Et samfunn av ofre.

[Gjest Gjest]

ME, fibromyalgi og utbrenthet er bare tulle-diagnoser. Det handler nok mest om latskap og milde former for depresjon.

Norge har 350.000 uføretrygdede, dvs. folk som er så "syke" at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Men de er friske nok til å trene, feste, dra til syden og kose seg i hverdagen. Utrolig men sant.

Du vet ikke mye om ME og hverdagen som ME-syk, du.

[Gjest Frk Åberg]

Mente ikke de som faktisk har problemer, men har en illusjon om den lykkelige frie personen ja, uten at personligheten blir sykeliggjort. Men det er vel det andre kaller gal.

Grunnleggende normer og sanksjoner for å forhindre drap og annen kriminalitet har jeg ingenting imot.

Det er såpass stort press på helsesystemet at med mindre du har ordentlige problemer, er det ingen som tauer deg inn og stempler en diagnose på deg.

Jeg tror også at psykisk helsevern er bevisst rundt dette med å skille seg ut og å ha frie tanker vs. det å være syk. Dessverre er det noen sykdommer hvor det å mangle sykdomsinnsikt kan være en del av det hele. Disse vil fort kunne føle det du beskriver. At de føler seg sykeliggjort eller utsatt for et maktovergrep fordi de er annerledes. Disse vil da være såpass "annerledes" at det blir et stort problem for dem selv, selv om de kanskje ikke ser det.

Endret 12. november 2007 av Frk Åberg

[Gjest Gjest]

Du vet ikke mye om ME og hverdagen som ME-syk, du.

Jeg synes det er sørgelig dersom ME blir en akseptert diagnose som medfører at man kan bli uføretrygdet. Da vil antallet uføretrygdede i Norge øke med 100.000 over natten, dvs. alle som føler seg slitne og ikke gidder mer.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er sørgelig dersom ME blir en akseptert diagnose som medfører at man kan bli uføretrygdet. Da vil antallet uføretrygdede i Norge øke med 100.000 over natten, dvs. alle som føler seg slitne og ikke gidder mer.

For det første: ME er en diagnose som medfører at man KAN få uføretrygd - dersom funksjonsnivået er lavt nok, akkurat som andre diagnoser.

For det andre: hvorfor skulle alle som føler seg slitne eller ikke gidder mer få uførtrygd? Hva har det med ME å gjøre? ME er en sykdom, ikke giddesløshet eller slitenhet.

[Leo]

Jeg synes det er sørgelig dersom ME blir en akseptert diagnose som medfører at man kan bli uføretrygdet. Da vil antallet uføretrygdede i Norge øke med 100.000 over natten, dvs. alle som føler seg slitne og ikke gidder mer.

Hvis du likevel har så lite å finne på, kan du like gjerne bruke litt tid på å lese litt om hva ME egentlig er.

Endret 12. november 2007 av Leo

[Gjest Gjest]

Hvis du likevel har så lite å finne på, kan du like gjerne bruke litt tid på å lese litt om hva ME egentlig er.

Jeg er klar over at alle dere med tvilsomme diagnoser (f.eks. ME), kjemper for retten til å være syke, men det er jo ikke noe mål at HELE nasjonen skal gå på trygd.

For at 350.000 uføretrygdede skal få pensjonen sin hver måned, er det nødvendig at alle arbeidere orker å gå på jobben og gjøre det de må for at nasjonen skal greie seg. Og betaler skatt, så overføringene til alle de som er så fryktelig syke går som det skal.

Som dere skjønner, så har jeg ingen respekt for ME, fibromyalgi og alle andre liksom-lidelser.

[Gjest Gjest]

En fake diagnose betyr ikke at man automatisk får trygd, hvis det er det du tror. Ikke en ekte en heller, for den saks skyld.

Man får heller ikke uføretrygd med en gang. Først må man gjennom noen år med rehabilitering, tidsbegrenset uføretrygd og yrkesretta attføring. Man får bare utbetalt 66% lønn. Man må gjennom kurs og arbeidstrening på NAV. Selv om man jobber det man klarer gjennom NAV, får man ikke betalt mer enn trygden på 66%.

Tror du virkelig at noen gidder å fake en sykdom for å oppnå dette?

[Gjest Eir]

Det er såpass stort press på helsesystemet at med mindre du har ordentlige problemer, er det ingen som tauer deg inn og stempler en diagnose på deg.

Jo, det skjer faktisk. Har man litt avvikende adferd i forhold til normen, og er på feil sted til feil tid, så skal det ikke så veldig mye til før man får en sprøyte i låret, og havner på frivillig tvang. Jeg kjenner ganske mange som har blitt tvangsinnlagt på grunnlag som virkelig får meg til å stusse over prioriteringene i ett overbelastet helsevesen.

[Gjest Frk Åberg]

Jo, det skjer faktisk. Har man litt avvikende adferd i forhold til normen, og er på feil sted til feil tid, så skal det ikke så veldig mye til før man får en sprøyte i låret, og havner på frivillig tvang. Jeg kjenner ganske mange som har blitt tvangsinnlagt på grunnlag som virkelig får meg til å stusse over prioriteringene i ett overbelastet helsevesen.

Jeg holdt på å skrive at jeg er uenig, men jeg kjenner ikke til de historiene du referer til. Men jeg kan hvertfall si at det ikke stemmer overhodet med det bildet jeg har av psykiatrien. Jeg syns også at det i mange tilfeller har fått lov til å gå alt for langt før man gjør noe.

Du skriver at det ikke skal så mye til før du får en sprøyte i låret og havner på frivillig tvang. Jeg tror ikke at ditt inntrykk av psykiatrien er representativt. Det overrasker meg at du kjenner ganske mange som har blitt tvangsinnlagt på det du mener er feil grunnlag. Det skal faktisk veldig mye til for at noen kan tvangsinnlegges. Man skal da vurderes å kunne være til fare for seg selv eller andre. Jeg vet også hørt om flere som har kjempet for å få sine svært syke pårørende innlagt på tvang, uten at det har ført fram.

Endret 12. november 2007 av Frk Åberg

[Gjest Eir]

Du skriver at det ikke skal så mye til før du får en sprøyte i låret og havner på frivillig tvang.

Jeg skrev at det ikke skal så mye til, dersom man i tillegg til avvikende adferd har litt uflaks og er på feil sted til feil tid og møter feil person. Vil bare presisere at jeg ikke tror dette gjelder flertallet av de som blir lagt inn. Men så lenge systemet åpner for at det er mulig, synes jeg det er viktig å være klar over at dette skjer med noen, og skjer det med en person, så er det en for mye. Grunnen til at jeg kjenner ganske mange dette har hendt med er nok hovedsaklig at jeg kjenner ganske mange avvikere av ulike typer.

Jeg synes også at det er positivt at det er vanskelig for pårørende å få tvangsinnlagt voksne mennesker, siden denne terskelen bør være veldig høy. Og nettopp derfor provoserer det meg veldig i de tilfellene hvor den ikke er det.

[Gjest Utlogget nå.]

Du skriver at det ikke skal så mye til før du får en sprøyte i låret og havner på frivillig tvang. Jeg tror ikke at ditt inntrykk av psykiatrien er representativt. Det overrasker meg at du kjenner ganske mange som har blitt tvangsinnlagt på det du mener er feil grunnlag. Det skal faktisk veldig mye til for at noen kan tvangsinnlegges. Man skal da vurderes å kunne være til fare for seg selv eller andre. Jeg vet også hørt om flere som har kjempet for å få sine svært syke pårørende innlagt på tvang, uten at det har ført fram.

Jeg ble tvangsinnlagt uten at legen hadde snakket med meg, men hørt at min samboer var urolig. (Hun mente ikke at jeg var psykotisk eller noe sånn, men visste jeg hadde mye angst.)

Jeg ønsket en innleggelse for å behandle angsten, så når jeg fikk vite at jeg kunne komme til sykhuset ble jeg glad.

Det jeg ikke visste var at legen hadde tvangsinnlagt meg, og når jeg kom til sykehuset ble jeg tvangsmedisinert og lagt i reimer selv om jeg ikke var aggressiv, men ba sjefsovergriper smake litt på medisinene han tvingte i meg.

Jeg gikk ut av sykehuset ti ganger værre en da jeg ankom.

Journalen er en ren whitewash-rapport.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes også at det er positivt at det er vanskelig for pårørende å få tvangsinnlagt voksne mennesker, siden denne terskelen bør være veldig høy. Og nettopp derfor provoserer det meg veldig i de tilfellene hvor den ikke er det.

Ja, jeg syns også det er bra at det er vanskelig å få noen innlagt på tvang, siden det frarøver mennesker en grunnleggende frihet. Men jeg ser også problemet med at pårørende kan bli sittende med ansvaret for alvorlig syke mennesker.

Jeg ble tvangsinnlagt uten at legen hadde snakket med meg, men hørt at min samboer var urolig. (Hun mente ikke at jeg var psykotisk eller noe sånn, men visste jeg hadde mye angst.)

Jeg ønsket en innleggelse for å behandle angsten, så når jeg fikk vite at jeg kunne komme til sykhuset ble jeg glad.

Det jeg ikke visste var at legen hadde tvangsinnlagt meg, og når jeg kom til sykehuset ble jeg tvangsmedisinert og lagt i reimer selv om jeg ikke var aggressiv, men ba sjefsovergriper smake litt på medisinene han tvingte i meg.

Jeg gikk ut av sykehuset ti ganger værre en da jeg ankom.

Journalen er en ren whitewash-rapport.

Dette høres ut som en fæl opplevelse. Veldig merkelig behandling av legen også, siden du faktisk ville bli innlagt. Det å tvangsinnlegge noen skal være siste utvei, og hvis det kan løses på noen annen måte, så bør man selvsagt gjøre det.

[Gjest Utlogget nå.]

Dette høres ut som en fæl opplevelse. Veldig merkelig behandling av legen også, siden du faktisk ville bli innlagt. Det å tvangsinnlegge noen skal være siste utvei, og hvis det kan løses på noen annen måte, så bør man selvsagt gjøre det.

Jeg tror jeg kan si at det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Medisinene de tvang meg til å ta var rene rottegiften. Jeg ble brakt til kanten av totalt sammenbrudd og psykose, men jeg klarte å holde fast på virkelighetsoppfattelsen, men jeg så slanger og krokodiller, og meg selv partert i flere deler blant annet da jeg lå i reimer f. eks.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg kan si at det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Medisinene de tvang meg til å ta var rene rottegiften. Jeg ble brakt til kanten av totalt sammenbrudd og psykose, men jeg klarte å holde fast på virkelighetsoppfattelsen, men jeg så slanger og krokodiller, og meg selv partert i flere deler blant annet da jeg lå i reimer f. eks.

Tragisk å høre at det fortsatt er sånn her i landet.

[Bønna]

Med en fake diagnose får man jo plutselig mye mer fritid.

Til å gjøre hva da? De fleste synes ikke det er noe morsomt å sitte hjemme og sture hele dagen. Ettersom man får mindre penger blir adgangen til normale fritidsaktiviteter også dårligere. Man får lavere status osv. Denne frykten for at noen arbeidsføre skulle motta trygd framfor å jobbe er totalt overdrevet. For de aller fleste nordmenn, og da mener jeg nordmenn, er ikke dette noe alternativ i det hele tatt. Å svindle med diagnoser er kun interessant hvis man har tenkt å jobbe svart ved siden av. Og disse tas ved å øke innsatsen mot skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet generelt. Ikke ved å gjøre trygdenåløyet trangere.

[Gjest Gjest]

Til å gjøre hva da? De fleste synes ikke det er noe morsomt å sitte hjemme og sture hele dagen. Ettersom man får mindre penger blir adgangen til normale fritidsaktiviteter også dårligere. Man får lavere status osv. Denne frykten for at noen arbeidsføre skulle motta trygd framfor å jobbe er totalt overdrevet. For de aller fleste nordmenn, og da mener jeg nordmenn, er ikke dette noe alternativ i det hele tatt. Å svindle med diagnoser er kun interessant hvis man har tenkt å jobbe svart ved siden av. Og disse tas ved å øke innsatsen mot skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet generelt. Ikke ved å gjøre trygdenåløyet trangere.

Noen synes det er bedre enn å gå ut og slite hver dag for bare litt mer i måneden.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg kan si at det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Medisinene de tvang meg til å ta var rene rottegiften. Jeg ble brakt til kanten av totalt sammenbrudd og psykose, men jeg klarte å holde fast på virkelighetsoppfattelsen, men jeg så slanger og krokodiller, og meg selv partert i flere deler blant annet da jeg lå i reimer f. eks.

Er du seriøs? hvor er dette stedet? har du anmeldt forholdene?

[Gjest Utlogget nå.]

Er du seriøs? hvor er dette stedet? har du anmeldt forholdene?

Jeg sendte en rapport til politiet om det som skjedde der i januar 1998, men pga. at journalen er full av løgn kunne de ikke gjøre noe, det ble påstand mot påstand.

Sjefsovergriper hadde mange klager på seg fra før så han måtte finne seg en ny arbeidsplass.

Det er nesten umulig å få en lege dømt. I mitt tilfelle besto tvangsmedisineringen av bl.a to typer medisiner som kan være livsfarlig å ta samtidig, men Fylkeslegen valgte å ikke gjøre noe.

Dette er så vondt å tenke på at jeg må prøve å få tankene bort fra det. Det har gitt meg store post-traumatiske lidelser.

Endret 18. november 2007 av lillebøll

[Bønna]

Noen synes det er bedre enn å gå ut og slite hver dag for bare litt mer i måneden.

Og for hvor stor andel av befolkningen sa du dette er en aktuell problemstilling? Dette er ikke et reelt problem. Det er bare hysteri. Og uansett er det ikke rasjonelt at alle med arbeidsevne jobber.

[Gjest lillebøll]

Tråden er ryddet.

Lillebøll-mod