Mannen

[Jalp]

Som innledning til denne tråden legger jeg ved en link fra Morgenbladet.

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/a...LEDER/711160006

Som mann er jeg enig i det som skrives. Jeg har mannens sko på, og kjenner godt hvor det trykker hen.

Som mann ønsker jeg at alle skal vokse opp og leve i et trygt samfunn der vi tar vare på alle. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å få til, hvis kjønn skal avgjøre hva du er og hvordan du skal bedømmes.

Har ikke alle rett til å bedømmes individuelt? Hvorfor er det da greit å si: "Norske menn dreper"? Når 72 menn har drept sine kvinner siden 2000, bør man da demonisere et helt kjønn?

Endret 18. november 2007 av Jalp

[Gjest Gjest Julie]

Jeg synes: Tull. Mannen er ikke den nye kvinnen (slik det skrives i Morgenbladet).

Jeg synes det blir for dumt med alt mediefokuset på kjønnsroller, menn og kvinner. Dette går seg til helt automatisk hos enhver generasjon.

Menn og kvinner mister ikke identitet. Samfunnet består. Det er en voldsom krisemaksimering som herjer i media. Har Norge altfor mange forfatter- og journalistspirer som kjeder seg, og for få ingeniører/teknikere? Eller er det så få problemer i Norge at de må konstrueres?

Endret 18. november 2007 av Gjest Julie

[Harlekin]

Som innledning til denne tråden legger jeg ved en link fra Morgenbladet.

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/a...LEDER/711160006

Som mann er jeg enig i det som skrives. Jeg har mannens sko på, og kjenner godt hvor det trykker hen.

Som mann ønsker jeg at alle skal vokse opp og leve i et trygt samfunn der vi tar vare på alle. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å få til, hvis kjønn skal avgjøre hva du er og hvordan du skal bedømmes.

Har ikke alle rett til å bedømmes individuelt? Hvorfor er det da greit å si: "Norske menn dreper"? Når 72 menn har drept sine kvinner siden 2000, bør man da demonisere et helt kjønn?

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg står i denne saken, men denne setningen var morsom: "Noen ganger tenker jeg at mannen simpelthen er en feilkonstruksjon"

Ikke det at jeg er enig i det ...

[Mann 42]

Som innledning til denne tråden legger jeg ved en link fra Morgenbladet.

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/a...LEDER/711160006

Som mann er jeg enig i det som skrives. Jeg har mannens sko på, og kjenner godt hvor det trykker hen.

Som mann ønsker jeg at alle skal vokse opp og leve i et trygt samfunn der vi tar vare på alle. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å få til, hvis kjønn skal avgjøre hva du er og hvordan du skal bedømmes.

Har ikke alle rett til å bedømmes individuelt? Hvorfor er det da greit å si: "Norske menn dreper"? Når 72 menn har drept sine kvinner siden 2000, bør man da demonisere et helt kjønn?

Demonisering av mannen har vært en del av kvinnefronternes agenda siden 70-tallet, og de har vært både flinke og suksessfulle, faktisk i en slik grad at hele genereasjoner av menn vokser opp med en udefinert følelse av skyld for at de i det hele tatt er menn. Rett og slett en skyldfølelse over at de har en kuk mellom beina.

Jeg tror det er veldig fremtredende hos de mennene som ble klassiske myke fotformsko-menn på 70-tallet, og for oss som tilhører generasjonen etter dem.

Jeg har snakket med noen av mine jevnaldrende kompiser om denne følelsen, og det viser seg at det er mange av oss som går rundt med den. I den senere tid har man begynt å bli ganske forbannet over at man lot seg indoktrinere med denne selvforakten og angsten for både selvhevdelse og alt som kan minne om aggresjon.

[Gjest javac]

Jeg kan godt forstå hvor dette kommer fra, men jeg synes vi skal angripe det fra en litt annen vinkel. Jeg synes kjønnsrolledebatten nærmer seg det parodiske når det utvikler seg til en krangel om hvem som er "mest offer" for den andre parten. I kvinnekampen har enkelte kvinner nærmest påberopt seg monopol på offerrollen, og da på vegne av sitt kjønn. Dersom kvinner absolutt ønsker seg denne merkelappen, så kan de gjerne beholde den for min del.

Jeg har vanskelig for å se på meg selv som noe offer - uansett sammenheng. Jeg ønsker heller å vise at jeg kan og vil i stedet for bitter og vonbroten slå meg til ro med at sånn er det bare. Dersom noen setter meg i en bås hvor jeg ikke hører hjemme, så gjør jeg mitt for å bevise at de tar feil. Den selvpåtatte offerrollen er en kraftløs rolle. Den er kapitulerende, passiv, destruktiv og nedverdigende. Dette er ting jeg ikke ønsker å identifisere meg med.

I stedet for å sitte og klage, så foreslår jeg at vi tar tak i det selv. Ønsker vi for eksempel lengre pappapermisjon og flere rettigheter når det gjelder barnefordeling i forbindelse med samlivsbrudd, så skulle jeg tro vi som menn har nok politisk gjennomslagskraft til å klare å få det til. Vi lever tross alt i et demokrati som ennå har en mannsandel på ca. 50%. Som fedre får vi også sørge for å gi sønnene våre den balasten vi mener at de mangler og trenger. Våre barn blir mer eller mindre et speilbilde av oss selv, og hvilke idealer barna våre omfavner er avhengig av hva vi som foreldre klarer å videreformidle - både i positiv og negativ forstand. Misliker vi at sønnene våre utelukkende får feminine impulser, så får vi korrigere ved å ta oss tid til barna våre. Samtidig får noen av oss ta seg jobb i landets barnehager og utdanne seg til lærere på grunntrinnet. Vi trenger menn overalt i utdannings-, helse- og omsorgssektoren. Har vi lyst, så har vi også lov. Ingen kan nekte oss det - ikke engang kvinnene.

Hva gjelder vold og annen aggressiv atferd, så får vi først feie for egen dør før vi begynner å fordele skyld både den ene og den andre veien. Mangler det tilbud og behandlingsmuligheter for menn som har falt utenfor og som trenger hjelp, så får vi sørge for at passende krisesentra blir opprettet. Alternativt får vi kjempe for at menn og kvinner får innpass på de eksisterende krisesentrene på like premisser. Vi bør hjelpe hverandre og dra hverandre opp og frem slik som kvinnene har gjort i en årrekke. Vi kommer uansett ingen vei ved å sitte med hendene i fanget og klage.

Jeg føler ikke noe behov for å unnskylde at jeg er født med en pikk mellom bena. Jeg trives med å være mann, og jeg er også veldig glad for at det finnes noen som trives med å være kvinner. Vi er alle mennesker med de samme muligheter, plikter og rettigheter. Samtidig har vi også ansvaret for våre egne liv og vår egen skjebne.

Endret 18. november 2007 av javac

[Jalp]

Hva gjelder vold og annen aggressiv atferd, så får vi først feie for egen dør før vi begynner å fordele skyld både den ene og den andre veien.

Jeg har mye sansen for det du skriver, men her følger jeg deg ikke. Poenget er at de fleste menn ikke har noen dør å feie for. Vi har altså ikke skyld for at andre individer begår uakseptable handlinger, selv om mange i de kjønnspolariserte debattene mener at det kun er kjønn som skal bestemme hva du er. Vi fordeler ikke skyld i øst og vest, men vi blir beskyldt, kun fordi vi er menn. Og som en naturlig motreaksjon, blir det da til at vi påpeker at det finnes betydelig voldsproblemer også i kvinneleiren.

Min påstand er antakeligvis i tråd med det du mener, nemlig at kjønnspolariseringen hindrer i stor grad et samlet kraft-tak mot volden i all dens form. Vi blir mer opptatt av å påpeke hykleriet hos kvinner enn å glede oss over at kvinner har greid å ta tak i strukturelle og kjønnsbaserte problemer som rammer dem.

Jeg mener kvinner og menn befinner seg i et skjebnefellesskap, og vi må begynne å samarbeide bedre. Kjønnspolariseringen, som vi bl.a. ser i skolen, er ødeleggende.

Det er dømt til å mislykkes, hvis et samarbeid skal innledes ved at det ene kjønnet demoniserer det andre kjønnet,- på generell baisis. I den grad det bør være noen grupperinger her, bør det være de som ønsker å bekjempe vold - mot de som bruker vold. I tilleg bør det være mulig å se en urettferdighet som rammer det motsatte kjønn, og støtte kampen mot den urettferdigheten.

[Jalp]

Jeg synes: Tull. Mannen er ikke den nye kvinnen (slik det skrives i Morgenbladet).

Jeg synes det blir for dumt med alt mediefokuset på kjønnsroller, menn og kvinner. Dette går seg til helt automatisk hos enhver generasjon.

Menn og kvinner mister ikke identitet. Samfunnet består. Det er en voldsom krisemaksimering som herjer i media. Har Norge altfor mange forfatter- og journalistspirer som kjeder seg, og for få ingeniører/teknikere? Eller er det så få problemer i Norge at de må konstrueres?

Det er ikke konstruktivt å bagatellisere det mange menn oppfatter er et problem. På mange måter bagatelliserer du da oss.

Jeg ønsker at så mange som mulig skal reflektere over det faktum at mange menn føler seg marginalisert. At mange mener det er tull, er ikke oppløftende fordi det betyr at vi ikke kan regne med din støtte til å få gjort noe med de holdningene som demoniserer et helt kjønn.

Det blir som hvis du faller og slår deg, og det er fryktelig vondt. Så kommer jeg til deg og sier: Pytt-pytt, dette er da vel ikke vondt, såpass må du da tåle? Skjønner du?

[Gjest Gjest_Mann 40_*]

Den selvpåtatte offerrollen er en kraftløs rolle. Den er kapitulerende, passiv, destruktiv og nedverdigende.

Helt uenig. Offerrollen er en svært effektiv måte å få gjennomslag for sine synspunkter på. Det kan være seg i arbeidslivet, i familielivet, i retten, i politikken, på skolen etc.

Gutter som fikk den 70-tallsoppdragelsen Mann 42 snakker om ble vingeklippet når de var for selvhevdende eller pågående. Da ble de tutet fulle av fine ord som toleranse og respekt for andre. Jentene var alltid de man skulle se på som snille og flinke siden de ikke stakk seg frem på noen måte. Samtidig lærte man ingenting om mer kvinnelige hersketeknikker som lureri, løgn, baksnakking og fortielser. Slik oppførsel ble som oftest erstattet av gråting når det ble oppdaget.

Så endel menn har gjennomgått en oppvåkning og omfattende realitetsorientering i voksen alder. Det tar tid å forkaste barndomstroen på at verden hadde vært vidunderlig hvis det bare ikke hadde vært for slemme menn. Mange kom godt opp i 30-årene før det demret for dem at verden rett og slett ikke er så enkel som man ble innprentet i barndommen.

[Gjest javac]

Jeg har mye sansen for det du skriver, men her følger jeg deg ikke. Poenget er at de fleste menn ikke har noen dør å feie for. Vi har altså ikke skyld for at andre individer begår uakseptable handlinger, selv om mange i de kjønnspolariserte debattene mener at det kun er kjønn som skal bestemme hva du er. Vi fordeler ikke skyld i øst og vest, men vi blir beskyldt, kun fordi vi er menn. Og som en naturlig motreaksjon, blir det da til at vi påpeker at det finnes betydelig voldsproblemer også i kvinneleiren.

Jeg skal prøve å oppklare:

Jeg tror mye av den såkalte "mannsvolden" som utøves er et resultat av at noen menn enten mangler evnen eller muligheten til å løse problemene sine på annen måte. Vi skal selvsagt fordømme vold i alle former, men samtidig må vi også sørge for at voldsmenn blir utrustet med en verktøykasse for konflikthåndtering. Denne verktøykassen skal forhindre dem i å utøve vold neste gang de står ovenfor en vanskelig følelsesmessig situasjon. Jeg har vanskelig for å tro at voldelige menn virkelig ønsker å være voldelige, og det er her vi ikke-voldelige menn må trå støttende til. Vi må vise hva som finnes i verktøykassa vår og dele våre verktøy med de som ikke har noen. Dette er å vise solidaritet ovenfor våre fedre, brødre og sønner, og noe som er til det beste for hele samfunnet. Jeg tror vi som menn er i mye bedre stand til å forstå mekanismene bak den såkalte "mannsvolden", og behandlingen blir også mer troverdig og virkningsfull ovenfor dem som søker hjelp. Alternativ til vold er et tiltak som jeg stiller meg bak 100 prosent.

Jeg synes faktisk ikke at det å innrømme at det finnes et problem er en falitterklæring. Å identifisere et problem er det første og viktigste skrittet i å løse det. Å ta ansvar bør heller ikke være ensbetydende med å påta seg skyld. Det er ikke min skyld at noen menn er voldelige, og jeg påtar meg heller ingen kollektiv skyld med hensyn til mitt kjønn kun fordi det finnes noen råtne epler blant oss. Når det er sagt, så hjelper jeg imidlertid gjerne til dersom mitt bidrag kan hjelpe andre. Jeg deler altså mer gjerne verktøykassa mi. Det er dette jeg mener er å feie for egen dør, altså det å ta ansvar - ikke bare ta ansvar for oss selv, men også ta et solidarisk ansvar for hverandre. Å skyve vekk voldsproblematikken fordi det isolert sett ikke er vår skyld gjør at vi ikke kommer noen vei videre i det hele tatt.

Det finnes, som du sier, også voldelige kvinner, men jeg er ikke sikker på om fastnøkkel-settet mitt passer i så henseende. Dette problemet er noe kvinner selv bør påta seg ansvaret for å løse, og kanskje kan de bli motivert og inspirert av de tiltakene som etterhvert blir gjort av oss menn. Kvinnevolden vil sannsynligvis aldri komme helt frem i lyset før vi begynner å ta grep om den svært så synlige mannsvolden.. Det er først når noe blir synliggjort at incentivet til handling kommer.

[Gjest Gjest_Mann 40_*]

Har ikke alle rett til å bedømmes individuelt? Hvorfor er det da greit å si: "Norske menn dreper"? Når 72 menn har drept sine kvinner siden 2000, bør man da demonisere et helt kjønn?

Alle blir bedømt individuelt. Men det er nødvendig å definere grupper for å få oversikt over problemene. Man må til en viss grad akseptere at man tilhører en av disse gruppene selv om man ikke har gjort noe galt. Jeg føler meg overhodet ikke demonisert fordi jeg har samme kjønn som de aller fleste drapsmenn og voldtektsforbrytere.

Hvis man ikke engang kan snakke om at det er flest menn som dreper, kan man heller ikke snakke om andre heterogene grupper som "innvandrere", "ungdom" eller "helsepersonell". Forenklinger er det som muliggjør enhver diskusjon. Da må man bare akseptere at slike forenklinger somme tider kan falle til ens egen ufordel.

[Gjest javac]

Helt uenig. Offerrollen er en svært effektiv måte å få gjennomslag for sine synspunkter på. Det kan være seg i arbeidslivet, i familielivet, i retten, i politikken, på skolen etc.

Men er det ofrene selv som sørger for forandringen, eller er det menneskene som forbarmer seg over dem? Det er forøvrig først når disse ofrene organiserer seg og begynner å ta tak i sin egen tilværelse at de får gjennomslag for sine synspunkter. Uten å legge fra seg offerrollen og ta initiativ kommer de absolutt ingen vei. Å bruke urettferdighet som argument, altså i stedet for å begrave seg i den, er noe helt annet. Argumentet følger således etter initiativet, ikke omvendt. Uten initiativet blir ikke argumentet engang hørt.

Min ydmyke mening er at initiativ er langt mer konstruktivt og virkningsfullt enn selvmedlidenhet.

[Gjest Gjest_Mann 40_*]

Men er det ofrene selv som sørger for forandringen, eller er det menneskene som forbarmer seg over dem?

Et betimelig spørsmål. I de fleste tilfeller har svake samfunnsgrupper sterke talspersoner, f. eks. kvinnesaksforkjempere på 70-tallet eller aleneforeldreforeningen. Når slike organisasjoner får råde grunnen alene, blir resultatet ofte urettferdig, f.eks. barnefordelingspolitikken inntil for noen år siden.

Så mitt forsøk på svar til spørsmålet ditt er at det er de som forbarmer seg over ofrene som sørger for forandringen. Disse argumenterer ut fra ofrenes reelle eller påståtte lidelser. Mot slike følelsesladde argumenter vil ofte rettferdigheten tape.

Jeg har for øvrig noen ganger sett hvordan debattanter på dette forumet i endeløs selvmedlidenhet sletter seg etter diskusjoner. Det avstedkommer gjerne at en hel gjeng venninner stiller opp som gråtekoner og fordeler skyld til alle og enhver utenom debattanten selv. Slikt hadde aldri skjedd på et mannsforum.

[Gjest Gjest_Max_*]

Jeg er ikke enig i det som skrives her inne. Menn som har vokst opp med sunne forbilder (dvs. en skikkelig farsfigur), blir ikke forledet eller forvirret av Vaginalstaten Norge og alle kvinnelige skrikhalser.

En mann som er trygg på seg selv, blåser i hvilke krav og forventninger kvinner har til ham. Han kjører sitt eget løp, og i de fleste tilfeller vil kvinner elske ham for nettopp det. Kvinner sier de vil ha myke menn, men det er naturligvis bare løgn. Kvinner vil ha kjekke, vellykkede, rike menn, helst menn med så mye makt og materielle goder som mulig.

Det eneste kvinner ikke tåler, er fattige menn og menn som kjeder dem.

Oppfør deg slik kvinnene sier, og du blir en stor taper.

[Mann 42]

Jeg er ikke enig i det som skrives her inne. Menn som har vokst opp med sunne forbilder (dvs. en skikkelig farsfigur), blir ikke forledet eller forvirret av Vaginalstaten Norge og alle kvinnelige skrikhalser.

En mann som er trygg på seg selv, blåser i hvilke krav og forventninger kvinner har til ham. Han kjører sitt eget løp, og i de fleste tilfeller vil kvinner elske ham for nettopp det. Kvinner sier de vil ha myke menn, men det er naturligvis bare løgn. Kvinner vil ha kjekke, vellykkede, rike menn, helst menn med så mye makt og materielle goder som mulig.

Det eneste kvinner ikke tåler, er fattige menn og menn som kjeder dem.

Oppfør deg slik kvinnene sier, og du blir en stor taper.

Fraværet av skikkelige farsfigurer, er nettopp problemet.

Dette er et samfunn der godt og vel halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse, og der en stor del av guttene vokser opp med helgepappa, evt i kombinasjon med mors nye samboer.

Og som alle vet, en eks er automatisk en drittsekk, så en stor del av disse guttene vokser opp med en far som mor er forbanna på, og opplever konflikterende lojalitetskrav, og mangel på en mann å identifisere seg med selv.

Og skulle de identifisere seg med sin far, så idenitifiserer de seg samtidig med en person som familiemytologien har identifisert som den store drittsekken. Han som var utro, som drakk, eller som slo, eller som bare var en generell idiot.

Og så kommer da det du kaller vaginalstaten inn med sine politisk korrekte oppfatninger av mannen som roten til alt vondt.

Det snakkes forholdsvis sjelden om de mennene som sleit seg til døde i industrien eller tungarbeide i jordbruk og skogbruk, eller som døde på havet mens de sleit fram et utkomme for seg og sine, men mye om dem som startet krigene, eller ødelegger kloden, eller voldtar og dreper.

Alt i alt er det en ganske stygg coctail, som jeg tror forgifter livet for ganske mange menn som er vokst opp de siste 30 åra eller så.

Kampen for likestilling er nok en bra ting, det, men jeg synes at den sk kjønnskampen for lengst har slått over i sin egen motsetning og har blitt et like stort og avskyelig problem som den skulle løse.

[Gjest Gjest_Mann 40_*]

Det snakkes forholdsvis sjelden om de mennene som sleit seg til døde i industrien eller tungarbeide i jordbruk og skogbruk, eller som døde på havet mens de sleit fram et utkomme for seg og sine, men mye om dem som startet krigene, eller ødelegger kloden, eller voldtar og dreper.

Det snakkes heller ikke om at teknologien nærmest utelukkende drives frem av menn. Alt fra patenter og grunderbedrifter til Nobelpriser er det med få unntak menn som står for. At menn blir ledere viser ikke at menn jobber hardt og er flinke. I kvinnestaten viser det bare at menn er slemme og undertrykker kvinner i arbeidslivet.

Men siden menn ikke har lov til å klage (da er de jo dotter) skal jeg slutte med raljeringen og gå tilbake til verdiskapning.

[katla]

Som innledning til denne tråden legger jeg ved en link fra Morgenbladet.

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/a...LEDER/711160006

Som mann er jeg enig i det som skrives. Jeg har mannens sko på, og kjenner godt hvor det trykker hen.

Som mann ønsker jeg at alle skal vokse opp og leve i et trygt samfunn der vi tar vare på alle. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å få til, hvis kjønn skal avgjøre hva du er og hvordan du skal bedømmes.

Har ikke alle rett til å bedømmes individuelt? Hvorfor er det da greit å si: "Norske menn dreper"? Når 72 menn har drept sine kvinner siden 2000, bør man da demonisere et helt kjønn?

Ja, det er menn som dreper. Kvinner dreper ifølge statistikken svært sjelden. Hvis du vurderer befolkningen etter kjønn vil du finne store forskjeller: statistisk sett er menn mest voldelige, begår mest kriminalitet, tjener mest, får lettere ledende stillinger og blir prioritert av foreldrene i større grad enn jenter (i mange land).

Verden over blir jentebarn drept, mishandlet, giftet bort i ung alder og på andre måter nedprioritert. Kvinner gjør 2/3 av arbeidet i verden, men eier under 1/3 av verdiene.

Her hjemme tjener vi mindre, blir oftere utsatt for vold fra partner og får sjeldnere lederstillinger.

Alt dette er fakta. At ikke alle menn er voldelige og slemme er noe alle forstår, men jeg synes ikke synd på deg fordi du er mann....

[Jalp]

Ja, det er menn som dreper. Kvinner dreper ifølge statistikken svært sjelden. Hvis du vurderer befolkningen etter kjønn vil du finne store forskjeller: statistisk sett er menn mest voldelige, begår mest kriminalitet, tjener mest, får lettere ledende stillinger og blir prioritert av foreldrene i større grad enn jenter (i mange land).

Verden over blir jentebarn drept, mishandlet, giftet bort i ung alder og på andre måter nedprioritert. Kvinner gjør 2/3 av arbeidet i verden, men eier under 1/3 av verdiene.

Her hjemme tjener vi mindre, blir oftere utsatt for vold fra partner og får sjeldnere lederstillinger.

Alt dette er fakta. At ikke alle menn er voldelige og slemme er noe alle forstår, men jeg synes ikke synd på deg fordi du er mann....

Nå er jo ikke jeg ute etter at du skal synes synd på meg, men snarere at debatten bidrar til løsninger.

Hvis du f.eks. i forbindelse med vold vurderer voldsutøvere kontra de som ikke utøver vold, vil du antakeligvis finne en rekke fellesnevnere. Sansynlivis langt flere fellernevnere enn hvis man bare sorterer etter kjønn. I tillegg vil tiltakene kunne være langt mer treffsikre.

Du tar for øvrig feil når du sier at kvinner oftere blir utsatt for vold enn menn. Derfor er det viktig at du deltar i denne debatten, slik at du får korrigert de mytene som bedømmelsen av menn bygger på. I det som heter nære relasjoner er hyppigheten av vold omtrent like stor hvis man sorterer etter kjønn.

Denne diskusjonen er ment å ta utgangspunkt i vårt samfunn og vår kultur, og derfor blir det i denne sammenhengen usaklig å dra inn den undertrykkelsen som skjer i den 3. verden. Det er en annen debatt du sikkert er velkommen til å starte et annet sted.

Problemene blir ikke mindre tilstedeværende for menn om du avviser at de finnes. Men du setter deg selv på sidelinja i disse spørsmålene.

[Gjest Wolfmoon]

Ser over at det at det finnes få eller ingen mannlige rollemodeller i f.eks. grunnskolen blir sett på som et problem for gutter, noe jeg selvfølgelig er helt enig i. Samtidig tror jeg også at dette er et stort problem for jenter, de har ingen andre mannlige rollemodeller enn far. Dette vil jo også føre til at jenter ikke vet hvordan de skal forholde seg til menn, og fører kanskje til at de får et urealistisk bilde av hvordan menn "er".

Dette er forsåvidt bare synsing fra min side, men hva tenker menn om dette?

[Jalp]

Ser over at det at det finnes få eller ingen mannlige rollemodeller i f.eks. grunnskolen blir sett på som et problem for gutter, noe jeg selvfølgelig er helt enig i. Samtidig tror jeg også at dette er et stort problem for jenter, de har ingen andre mannlige rollemodeller enn far. Dette vil jo også føre til at jenter ikke vet hvordan de skal forholde seg til menn, og fører kanskje til at de får et urealistisk bilde av hvordan menn "er".

Dette er forsåvidt bare synsing fra min side, men hva tenker menn om dette?

Jeg er helt overbevist om at vi menn er avhengige av dere kvinner - og vise versa - for å skape en bedre framtid for barn og voksne. Den problemsstillingen jeg skisserer i trådens start er ikke noe eksklusivt mannsproblem, fordi alle vil tape på at en helt kjønn blir marginalisert og demonisert. Det finnes barn i mitt nabolag som er livredde menn de ikke kjenner fordi de tror menn generelt er farlige.

Det som forsåvidt er ganske ille, er at det ikke en gang finnes en generell aksept for at det finnes et problem her. Når så mange menn dreper eller er voldelige,- hvordan kan man da avvise at det finnes et problem?

Jeg er helt sikker på at de aller fleste problemene oppstår som en følge av at kjønnene mislykkes i å samarbeide godt nok. Det eneste svaret jeg har hørt fra feministene når noen påpeker at gutter har problemer i skolen, er at menn sutrer og at vi tar på oss offerrollen.

Det finnes noen ganske klare sammenhenger med likestillingen her. Menn blir oppfordret til å ta større ansvar for omsorg for egne barn. Men de taper i kampen om omsorg når samlivsbrudd finner sted. Menn er også utsatt for vold i nære relasjoner, men kriseberedskapen er kun innrettet for kvinner. Selv om vi har ganske mange mannlige prostituerte, er alle støttetiltak for prostituerte kun innrettet mot kvinnelige prostituerte. Poenget er at de aller fleste støttetiltak i samfunnet ikke er innrettet mot menn og menns behov. At man da fortsatt kan sitte å lure på hvorfor det har klikket for 72 menn siden 2000, er en gåte for meg. At det eneste svaret man har kommet med så langt, er at "menn dreper",- ja det er ikke en gåte,- det er en provokasjon.

Endret 19. november 2007 av Jalp

[Gjest Gjest]

Det snakkes heller ikke om at teknologien nærmest utelukkende drives frem av menn. Alt fra patenter og grunderbedrifter til Nobelpriser er det med få unntak menn som står for. At menn blir ledere viser ikke at menn jobber hardt og er flinke. I kvinnestaten viser det bare at menn er slemme og undertrykker kvinner i arbeidslivet.

Men siden menn ikke har lov til å klage (da er de jo dotter) skal jeg slutte med raljeringen og gå tilbake til verdiskapning.

Menn er sterkere og flinkere enn de aller fleste kvinner, derfor lykkes de også bedre i arbeidslivet. Kvinner tåler stort sett ikke de krav og det press som er på toppene, derfor blir de sjelden ledere.

Offentlig sektor er befolket av kvinner i deltidsstillinger: Noe av dette skyldes ansvar for barn, men mest skyldes det at kvinner ikke orker mer. Sin slapphet kamuflerer de med at de har så enormt mye ansvar for hus, hjem og barn, til tross for at de fleste menn yter minst 50% av innsatsen på hjemmebane. I tillegg til at menn stort sett dekker alle faste utgifter, ettersom kvinner ikke tjener penger. At kvinner er "det sterke" kjønn, er ren bløff.

Menn flest bryr seg ikke om Vaginalstatens krav, ettersom dette mest handler om sutring. Kvinner flest krever mye av menn, men gir lite tilbake.