver helg. Så det finnes alle slag, og alt er ikke like svart og hvitt i fordelingssaker som man kan fristes til å tro ut fra enkelte innlegg her.

Men over til vold, hva gjør et menneske til utøver av vold. Hvilke kvinner er det som begår vold mot sine barn? Er det alenemødrene, eller er det andre årsaker? Jeg skulle gjerne sett en undersøkelse som viser mer hvilken bakgrunn kvinnene som slår har. Og det samme når det gjelder menn som slår. Jeg er ikke så opptatt av hvem det er som slår for det er like forkastelig uansett kjønn etter min mening.

Min personlige erfaring med vold i barndommen er kun relatert til menn, jeg har ikke opplevd å bli slått av mor men passivitet er også en form for overgrep. Men at det finnes mødre som slår betviler jeg ikke og hvis de slår mer enn far så er det betenkelig og noe som bør forskes videre på, i tillegg til forskning på menns vold.

[Susan Sto Helit]

Såsnart en far ber om større andel av fødselspermisjonen blir det rabalder rundt om i de tusen hjem. Hvis han ønsker mer samvær (f.eks. felles omsorg) blir det også rabalder. Hvis han ønsker omsorgen alene kommer meklere og enkelte andre "fagfolk" inn og fraråder far en slik tanke (uavhengig av barnet og morens situasjon).

Jeg har på ingen måte inntrykk av at det blir noe ramaskrik når dagens nybakte fedre ytrer ønske om mer enn 6 ukers fødselspermisjon.

Derimot har jeg et helt klart inntrykk av at flere og flere fedre både ønsker og får en andel av permisjonen ut over de 6 ukene.

(Selv om jeg også synes andelen mødre som overtar fars 6 uker er usedvanlig høy! Altså at det er utrolig mange fedre som av forskjellige grunner ikke engang kan ta sine lovvpålagte uker.)

Mitt inntrykk er i mye større grad at dagens mødre både ønsker og støtter opp om mannens tid sammen med barnet. Faktisk er det mange som ikke forstår hvorfor ikke mannen ønsker å være mer sammen med barnet.

Må si meg enig med flere her om at du har litt for mye fokus på aleneforeldre, og liten interesse for å forstå at dette ikke kun er et aleneforeldre fenomen.

Det er like mye et fenomen i familier der den ene av foreldrene tar mesteparten av ansvaret for, og arbeidet med barna.

Dette fordi den som har det meste av omsorgsansvaret faktisk ofte opplever partneren mer som et ekstra barn som også krever sitt, enn en likeverdig partner.

Jeg tror at en del av problemene med vold mot barn kan løses ved bedre likestilling i omsorgen av barn. Fordi den forelderen som da er disponert for å bruke vold i en stresset situasjon, ikke vil møte like mange situasjoner der dette stresset oppstår.

[Gjest Bodillen]

Jeg tror at en del av problemene med vold mot barn kan løses ved bedre likestilling i omsorgen av barn. Fordi den forelderen som da er disponert for å bruke vold i en stresset situasjon, ikke vil møte like mange situasjoner der dette stresset oppstår.

Ja, enig, men i fht fordeling av omsorgspermisjon må det være opptil foreldrene selv, og ikke staten, å bestemme hvor mye hver av dem skal være hjemme med barna. Ellers kan ordningen faktisk slå motsatt ut for enkelte.

[Susan Sto Helit]

Ja, enig, men i fht fordeling av omsorgspermisjon må det være opptil foreldrene selv, og ikke staten, å bestemme hvor mye hver av dem skal være hjemme med barna. Ellers kan ordningen faktisk slå motsatt ut for enkelte.

Er helt enig med deg!

Men det er jo sånn det er idag, og jeg mener det fungerer. Det tar bare tid å komme til et punkt der flere fedre tar ut mye permisjon. Men vi er på rett vei!

(Og det føler jeg Far til 2 ikke ser.)

[Far til 2]

Jeg skjønner at du er opptatt av problemstillingen ut fra egne erfaringer, noe kanskje vi andre også er. Jeg for min del opplever venner som deler omsorgen likt, og venner som fordeler mer tradisjonelt hvor far har annenhver helg, og deretter min bror som har omsorgen for alle sine barn mens mor har valgt annenhver helg. Og jeg har et par venninner som ikke opplever at far ønsker delaktighet til tross for deres gjentatte forsøk på å komme far i møte med tilbud om samvær som er tilpasset far - uten å lykkes. Samt en venninne som overlot den daglige omsorgen for barnet, men hun hadde ordinært samvær annenhver helg. Så det finnes alle slag, og alt er ikke like svart og hvitt i fordelingssaker som man kan fristes til å tro ut fra enkelte innlegg her.

Det er ikke så "svart-hvit" blandt folk flest. Stadig flere velger utradisjonelt såfremt de er oppegående nok til å se at det er best for deres barn.

Det som er Svart-Hvit er politikerenes lovpålegg om å forby felles omsorg om en av forelddrene ønsker omsorgsrollen alene. Det er i mange sammenhenger det motsatte av demokrati fordi staten/domstolene velger å ivaret den ene av foreldrenes ønske, mens barn og den andre forelderen blir nedprioritert.

...

Min personlige erfaring med vold i barndommen er kun relatert til menn, jeg har ikke opplevd å bli slått av mor men passivitet er også en form for overgrep. Men at det finnes mødre som slår betviler jeg ikke og hvis de slår mer enn far så er det betenkelig og noe som bør forskes videre på, i tillegg til forskning på menns vold.

Erfaringene er tydligvis forskjellig, men nå er det vel dokumentert at det er kvinner som slår mest. Det er ikke ensbetydende med at vi skal akseptere at menn slår, for det må vi ikke gjøre.

Noen mødre "truer" til og med med at barne skal få juling når faren kommer hjem. På den måten lager mor en negativ beskrivelse av far. Det er like ille.

Uansett hvem som slår må vi finne årsaken til dette. Først da er det mulig å gjøre noe med problemet.

[Far til 2]

Er helt enig med deg!

Men det er jo sånn det er idag, og jeg mener det fungerer. Det tar bare tid å komme til et punkt der flere fedre tar ut mye permisjon. Men vi er på rett vei!

(Og det føler jeg Far til 2 ikke ser.)

En far som ikke bor sammen med barnet har i utgangspunktet ikke rett på fødslspermisjon. At staten fratar fedre retten til å være far på en slik måte synes jeg er tragisk og gir signaler om at far ikke er ønsket på et senere tidspunkt heller.

Det er klart jeg kan snu på argumentasjonen og si at kvinner som ikke aksepterer fars rett til fødselspermisjon er noen j.... ..... Men det skaper neppe en god tone i debatten å bruke den typen argumentasjon. Men at staten overlater alt som har med fødselspermisjon til foreldrene vitner også om at de fremtvinger en del konflikter i hjemmet.

Jeg har vært med på noen debatter mht fars rett til fødselspermisjon på disse sidene. Og det er ingen tvil om at det finnes en del mødre som anser fødselspermisjonen som sin eiendom. Om en går tilbake i debattene vil en finne at det er tilfelle.

Dermed bør ikke myndighetene overlate alt dette til foreldrene. Men i en verden der myndighetene synes å kose seg og viser oppriktig glede over at noen fratas det meste av muligheter, mens andre tilføres muligheter på samme måte, så oppnår de (myndighetene og "fagfolkene") den konflikten de tydligvis ønsker å provosere frem.

[Caramba]

Du må huske, Far til 2, at det fødes ganske mange barn i Norge som faller utenfor A4-begrepet. Det er ofte ikke opptjent noen rett til fødselspermisjon for hverken far eller mor.... Jeg ser heller ikke hvordan det med permisjon er relevant for vold mot barn, for å være ærlig. Problemet ligger vel heller hos uegnede foreldre, foreldre uten backup, foreldre med psykiske problemer osv osv.

Sånn apropos, jeg går ofte i Åpen barnehage og der er det maaaange fedre som er faste brukere med babyer fra 6 mnd og opp. Bestyreren sier at i år har de fedre-rekord. Det sier meg at folk fint klarer å fordele permisjonen slik det passer for dem uten tvang.

Endret 29. november 2007 av Caramba

[Far til 2]

Du må huske, Far til 2, at det fødes ganske mange barn i Norge som faller utenfor A4-begrepet. Det er ofte ikke opptjent noen rett til fødselspermisjon for hverken far eller mor.... Jeg ser heller ikke hvordan det med permisjon er relevant for vold mot barn, for å være ærlig. Problemet ligger vel heller hos uegnede foreldre, foreldre uten backup, foreldre med psykiske problemer osv osv.

Sånn apropos, jeg går ofte i Åpen barnehage og der er det maaaange fedre som er faste brukere med babyer fra 6 mnd og opp. Bestyreren sier at i år har de fedre-rekord. Det sier meg at folk fint klarer å fordele permisjonen slik det passer for dem uten tvang.

Jeg er litt usikker på hva du mener med "A4 begrepet" og ser gjerne at du utdyper dette litt mer.

Når mødre forlanger hele fødselspermisjonen selv, vil det for noen være begynnelsen på en stressende hverdag med lite avlastning. Indirekte kan dette være begynnelsen til en del overgrep og vold som barn utsettes for av mødre. For å hindre en del av denne volden må vi komme til et punkt at far tar ansvar for omsorgen en periode fordi mor på dette tidspunktet ikke ser perspektivet i sin handling i å skyve far bort fra barnet. Ved å nekte far del i fødselspermisjonen skyver mor sin "backup" fra barnet og sitt eget behov for fremtidig avlasting (far bør forøvrig aldri være en "backup", men en person som faller naturlig inn som en del av barnets liv).

Om far får ta del i omsorgen på et tidlig tidspunkt vil han også knytte relasjoner til barnet som vil gi barnet massevis av glede i mange år fremover. Stygt sagt kan vi si at de mødre som nekter far en større del av fødselspermisjonen ikke fortjener bedre når hverdagen kommer med større barn uten at far er tilstedeværende. Men for BARNA er ikke dette et alternativ. De har ikke ønsket seg en hverdag uten en tilstedeværende pappa. Derfor går mødrenes noe "egoistiske" handling mest ut over barnet. Mor tvinger seg selv med dette inn i en rolle hvor hun blir en del av det du beskriver som uegnede foreldre.

Det er flott at stadig flere mødre aksepterer at far (som samboer/ektefelle) stadig oftere får ta del i en større del av fødselspermisjonen. Men tallene som BfD la frem for ca et år siden fortalte at det fortsatt var altfor mange mødre som tvholdt på de gamle ordningene hvor hun skulle ha all den permisjonen som ikke var forbeholdt far. Jeg tviler på at det er noen revolusjon det siste året på dette området. Problemet er at behovet for en lovendring blir trenert så lenge som mulig, noe som medfører at mange tusen barn aldri får muligheten til å bli kjent med sin far på et tidlig stadie. Og dette skjer hvert eneste år.