Barn og karriere - forenelig?

[Gjest Anonym nå]

Når begge eller en av foreldrene velger å ha en annen enn en vanlig 9-16 jobb må noe ofres. Enten samvær og daglig oppfølging av barn, eller tiden med partneren, annen familie og venner.

Nemlig, og klarer man det, så er det mulig å kombinere karriere og familie. Mannen min har en flott karriere med mye overtidsjobbing og reisevirksomhet, men han er veldig til stede for oss (meg og barn) når han først er hjemme, og har trolig bedre kontakt med barna våre enn mange av vennene våre har med sine barn. Jeg jobber stort sett 8-16, og har noe reisevirksomhet. Dette er fint mulig hvis vi planlegger litt, og i tillegg bruker snille besteforeldre som barnevakt en gang iblant. For å holde huset i orden, og for å pleie familien, bruker vi minimalt av tid på venner, trening, sosiale tilstelninger utenom jobb etc, og vi får kritikk og lite forståelsesfulle blikk fra venner for prioriteringene våre, men dette er et bevisst valg fra vår side. Vi har noen få nære venner som er der for oss uansett, og familien er viktigere enn å være sosiale for oss. Vi har begge et sterkt ønske om å prestere i jobbsammenheng, å føle at vi lykkes. Ikke for pengenes del, men for selvfølelsen. Føler vi har lykkes, og ville ikke gjort ting annerledes.

[Gjest Helen Parr]

Nemlig, og klarer man det, så er det mulig å kombinere karriere og familie. Mannen min har en flott karriere med mye overtidsjobbing og reisevirksomhet, men han er veldig til stede for oss (meg og barn) når han først er hjemme, og har trolig bedre kontakt med barna våre enn mange av vennene våre har med sine barn. Jeg jobber stort sett 8-16, og har noe reisevirksomhet. Dette er fint mulig hvis vi planlegger litt, og i tillegg bruker snille besteforeldre som barnevakt en gang iblant. For å holde huset i orden, og for å pleie familien, bruker vi minimalt av tid på venner, trening, sosiale tilstelninger utenom jobb etc, og vi får kritikk og lite forståelsesfulle blikk fra venner for prioriteringene våre, men dette er et bevisst valg fra vår side. Vi har noen få nære venner som er der for oss uansett, og familien er viktigere enn å være sosiale for oss. Vi har begge et sterkt ønske om å prestere i jobbsammenheng, å føle at vi lykkes. Ikke for pengenes del, men for selvfølelsen. Føler vi har lykkes, og ville ikke gjort ting annerledes.

Det vil alltid være en prioriteringssak.

Imidlertid ser jeg mange eksempler på at det er nettopp barna som blir nedprioritert fordi karrieren krever så mye tid, og det synes jeg er trist.

Nå er riktignok ikke mine observarsjoner av venner og bekjente noen god målestokk for hvordan samfunnet fungerer, men jeg mener det er en holdning hos folk i dag som går ut på at det er greit og fullt ut akseptert at man plasserer vekk unger og outsorcer nære omsorgsoppgaver fordi man skal opprettholde karrieren. Dette viser seg også gjennom holdninger jeg som hjemmeværende i mange år har møtt. Det er faktisk sånn at man må forsvare sitt valg dersom man velger hjemmeværende løsninger idag.

[Paradokset]

Det er faktisk sånn at man må forsvare sitt valg dersom man velger hjemmeværende løsninger idag.

Hvis du er kvinne så er vel det utvetydige tegn på at du er kuet av din mann, og at du har ofret din egen karriere til fordel for hans?

Eller......?

[Gjest Helen Parr]

Hvis du er kvinne så er vel det utvetydige tegn på at du er kuet av din mann, og at du har ofret din egen karriere til fordel for hans?

Eller......?

Mange mener det er sånn, ja. At jeg faktisk har hatt et ønske om det selv, er ikke engang noe alternativ.

[Gjest Gjest]

Barn er jo også veldig forskjellige da. Noen synes det er ok å være borte fra mamma og pappa hele dagen, mens andre kan oppleve det som et mareritt. Litt avhengig av barnevakten. Likevel kan det neppe fungere at begge foreldrene jobber 12 timersdager. Det er en fordel at en av foreldrene er der for barna i hverdagen. Barn er ikke noe man bare skal kose seg med i ferier og helger. Jeg er selv oppvokst med en mamma som hadde halv stilling og en pappa som jobbet døgnet rundt. Det har funket helt fint og jeg er glad for at jeg slapp å være i barnehage 9 timer hver dag.

[Gjest =tentacle=]

For å holde huset i orden, og for å pleie familien, bruker vi minimalt av tid på venner, trening, sosiale tilstelninger utenom jobb etc, og vi får kritikk og lite forståelsesfulle blikk fra venner for prioriteringene våre, men dette er et bevisst valg fra vår side. Vi har noen få nære venner som er der for oss uansett,

Er dere der for vennene da?

[Femiline]

Jeg kunne aldri i verden nå fått tid til å lage meg karriere nå mens barna er så små. Før jeg fikk barn, prioriterte jeg andre ting enn karriere dessverre. Etter jeg har fått barn, får jeg bare ikke tid, enda jeg har begynt å tenke litt på det. Jeg jobber en 8-16 jobb. Har barna i barnehage, bruker masse tid på å hente og lage middag, kvelden kommer og ungene i seng, så fort at man ikke får snudd seg. Vi ser jo at ungene har behov for i allefall en halv times kvalitets tid med oss hver dag, men dessverre, tiden løper fra oss. Det er ingen mulighet til å hente tidligere heller. Lek hver dag med barna er ganske viktig, vi lærte på et foreldrekurs at å leke i allefall 10 min. hver dag, det bør man gjøre, det skal man jo normalt få til. Jeg prøver, og får det nesten til, da blir etterladenskapen etter middag stående på bordet, rester etter poteter og grønnsaker blir liggende i kjeler (og alt dette hater jeg). Liker å rydde opp etter middag, før jeg setter meg ned å leser, men noe må jeg ofre da..

Jeg jobbet en gang med en dame som hadde to barn. Hun var tilbake i jobb når yngste var 6 mnd. Etter det "overlot" hun ansvaret til en praktikant. Hun jobbet 7-18 nesten hver dag. Mannen hennes var utdannet jurist, og prøvde å jobbe seg oppover i advokatfirmaet. Familiens løsning; ansett en praktikant. Dette er en 10-12 årsiden, og de bor sikkert i et hus i byens beste strøk, og det som er, men allikevel; Hva skal man med barn, når det viktigste er å jobbe seg oppover.

[Gjest Gjest]

En ting er at karrierevbevisste mennesker planlegger å få barn, det har jeg ingen forståelse for. Er det bare et statussymbol? Men hva hvis man har en karriere, jobben er "livet", og så blir man gravid ved et uhell? Ingen prevansjonsmetode beskytter 100 %. Skal man da måtte ta abort fordi mannen i gata ikke er enig med ens prioriteringer som foreldre?

Tror ikke det er så skadelig for en unge å vokse opp med en au-pair. Hva med barn av ressurssvake sosialklienter som røyker inne rundt barna... Men merkelig nok er det ikk PK å mene at de ikke burde få barn.

Nei, det er nok ikke en ideell oppvekst. Men det er da bra at smarte ambisøse mennesker også formerer seg?

[Gjest =tentacle=]

En ting er at karrierevbevisste mennesker planlegger å få barn, det har jeg ingen forståelse for. Er det bare et statussymbol? Men hva hvis man har en karriere, jobben er "livet", og så blir man gravid ved et uhell? Ingen prevansjonsmetode beskytter 100 %. Skal man da måtte ta abort fordi mannen i gata ikke er enig med ens prioriteringer som foreldre?

Tror ikke det er så skadelig for en unge å vokse opp med en au-pair. Hva med barn av ressurssvake sosialklienter som røyker inne rundt barna... Men merkelig nok er det ikk PK å mene at de ikke burde få barn.

Nei, det er nok ikke en ideell oppvekst. Men det er da bra at smarte ambisøse mennesker også formerer seg?

Det er vel verken smart eller ambisiøst å ikke ivareta sine barn i sine prioriteringer, uavhengig av hvor planlagt barna var. Passiv røyking er skadelig for helsen, men det er nok livstidsfølgene av å ikke ha blitt sett og prioritert av sine foreldre også, uavhengig av foreldres inntekt, ambisjoner og IQ. Et barn vokser ikke opp med en au pair. De vokser evt opp med mange betalte barnevakter som er der på kortere eller lengre engasjement. Hvordan noen tror at det kan erstatte kjærlige og interesserte foreldre uten konsekvenser for barnet, begriper jeg ikke.

[Gjest prestekrage]

Nesten så jeg ikke tør å svare her- men skit au.

Får begynne med å spørre om det er forkjell på å være karrierekvinne kontra å ha ambisjoner i arbeidslivet?

Jeg er enslig forsørger- og har ambisjoner om å gjøre det så bra i yrkeslivet at jeg kan gi min datter akkurat det samme som en "vanlig" familie. Både med tanke på hverdag, bosted, fritid og ferie.

Dessuten elsker jeg jobben min! Jeg jobber "normal arbeidstid" 8-16, overtid med hjemmekontor etter at datteren min har sovnet. Jeg tar videreutdannelse gjennom jobben.

Jeg jobber kanskje mye- men så gir det meg friheten til å kunne bruke fritiden på det jeg vil mest- henne/oss. Uten at jeg må bruke energi på å bekymre meg for regninger til forfall, at vi ikke skal ha råd til å gjøre det vi har lyst til.

Joda, jeg kunne sikkert redusert arbeidstid.

Men- vil du ta regningen for det?

-Betale mer i skatt- slik at jeg kan få bidragsordninger som "stønad til barnetilsyn", "stønad til utdannelse for enslig forsørger", "overgangsstønad", kanskje også sosialstønad til bolig, strøm. Og med det resultat at jeg må "snu på krona" for at datteren min skal få den håndballgenseren som resten av laget har, ikke ha mulighetene til å impulsivt kunne reise på lekeland/ kino o.li i helgene, aldri ha muligheten til å reise på ferie lengre enn til andre siden av gjerdet.

Sorry- men jeg vil ikke ta i mot, jeg betaler for meg- du for deg....

(Missforstå meg ikke. Jeg betaler gjerne min del til samfunnet. Fordi jeg vet atnoen ganger går livet så på tverke at en trenger samfunnets bidrag. Men så lenge en faktisk er frisk og arbeidsfør skal ikke dette være noe regelmessig/ fast inntekt...)

Jeg har ambisjoner om å klatre i yrkeslivet. Både fordi jeg syns det er morsomt- men også fordi jeg ønsker å kunne tjene såpass bra at jeg/ vi kan gjøre som vi vil på fritiden....

Endret 14. november 2007 av prestekrage

[Gjest Gjest]

Spørs hva du legger i ordet karriere da. Nå kalles vel alt det, men jeg ser ikke problemet med å fortsette etter et år, kan jo hende man må bytte jobb, men er du motivert går det nok.

[Paradokset]

Jeg er enslig forsørger- og har ambisjoner om å gjøre det så bra i yrkeslivet at jeg kan gi min datter akkurat det samme som en "vanlig" familie. Både med tanke på hverdag, bosted, fritid og ferie.

Dessuten elsker jeg jobben min! Jeg jobber "normal arbeidstid" 8-16, overtid med hjemmekontor etter at datteren min har sovnet. Jeg tar videreutdannelse gjennom jobben.

Dette er en vurdering alle må ta.

Men: når samfunnet gir mer og mer aksept i forhold til å tilrettelegge for at barn skal settes bort til ymse betalte "omsorgspersoner" tror jeg vi er inne i en skummel utvikling. En slik aksept kommer ofte først gjennom nye regler.

Jeg har hørt dette argumentet mange ganger før. Foreldre som jobber lange dager og helger sier at de gjør det for at "barna skal få det beste". Her tror jeg en del må ta et oppgjør med seg selv - gjør man det egentlig for barna? Har man spurt barna om de vil ha ny bukse? eller faktisk tilbringe mer tid med foreldrene sine?

[Gjest Gjest]

Får begynne med å spørre om det er forkjell på å være karrierekvinne kontra å ha ambisjoner i arbeidslivet?

Jeg mener det er forskjell, eller i hvert fall forskjell på Ulltveit-Moes definisjon og slik folk rundt meg forholder seg til karriere eller ambisjoner. For min del er jobben viktig, og jeg kommer ikke frivillig være ute av arbeidslivet/bransjen min lengre enn jeg må. Jeg mener også dette er forenelig med å ha familie - jeg trenger nemlig ikke jobbe 12-14 timers dager eller reise masse, og jeg kan jobbe hjemmefra, men kan likevel utvikle meg i jobben. Da er det plass til barn også.

Om både samboern min og jeg ønsket å jobbe så mye som Ulltveit-Moe beskriver, ville vi forhåpentligvis innsett at det ikke var lurt å få barn. Det har med antall timer i døgnet å gjøre, ikke permisjonskroner og økonomi.

[Gjest imli]

Dette er veldig vanskelig, fordi menn i alle år har kunnet hatt begge deler mens kvinnene har måttet sjonglere barn og jobb. Når kvinnene også vil ha karriere - da oppstår det et problem ift barna, og det er alltid kvinnene som får skylda.

Samtidig synes jeg folk som velger å få barn bør prioritere å være sammen med dem, gi dem av sin tid, kjærlighet og omsorg, istedet for å prioritere å gi dem nye ting. Barna setter faktisk mer pris på tid med foreldrene enn nye klær og leker!

Selv vil jeg være hjemmeværende/husmor når vi får barn, fordi jeg vil følge barna mine og oppdra dem selv. Jeg vil være der de første årene som går så fort. For meg er ikke det noe offer, men en løsning som passer bra for oss.

Nå har hverken mannen min eller jeg noen utdannelse utover videregående, så sånn sett er vi ikke noen karrieremennesker. Men mannen min har fast jobb og tjener ca 290.000. Jeg har bare midlertidig stilling. Vi kommer ikke til å ha god råd de nærmeste årene, men for meg er det viktigere å kunne oppdra mine egne barn.

[Gjest Kira]

...

Endret 5. april 2008 av Kira

[Fønix]

Om barn og karriere er forenlige, kommer selvfølgelig an på hva slags karriere det er snakk om. Jeg hadde tidligere en jobb som ofte krevde ekstremt mye overtid. Den måtte jeg kutte ut da jeg fikk barn. Jobben jeg har nå er mindre tidkrevende og mer fleksibel. Selv om jeg fortsatt jobber vesentlig mer enn en vanlig fulltidsstilling, har jeg ingen problemer med å ta meg av sønnen min og få nok tid til samvær med ham. Jeg tror heller ikke det er mange som mener at jobben jeg har nå er noe dårlig karrierevalg. Men det er ikke enormt ambisiøst. Jeg tror det ville vært vrient å få nok tid til sønnen min hvis jeg skulle vært statsminister eller Statoil-sjef.

Alt kommer jo an på hvor man legger lista. Men hvis man er frisk, har et greit samarbeid mellom foreldrene og klarer å innrette seg på en praktisk måte (f eks ikke alt for lang avstand mellom hjem, barnehage og jobb, mulighet for å jobbe hjemme etter barna har lagt seg etc), kan jeg ikke skjønne at det skal være noen umulighet å kombinere barn og en rimelig bra karriere.

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet. Det er ikke så mange menn som blir kritisert for det (ihvertfall ikke før nylig) - men kvinner/mødre får kritikk når de lever slik menn "alltid" har gjort.

Jeg er enig med deg i dette. Men problemet er jo at mange menn ikke stiller opp for barna, ikke at kvinnene ikke gir like mye faen i dem.

Selvfølgelig er det typisk at diskusjonen ikke kommer opp og at det ikke rettes noen særlig kritikk mot mennene før det kommer noen kvinner og sier at de vil leve på samme måten. Men jeg tror virkelig ikke løsningen er at vi fortsetter å la far slippe unna mot at mor får gjøre det samme. I så fall blir barna taperne, der de blir sittende igjen uten noen av foreldrene som daglige omsorgspersoner. Tror det har mer for seg å prøve å finne ut av hva som skal til for å få far til å stemple ut litt tidligere. Klarer man det, tror jeg det ville være positivt for de fleste barn samtidig som det vil frigjøre tid for mors satsing på egen karriere.

[Gjest Deborah]

Jeg har meget god tro på at dette er forenlig. Jeg og min forlovede ønsker oss tre med, med tre års mellomrom. Vi planlegger å begynne prøvingen under bryllupsreisen, altså om litt i underkant av tre år.

Jeg kommer til å være hjemmeværende med barna til de er 2-3 år gamle, og setter derfor egen karriere på vent noen år. Jeg anser ikke dette for å være noe stort offer, jeg har alltid vært meget glad i barn og skal jeg først stifte familie, ønsker jeg å stille opp for både mann og barn.

Mange av mine jevnaldrende venninner mener at jeg kaster bort en lang profesjonsutdannelse på "ingenting", men min kommende ektemann sitter, og vil sitte, godt i det økonomisk, derfor ønsker vi å prioritere familieforsøkelse såpass høyt.

[Dråpe]

Dette er en utrolig viktig diskusjon, og jeg blir så glad når jeg leser at de aller fleste som uttaler seg her faktisk er bevisst på å la barna gå foran jobben mens de er små.

Mange som skriver mye bra her, men jeg vil bare understreke og fremheve det imli skriver fordi jeg syns det er både fornuftig og en veldig god holdning.

Jeg har valgt å ha utvida, ulønna permisjon fra jobben min for å være hjemme med barnet mitt (jobber 40%), og selvom det er tøft økonomisk så anser jeg det som en investering i barndommen hans - og det er mye viktigere for meg at jeg er der for han enn at vi skal ha så god råd. Jeg får tidsnok anledning til å jobbe - om få år begynner han på skolen, og da er hverdagen en helt annen både for han og meg. Jeg er ikke opptatt av å gjøre karriere, men å tjene penger og få bruke seg sjøl og evnene sine trenger jo alle - men jeg mener at når man velger å få barn må man faktisk ta i betraktning at man må prioritere dem og være der for dem. Så får man heller sette jobben/karrieren litt på vent.

Jeg syns forresten det er veldig skremmende hvilke holdninger man blir møtt med når man velger å være hjemme med barnet sitt - ved flere anledninger har jeg faktisk fått indirekte kritikk for at jeg ikke sender gutten min i barnehagen mer enn to dager i uka - at det er negativt for han å være hjemme med meg.

Skremmende.

[Susan Sto Helit]

Dette er en utrolig viktig diskusjon, og jeg blir så glad når jeg leser at de aller fleste som uttaler seg her faktisk er bevisst på å la barna gå foran jobben mens de er små.

Mange som skriver mye bra her, men jeg vil bare understreke og fremheve det imli skriver fordi jeg syns det er både fornuftig og en veldig god holdning.

Jeg har valgt å ha utvida, ulønna permisjon fra jobben min for å være hjemme med barnet mitt (jobber 40%), og selvom det er tøft økonomisk så anser jeg det som en investering i barndommen hans - og det er mye viktigere for meg at jeg er der for han enn at vi skal ha så god råd. Jeg får tidsnok anledning til å jobbe - om få år begynner han på skolen, og da er hverdagen en helt annen både for han og meg. Jeg er ikke opptatt av å gjøre karriere, men å tjene penger og få bruke seg sjøl og evnene sine trenger jo alle - men jeg mener at når man velger å få barn må man faktisk ta i betraktning at man må prioritere dem og være der for dem. Så får man heller sette jobben/karrieren litt på vent.

Jeg syns forresten det er veldig skremmende hvilke holdninger man blir møtt med når man velger å være hjemme med barnet sitt - ved flere anledninger har jeg faktisk fått indirekte kritikk for at jeg ikke sender gutten min i barnehagen mer enn to dager i uka - at det er negativt for han å være hjemme med meg.

Skremmende.

Nå er det kanskje farlig å tillegge innlegget ditt mer enn det som står skrevet i det. Man får legge skylden på at jeg fortsatt er hormonell eller noe...

Men jeg føler faktisk at dere forherliger det å være hjemme veldig, og fremstiller det som om det er noe som passer alle.

Jeg var hjemme fulltid de første 7mnd av min sønns liv. Da var han senteret i mitt liv, og alt dreide seg om han. Og jeg ble faktisk utrolig sliten av dette. Jeg savnet det å komme meg ut og ha voksenkontakt, og å snakke om annet enn barn.

Så da han var 7mnd gikk jeg ut i jobb igjen.

Men da tok jo min mann over, og er nå hjemme med vår sønn.

Jeg jobber ikke fulle dager, fordi jeg fortsatt ammer.

Jeg er altså utearbeidende, og "prioriterer" meg selv og min egen karriere litt, men jeg føler ikke jeg gjør det på bekostning av sønnen min.

Han har en far som er en like god omsorgsperson som meg. Som er der og tar seg av han.

(Joda, vi har faktisk latt bestemødrene passe han litt. Det har de mast om siden han ble født. Men det er jo kun for at de er familie, og har rett til å få et bånd til gutten de også. )

Nå begynner faktisk lillegutten å bli nesten ett år, og vi har lenge merket at den stimuleringen en forelder hjemme kan gi ikke er nok. Han trenger andre unger å observere, og bryne seg på. Altså ønsker vi å få han i barnehage.

Men vi har da planer om å gjøre hans dager så korte som mulig, ved at vi deler hente/bringe oppgavene. Da kan han leveres litt senere, og hentes litt tidligere.

Dette er den løsningen vi føler er best for vår lille familie. Ulønnet permisjon er altså ikke det eneste rette for alle. Selv om jeg respekterer at noen foretrekker dette.

[Gjest Helen Parr]

Nå er det kanskje farlig å tillegge innlegget ditt mer enn det som står skrevet i det. Man får legge skylden på at jeg fortsatt er hormonell eller noe...

Men jeg føler faktisk at dere forherliger det å være hjemme veldig, og fremstiller det som om det er noe som passer alle.

Jeg var hjemme fulltid de første 7mnd av min sønns liv. Da var han senteret i mitt liv, og alt dreide seg om han. Og jeg ble faktisk utrolig sliten av dette. Jeg savnet det å komme meg ut og ha voksenkontakt, og å snakke om annet enn barn.

Så da han var 7mnd gikk jeg ut i jobb igjen.

Men da tok jo min mann over, og er nå hjemme med vår sønn.

Jeg jobber ikke fulle dager, fordi jeg fortsatt ammer.

Jeg er altså utearbeidende, og "prioriterer" meg selv og min egen karriere litt, men jeg føler ikke jeg gjør det på bekostning av sønnen min.

Han har en far som er en like god omsorgsperson som meg. Som er der og tar seg av han.

(Joda, vi har faktisk latt bestemødrene passe han litt. Det har de mast om siden han ble født. Men det er jo kun for at de er familie, og har rett til å få et bånd til gutten de også. )

Nå begynner faktisk lillegutten å bli nesten ett år, og vi har lenge merket at den stimuleringen en forelder hjemme kan gi ikke er nok. Han trenger andre unger å observere, og bryne seg på. Altså ønsker vi å få han i barnehage.

Men vi har da planer om å gjøre hans dager så korte som mulig, ved at vi deler hente/bringe oppgavene. Da kan han leveres litt senere, og hentes litt tidligere.

Dette er den løsningen vi føler er best for vår lille familie. Ulønnet permisjon er altså ikke det eneste rette for alle. Selv om jeg respekterer at noen foretrekker dette.

Nå er ikke jeg Dråpe, derfor kan jeg heller ikke svare på vegne av henne.

Imidlertid har jeg vært i nesten tilsvarende situasjon, og kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen. For det første vil jeg gjerne fastslå at denne debatten hvertfall for mitt vedkommende ikke dreier seg om at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Slik forslaget til Ulltveit-Moe har blitt fremstilt, er det snarere at man ønsker å legge til rette for, og gjennom statlige overføringer legitimerer at foreldrene overlater omsorgsoppgaver for svært små barn til fremmede.

Det er dette jeg mener er en negativ utvikling.

For øvrig har jeg også registrert at det er snodig hvordan kvinner som arbeider mye mener de har rett til å kommentere mitt valg om å være hjemmeværende en periode på en negativ måte. Sannsynligvis føler kvinner som velger å gå tidlig tilbake i jobb det på samme måte. Forklaringen ligger nok i det at så lenge man foretar et valg utenfor det mest ordinære, vil det bli påpekt. Det er nok noe vi som velger litt utradisjonelt må tåle - enten det går den ene eller den andre veien.

Avslutningsvis har jeg lyst til å kommentere det du sier med at en ett-åring trenger utfordringer utenfor hjemmet. Det er det fullt mulig å gi selvom man er hjemmeværende, men det krever selvsagt at man kommer seg ut av huset. Det er en utbredt misforståelse at denne utfordringen må komme fra andre personer enn foreldrene, og i denne sammenheng betalte førskolelærere.