Barn og karriere - forenelig?

[Paradokset]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2097149.ece

"Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe mener det nesten er umulig å være hjemme med barn i ett år og samtidig beholde karrieren."

Hvor langt skal man gå for karrieren?

Er det riktig at man setter stadig mindre barn bort til betalt hjelp for å ivareta sine egne interesser? Hvor går grensen?

(Presiserer at dette gjelder både fedre og mødre)

[Tusenfryd]

Jeg mener at hver familie bør ta et valg. Døgnet har 24 timer og skal man følge opp et barn eller fler så synes jeg ikke man kan belage seg på 12 timers arbeidsdager. Ja, man kan jobbe etter at barna har lagt seg, men fritid da? Når skal man tømme huet?

Ja, vi er forskjellige, men jeg synes at minst en i familien bør ha fokus på familien (ikke nødvendigvis hjemmeværende, altså!) enn på jobben.

Også tenker jeg som så; hvis man ønsker karriere og lange arbeidsdager og reisevirksomhet etc - hva skal man med barn da?

Ja, nå får jeg sikkert pepper. Atsjoo!

[Paradokset]

Også tenker jeg som så; hvis man ønsker karriere og lange arbeidsdager og reisevirksomhet etc - hva skal man med barn da?

Jeg er helt enig med deg, men vi bor jo i et samfunn hvor man gjerne vil ha både i pose og sekk...og gjerne litt til..

[Gjest Gjest]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2097149.ece

"Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe mener det nesten er umulig å være hjemme med barn i ett år og samtidig beholde karrieren."

Hvor langt skal man gå for karrieren?

Er det riktig at man setter stadig mindre barn bort til betalt hjelp for å ivareta sine egne interesser? Hvor går grensen?

(Presiserer at dette gjelder både fedre og mødre)

Nå trenger hun jo heller ikke være hjemme så lenge. Det er faktisk mulig for mannen å ta ut store deler. Det er så vidt jeg har forstått også mulig å den ut som tidskonto?

[Tabris]

Jeg er helt enig med deg, men vi bor jo i et samfunn hvor man gjerne vil ha både i pose og sekk...og gjerne litt til..

Kunne ikke vært mer enig med deg. I dag vil vi ha alt, og vi vil heller tilpasse omgivelsene til våre ønsker - nesten uansett hvor langt - fremfor å tilpasse oss selv etter vår livsstil og ofre det som må ofres. Alt i navnet av "individets rettigheter".

[Gjest Helen Parr]

Jeg er enig med deg, Tusenfryd.

Jeg tror vi gjør en stor feil i dag når vi tror at det å kombinere barn og karriere er uproblematisk så lenge man bare kan kjøpe seg tjenester. Faktisk går jeg så langt i å mene at barn har vært de store taperene i de siste tiårs samfunnsutvikling. Det hadde ikke vært nødvendig å ha det slik, dersom menn hadde tatt en større andel av arbeidet i hjemmet. Imidlertid viser all forskning at foreldres tid sammen med ungene er betraktelig mindre nå enn det var før.

Karen Helene Ulltveit Moe har lenge provosert meg. Ikke fordi hun er en flink kvinne med viktig og flott karriere, men nettopp fordi hun velger å få barn samtidig med at hun bortprioriterer barnet til fordel for karrieren, og uten at mannen tar sin andel i hjemmet. Han fortalte selv i et intervju i sommer med DN at de har ansatt barnepasser i hjemmet som tar seg av foreldrenes oppgaver. Jeg har stor forståelse for at man ønsker seg karriere. Jeg forstår bare ikke at man har samvittighet til å få mange barn når man ikke har tid til dem.

[Gjest Emera]

Er enig med de andre her.

Hva får man barn for hvis man aldri ser dem?

Det er ikke ofte barn som har karriereforeldre spørres om hva de synes. Men av og til så blir de spurt, og de aller fleste svarer enkelt at de skulle så gjerne vært mer sammen med mamma og pappa. Uten at samfunnet ser ut til å ta den minste notis av det de sier. Heller ikke forskning som konkluderer med at mange barn lider av stress ser ut til å virke på egoistiske voksne.

De barna det er snakk om her er jo for små til å spørres. Desto større grunn til forsiktighet.

Dette forslaget dreier seg om muligheten til å bytte ut de siste månedene av permisjonen med barnehage. Jeg synes mange barn begynner altfor tidlig i barnehage som det er. Forslaget bidrar til den skumle utviklingen mot at barn blir bare enda en ting man skaffer seg.

Et helt klart JA til at far må ta mer ansvar hjemme. Dersom begge foreldrene er karrieremennesker bør de kanskje vurdere om det er fornuftig å få barn. Mener jeg.

[Gjest tullfrid]

"Karriere" er jo et veldig ullent begrep i denne sammenhengen. Med dagens arbeidsmiljølov, som forhindrer arbeidsgivere i å kreve at en person skal jobbe mer enn 40 timer pr. uke, burde svært mange familier klare å gjennomføre både jobb og familieliv. Mange ønsker å jobbe mindre for å få mer tid sammen med familien, og det er jo også en rettighet man har ihht. arbeidsmiljøloven (så lenge barna er små).

Hvis man med "karriere" mener høye lederstillinger hvor arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser (uheldigvis) ikke gjelder, mener jeg at det er vanskelig å forene med barn. Hvis den ene forelderen prioriterer en slik stilling, går det egentlig mer utover den andre forelderen, mer enn det går ut over barna... synes jeg da. Barna savner nok den som er på jobb, men den forelderen som i praksis blir eneforsørger, blir fortere utslitt og en mindre tålmodig forelder.

Så hva er "karriere"? I svært mange yrker kan man "gå gradene", jobbe seg oppover og få lederstillinger etterhvert uten at det trenger gå ut over arbeidstidsbestemmelsene.

Det er IKKE så enkelt i alle yrker, det er jeg fullt klar over. Jeg skulle ønske at arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser gjaldt for ALLE, uansett stilling og yrkesgruppe....

[Gjest imli]

Kunne ikke vært mer enig med deg. I dag vil vi ha alt, og vi vil heller tilpasse omgivelsene til våre ønsker - nesten uansett hvor langt - fremfor å tilpasse oss selv etter vår livsstil og ofre det som må ofres. Alt i navnet av "individets rettigheter".

Godt skrevet, jeg er veldig enig.

Jeg prioriterer i alle fall barn og familie, og planlegger å være hjemme med mitt (etterhvert forhåpentligvis mine) barn.

[Lizzee]

Jeg mener at hver familie bør ta et valg. Døgnet har 24 timer og skal man følge opp et barn eller fler så synes jeg ikke man kan belage seg på 12 timers arbeidsdager. Ja, man kan jobbe etter at barna har lagt seg, men fritid da? Når skal man tømme huet?

Ja, vi er forskjellige, men jeg synes at minst en i familien bør ha fokus på familien (ikke nødvendigvis hjemmeværende, altså!) enn på jobben.

Også tenker jeg som så; hvis man ønsker karriere og lange arbeidsdager og reisevirksomhet etc - hva skal man med barn da?

Ja, nå får jeg sikkert pepper. Atsjoo!

Du får ihvertfall ikke pepper av meg. Jeg har bevisst sagt nei til karrierehopp og videreutdanning mens barna var små.

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet. Det er ikke så mange menn som blir kritisert for det (ihvertfall ikke før nylig) - men kvinner/mødre får kritikk når de lever slik menn "alltid" har gjort.

Men altså - jeg mener som Tusenfryd; hvis man ikke skal være der med barna - hva skal man med barn da?

[Gjest Helen Parr]

Du får ihvertfall ikke pepper av meg. Jeg har bevisst sagt nei til karrierehopp og videreutdanning mens barna var små.

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet. Det er ikke så mange menn som blir kritisert for det (ihvertfall ikke før nylig) - men kvinner/mødre får kritikk når de lever slik menn "alltid" har gjort.

Men altså - jeg mener som Tusenfryd; hvis man ikke skal være der med barna - hva skal man med barn da?

Problemet oppstår jo særlig når begge foreldrene lever slik. Det er det en del som gjør. Jeg kjenner mange som baserer seg på mye bruk av barnevakter i tillegg til lange dager i barnehagen eller lange dager alene når de blir store nok til det.

Det er det samme for meg om det er faren eller moren som er hovedomsorgsperson hjemme.

[Nigo-san]

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet. Det er ikke så mange menn som blir kritisert for det (ihvertfall ikke før nylig) - men kvinner/mødre får kritikk når de lever slik menn "alltid" har gjort.

Det stikker litt i meg også, det der. At "man" skal prioritere barna og familien, ender ofte med at "man" er hjemme noen år, og denne "man" er av en eller annen grunn sjelden "mann", men som oftest kvinne.

Jeg leste en tankevekkende undersøkelse i Foreldre & Barn en gang, der det viste seg at ingen jobber så lite som småbarnsmødre, og ingen jobber så mye som småbarnsfedre. Så det er mer til denne diskusjonen enn om man bare vil prioritere familien eller ikke....

Når så er sagt, synes jeg Ulltveit-Moe overdriver (eller mulig det er journalisten som overdriver, hva vet jeg). Selvsagt kan man kombinere karriere og barn, de fleste av mine bekjente gjør nettopp det. Men begge foreldrene kan ikke prioritere samtidig med at man har småbarn- da går ikke kabalen opp. Hvis du fremdeles ønsker at det skal være liv i deg etter arbeidsuken, da.

Jeg tenker som så at arbeidslivet hører man til i 40 år, pluss minus. Og jeg innrømmer glatt at karriere er viktig for meg, men det finnes da andre muligheter til å plassere denne tidsmessig, enn å velge akkurat det tidspunktet der man har omsorgen for små barn. Om man velger å nedprioritere karriere i, la oss si fem år, så har du fremdeles 35 igjen. Det burde være mulig å få en relativt grei karriere på den tiden.

[Gjest Eir]

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet.

Det fungerer, så lenge bare en av foreldrene gjør det, og den andre tar seg av barna. Dersom begge har tidkrevende karrierer mener jeg at de bør droppe det å få barn, siden de ikke har tid til det.

Skjønner heller ikke helt hva denne dama egentlig vil, siden det er frivillig hvor mye man ønsker å ta ut av svagnerskapspermisjonen, utover de første ukene. Dersom noen ønsker å jobbe, har de all mulighet til det, og da vil de også ha råd til barnepass. Svangerskapspenger er jo ment som en erstatning for lønnsinntekt, og hun kan da ikke mene at man skal få begge deler?

[Caramba]

Jeg er ikke lenger så veldig interessert i karriere, hvertfal. For tiden ønsker jeg å prioritere barnet vårt. Jeg skal tilbake i jobb om ca to måneder, men kommer ikke til å satse mot noen forfremmelse eller å jobbe masse overtid. Jeg kan heller ta det igjen litt senere når barna er større. På det nåværende tidspunkt har jeg tenkt å jobbe 100%, men ikke noe utover dette. Mannen min kommer også til å kutte litt ned slik at barnet får kortere dager i barnehage.

Det som provoserer meg med en sånn debatt er at hun mener alle kvinner burde gjøre karriere. Jeg tror at veldig mange kvinner og en del menn er fornøyde med en "vanlig" jobb som ikke krever 12-14 timers jobb i døgnet....

Jeg har en helt ok jobb i et spennende firma og er fornøyd med det. Jeg sikter ikke mot stjernene. Min mann har en veldig fin karriere og har mye høyrere ambisjoner enn meg og det er helt greit for oss akkurat nå.

[Gjest =tentacle=]

Typisk at retten til å jobbe ikke problematiseres før det er kvinner som vil benytte seg av den.

Mange her inne ønsker tvungen likere deling av permisjonen fordi far "ikke får lov" til å være hjemme mer.

Har ikke sett noen som har adressert problemet med at kvinner må velge mellom å ofre sin egen karriere for et år, og å sette barnet bort til fremmede, fordi far ikke er villig til å gjøre noe som monner.

[Gjest nextlife]

Når begge eller en av foreldrene velger å ha en annen enn en vanlig 9-16 jobb må noe ofres. Enten samvær og daglig oppfølging av barn, eller tiden med partneren, annen familie og venner.

[FrizzleSizzle]

Skjønner heller ikke helt hva denne dama egentlig vil, siden det er frivillig hvor mye man ønsker å ta ut av svagnerskapspermisjonen, utover de første ukene. Dersom noen ønsker å jobbe, har de all mulighet til det, og da vil de også ha råd til barnepass. Svangerskapspenger er jo ment som en erstatning for lønnsinntekt, og hun kan da ikke mene at man skal få begge deler?

Nei, det der skjønte ikke jeg helt heller. Det var noe med at "de som ikke har råd til privat barnepass (FØR barnet er ett år, siden de ikke får begynne i barnehage før det!) skal få penger i stedet for å ta permisjon", men hallo, de får jo lønn når de jobber! Hvordan tror hun andre folk betaler for barnehage?

Vel, vel. Synes debatten er litt gjesp, egentlig. Gammelt nytt.

[Gjest Gjest]

Det er rart at hun mener at folk som vil jobbe før permisjonen er gått ut skal få permisjonspenger OG lønn. Da vil kanskje "alle" hive seg ut i yrkeslivet når babyen er 7-8 mnd for å få dobbelt opp noen måneder. Dermed får du press fra arbeidsgivere og egen økonomi om å ta mindre permisjon og veldig små barn må begynne i barnehage i steden for å være hjemme med mor eller far til de er ca 1. år.

[Paradokset]

Men så tenker jeg - når jeg leser det jeg har uthevet i ditt innlegg - at dette er jo noe som menn har gjort i årevis. Dvs. gjort karriere, hatt lange arbeidsdager og reisevirksomhet. Det er ikke så mange menn som blir kritisert for det (ihvertfall ikke før nylig) - men kvinner/mødre får kritikk når de lever slik menn "alltid" har gjort.

Du har nok rett her.

Samtidig er avgjørelsen om hvem som skal ta ut permisjonen per i dag en felles avgjørelse.

For mange vil det være natrulig at den som tjener mest står lengst i jobb er mannen fordi han tjener mest. Samtidig er det mange kvinner som faktisk vil ha mesteparten av permisjonen selv.

Dette blir egentlig problematisk først i det øyeblikket INGEN av foreldrene vil ta ut permisjon for å være hjemme sammen med barnet.

[Susan Sto Helit]

Det fungerer, så lenge bare en av foreldrene gjør det, og den andre tar seg av barna. Dersom begge har tidkrevende karrierer mener jeg at de bør droppe det å få barn, siden de ikke har tid til det.

Skjønner heller ikke helt hva denne dama egentlig vil, siden det er frivillig hvor mye man ønsker å ta ut av svagnerskapspermisjonen, utover de første ukene. Dersom noen ønsker å jobbe, har de all mulighet til det, og da vil de også ha råd til barnepass. Svangerskapspenger er jo ment som en erstatning for lønnsinntekt, og hun kan da ikke mene at man skal få begge deler?

Helt enig!

Blir litt provosert av dama jeg!

Jeg skjønner heller ikke helt hva hun vil fram til.

Hun vil ikke dele permisjonen sin med mannen? Men hun vil ikke ha den selv heller? Derimot vil hun ha penger, selv om hun jobber?

Hun må gjerne jobbe 18 timer i døgnet for min del, og ha små barn samtidig. Men da bør hun også ha en mann som er der for barna!

Jeg syntes også det føltes for lenge å være borte fra jobben helt i ett år, derfor fordelte jeg og mannen det sånn at begge fikk et halvår hver.

Det har gjort at vi som foreldre er mer likeverdige, for begge stoler helt og fullt på egne avgjørelser ang. barnet.