Barn og karriere - forenelig?

[Gjest Kira]

Valgfrihet er vel det sentrale her. Målet må være et samfunn hvor også mannen kan velge å være hjemme med barn, og hvor det blir like selvfølgelig som for kvinnen. At et lite barn trenger omsorg er helt klart, om det kommer fra mor, far eller for den saks skyld besteforeldre, tanter eller onkler er ikke så viktig. Det som ikke er bra i vår tid er at mor er forventet å være ute, men far er ennå ikke kommet hjem. Og i midten finner vi barnet, som blir et offer for et samfunn i endring. Et stort tankekors!

[Dråpe]

Ikke meningen å forherlige livet som husmor/hjemmeværende med barn, og som du skriver S.S.H. så er det slitsomt og til tider krevende og ikke rent lite utfordrende å faktisk få noe ut av dagene annet enn stell/mat/husarbeid når man er hjemmeværende. Og det passer helt sikkert ikke for alle. Sikkert ikke for meg i lengden heller, men siden jeg innehar den oppfatningen at barnet mitt har det best ved å tilbringe mesteparten av tida sammen med meg og mannen min i disse første årene, så er jeg tilfreds med situasjonen sånn som den er nå - og ønsker ikke noe annet.

Barnehage er vel og bra (jobber i en, så jeg vet jo hva det innebærer av positive og negative ting), og unger har godt av sosialiseringsbiten og gledene og utfordringene ved å være sammen med andre - men mest av alt trenger de minste mye voksen-kontakt, veiledning og oppmerksomhet, og det vet jeg sjøl at vi i barnehagen ikke kan tilby på lik linje som foreldrene. Sånn er det bare når det er mange barn og få voksne samla dessverre.

Noe annet jeg syns er viktig, som du er inne på, og som diskusjonen vel bunner i, er at det er viktig at hver og en familie finner ut hva som passer for dem - og at både mor og far er på banen og er den del av "hverdagslivet". Det er jo ikke meninga at enten den ene eller den andre skal "kjøre sitt løp" med karriere/selvrealisering mens den andre tar seg av unger/hus/hushold. Og det aller, aller viktigste er jo at foreldrene velger å leve livet sitt på en måte som gir plass til barna - at barna blir sett og hørt og satt pris på utover akkurat den halvtimen kvalitetstid som nevnes i et innlegg over her, for å sette det litt på spissen.

Endret 15. november 2007 av Dråpe

[Susan Sto Helit]

Nå er ikke jeg Dråpe, derfor kan jeg heller ikke svare på vegne av henne.

Imidlertid har jeg vært i nesten tilsvarende situasjon, og kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen. For det første vil jeg gjerne fastslå at denne debatten hvertfall for mitt vedkommende ikke dreier seg om at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Slik forslaget til Ulltveit-Moe har blitt fremstilt, er det snarere at man ønsker å legge til rette for, og gjennom statlige overføringer legitimerer at foreldrene overlater omsorgsoppgaver for svært små barn til fremmede.

Det er dette jeg mener er en negativ utvikling.

...

Avslutningsvis har jeg lyst til å kommentere det du sier med at en ett-åring trenger utfordringer utenfor hjemmet. Det er det fullt mulig å gi selvom man er hjemmeværende, men det krever selvsagt at man kommer seg ut av huset. Det er en utbredt misforståelse at denne utfordringen må komme fra andre personer enn foreldrene, og i denne sammenheng betalte førskolelærere.

Må bare si at jeg er veldig enig med deg! Det er vel akkurat dette som er kjernen i debatten.

At det ønskes en overføring fra staten som "normaliserer" det at man overlater mindre og mindre barn til fremmede.

Noe som vel er stikk i strid med all politikk som er ført i Norge i nyere tid. Der barnets behov for tid sammen med foreldrene når det er lite har blitt prioritert høyt.

Og dette med at en ett-åring trenger utfordringer utenfor hjemmet, og at vi derfor føler han er klar for barnehage, er ikke det samme som at man ikke kan få til slik stimulering selv om man er hjemme. For det kan man.

Det finnes gode tilbud, som åpen barnehage, som er der nettopp for å sosialisere barn som er hjemme med en av foreldrene. Vi har brukt et slikt tilbud mye, og kommer til å fortsette med det fram til vi får en barnehageplass.

[Gjest imli]

Siden når trengte en ett-åring å gå i barnehage? Eneste grunnen jeg kan komme på, er behovet for barnepass. Noe som for så vidt er helt greit. Men så små barn trenger ikke barnehageplass pga behov for "stimulering". Den stimuleringen kan barnet helt fint få hjemme. Tror folk at hjemmeværende plasserer ungene foran tv'n hele dagen?

Jeg og synes det er en litt skremmende utvikling at det nærmest blir forventet at man skal sende ett-åringer i barnehage, og at folk tror at ungen trenger det pga bl.a sosiale behov og stimulering. Det blir nærmest sett på som omsorgssvikt å ikke sende barna i barnehage i det hele tatt.

Ingen barn trenger å gå i barnehage, de trenger sosialisering og stimulering, men om de får den i barnehagen, hos dagmamma eller hjemme hos mor/far, er vel opp til hver enkelt å avgjøre. Men jeg synes folk er vel raske til å påstå at barnehage er det eneste saliggjørende.

[Susan Sto Helit]

Siden når trengte en ett-åring å gå i barnehage? Eneste grunnen jeg kan komme på, er behovet for barnepass. Noe som for så vidt er helt greit. Men så små barn trenger ikke barnehageplass pga behov for "stimulering". Den stimuleringen kan barnet helt fint få hjemme. Tror folk at hjemmeværende plasserer ungene foran tv'n hele dagen?

Jeg og synes det er en litt skremmende utvikling at det nærmest blir forventet at man skal sende ett-åringer i barnehage, og at folk tror at ungen trenger det pga bl.a sosiale behov og stimulering. Det blir nærmest sett på som omsorgssvikt å ikke sende barna i barnehage i det hele tatt.

Ingen barn trenger å gå i barnehage, de trenger sosialisering og stimulering, men om de får den i barnehagen, hos dagmamma eller hjemme hos mor/far, er vel opp til hver enkelt å avgjøre. Men jeg synes folk er vel raske til å påstå at barnehage er det eneste saliggjørende.

Om den var rettet til meg, vet ikke jeg. Men jeg skrev hvertfall at vi ikke klarer å stimulere ungen tilstrekkelig over tid, uten hjelp fra åpen barnehage.

Dette er nok litt på grunn av at småbarn er litt mangelvare i vårt nettverk.

Dette betyr ikke at andre har det samme behovet for å gå i åpen barnehage, men at de f.eks. kan gå ut og leke, eller møte andre småbarnsforeldre som også er hjemme.

Det utgjør sikkert også en stor forskjell om barnet har søsken å bryne seg på eller ikke.

Alle blir jo nødt til å finne den løsningen som passer dem best. Det som passer for noen, passer ikke nødvendigvis for andre.

Jeg dømmer ingen for at de velger å være hjemme de første årene av sine barns liv. Jeg har stor respekt for det de gjør, spesielt fordi jeg vet hvor krevende det er. (Selvfølgelig er det også givende! Min lille gutt gir meg utrolig mye! )

[Gjest =tentacle=]

Jeg har meget god tro på at dette er forenlig. Jeg og min forlovede ønsker oss tre med, med tre års mellomrom. Vi planlegger å begynne prøvingen under bryllupsreisen, altså om litt i underkant av tre år.

Jeg kommer til å være hjemmeværende med barna til de er 2-3 år gamle, og setter derfor egen karriere på vent noen år. Jeg anser ikke dette for å være noe stort offer, jeg har alltid vært meget glad i barn og skal jeg først stifte familie, ønsker jeg å stille opp for både mann og barn.

Mange av mine jevnaldrende venninner mener at jeg kaster bort en lang profesjonsutdannelse på "ingenting", men min kommende ektemann sitter, og vil sitte, godt i det økonomisk, derfor ønsker vi å prioritere familieforsøkelse såpass høyt.

3 barn med 3 års mellomrom og 2-3 år hjemme med hvert barn blir en del år uten inntekt, særlig hvis det legges oppå et lengre utdannelsesløp. Skulle jeg gjøre det samme, vil jeg begynne i arbeidslivet når jeg nærmer meg 40 Sikkert utrolig attraktivt å ansette en 40-åring med 3 små barn og liten arbeidserfaring fra yrket jeg utdannes i Håper dere sikrer deg økonomisk i forhold til skilsmisse og pensjon, for du kan fint merke dette offeret senere, på et tidspunkt hvor inntjeningsevnen ikke er ubegrenset.

Ellers synes jeg det er nedslående å lese at en kvinne har som mål å stille opp for mann og barn i ekteskap/familie. Jeg vil gjerne ha erstattet holdningen med gjensidighet, at begge parter ønsker å tilrettelegge for at begge skal kunne utfolde seg på flere felter, slik at begge har økonomisk frihet og yrkesutfordringer- og nettverk, og barna mottar omsorg fra begge foreldre i hverdagen.

[Gjest Deborah]

3 barn med 3 års mellomrom og 2-3 år hjemme med hvert barn blir en del år uten inntekt, særlig hvis det legges oppå et lengre utdannelsesløp. Skulle jeg gjøre det samme, vil jeg begynne i arbeidslivet når jeg nærmer meg 40 Sikkert utrolig attraktivt å ansette en 40-åring med 3 små barn og liten arbeidserfaring fra yrket jeg utdannes i Håper dere sikrer deg økonomisk i forhold til skilsmisse og pensjon, for du kan fint merke dette offeret senere, på et tidspunkt hvor inntjeningsevnen ikke er ubegrenset.

Ellers synes jeg det er nedslående å lese at en kvinne har som mål å stille opp for mann og barn i ekteskap/familie. Jeg vil gjerne ha erstattet holdningen med gjensidighet, at begge parter ønsker å tilrettelegge for at begge skal kunne utfolde seg på flere felter, slik at begge har økonomisk frihet og yrkesutfordringer- og nettverk, og barna mottar omsorg fra begge foreldre i hverdagen.

Jeg kommer til å være ferdig utdannet ett år før bryllupet, og hva vet vel du om min praksis? Jeg har deltatt en del i "Juss Buss-prosjektet" og jobbet litt i min fars firma i feriene. Jeg har i tillegg karakterer som tilsier at jeg ikke skal ha problemer med å skaffe meg jobb når jeg ønsker det.

Hvilken rett har du til å kritisere mine verdier? Du har tydeligvis andre ambisjoner i livet, men jeg beskriver deg ikke som nedslående av den grunn. Jeg har vokst opp med en mor som er hjemmeværende og ønsker å gi mine barn dette i noen år fremover. Plager det deg virkelig at jeg ønsker å gjøre dette på egne premisser? Min forlovede har forsikret meg om at han vil følge opp meg og barna, han er svært glad i barn, så jeg frykter ikke at han bare skal stikke av.

Skulle vi en gang havne i en vond skillsmisse har jeg økonomisk trygghet i mine foreldre og forskudd på arv fra min morfar.

Jeg synes det er særdeles lite hyggelig av deg å rakke ned på en person på denne måten. Dette er, og har lenge vært et bevisst valg for meg. Jeg ønsker meg minimum to barn, jeg ønsker å stille opp for dem og ønsket er basert på frivillige konklusjoner. At du lager et så stort poeng ut av mine verdivalg synes jeg derfor faller på sin regel urimelighet. Likestillingen skal tross alt først og fremst bygge på valgfrihet. Det sårer meg å se at dette tydeligvis ikke stemmer i alle tilfeller.

[Gjest nimbus]

Du virker ikke så sikker i valget ditt når du faktisk blir såret over at noen er uenige med deg på et internett forum.

Og hvis du ikke jobber de første 9 år etter utdannelsen vet jeg ikke om det hjelper så mye at du har A i alle fag...

Men bra for deg at du har økonomisk trygghet i foreldre og egen formue, det gjør det i hvert fall mulig for deg å ta dette valget, det er det ikke alle som kan! Jeg har ingen problem med at andre velger å være hjemme, men reagerer litt på at du tror det er så lett å komme i jobb nesten 10 år senere. Men du mente kanskje at du kan få jobb i din fars firma?

[Fønix]

Jeg kommer til å være ferdig utdannet ett år før bryllupet, og hva vet vel du om min praksis? Jeg har deltatt en del i "Juss Buss-prosjektet" og jobbet litt i min fars firma i feriene. Jeg har i tillegg karakterer som tilsier at jeg ikke skal ha problemer med å skaffe meg jobb når jeg ønsker det.

Hvilken rett har du til å kritisere mine verdier? Du har tydeligvis andre ambisjoner i livet, men jeg beskriver deg ikke som nedslående av den grunn. Jeg har vokst opp med en mor som er hjemmeværende og ønsker å gi mine barn dette i noen år fremover. Plager det deg virkelig at jeg ønsker å gjøre dette på egne premisser? Min forlovede har forsikret meg om at han vil følge opp meg og barna, han er svært glad i barn, så jeg frykter ikke at han bare skal stikke av.

Skulle vi en gang havne i en vond skillsmisse har jeg økonomisk trygghet i mine foreldre og forskudd på arv fra min morfar.

Jeg synes det er særdeles lite hyggelig av deg å rakke ned på en person på denne måten. Dette er, og har lenge vært et bevisst valg for meg. Jeg ønsker meg minimum to barn, jeg ønsker å stille opp for dem og ønsket er basert på frivillige konklusjoner. At du lager et så stort poeng ut av mine verdivalg synes jeg derfor faller på sin regel urimelighet. Likestillingen skal tross alt først og fremst bygge på valgfrihet. Det sårer meg å se at dette tydeligvis ikke stemmer i alle tilfeller.

Du er i din fulle rett til å velge den løsningen du mener er best for deg/dere.

Samtidig mener jeg at de verdiene du gir uttrykk for og det valget du forteller om, representerer en av de største utfordringene for arbeidet med å oppnå likestilling generelt her til lands.

Det gir meg likevel ikke noen rett til å kritisere de personlige valgene du treffer på bakgrunn av dine verdier. Såpass valgfrihet synes jeg du bør ha.

[Gjest Deborah]

Du virker ikke så sikker i valget ditt når du faktisk blir såret over at noen er uenige med deg på et internett forum.

Og hvis du ikke jobber de første 9 år etter utdannelsen vet jeg ikke om det hjelper så mye at du har A i alle fag...

Men bra for deg at du har økonomisk trygghet i foreldre og egen formue, det gjør det i hvert fall mulig for deg å ta dette valget, det er det ikke alle som kan! Jeg har ingen problem med at andre velger å være hjemme, men reagerer litt på at du tror det er så lett å komme i jobb nesten 10 år senere. Men du mente kanskje at du kan få jobb i din fars firma?

Jeg blir ikke såret spesielt på mine vegne, men på vegne av alle som tar slike valg som meg og opplever å bli forhåndsdømt. Jeg har langt ifra A i alle fag, men jeg har gode karakterer og har som sagt jobbet en del ved siden av.

Jeg mener på ingen måte at det er lett å komme i arbeid som jurist, men jeg mener at hvis en er dyktig, står på og ikke gir opp ved første motstandsvei, finner en noe etter hvert. Jeg har ingen spesielle ønsker om å ende opp i min fars firma, men hvis jeg får problemer med å skaffe meg jobb på andre måter, vet jeg at det kan være et alternativ.

[Gjest Deborah]

Du er i din fulle rett til å velge den løsningen du mener er best for deg/dere.

Samtidig mener jeg at de verdiene du gir uttrykk for og det valget du forteller om, representerer en av de største utfordringene for arbeidet med å oppnå likestilling generelt her til lands.

Det gir meg likevel ikke noen rett til å kritisere de personlige valgene du treffer på bakgrunn av dine verdier. Såpass valgfrihet synes jeg du bør ha.

Jeg skjønner ikke hvorfor min verdier skal motarbeide likestillingen. Jeg ønsker å være hjemmeværende fordi jeg har hatt meget gode erfaringer med dette i oppveksten. Jeg er klar over at jeg befinner meg i en heldig situasjon, økonomisk sett som har mulighet til å ta dette valget. Jeg vet at mange mødre ikke har muligeter til å ta et slikt valg, og det synes jeg er synd. Men nå er det jo en gang slik at jeg har mulighet til å velge slik jeg gjør, og relevansen til at jeg truer vestens feministiske prinsipper har jeg vanskelig for å se.

Jeg velger å være hjemme med barna mine fordi jeg er svært glad i barn og fordi jeg ønsker å sikre dem en best mulig oppvekst. Det tror jeg de aller fleste mødre ønsker for barna sine.

Min forlovede har gitt uttrykk for at han støtter meg uansett hva jeg velger, altså enten å være hjemme i noen år eller å gå ut i arbeidslivet etter 4-5 år. Så bare for å understreke det, det er ikke noe press fra hans side. Jeg har inntrykk av at min kommende svigermor er meget takknemlig for at jeg ønsker å prioritere slik, men hadde jeg ikke ønsket det selv hadde jeg naturligvis ikke gitt uttrykk for denne type verdier.

Jeg hadde selv (som nevnt) kun en søster og har i voksen alder ønsket en større familie.

[Gjest Helen Parr]

Jeg kan bare opplyse om at jeg fikk jobb med en gang jeg ønsket det etter å ha vært hjemmeværende i seks sammenhengende år.

Dessuten har jeg fått to jobbtilbud etterpå, som jeg har takket nei til.

I dagens arbeidsmarked er det nok ikke så veldig vanskelig.

Dette var altså min historie, og neppe noe man kan trekke noen konklusjoner av. Men at det er umulig å få jobb etter en periode som hjemmearbeidende, er jeg uenig i.

[Gjest imli]

Om den var rettet til meg, vet ikke jeg. Men jeg skrev hvertfall at vi ikke klarer å stimulere ungen tilstrekkelig over tid, uten hjelp fra åpen barnehage.

Dette er nok litt på grunn av at småbarn er litt mangelvare i vårt nettverk.

Dette betyr ikke at andre har det samme behovet for å gå i åpen barnehage, men at de f.eks. kan gå ut og leke, eller møte andre småbarnsforeldre som også er hjemme.

Det utgjør sikkert også en stor forskjell om barnet har søsken å bryne seg på eller ikke.

Alle blir jo nødt til å finne den løsningen som passer dem best. Det som passer for noen, passer ikke nødvendigvis for andre.

Jeg dømmer ingen for at de velger å være hjemme de første årene av sine barns liv. Jeg har stor respekt for det de gjør, spesielt fordi jeg vet hvor krevende det er. (Selvfølgelig er det også givende! Min lille gutt gir meg utrolig mye! )

Siktet vel egentlig ikke til noen spesiell

Jeg tror jo heller ikke det er bra for en unge å henge i skjørtene på moren sin hele dagen. Men det er fullt mulig å aktivisere ungene som hjemmeværende. Det er selvsagt en stor fordel med søsken, andre hjemmebarn, eller at moren evnt har dagbarn.

Jeg har en mor som var hjemme med oss barna til den minste hadde begynt på skolen. Kan aldri huske at vi kjedet oss, og vi fikk heller ingen mangel på stimulering. Både jeg og min ene søster kunne lese før vi begynte på skolen, feks.

[Gjest =tentacle=]

Jeg kan bare opplyse om at jeg fikk jobb med en gang jeg ønsket det etter å ha vært hjemmeværende i seks sammenhengende år.

Dessuten har jeg fått to jobbtilbud etterpå, som jeg har takket nei til.

I dagens arbeidsmarked er det nok ikke så veldig vanskelig.

Dette var altså min historie, og neppe noe man kan trekke noen konklusjoner av. Men at det er umulig å få jobb etter en periode som hjemmearbeidende, er jeg uenig i.

Har noen sagt at det er umulig? Man er mindre attraktiv, og om det gjør noe eller ikke gjør noe vil være avhengig av arbeidsmarkedet den dagen en ønsker eller trenger ansettelse.

[Gjest Helen Parr]

Har noen sagt at det er umulig? Man er mindre attraktiv, og om det gjør noe eller ikke gjør noe vil være avhengig av arbeidsmarkedet den dagen en ønsker eller trenger ansettelse.

Nei, det er ingen som har sagt det er umulig. Det var bare et lite personlig innspill fra min side.

Men siden du nedenunder skriver

Sikkert utrolig attraktivt å ansette en 40-åring med 3 små barn og liten arbeidserfaring fra yrket jeg utdannes i

tenkte jeg at det var greit å nyansere litt.

Jeg er riktignok ikke 40 år men jeg hadde tre små barn da jeg fikk jobb, og lite yrkeserfaring - kun et år. Jeg fikk som sagt lett jobb likevel.

[Gjest =tentacle=]

Jeg skjønner ikke hvorfor min verdier skal motarbeide likestillingen. Jeg ønsker å være hjemmeværende fordi jeg har hatt meget gode erfaringer med dette i oppveksten. Jeg er klar over at jeg befinner meg i en heldig situasjon, økonomisk sett som har mulighet til å ta dette valget. Jeg vet at mange mødre ikke har muligeter til å ta et slikt valg, og det synes jeg er synd. Men nå er det jo en gang slik at jeg har mulighet til å velge slik jeg gjør, og relevansen til at jeg truer vestens feministiske prinsipper har jeg vanskelig for å se.

Jeg velger å være hjemme med barna mine fordi jeg er svært glad i barn og fordi jeg ønsker å sikre dem en best mulig oppvekst. Det tror jeg de aller fleste mødre ønsker for barna sine.

Min forlovede har gitt uttrykk for at han støtter meg uansett hva jeg velger, altså enten å være hjemme i noen år eller å gå ut i arbeidslivet etter 4-5 år. Så bare for å understreke det, det er ikke noe press fra hans side. Jeg har inntrykk av at min kommende svigermor er meget takknemlig for at jeg ønsker å prioritere slik, men hadde jeg ikke ønsket det selv hadde jeg naturligvis ikke gitt uttrykk for denne type verdier.

Jeg hadde selv (som nevnt) kun en søster og har i voksen alder ønsket en større familie.

For min del er det fint at personer velger å være hjemme for å ta seg av barn, men det er ikke flott når valget er basert på gamle kjønnsidealer.

Edit: ikke fint i mine øyne, men snakker selvsagt ikke for din svigermor.

Siden du klarer deg bra på jussen forstår du sikkert om du leser ditt eget innlegg at det er uheldig ut fra et likestillingssynspunkt at du fokuserer på at det mors plass å være hjemme og stille opp for mann og barn. En ting er at du har full rett til å gi avkall på yrkesaktivitet for din egen del siden andre kan forsørge deg, en annen ting er hva det gjør med fedres muligheter til å være hjemme med barn hvis alle kvinner tenkte som deg. Fedre ønsker ofte også det beste for sine barn, og for mange fedre innebærer det å ha tid til å være sammen med dem. I stedet er det for deg synd at ikke flere kvinner har menn som kan forsørge dem/arv å leve på. Det er lov å motarbeide likestilling etter egen overbevisning, men diskusjonen blir artigere hvis du gjenkjenner en spade når du holder den fram.

Endret 16. november 2007 av =tentacle=

[Gjest Deborah]

For min del er det fint at personer velger å være hjemme for å ta seg av barn, men det er ikke flott når valget er basert på gamle kjønnsidealer.

Edit: ikke fint i mine øyne, men snakker selvsagt ikke for din svigermor.

Siden du klarer deg bra på jussen forstår du sikkert om du leser ditt eget innlegg at det er uheldig ut fra et likestillingssynspunkt at du fokuserer på at det mors plass å være hjemme og stille opp for mann og barn. En ting er at du har full rett til å gi avkall på yrkesaktivitet for din egen del siden andre kan forsørge deg, en annen ting er hva det gjør med fedres muligheter til å være hjemme med barn hvis alle kvinner tenkte som deg. Fedre ønsker ofte også det beste for sine barn, og for mange fedre innebærer det å ha tid til å være sammen med dem. I stedet er det for deg synd at ikke flere kvinner har menn som kan forsørge dem/arv å leve på. Det er lov å motarbeide likestilling etter egen overbevisning, men diskusjonen blir artigere hvis du gjenkjenner en spade når du holder den fram.

Kjære vene, hva er det du egentlig du forsøker å få frem?

Utfra ditt innlegg virker det som at jeg bør legge mine holdninger og verdier på hyllen for å støtte feminismen? I mine øyne blir dette meget feil fordi jeg trodde feminismen hadde som formål å kjempe frem valgfrihet. Jeg har valgfrihet og jeg velger å ta vare på min kommende familie fordi det er viktig for meg.

Jeg skjønner ikke hvorfor du streker under ordet mødre. Jeg skrev mødre fordi jeg er en kvinne, og da blir jeg mor, ikke far.

Jeg skriver at jeg synes det er synd at flere kvinner ikke har mulighet til å ta samme valg fordi jeg har merket meg at mange her inne hadde ønsket mer tid sammen med ungene sine, om de hadde romsligere økonomi.

Jeg har aldri skrevet at det er mors rolle å være hjemme og stille opp for familien, men jeg gjør det i vår familie, fordi jeg ønsker dette mer enn min forlovede. Hadde jeg hatt en mann som ønsket å gjøre det samme hadde jeg ikke ansett det som forferdelig at han ønsket det. Jeg synes det er fint at fedre nå har rett til å ta ut mer permisjon og jeg synes det er meget fint at likestillingen gjør det mulig for de kvinnene som ønsker å satse på karriere til å fortsette med det. Mine foreldre, da spesielt min mor, har ofte fortalt meg at det ikke er karrieren jeg vil tenke tilbake på når jeg havner på gamlehjem, noe som er svært sant.

Jeg gjør dette fordi jeg ønsker det, og jeg synes menn i like stor grad bør innstille seg på å ta et slikt valg som kvinner.

[Gjest =tentacle=]

Jeg gjør dette fordi jeg ønsker det, og jeg synes menn i like stor grad bør innstille seg på å ta et slikt valg som kvinner.

Det synes ikke jeg, da jeg ikke vil være den som må bytte bort min fritid med barna med overtid for å forsørge min manns hjemmetilværelse.

Feminisme kan gjerne handle om valgfrihet, men den handler også om lønnsinntekt, fordi det er en sterk sammenheng mellom å kunne forsørge seg og å ha handlingsrom. Den erkjennelsen sitter fortsatt langt inne i mange kvinners livsvalg.

[Gjest Deborah]

Det synes ikke jeg, da jeg ikke vil være den som må bytte bort min fritid med barna med overtid for å forsørge min manns hjemmetilværelse.

Feminisme kan gjerne handle om valgfrihet, men den handler også om lønnsinntekt, fordi det er en sterk sammenheng mellom å kunne forsørge seg og å ha handlingsrom. Den erkjennelsen sitter fortsatt langt inne i mange kvinners livsvalg.

I mine øyne er det viktig å gi barnet mest mulig voksenkontakt, derfor ønsker jeg å være hjemme med hvert barn til det er 2-3 år gammelt. Når barnet har passert den alderen anser jeg det sosiale behovet som enda viktigere og ønsker å sende det i barnehagen.

Jeg er meget enig i at feminisme også handler om lønnsinntekt og økonomisk handlingsrom. Nå har jeg imidlertid både økonomi og handlingsrom nok, til å sende barnet mitt i barnehage om jeg ønsker det, og å være hjemmeværende dersom jeg ønsker det. Med utgangspunkt i dette synes jeg det er meget fascinerende at du anser meg som et tap for feminismen. Jeg er glad i barn, og jeg ønsker tid sammen med barnet mitt. Ødelegger jeg feminismen av den grunn? I så fall kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg gjør det som er viktig for meg, og slik jeg oppfatter feminismen, ble den skapt for å hjelpe kvinner til å ta uavhengige valg, ikke tvinge dem inn i et nytt handlingsmønster.

[Gjest =tentacle=]

I mine øyne er det viktig å gi barnet mest mulig voksenkontakt, derfor ønsker jeg å være hjemme med hvert barn til det er 2-3 år gammelt. Når barnet har passert den alderen anser jeg det sosiale behovet som enda viktigere og ønsker å sende det i barnehagen.

Jeg er meget enig i at feminisme også handler om lønnsinntekt og økonomisk handlingsrom. Nå har jeg imidlertid både økonomi og handlingsrom nok, til å sende barnet mitt i barnehage om jeg ønsker det, og å være hjemmeværende dersom jeg ønsker det. Med utgangspunkt i dette synes jeg det er meget fascinerende at du anser meg som et tap for feminismen. Jeg er glad i barn, og jeg ønsker tid sammen med barnet mitt. Ødelegger jeg feminismen av den grunn? I så fall kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg gjør det som er viktig for meg, og slik jeg oppfatter feminismen, ble den skapt for å hjelpe kvinner til å ta uavhengige valg, ikke tvinge dem inn i et nytt handlingsmønster.

Handlingsrom som baserer seg på å få penger, eller mannens/eksens penger er ikke det handlingsrommet feminismen tilstreber. Feminismen har kjempet mot nettopp det at kvinnen skal være økonomisk avhengig av andre.