Barn og karriere - forenelig?

[Gjest Gjest Julie]

Og du synes det er helt forsvarlig å sette barn til verden når man setter jobben høyere enn det nyfødte barnet?

Jeg synes ikke det er min eller din oppgave å gjøre oss til dommere over andre motiv, valg og livsførsel. Jeg vet om flere tilfeller der begge foreldrene har valgt å raskt komme seg ut i arbeid igjen etter å ha fått barn nr. 1 og 2. Det fungerer veldig fint og jeg kan ikke se at de er mindre glad i barna sine enn andre. Hva som er forsvarlig og ikke finnes det ikke én fasit på gjeldende felles for alle.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det er min eller din oppgave å gjøre oss til dommere over andre motiv, valg og livsførsel. Jeg vet om flere tilfeller der begge foreldrene har valgt å raskt komme seg ut i arbeid igjen etter å ha fått barn nr. 1 og 2. Det fungerer veldig fint og jeg kan ikke se at de er mindre glad i barna sine enn andre. Hva som er forsvarlig og ikke finnes det ikke én fasit på gjeldende felles for alle.

Enig, la oss slutte å dømme alle andre. Vi kan bare prøve å følge vår egen samvittighet i første omgang.

[Gjest Tulipa]

Jeg synes ikke det er opp til oss å vurdere andres motiv for når de måtte velge å starte i arbeidslivet igjen etter å ha fått barn.

Ja - værsågod - gjør som dere vil for meg. Men når Ullstein-Moe går offentlig ut med sine synspunkter så er det mildt sagt provoserende.

Da jeg fødte min eldste sønn var permisjonstiden 4,5 måneder .. og jeg skal hilse og si at det er så godt som ingenting .. Man er såvidt restaurert etter fødselen så skal man starte opp i jobb .. Jeg gjorde det ikke - jeg tok noen måneder ekstra ..

Det virker som om noen ser på barn som statussymboler - som det eneste som mangler for det perfekte ytre .. for tid og lyst til å tilbringe tid med barna er fullstendig mangelvare ... Er det rart at psykiske problemer øker faretruende blant barn og unge idag .. Jeg synes det er uhyggelig ...

[Gjest Gjest Julie]

Ja - værsågod - gjør som dere vil for meg. Men når Ullstein-Moe går offentlig ut med sine synspunkter så er det mildt sagt provoserende.

Da jeg fødte min eldste sønn var permisjonstiden 4,5 måneder .. og jeg skal hilse og si at det er så godt som ingenting .. Man er såvidt restaurert etter fødselen så skal man starte opp i jobb .. Jeg gjorde det ikke - jeg tok noen måneder ekstra ..

Det virker som om noen ser på barn som statussymboler - som det eneste som mangler for det perfekte ytre .. for tid og lyst til å tilbringe tid med barna er fullstendig mangelvare ... Er det rart at psykiske problemer øker faretruende blant barn og unge idag .. Jeg synes det er uhyggelig ...

Jeg tror jeg forstår hva du sier.

For meg høres det ut som overdramatisering.

Det behøver ikke å være så svart.

[Gjest Gjest]

Det eneste man kan gjøre er å følge sin egen samvittighet. Da kan det ikke bli feil.

[Nabodama]

Jeg synes ikke det er opp til oss å vurdere andres motiv for når de måtte velge å starte i arbeidslivet igjen etter å ha fått barn.

Det sa jeg heller ikke.

Men de burde selv vurdere om de burde få barn i det hele tatt hvis de ikke kan avse mer tid til dem.

Hva er motivet med å få barn hvis en ikke har tid til dem?

[Fønix]

Hvordan får et spedbarn nok tid med foreldrene hvis det har betalt barnevakt hele arbeidsuken og vel så det? Det sover jo store deler av døgnet.

Det er nesten fristende å ønske deg velkommen til min virkelighet. Sønnen min sov ikke det første halvåret. I hvert fall føltes det ikke sånn

[Imax]

Jeg tror at alle, og kanskje spesielt kvinner, tror at det å få barn ikke koster noe, alle må gi opp noe. Og man må hele tiden ta valg.

Jeg er en typisk karrierekvinne: Jeg tjener temmelig mye mer enn mannen min, er mellomleder i et stort selskap og reiser noe og jobber en del. Min personlige opplevelse er at problemet er ikke permisjonsåret (uavhengig av fordeling). Da går hverdagen opp.

Det er når begge skal i full jobb (og de fleste av oss må vel begge jobbe for å holde økonomien i gang) problemene oppstår. Løsningen hos oss er følgende:

Jeg sier nei til massevis. Deltar ikke på seminarer fordi jeg ikke ønsker å reise mer enn nødvendig, deltar ikke på møter som begynner kl. 16, går midt i møter fordi jeg skal rekke barnehagen. Jeg jobber i perioder en del, men i snitt (foreløpig) er det ikke så ille, nettopp fordi jeg mener at jeg må kunne gjøre en god jobb uten å måtte jobbe 50 timers uker. Så mye tid har jeg ikke.

Så må jeg også si nei til fritidsaktiviteter, foreløpig er de lik null, for jeg har hund som krever sitt også. Venner treffer jeg innimellom, men ikke så ofte som før.

Mannen min har en mer regelmessig jobb uten reising og overtid, så han kompenserer for meg når jeg er borte. Han har heller ikke så mye på gang på fritiden.

Jeg føler jeg har masse tid sammen med ungen min, hun trives godt i barnehagen, hvor hun er i 7-8 timer. På ettermiddagene koser vi og leker masse, og i helgene får hun masse oppmerksomhet og vi tilpasser helgens opplegg etter hennes interesser osv.

En salderingspost vi har: Det ser ofte bomba ut hjemme hos oss, og det er ikke altlid nypolert. Ikke alltid like koselig, men det får heller være.

Så jeg mener at det går helt fint å ha karriere og barn samtidig! Men man må tørre å si nei på jobben, og være nådeløs på avgrensninger der. Man kan gjøre en god jobb uten å være hundre timer på jobb (og måtte logge seg på hjemmefra), og man må tåle å være upopulær. Flink pike-syndromet får noen andre ta seg av, å man må tåle å være den første som går når man skal hente i barnehagen.

Så håper jeg bare på at det finnes flere og flere menn som gjør de samme prioriteringene som jeg gjør, så kanskje kravene fra arbeidslivet demper seg.

Uansett, lykke til til alle dere kvinner som vil ha karriere og barn, jeg tror det går!

[Gjest Helen Parr]

Så jeg mener at det går helt fint å ha karriere og barn samtidig! Men man må tørre å si nei på jobben, og være nådeløs på avgrensninger der. Man kan gjøre en god jobb uten å være hundre timer på jobb (og måtte logge seg på hjemmefra), og man må tåle å være upopulær. Flink pike-syndromet får noen andre ta seg av, å man må tåle å være den første som går når man skal hente i barnehagen.

Nettopp det du skriver i det siterte avsnittet mitt tror jeg er veldig viktig. Vi må tørre å avgrense på jobben, slik at det ikke går utover barna.

Det er nettopp i forhold til dette jeg reagerer på Ulltveit-Moes forslag, siden hennes forslag er med på å legitimere at det skal kreves mer av foreldre enn det som er rimelig.

Det er veldig bra at man er sterk på å sette grenser for arbeidsgiver av hensyn til barna. Det er med på å normalisere dette - noe jeg tror både menn og kvinner er tjent med på sikt.

Videre synes jeg det var veldig riktig det du skriver om at det ikke er det året man er i permisjon som er det mest problematiske. Det virker på meg som Ulltveit- Moe mener det å ha barn er en hindring i det ene året man er hjemme - resten av tiden klarer de seg selv. Det er vel snarere når barnet begynner i barnehagen utfordringene begynner. Dessuten når man får nummer to og kanskje tre.

[tingeling]

Jeg tror at alle, og kanskje spesielt kvinner, tror at det å få barn ikke koster noe, alle må gi opp noe. Og man må hele tiden ta valg.

Jeg er en typisk karrierekvinne: Jeg tjener temmelig mye mer enn mannen min, er mellomleder i et stort selskap og reiser noe og jobber en del. Min personlige opplevelse er at problemet er ikke permisjonsåret (uavhengig av fordeling). Da går hverdagen opp.

Det er når begge skal i full jobb (og de fleste av oss må vel begge jobbe for å holde økonomien i gang) problemene oppstår. Løsningen hos oss er følgende:

Jeg sier nei til massevis. Deltar ikke på seminarer fordi jeg ikke ønsker å reise mer enn nødvendig, deltar ikke på møter som begynner kl. 16, går midt i møter fordi jeg skal rekke barnehagen. Jeg jobber i perioder en del, men i snitt (foreløpig) er det ikke så ille, nettopp fordi jeg mener at jeg må kunne gjøre en god jobb uten å måtte jobbe 50 timers uker. Så mye tid har jeg ikke.

Så må jeg også si nei til fritidsaktiviteter, foreløpig er de lik null, for jeg har hund som krever sitt også. Venner treffer jeg innimellom, men ikke så ofte som før.

Mannen min har en mer regelmessig jobb uten reising og overtid, så han kompenserer for meg når jeg er borte. Han har heller ikke så mye på gang på fritiden.

Jeg føler jeg har masse tid sammen med ungen min, hun trives godt i barnehagen, hvor hun er i 7-8 timer. På ettermiddagene koser vi og leker masse, og i helgene får hun masse oppmerksomhet og vi tilpasser helgens opplegg etter hennes interesser osv.

En salderingspost vi har: Det ser ofte bomba ut hjemme hos oss, og det er ikke altlid nypolert. Ikke alltid like koselig, men det får heller være.

Så jeg mener at det går helt fint å ha karriere og barn samtidig! Men man må tørre å si nei på jobben, og være nådeløs på avgrensninger der. Man kan gjøre en god jobb uten å være hundre timer på jobb (og måtte logge seg på hjemmefra), og man må tåle å være upopulær. Flink pike-syndromet får noen andre ta seg av, å man må tåle å være den første som går når man skal hente i barnehagen.

Så håper jeg bare på at det finnes flere og flere menn som gjør de samme prioriteringene som jeg gjør, så kanskje kravene fra arbeidslivet demper seg.

Uansett, lykke til til alle dere kvinner som vil ha karriere og barn, jeg tror det går!

Helt enig. Det er til tider et slit, men det går hvis begge to er innstilt på det . Samtidig er det til tider tungt å føle at selv om man produserer like mye som sine kolleger så blir det ikke verdsatt fordi man ikke har like mange timer.

tingeling

[Gjest =tentacle=]

Dersom det ikke er et alternativ at noen av foreldrene tar permisjon for å være hjemme lengre enn det helt nødvendige, er det en praktisk løsning å la noen passe på barnet mens foreldrene jobber.

Foreldrene kommer jo hjem om ettermiddagen. Ulltveit Moe kom ikke med noen ny idé...det har vært praktisert slik i lange tider at utearbeidende mødre og fedre benytter seg av praktikant/dagmamma mens de er på jobb. Jeg ser ikke noe galt med det.

Ja, det er en praktisk løsning å ha barnevakt til et barn på 2 måneder 40-50 timer i uken, siden det ikke kan mate og stelle og kose med seg selv alene hjemme.

Men hvordan får barnet nok til med foreldrene sine på den måten, når et spedbarn ikke har et fantastisk hukommelsesspenn og er avhengig av kvantitet og kontinuitet i omsorgen?

[Fønix]

Hadde min kommende mann ønsket å være hjemme sammen med barna, hadde jeg selvsagt vært innstilt på å jobbe noen sene kvelder for at han skulle få tid og anledning til det. Men nå er det likevel en gang sånn, her i verden, at noen mennesker ikke trives med å gå hjemme og min kommende mann er en av dem.

Han vil i fremtiden bli selvstendig næringsdrivende for en ganske stor bedrift, på den måten kan han legge opp ferier og fridager stort sett etter eget ønske. Det er klart at vi må belage oss på sene kvelder og netter med mye jobbing, men begge er enige om at det er viktig å prioritere barn i noen år fremover.

Det er beundringsverdig at du ønsker å være hjemme sammen med dine barn. Men du bør også ha innsikt nok til å forstå at dette ikke er en livsstil som passer alle, verken menn eller kvinner. Min kommende mann har tidligere presisert at han har meget stort behov for faglige utfordringer, derfor kan han ikke se for seg å jobbe hjemmefra i noen år.

Jeg ønsker å videreutdanne meg i økonomi, og jeg er mer åpen for å gå hjemme i noen år, derfor velger jeg å gjøre dette.

Jeg synes det er fascinerende at så mange henger seg opp i de sterotypiske forestillingene i denne tråden. Selvfølgelig er jeg meget enig i at menn bør prioritere sine barn, det kommer også min forlovede til å gjøre.

Det som likevel er mest essensielt i mine øyne, er å gjøre det som gagner familien best. I vårt tilfelle er det at han jobber ute, og at jeg er hjemme, fordi vi ønsker og vil trives best med det slik.

Min kommende ektemann vil for øvrig få oppleve den fantastiske skatten det er å ha en familie. Mine barn vil oppleve den fantastiske skatten det er å ha to foreldre som bryr seg om dem og som stiller opp for dem.

Det er mer enn godt nok for meg, det er mer enn godt nok for min forlovede, og jeg er helt sikker på at vi vil lykkes i å skape et hjem som er mer enn godt nok for våre kommende barn også.

Jeg hadde selv en mor som var hjemmeværende (utdannet vetrinær) og en far som er selvstendig næringdrivende. Min mor var stort sett hjemme med oss barn, men dette tok min far igjen (og vel så det) med å ta ut flere uker ferie og å komme tidligere hjem enkelte dager.

Jeg har alltid følt meg høyt elsket av både min far og mor, og det er først og fremst min far jeg har et nært forhold til i dag.

Jeg mener ikke at mine valg skal være noen mal for alle andre. Dere må velge den løsningen dere tror er best for dere. Poenget mitt var først og fremst at valget deres og de verdiene det er tuftet på, etter min mening bidrar til å befeste kjønnsrollene på en måte som motvirker likestilling. Dessuten tror jeg en slik løsning i de aller fleste tilfeller kommer med en ganske høy pris, både for mor og far.

For far innebærer det å ha mindre - og ikke minst dårligere - kontakt med barna sine. Hvis mannen din skal jobbe sene kvelder som selvstendig næringsdrivende og forsørge familien på egenhånd, kommer han til å få lite tid med barna. Det er et ganske enkelt regnestykke. Døgnet har bare 24 timer osv. Men verre er det at de fleste menn i hans situasjon ikke oppnår en skikkelig nær og god kontakt med barna selv når de er hjemme. Når barna tilbringer så mye mer tid med mor enn med far, vender de seg ganske automatisk mot mor, selv når begge foreldrene er til stede. Det er henne de er vant med, så det er henne de forholder seg til. Jeg kjenner mange fedre som har følt at de har blitt holdt utenfor det fellesskapet som oppstår mellom mor og barn i slike familier. Det er stort sett lite foreldrene kan gjøre med dette innenfor de rammene som er valgt, ettersom barnet velger å forholde seg til den nærmeste omsorgspersonen og dette innebærer at far blir holdt utenfor. I praksis har ikke jeg sett noen annen måte å forandre dette på enn at far begynner å tilbringe mer tid med barnet. Og da holder det ikke med kvalitetstid. Det er først og fremst kvantitet som teller.

Mor på sin side betaler også en pris, blant annet i form av dårligere karrieremuligheter. Selv om jeg har skjønt at økonomien uansett ikke er noe problem for deg, innebærer en løsning som deres for mange kvinner at de gjør seg økonomisk avhengige av mannen. Og dette gjør de nettopp i den perioden av livet da det er både enklest og viktigst å skaffe seg egen inntjeningsevne og bli økonomisk selvgående. Med tanke på at de fleste ekteskap ryker i løpet av de første få årene etter det første barnet, burde dette virkelig være noe å tenke på for jenter flest, selv om jeg altså har skjønt at det ikke er så relevant for deg. I tillegg betaler mange hjemmeværende mødre en pris ved at de blir avskåret fra et sosialt liv. Mange jenter jeg kjenner har følt at en slik tilværelse har blitt uutholdelig statisk og ensformig og at de ikke får brukt viktige sider av seg selv. Den sosiale biten har forøvrig ganske nær sammenheng med tilknytning til arbeidslivet, ettersom arbeidsplassen for mange blir et viktig utgangspunkt for sosiale aktiviteter - på samme måte som studieplassen var det. Det er nesten 130 år siden Ibsen skrev "Et dukkehjem", og allerede den gangen ble tydeligvis mor så koko av å gå hjemme at hun pakket kofferten og dro.

Jeg skal ikke svartmale fullstendig. Jeg tror dere har valgt en svært utfordrende løsning, men hvis dere er klar over utfordringene og har et bevisst forhold til hvordan dere skal håndtere dem, er det mulig det går bra. Jeg ønsker dere lykke til og håper dere unngår de verste problemene.

Avslutningsvis må jeg si at din manns behov for faglige utfordringer ikke nødvendigvis behøver å være noe hinder for at han tilbringer mye tid med barna. Selv har jeg en av de mest faglig utfordrende jobbene som er å oppdrive innenfor mitt fagfelt. Men jeg har tilrettelagt det slik at jeg kan gå før klokka fire for å hente ham, at jeg selv velger når jeg skal jobbe overtid etc. Jobben bringer likevel med seg nok av utfordringer, og for den saks skyld status og prestisje. Det jeg har takket nei til med mitt valg, er først og fremst høyere inntekt.

Endret 19. november 2007 av Fønix