Barn og karriere - forenelig?

[Gjest Deborah]

Handlingsrom som baserer seg på å få penger, eller mannens/eksens penger er ikke det handlingsrommet feminismen tilstreber. Feminismen har kjempet mot nettopp det at kvinnen skal være økonomisk avhengig av andre.

Hadde jeg ønsket det, kunne jeg levd godt på arven mitt uten å være avhengig av min forlovede, men vi ønsker fellesøkonomi.

Nå er det en gang slik i dagens samfunn at mange unge er avhengige av å ha et høyt forbruker, og da blir en lett avhengig av en større, eller to litt mindre inntekter.

Hvis jeg ser på min egen omgangskrets har alle de skilte kvinnene hatt gode forutsetninger for å klare seg etter skillsmissen. Som en sa "jeg lever kanskje ikke like lukseriøst, men jeg tok mine valg".

Uavhengig om man er mann eller kvinne må man ta et valg, vil man la partneren stå for hovedinntekten i noen år og prioritere familie, eller ønsker man det ikke?

Jeg er enig i at det er viktig å sikre seg økonomisk, men jeg er ikke enig i at kvinner bør velge bort familie for å etterstreve en best mulig karriere. Som advokat mister jeg nok noen viktige år i karrieren min, og jeg blir nok aldri Høyesterettsdommer. Men jeg kan likefullt bli mye annet.

[Gjest =tentacle=]

Hadde jeg ønsket det, kunne jeg levd godt på arven mitt uten å være avhengig av min forlovede, men vi ønsker fellesøkonomi.

Nå er det en gang slik i dagens samfunn at mange unge er avhengige av å ha et høyt forbruker, og da blir en lett avhengig av en større, eller to litt mindre inntekter.

Hvis jeg ser på min egen omgangskrets har alle de skilte kvinnene hatt gode forutsetninger for å klare seg etter skillsmissen. Som en sa "jeg lever kanskje ikke like lukseriøst, men jeg tok mine valg".

Uavhengig om man er mann eller kvinne må man ta et valg, vil man la partneren stå for hovedinntekten i noen år og prioritere familie, eller ønsker man det ikke?

Jeg er enig i at det er viktig å sikre seg økonomisk, men jeg er ikke enig i at kvinner bør velge bort familie for å etterstreve en best mulig karriere. Som advokat mister jeg nok noen viktige år i karrieren min, og jeg blir nok aldri Høyesterettsdommer. Men jeg kan likefullt bli mye annet.

Velger kvinner bort familie om de ikke er hjemmeværende i flere år? Etter den definisjonen, hvor mange menn er det som velger familie?

Uavhengig om man er mann eller kvinne må man ta et valg, vil man la partneren stå for hovedinntekten i noen år og prioritere familie, eller ønsker man det ikke?

Hvor stor prosentandel av menn tror du har fått forespeilet muligheten å "la" sin samboer/kone stå for hovedinntekten og selv priortere familien?

[Gjest Deborah]

Velger kvinner bort familie om de ikke er hjemmeværende i flere år? Etter den definisjonen, hvor mange menn er det som velger familie?

Hvor stor prosentandel av menn tror du har fått forespeilet muligheten å "la" sin samboer/kone stå for hovedinntekten og selv priortere familien?

Kvinnen velger selvfølgelig ikke "bort familien" ved å være utarbeidende. Dette er dine ord, og din tolkning av det jeg skriver.

En prioriterer selvsagt familieliv høyere om en ønsker å gå hjemme med sine barn, men det betyr selvfølgelig ikke at de kvinnene som velger å jobbe er dårligere eller mer uansvarlige som mødre.

Jeg har ingen oversikt over hvor stor andel menn som har forspeilet denne muligheten. Jeg kan bare fastslå, utfra min omgangskrets, at mange "fremmadstormende" menn også ønsker en utarbeidende, dyktig hustru/samboer. Dagens situasjon er dessverre slik at det faller mer naturlig for kvinner enn menn å være hjemmeværende.

Bakgrunnen for dette kan vi antakeligvis diskutere i timesvis, men da kommer vi inn på et mer vesentlig spørsmål, nemlig hva som bør gjøres for å endre denne tankegangen.

[Gjest nimbus]

...

Både jeg og min ene søster kunne lese før vi begynte på skolen, feks.

Det trodde jeg alle normalt utrustede barn med noenlunde oppegående foreldre kunne...Er de ikke 5-6 år når de begynner på skolen nå?

[Fønix]

Jeg skjønner ikke hvorfor min verdier skal motarbeide likestillingen. Jeg ønsker å være hjemmeværende fordi jeg har hatt meget gode erfaringer med dette i oppveksten. Jeg er klar over at jeg befinner meg i en heldig situasjon, økonomisk sett som har mulighet til å ta dette valget. Jeg vet at mange mødre ikke har muligeter til å ta et slikt valg, og det synes jeg er synd. Men nå er det jo en gang slik at jeg har mulighet til å velge slik jeg gjør, og relevansen til at jeg truer vestens feministiske prinsipper har jeg vanskelig for å se.

Jeg velger å være hjemme med barna mine fordi jeg er svært glad i barn og fordi jeg ønsker å sikre dem en best mulig oppvekst. Det tror jeg de aller fleste mødre ønsker for barna sine.

Min forlovede har gitt uttrykk for at han støtter meg uansett hva jeg velger, altså enten å være hjemme i noen år eller å gå ut i arbeidslivet etter 4-5 år. Så bare for å understreke det, det er ikke noe press fra hans side. Jeg har inntrykk av at min kommende svigermor er meget takknemlig for at jeg ønsker å prioritere slik, men hadde jeg ikke ønsket det selv hadde jeg naturligvis ikke gitt uttrykk for denne type verdier.

Jeg hadde selv (som nevnt) kun en søster og har i voksen alder ønsket en større familie.

Ettersom dette var en en kommentar til mitt innlegg, tenkte jeg at jeg skulle gi deg et fyldig svar. Men jeg ser nå at tentacle allerede har utdypet det jeg forsøkte å formidle på en bra måte. Jeg kan likevel gi et par tilleggskommentarer.

Du skrev tidligere at du ønsker å stille opp for mann og barn. Det er prisverdig, men du mener tydeligvis at det automatisk innebærer å være hjemme med barna. Hvorfor betyr det ikke at du påtar deg å jobbe seine kvelder for å forsørge familien? Slik at mannen din kan få oppleve gleden av å ha mye tid med barna og få muligheten til å knytte de livslange båndende til dem som bare kan etableres i denne perioden.

De verdiene du formidler her bidrar til et syn på mannsrollen som jeg er temmelig sikker på at vi gutta ikke er tjent med i lengden. Jeg er også ganske sikker på at verken barna eller dere jentene er tjent med det.

I rettferdighetens navn skal jeg si at jeg ikke tenkte sånn for noen år siden. Jeg hadde fullført studiet med strålende karakterer og attraktive arbeidsgivere sto i kø for å få tak i meg. Jeg fulgte karrieren og min kone så det som naturlig at hun "stilte opp" for meg ved å være hjemme og ta seg av sønnen vår. Jeg var jo også den som hadde klart best forutsetninger for å forsørge familien. Men etter et par år hjemme med sønnen vår, forlot hun meg. Hun orket ikke mer av den tilværelsen. Selv om det naturligvis var fryktelig tungt for meg, ser jeg i dag på det som noe av det beste som har hendt meg. Jeg gikk en runde med meg selv for å avgjøre hva som var viktig for meg. Etter flere runder med familievernkontor, meglinger og advokater, fikk jeg 50 % av den daglige omsorgen for ham. Det innebar at jeg måtte jobbe mindre og fylle alle omsorgsfunksjoner for ham. Få ham i seng om kvelden, opp om morgenen, trøste ham når han er lei seg, vaske klærne hans, skifte sengetøy når han har tisset om natten, smøre matpakke, men mest av alt - være den som alltid er der, som prioriterer ham foran alt annet her i verden. Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor mye forholdet til ham betyr for meg. Hvor tett båndet mellom oss er. Jeg er sikker på at de av oss gutta som har valgt å prioritere sånn og klart å overvinne kjønnsbaserte forestillinger hos både barnemoren og omgivelsene, har funnet en skatt. En skatt som de fleste menn ikke engang vet at finnes. Og for å være litt slem - din forlovede kommer antagelig aldri til å bli klar over den skatten.

[Gjest Tulipa]

Klart det er forenlig ... man kan jo bare kalle den timen man ser barna på ettermiddagen for kvalitetstid

[Matty]

Jeg tror forskjellige familier kan finne forskjellige løsninger. Noen synes det er fint med en hjemmeværende forelder for en periode foreksempel. Foreldre kan foreksempel bruke mer tid på karriere om man finner andre løsninger. Har man besteforeldre med mye tid, kan dette bli en løsning.

Det er ulike løsninger!

[Gjest Gjest Julie]

Jeg er helt enig med Ulltveit-Moe, og synes forslaget forholder seg til virkeligheten. Menn flest gidder ikke å være hjemme med små barn når de selv gjør "karriere"/jobber seg oppover for å nå et større mål, og flere kvinner enn menn ønsker å være hjemme med barn (skulle jeg tro).

Jeg synes forslaget kan lette mødres mulighet til å fortsette jobben/"karrieren" der den slapp.

Det betyr ikke at barn ikke er viktig, man kan få tid nok med dem likevel.

[Gjest Gjest Julie]

Jeg er sikker på at de av oss gutta som har valgt å prioritere sånn og klart å overvinne kjønnsbaserte forestillinger hos både barnemoren og omgivelsene, har funnet en skatt. En skatt som de fleste menn ikke engang vet at finnes.

Det skulle jeg tro, ja. Synd for alle de som har gått glipp av det.

[Gjest imli]

Det trodde jeg alle normalt utrustede barn med noenlunde oppegående foreldre kunne...Er de ikke 5-6 år når de begynner på skolen nå?

Jaså? Er det ikke meningen at de skal lære å lese på skolen da? De er seks år når de begynner nå. Tror ikke det er vanlig at de kan lese, nei!

[Gjest =tentacle=]

Jeg er helt enig med Ulltveit-Moe, og synes forslaget forholder seg til virkeligheten. Menn flest gidder ikke å være hjemme med små barn når de selv gjør "karriere"/jobber seg oppover for å nå et større mål, og flere kvinner enn menn ønsker å være hjemme med barn (skulle jeg tro).

Jeg synes forslaget kan lette mødres mulighet til å fortsette jobben/"karrieren" der den slapp.

Det betyr ikke at barn ikke er viktig, man kan få tid nok med dem likevel.

Hvordan får et spedbarn nok tid med foreldrene hvis det har betalt barnevakt hele arbeidsuken og vel så det? Det sover jo store deler av døgnet.

[Nabodama]

Du virker ikke så sikker i valget ditt når du faktisk blir såret over at noen er uenige med deg på et internett forum.

Og hvis du ikke jobber de første 9 år etter utdannelsen vet jeg ikke om det hjelper så mye at du har A i alle fag...

Men bra for deg at du har økonomisk trygghet i foreldre og egen formue, det gjør det i hvert fall mulig for deg å ta dette valget, det er det ikke alle som kan! Jeg har ingen problem med at andre velger å være hjemme, men reagerer litt på at du tror det er så lett å komme i jobb nesten 10 år senere. Men du mente kanskje at du kan få jobb i din fars firma?

Om hun ikke hadde hatt trygghet i foreldre og egen formue, har hun jo likevel trygghet i egen utdannelse.

Det er godt mulig hun får noe problemer med å komme i jobb etter så mange år, men hun er uansett godt rustet for framtiden i forhold til de mange som IKKE har investert tid i å ta utdanning.

[Gjest Deborah]

Ettersom dette var en en kommentar til mitt innlegg, tenkte jeg at jeg skulle gi deg et fyldig svar. Men jeg ser nå at tentacle allerede har utdypet det jeg forsøkte å formidle på en bra måte. Jeg kan likevel gi et par tilleggskommentarer.

Du skrev tidligere at du ønsker å stille opp for mann og barn. Det er prisverdig, men du mener tydeligvis at det automatisk innebærer å være hjemme med barna. Hvorfor betyr det ikke at du påtar deg å jobbe seine kvelder for å forsørge familien? Slik at mannen din kan få oppleve gleden av å ha mye tid med barna og få muligheten til å knytte de livslange båndende til dem som bare kan etableres i denne perioden.

De verdiene du formidler her bidrar til et syn på mannsrollen som jeg er temmelig sikker på at vi gutta ikke er tjent med i lengden. Jeg er også ganske sikker på at verken barna eller dere jentene er tjent med det.

I rettferdighetens navn skal jeg si at jeg ikke tenkte sånn for noen år siden. Jeg hadde fullført studiet med strålende karakterer og attraktive arbeidsgivere sto i kø for å få tak i meg. Jeg fulgte karrieren og min kone så det som naturlig at hun "stilte opp" for meg ved å være hjemme og ta seg av sønnen vår. Jeg var jo også den som hadde klart best forutsetninger for å forsørge familien. Men etter et par år hjemme med sønnen vår, forlot hun meg. Hun orket ikke mer av den tilværelsen. Selv om det naturligvis var fryktelig tungt for meg, ser jeg i dag på det som noe av det beste som har hendt meg. Jeg gikk en runde med meg selv for å avgjøre hva som var viktig for meg. Etter flere runder med familievernkontor, meglinger og advokater, fikk jeg 50 % av den daglige omsorgen for ham. Det innebar at jeg måtte jobbe mindre og fylle alle omsorgsfunksjoner for ham. Få ham i seng om kvelden, opp om morgenen, trøste ham når han er lei seg, vaske klærne hans, skifte sengetøy når han har tisset om natten, smøre matpakke, men mest av alt - være den som alltid er der, som prioriterer ham foran alt annet her i verden. Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor mye forholdet til ham betyr for meg. Hvor tett båndet mellom oss er. Jeg er sikker på at de av oss gutta som har valgt å prioritere sånn og klart å overvinne kjønnsbaserte forestillinger hos både barnemoren og omgivelsene, har funnet en skatt. En skatt som de fleste menn ikke engang vet at finnes. Og for å være litt slem - din forlovede kommer antagelig aldri til å bli klar over den skatten.

Hadde min kommende mann ønsket å være hjemme sammen med barna, hadde jeg selvsagt vært innstilt på å jobbe noen sene kvelder for at han skulle få tid og anledning til det. Men nå er det likevel en gang sånn, her i verden, at noen mennesker ikke trives med å gå hjemme og min kommende mann er en av dem.

Han vil i fremtiden bli selvstendig næringsdrivende for en ganske stor bedrift, på den måten kan han legge opp ferier og fridager stort sett etter eget ønske. Det er klart at vi må belage oss på sene kvelder og netter med mye jobbing, men begge er enige om at det er viktig å prioritere barn i noen år fremover.

Det er beundringsverdig at du ønsker å være hjemme sammen med dine barn. Men du bør også ha innsikt nok til å forstå at dette ikke er en livsstil som passer alle, verken menn eller kvinner. Min kommende mann har tidligere presisert at han har meget stort behov for faglige utfordringer, derfor kan han ikke se for seg å jobbe hjemmefra i noen år.

Jeg ønsker å videreutdanne meg i økonomi, og jeg er mer åpen for å gå hjemme i noen år, derfor velger jeg å gjøre dette.

Jeg synes det er fascinerende at så mange henger seg opp i de sterotypiske forestillingene i denne tråden. Selvfølgelig er jeg meget enig i at menn bør prioritere sine barn, det kommer også min forlovede til å gjøre.

Det som likevel er mest essensielt i mine øyne, er å gjøre det som gagner familien best. I vårt tilfelle er det at han jobber ute, og at jeg er hjemme, fordi vi ønsker og vil trives best med det slik.

Min kommende ektemann vil for øvrig få oppleve den fantastiske skatten det er å ha en familie. Mine barn vil oppleve den fantastiske skatten det er å ha to foreldre som bryr seg om dem og som stiller opp for dem.

Det er mer enn godt nok for meg, det er mer enn godt nok for min forlovede, og jeg er helt sikker på at vi vil lykkes i å skape et hjem som er mer enn godt nok for våre kommende barn også.

Jeg hadde selv en mor som var hjemmeværende (utdannet vetrinær) og en far som er selvstendig næringdrivende. Min mor var stort sett hjemme med oss barn, men dette tok min far igjen (og vel så det) med å ta ut flere uker ferie og å komme tidligere hjem enkelte dager.

Jeg har alltid følt meg høyt elsket av både min far og mor, og det er først og fremst min far jeg har et nært forhold til i dag.

Endret 17. november 2007 av Deborah

[Gjest Gjest]

Jeg mener at hver familie bør ta et valg. Døgnet har 24 timer og skal man følge opp et barn eller fler så synes jeg ikke man kan belage seg på 12 timers arbeidsdager. Ja, man kan jobbe etter at barna har lagt seg, men fritid da? Når skal man tømme huet?

Ja, vi er forskjellige, men jeg synes at minst en i familien bør ha fokus på familien (ikke nødvendigvis hjemmeværende, altså!) enn på jobben.

Også tenker jeg som så; hvis man ønsker karriere og lange arbeidsdager og reisevirksomhet etc - hva skal man med barn da?

Ja, nå får jeg sikkert pepper. Atsjoo!

Det er ikke alltid snakk om karriere heller, at det er derfor man jobber så mye. Vi har 5 barn, han har 3 fra før, jeg har 1 fra før og vi har en sammen. De er i aldersgruppen 3-10 år. Alle bor hos oss av forskjellige grunner. For at vi skal dekke alle utgifter så må vi jobbe mye begge to. Vi kan på en måte ikke velge.. Det koster en del å ha 5 barn.

[Gjest Gjest Julie]

Hvordan får et spedbarn nok tid med foreldrene hvis det har betalt barnevakt hele arbeidsuken og vel så det? Det sover jo store deler av døgnet.

Dersom det ikke er et alternativ at noen av foreldrene tar permisjon for å være hjemme lengre enn det helt nødvendige, er det en praktisk løsning å la noen passe på barnet mens foreldrene jobber.

Foreldrene kommer jo hjem om ettermiddagen. Ulltveit Moe kom ikke med noen ny idé...det har vært praktisert slik i lange tider at utearbeidende mødre og fedre benytter seg av praktikant/dagmamma mens de er på jobb. Jeg ser ikke noe galt med det.

[Gjest Tulipa]

Dersom det ikke er et alternativ at noen av foreldrene tar permisjon for å være hjemme lengre enn det helt nødvendige, er det en praktisk løsning å la noen passe på barnet mens foreldrene jobber.

Foreldrene kommer jo hjem om ettermiddagen. Ulltveit Moe kom ikke med noen ny idé...det har vært praktisert slik i lange tider at utearbeidende mødre og fedre benytter seg av praktikant/dagmamma mens de er på jobb. Jeg ser ikke noe galt med det.

Har du barn selv?

[Gjest Gjest Julie]

Har du barn selv?

Nei.

Jeg kjenner likevel til hvordan dette løses praktisk da jeg har venner og familie som har barn og dagmamma dersom foreldrene vil raskt tilbake i jobb.

[Nabodama]

Nei.

Jeg kjenner likevel til hvordan dette løses praktisk da jeg har venner og familie som har barn og dagmamma dersom foreldrene vil raskt tilbake i jobb.

Vil en raskt tilbake i jobb, og ikke ser for seg at en skal være hjemme den tiden en kan i permisjon, bør en kanskje vurdere om en bør få barn i det hele tatt.

Hva er motivet, dersom en skal la andre passe dem helt fra de omtrent er kommet ut av livmoren?

[Gjest Tulipa]

Nei.

Jeg kjenner likevel til hvordan dette løses praktisk da jeg har venner og familie som har barn og dagmamma dersom foreldrene vil raskt tilbake i jobb.

Og du synes det er helt forsvarlig å sette barn til verden når man setter jobben høyere enn det nyfødte barnet?

[Gjest Gjest Julie]

Vil en raskt tilbake i jobb, og ikke ser for seg at en skal være hjemme den tiden en kan i permisjon, bør en kanskje vurdere om en bør få barn i det hele tatt.

Hva er motivet, dersom en skal la andre passe dem helt fra de omtrent er kommet ut av livmoren?

Jeg synes ikke det er opp til oss å vurdere andres motiv for når de måtte velge å starte i arbeidslivet igjen etter å ha fått barn.