Angrer på barn

[Lizzee]

At du verdsetter relasjoner mer enn dine "overflatiske bekjentskaper", skal du i hvertfall ikke ha.

Det tenker jeg også.

Du virker veldig frustert TS.

Frustrasjon over det livet man lever kan være en medvirkende årsak til å bryte ut, men frustrasjonen er ikke den drivkraften som gjør at man lykkes med å realisere drømmene sine.

Du bør du ha entusiasme og lidenskap for det du skal gjennomføre.

For meg virker det mest som du bare er skuffet over at du lever et kjedelig liv - fordi du fikk barn tidlig (du er 35 og har et barn på 15)og fordi du har en samboer som du ikke er fornøyd med. Og nå skal du liksom ta i igjen så til de grader!!! Men hva har du gjort for å få det bedre der hvor du er?

At du ikke er opptatt av materielle ting men av det mellom-menneskelige.... Ja det er mange som kan fungere supert i Norge med den innstillingen. Man trenger ikke flytte til Afrika av den grunn. Et liv i Norge trenger ikke være et kjedelig og grått A4 liv.

Jeg sier ikke at du ikke skal reise ut og gjøre noe annet. Men jeg mener at det ikke nødvendigvis er oppskriften for å få et bedre liv.

Det viktigste er vel å tenke alvorlig gjennom hva du vil med livet. Mange er misfornøyd med mye, men de tar seg aldri tid til å sette seg ned å tenke alvorlig gjennom hva de vil gjøre for å få det bedre. Det handler om å ta valg. Man er nødt til å bestemme seg for at man vil ta grep i sitt eget liv og gjøre ting som bringer en inn på rett spor. Det betyr ikke at man må gjøre så drastiske endringer som å flytte til en jordhytte i Afrika. Det å ta grep i sitt eget liv kan også være å ta grep som gjør at man får det bedre i den jobben man er i, i det forholdet man har og det livet man lever i dag. Problemene forsvinner ikke av seg selv fordi man begynner med noe helt annet. Tvert imot skal man ha det bra med seg selv og familien sin for å lykkes med alle de utfordringene som en stor omstilling i livet innebærer.

En så stor omstilling som å flytte til et annet land og en annen kultur er noe du må ha med deg familien 100% på for at det skal lykkes.

Å flykte er ingen løsning. Det er først den dagen du gjør det av andre grunner enn en hverdagsflukt at du vil få det bra og lykkes.

Lykke til!

Endret 31. oktober 2007 av Lizzee

[Bernina]

Du har kalt denne tråden "Jeg angrer på barn". Vet du - det tror jeg ikke. Du sier at du elsker barna dine. Det du angrer på er at du ikke gjorde litt andre valg i livet ditt. Men det hjelper deg lite! Du liker ikke at du har endt opp der du er i dag og du skylder på omstendighetene.

Folk gir ofte omstendighene skylden for at de er som de er. Jeg tror ikke på omstendigheter. De som kommer noen vei her i livet , er de som går ut og leter etter de ønskede omstendighetene eller skaper dem selv om de ikke finner dem (George Bernhard Shaw har sagt det).

I tillegg må du tenke på at du først vil føle deg levende når du bevisst tar ansvar for livet ditt, og slutter å skylde på omstendighetene.

Og dette med at du skal til Afrika.... Jaja.... Kanskje det hadde vært lurt å sette seg et litt mer oppnåelig og realistisk mål ? Ved å si at det er det mest ekstreme som kun vil gjøre deg lykkelig så risikerer du å alltid forbli i den dumpa som du selv mener at du er i. Og du gir deg selv verdens beste unnskyldning for å ha lov til å mistrives.

Reis deg opp og vis at det er litt mer tak i deg! Du må ikke til Afrika (eller Sverige for den saks skyld) for å bli lykkelig vet du.

Ellers så anbefaler jeg deg å lese boka "Alkymisten". Den handler om en som reiste til et annet sted.....

[Gjest Gjest]

Hvis du aldri hadde fått barn og hvis du aldri hadde fått deg en hjemmekjær samboer så hadde du sikkert aldri ønsket deg til en jordhytte i Afrika heller. Tror nå jeg da.

Det er vanlig og akseptabelt så det holder å ønske seg en annen hverdag. Men jeg tror du tar litt feil når du tror at kun det ekstremt motsatte av hva du har i dag er hva som vil gjøre deg lykkelig og fornøyd.

[Gjest Smileyface]

“We must be willing to let go of the life we had planned in order to come into the life that’s waiting for us.”

Ikke vet jeg hva slags liv du opprinnelig hadde planlagt.

Kan hende du som 18-åring drømte om felt-arbeid i u-land....

Men uansett så valgte du å bære frem og få et barn da du var 20 år. Deretter valgte du å få et barn til. Kanskje ikke noe du planla det heller - men du valgte det allikevel. Du valgte å flytte sammen med han du lever med nå. Ikke uten grunn håper jeg for din skyld.

Også har det blitt så kjedelig.

Og en ting som slo meg. At du gidder å bruke tid til å ergre deg over hva andre fyller livet sitt med! Javel, så faller du utenfor i diskusjoner om oppussingsprosjekt og interiør og alt det der. Og så da?? Tørr heller å stå for det du mener og det som er viktig for deg selv - istedenfor å beklage deg! Oppsøk miljøer og mennesker som er opptatt av det samme som deg selv.

Du sier at du "Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner". Føler du deg mindreverdig fordi du ikke er sånn selv? Føler du at du burde vært sånn selv? Igjen.... tørr å stå for den du selv er. Ungene dine (som er så store som 9 og 15 år) kan ha like godt av å ha en samfunnsengasjert og kul mamma som gir blaffen i gardiner!

Tror du er veldig opptatt av hvordan andre ser deg og evnetuelt dømmer deg. Spesielt fordi du tror at du må reise ut og bort for å kunne realisere deg selv.

[Gjest TS]

Hei igjen.

Du sier at du "Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner". Føler du deg mindreverdig fordi du ikke er sånn selv? Føler du at du burde vært sånn selv?

Dette er veldig riktig. Jeg har mange ganger ønsket å være som alle andre, men får det ikke til. Og jeg har følt meg mindreverdig i enkelte situasjoner. Ikke så rart kanskje. Som noen andre sa her, så blir man nærmest kjølhalt hvis man nevner at barna og familien ikke vil være førsteprioritet til evig tid. At man faktisk ønsker seg noe annet en gang, og har lyst til å leve for selv. Vel, man får mange hevede øyenbryn av en slik holdning. Og det er vel dette "likhetssamfunnet" som jeg ikke finner meg tilrette i. Det er så lett å fordømme det man ikke kjenner og forstår.

Bare se på trådene her inne. Jeg leser trådene på kvinneguiden hver eneste dag, og har gjort det lenge. Jeg ønsker å forstå mer av hvordan folk tenker, hvilke holdninger og verdier de har. Det jeg finner her, gjenspeiler veldig godt det bildet jeg har av samfunnet. Tråder som: "naboen har det rotete hjemme, skal jeg ringe barnevernet?", "hvilket vaskepulver er best?", "vennen til barnet mitt vasker ikke hendene etter hvert måltid", for å sette ting litt på spissen.

Noen nevnte Sverige. Interessant, jeg har faktisk bodd i Sverige i fem år. Og man skal ikke langt for å komme bort fra den norske "nisselue"-mentaliteten. I tillegg har jeg vokst opp med en stefar fra en sydligere kultur. En mann som jeg gir litt av "skylden" for at mine verdier er litt annerledes.

Det er også sant at det kunne vært litt mer tak i meg i forhold til å gjøre det jeg vil. Men at jeg ikke setter relasjoner høyt, det vil jeg ikke ha på meg. Selv om jeg ikke baker boller til ungene hver lørdag, så har vi et veldig godt og tett forhold. Tro det eller ei

[Gjest nomaden]

Man MÅ ikke leve som alle andre, men det er greit å finne en realistisk løsning slik situasjonen er blitt, iom at de fleste ikke kan trylle. Hvis du ønsker en annen slags tilværelse kan du vel begynne å sette opp forskjellige muligheter som virker interessante.

Det går da an å leve på sin egen måte enten det er å leve på en seilbåt eller i en bungalow og hjemmeskolere barna mens de får sett verden. Men det finnes øde øyer her i Norge også som man kan flytte til

[Gjest Gjest_nana_*]

Vil ikke si for mye her inne, men tar med en på fem og en på åtte. Vi tre selger altså huset for en god slump med penger, betaler ned lånet og flytter til Afrika.

Jeg var der to uker i vår for å finne hus og godt nærmiljø, og fant et perfekt sted. Utdannelsen min kan jeg bruke flere steder. Men jeg har som sagt tenkt å bruke mest tid på å hjelpe andre. Siden det koster svært lite for oss å bo der sammenlignet med hjemme (selv om maten i supermarkedene er like dyre mange steder i Afrika som hjemme), så trenger jeg ikke å jobbe med det første. Jeg skal bruke de første månedene til at barna mine og jeg kan bli kjent, og få de inn i trygge miljøer, både på skolen og blant det utenlandske miljøet i byen. De skal også integreres i lokalniljøet, og guttungen er allerede påmeldt fotballaget.

Jeg kommer til å starte med å se hva jeg tror jeg kan bidra med, ha møter med organisasjoner og enkeltpersoner der nede som jeg allerede er i kontakt med. Jeg har en del ideer til prosjekter jeg kan bygge opp, men vil ikke lufte de her :-)

Poenget er at i Afrika er det en helt annen livsstil, ikke maset og stresset som er her hjemme. "I morgen, i morgen" er omkvedet. Det er relaxrd, laid back, behagelig. Ingen systemer som krever at du skal tilpasse deg 9-4. Og så er klimaet herlig... Og best av alt: Funker det ikke, kan vi bare dra tilbake til Norge - eller et helt annet land! Fatter egentlig ikke at folk gidder å gro fast i dette landet, som vi liker å tro er så bra å bo i...

Sitter og leser de to innleggene dine og får bare kjempe lyst til å bli med:) Dette står det virkelig respekt av.. At folk virkelig tør å følge drømmene sine selv om det er barn inne i bildet..

Reiser du alene med to barn? Dette er noe jeg tror jeg bare kan drømme om:) Dette er noe jeg virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har mot til alene:( Hadde vært gøy å høre mere og åssen det går når du kommer der ned... Er det lenge til dere flytter?

[Gjest Gjest]

hvordan går det med deg i dag da? Måtte bare dra fram denne tråden

[Gjest salma]

hvordan går det med deg i dag da? Måtte bare dra fram denne tråden

Forhåpentligvis lot hun samboeren sin få muligheten til å være sammen med ei som hadde de rette følelsene for ham.

Videre så reiste hun forhåpentligvis sammen med sine barn for en periode til utlandet ett eller annet sted og var lærer på en norsk eller en internasjonal skole, der også hennes barn gikk. Eventuelt hadde en annen jobb. Forhåpentligvis ble det en opplevelse for livet for både henne og barna.

Skjønner ikke helt hvorfor debatten gikk på denne måten. Hvis man er frustrert der man er, er det jo bare å gjøre noe annet. Det er maaaaange som reiser ut med barn i dag. Berikende opplevelser for både foreldre og barn.

Dersom man skal redde verden, må man starte med å ta godt vare på sine nærmeste. Men det behøver da ikke til enhver tid å skje i Norge

[Gjest Gjest]

Har blandet følelser om hva trådstarter vil frem til.

Skjønner/Skjønner ikke?

Hvordan du kunne drite på draget ikke en gang, men to ganger.. hmm

Vet om flere som blir foreldre i ung alder og vil skilles, for så leve det tapte ungdomslivet på ny

Vis litt respekt til dem som ikke har mulighet til å få barn

[Gjest Gjest]

Vis litt respekt til dem som ikke har mulighet til å få barn

Skal man da la være å bli gravide fordi en viss prosent av befolkningen ikke kan bli det? Ærlig talt. Jeg har full forståelse for de som ikke kan få barn og kjenner flere, men andre må få lov til å ha sine egne følelser de også.

Til TS og andre som føler de ikke lever er A4liv. Det gjør ikke jeg og mine barn heller. Her er det et kreativt kaos og mange impulsive handlinger. De andre mødrene skjønner jeg meg ikke på. Ungene går på skole hver dag og jeg går på jobb. Men resten av tiden lever vi på en helt annen måte enn de fleste andre, og vi stortrives. For meg sluttet ikke det spennende livet selv om jeg fikk barn. Neste år reiser vi til utlandet for at jeg skal sluttføre studiene mine. Det har alltid vært min drøm, og selv om jeg måtte vente noen år ekstra så gjør jeg det.

[Gjest ikke A4]

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

takk for at du skrev dette.

jeg lever ikke et A4 liv. har valgt å ikke slå meg nedmed partner og få barn, men lever og ånder for karriæren min som også bringer meg rundt i verden. Elsker mennesker og tilbringer tid med venner over hele verden.

av de vennene jeg har i Norge fra barndom, ungdomskole og videregående ser enten på meg som a) en person de kan besøke i utlandet, eller b) en uforståelig egoistisk hurpe som ikke vil ha barn og ikkevil dra på campingferie....

deter bare så godt å høre at barnefamilien ikke er det eneste saliggjørende, og det er skremmende hvor mange som faktisk "presses" inn i dette uten at de har reflektert over det. Det er jo det å ha et valg som faktisk er likestilling. man taper noe , og vinner noe uansett hvordan man prioriterer. men alle valg bør respekteres likeverdig mener nåjeg.

vet at dette ikke lettet degog beklager det.men jeg syns ærligheten din er fantastisk og du minner meg om min veninne sompleier å si atåkomme påbesøk til meg er bedre enn en uke på hotell ....

Klem til deg.

stå på også håper jeg du finner tilbake til deg selv

[Gjest ...]

Hei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Føler kanskje at jeg bare må få det ut.

Jeg lever et liv jeg ikke ønsker meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg har to barn, og en samboer som ikke er far til barna. På en eller annen måte tok livet mitt en retning som likner veldig på alle de andre livene jeg ser rundt meg. Men nå har jeg plutselig stoppet opp, sett meg rundt og innsett: det var jo ikke dette jeg ville. Jeg har aldri drømt om familieliv. Likevel har jeg det.

Min drøm handler om eventyr. Om å bo et helt annet sted enn i lille konservative Norge. Drømmen min handler ikke om materielle ting og 9-16 jobb. Ikke om å følge til fotballtrening eller gå på foreldremøter. Jeg gir blaffen i om unger får for mye sukker eller ikke, og jeg egner aldri en tanke til om sofaputene matcher gardinene. Jeg vil ikke ha stort hus og to biler. Jeg vil bo i en liten jordhytte et sted hvor jeg kan gjøre en forskjell. Eller i en seilbåt uten å vite hvor "hjemme" er neste gang. Jeg vil være bare meg. Uten ansvar, krav og forpliktelser.

Jeg elsker barna mine. Men det føles som et helt liv til de blir voksne og klarer seg selv. Jeg lengter til det skjer. Gleder meg til å bli alene. Jeg vet ikke om jeg orker å vente så lenge. Har tenkt på å overlate barna til faren sin, dumpe samboeren som er en materialist, og forsøke å oppfylle drømmen om et helt annet liv. Men jeg har ikke samvittighet til det. Jeg angrer på nesten alt i livet mitt, og vet at jeg må starte forandringen nå! Men har jeg ryggrad nok?

Fy flate! Hvis du aldri har drømt om et familieliv, hvorfor bringer du to barn til verden da?? Jeg blir helt kvalm av å lese det du skriver, og synes faktisk synd på barna dine! Ta ansvar for dine handlinger istede for å planlegge et annet liv!