Angrer på barn

[Gjest Glad gjest]

Jeg er ikke frekk, jeg forteller deg at det neppe er nok for henne å være flytningeguide. Jeg tror ikke engang det er en liten start på forandringen hun føler hun må igjennom. Og hun har forresten sagt at interiørsnakk og shopping aldri har vært og aldri blir henens hobby...

Kjenner du TS personlig eller så lenge du mener å vite hvilke råd som er best å gi henne? Kanskje TS selv skal få vurdere tips og råd hun får her? Og når er det også slik at i en slik tråd så kan mange slags ting komme opp og om ikke TS selv finner de nyttige (ville vært rart om hun sa ja takk det skal jeg gjøre til alt som blir foreslått) så er det kanskje andre i lik situasjon som setter pris på det som blir sagt og foreslått.

Var det ikke Otto i A Fish Called Wanda som hele tiden sa "Dont call me stupid?" Han var ganske livredd for det. rart det... det er dumme folk som er redde for å bli kalt dum...Ganske morsomt det?

Endret 29. oktober 2007 av m@msen

[Gjest Gjest]

Du må sikkert kjenne trådstarter veldig godt du da siden du vet alt om henne. Jeg syns du er sikkelig ufin, jeg bare ga et tips som jeg tenkte kunne være et godt tips, du trenger da ikke og klikke i vinkel for det. Men vi får la det ligge jeg vil nødig ødelegge tråden med krangling. Men jeg skjønner ikke hvordan du kan bli så provosert over røde kors sitt arbeid. En kollega av meg er slik flykningeguide og har lært masse om andre mennesker fra andre steder og hun har lært masse til disse menneskene om Norge.

Kan du slutte og vri på ting ditt nek? Jada flyktninghjelp er et flott tiltak, men det er neppe det som endrer hverdagen til en situasjon som det ts beskriver. Kan du nå slutte å ødelegge tråden med krangling? Er så utrolig slitsomt med slike som deg som skal vri på alt folk sier. :dåne:

[Rosalie]

Du har selv valgt å få to barn, og det må faktisk være utgangspunktet ditt. Å "dumpe" de hos far mot deres vilje for så å reise til en jordhytte i Afrika er ekstremt egoistisk, og har ingenting med å hjelpe andre. Ja, du hjelper kanskje sultne barn i Afrika, men hva hjelper vel det når du svikter dine egne på det groveste? Barna dine er inne i en periode av livet sitt hvor stabilitet og trygghet er viktig. Og det vil du ta i fra de bare fordi du kjeder deg?

Du jar fått luftet tankene dine i et par innlegg. Og drømmer er viktig å ha. Men nå er det på tide å være ørlite grann mer realistisk, og tenke på hva du kan fylle fritiden din med her hjemme til barna er gamle nok til å flytte ut og klare seg på egen hånd. Flyktningehjelp er nevnt her, leksehjelp, frivillighetssentralen, fengselsvisitor, organisator av innsamling til "de sultne barna i Afrika" eller lignende. Mulighetene er mange også her hjemme, hvis man bare åpner øynene. Og det er tross alt ikke mer enn 9 år til yngstemann er ferdig med videregående, og du kan selge hus og bil og realisere drømmen din uten at det går utover dine nærmeste.

[Lizzee]

jepp det gjør de. vet og om et rollespill røde kors arrangerer for borgelige konfirmanter, slik at de kan leve seg inn i en flyktnings liv i en periode på et døgn

ikke at det har noe som helst med tråden å gjøre da

Ja, min sønn har vært med på det. Camp Refugee heter det. Veldig lærerikt. Det er et opplegg som er laget med støtte fra Norad.

Se her. for flere opplysninger og om hvordan man kan være med som spilleleder.

Liten avsporing av tråden men....

[Gjest Gjest]

Er det barna som hindrer deg å gjøre det du drømmer om?

Er det alt det andre man m gjøre for å leve et liv i Norge som blir for mye/feil for deg?

Utenlandsopphold er ikke så dumt det. Mange ELSKER Norge etter å ha vært utenlands. Noen hater Norge etterpå.

Man HAR begrenset handlefrihet mens barna er under 18 år. Men det varer jo ikke evig.

Det virker som om du har noen dypere ideologiske tanker om hva du vil med livet ditt. Det er flott, og noe av det er jo omsettelig i praksis i Norge også.

Du kan f. eks spare penger/leve nøkternt og gi penger til sultne barn i Afrika- mange organisasjoner å velge blant.

Mye veldedig arbeid å gjøre i Norge, bare å tenke seg om hvor man kan bidra.

Hva med et kortere opphold som en begynnelse- f. eks 6 mnd. Da kunne jo barna bo hos sin far den perioden, eller bli med hvis det er mulig.

At du har skaffet deg to barn og nå synes de er i veien for ditt behov for å "redde verden" tror jeg ikke du selv mener.

Alle kunne vi vel ta noen oppgjør med livet vi lever, men jeg lurer på om du trekke det vel langt- på dette tidspunktet i barnas liv.

[Helen]

Tråden er ryddet.

M@msen - moderator.

[jannamor]

Ja, min sønn har vært med på det. Camp Refugee heter det. Veldig lærerikt. Det er et opplegg som er laget med støtte fra Norad.

Se her. for flere opplysninger og om hvordan man kan være med som spilleleder.

Liten avsporing av tråden men....

niks ikke camp refugee. camp refugee er en gruppe av oss som var instruktører i det opprinnelige spillet som ble uenige med ledelsen og forandringer i det orginale spillet, som gikk ut og startet camp refugee, dette er et mye tøffere spill fysisk og psykisk, i forhold til (den forandrede) orginalen som heter På Flukt. På Flukt er det orginale spillet som camp refugee spiller sitt opplegg på som da er en spin off. hva som er best?? ja det hører ikke til denne tråden.

Var med tidlig i på flukt, og fikk tilbud om å gå over til camp refugee, men valgte og treffe meg fra begge pga, enorme megder skitsnakk blandt ledelse og instruktører. vi gjorde det ikke for barnas beste lengre

http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/R...illet-Pa-flukt/

Endret 29. oktober 2007 av jannamor

[Gjest Gjest]

Jeg vet at Røde Kors arrangerer møter mellom flyktninger og nordmenn for bedre intrigering og sosialt. Kanskje det hadde vært noe for deg?

Er det mulig?

TS ønsker å reise bort fra Norge, da hjelper det ikke å menge seg med flyktninger i Norge...Hun vil da fortsatt være mellom bakkar og berg og det er vel ikke det helt store.

[Gjest Moncler]

Synes det blir litt dobbeltmoralsk jeg hvis man skal "gi bort" sine egne barn for å dra ut å redde verden. Man bør ta vare på sine egne før man redder andre. Bare tenker på hvordan jeg selv ville ha følt det hvis jeg var i den alderen og mamma dro fra meg. Noen hendelser i barne- og ungdomstiden setter veldig store spor ut i voksenlivet.

[Yrjenia]

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

Det er nok mange som deg, som ikke passer med A4 livet. Men det går veldig fint an å kombinere det med familieliv! Har du tatt en titt her feks: http://toogto.com/forum/index.php?

Det er mange helt "vanlige" foreldre her, også er det mange alternative.

Det finnes også mange i landet som ønsker å starte økologisk gård, og et eget lite samfunn rundt. Mange av de er nok familier.

Det er bare å lete å søke. Verden er full av muligheter, ikke begrensinger. Skole trenger heller ikke være aktuelt. Har du sett her ? hjem.informe.com

Jeg kjenner noen som bor et halvt år i spania, og et halvt år i india om en annen. Jeg kjenner noen som reiser rundt i verden store deler av året.

Jeg kjenner noen som flyttet til en liten alternativ lansby i grensen mellom frakrike og spania. Jeg kjenner noen som kjøpe et lite hus langt oppe på vidda, hvor det nesten ikke finnes folk, og iallefall ikke barnehager og skoler. Bare fokuser på det du ønsker, og ikke det du IKKE ønsker, så kommer nok mulighetene skal du se!

Om du ikke elsker samboeren din, tror jeg jeg hadde begynt der.

Endret 30. oktober 2007 av Yrjenia

[Gjest gulborg]

Synes det blir litt dobbeltmoralsk jeg hvis man skal "gi bort" sine egne barn for å dra ut å redde verden. Man bør ta vare på sine egne før man redder andre. Bare tenker på hvordan jeg selv ville ha følt det hvis jeg var i den alderen og mamma dro fra meg. Noen hendelser i barne- og ungdomstiden setter veldig store spor ut i voksenlivet.

Det vil vel komme helt an på hvordan hun vinkler det, hvis hun sier at hun er lei av å være mamma og vil reise ut og redde verden istedet - så er det klart at barna vil synes det er grusomt. Og føle at de blir overgitt.

Men har hun et godt forhold til barnas far og han har et godt forhold til sine barn, og vinkler det dit hen at hun ønsker å jobbe i utlandet og med en spesiell sak og gjerne vil reise dit alene sånn at de må bo hos far en periode. Hvis mor forteller om hva hun brenner for og hvorfor barna ikke kan være med så tror jeg barna vil takle det lettere. Hva med fedre som reiser rundt i verden mens mor er hjemme med barna, er det lettere å akseptere for barna? Hvorfor skal ikke mødre kunne gjøre det samme, mens far har omsorgen for barna?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jammen utviklet denne tråden seg raskt. Det er moro. Men vil ikke at folk skal krangle om meg:) For å få det ut av verden, så kan jeg si at jeg er nok enig i at flyktninghjelp her i Norge ikke er helt hva jeg tenkte på. Mitt problem er vel mer at jeg er lei av hele livet mitt, føler at jeg har tatt feil valg gang på gang, og nå er et sted jeg egentlig ikke vil være.

Om mitt nye liv kommer til å bestå av det ene eller andre, det vet jeg ikke enda. Men jeg er temmelig sikker på at det ikke kommer til å foregå her i Norge. Det kan godt hende at jeg vil lengte tilbake, og det vil jo være bra i så fall. Ellers har jeg ikke så mye til overs for den rådende norske mentaliteten.

Det er så godt å høre at det er fler enn meg som tenker litt annerledes. Konkrete tips og linker er helt uvurderlig.

[Rosalie]

Jeg blir litt satt ut når jeg leser om egoismen din. Har du i det hele tatt tenkt på hva du skal gjøre med barna? Skal de rives opp fra trygge omgivelser og vennekretsen fordi du kjeder deg? Én ting er dersom barna kunne tenke seg å flytte til sin far. Men du kan så absolutt ikke dumpe de der mot deres vilje. Det er direkte ondt gjort. Og jeg har venner som måtte flytte i de mest sårbare tenårene, enten fordi foreldrene hadde fått nye jobber annet sted i landet eller verden, eller fodi foreldrene hadde fått det for seg at "Latin-Amerika/Afrika/Asia er svaret på alle våre drømmer". Og de fleste sliter fortsatt med at de ble revet opp og vekk fra det som var deres liv, bare fordi foreldrene ikke kunne vente i noen år til. De er rastløse, sliter med å bygge sterke vennskap og sliter med tillit overfor andre mennesker. Vil du at ungene dine skal få det slik når de blir voksne bare fordi du ikke kan vente i noen få år med å realisere drømmen, nemlig livet uten barn i et annet land?

Du får stå for de valgene du allerede har tatt. Og de er å bo i Norge og ha hovedomsorgen for barn. Barna vokser til, og du har fortsatt igjen 20 år som yrkesaktiv når barna dine er ute av redet.

[Nabodama]

Jeg blir litt satt ut når jeg leser om egoismen din. Har du i det hele tatt tenkt på hva du skal gjøre med barna? Skal de rives opp fra trygge omgivelser og vennekretsen fordi du kjeder deg? Én ting er dersom barna kunne tenke seg å flytte til sin far. Men du kan så absolutt ikke dumpe de der mot deres vilje. Det er direkte ondt gjort. Og jeg har venner som måtte flytte i de mest sårbare tenårene, enten fordi foreldrene hadde fått nye jobber annet sted i landet eller verden, eller fodi foreldrene hadde fått det for seg at "Latin-Amerika/Afrika/Asia er svaret på alle våre drømmer". Og de fleste sliter fortsatt med at de ble revet opp og vekk fra det som var deres liv, bare fordi foreldrene ikke kunne vente i noen år til. De er rastløse, sliter med å bygge sterke vennskap og sliter med tillit overfor andre mennesker. Vil du at ungene dine skal få det slik når de blir voksne bare fordi du ikke kan vente i noen få år med å realisere drømmen, nemlig livet uten barn i et annet land?

Du får stå for de valgene du allerede har tatt. Og de er å bo i Norge og ha hovedomsorgen for barn. Barna vokser til, og du har fortsatt igjen 20 år som yrkesaktiv når barna dine er ute av redet.

Jeg er enig i mye av det du sier her.

Til trådstarter:

Det er utrolig viktig for barn/ungdom å få tid til å bygge opp sine sosiale nettverk mht venner. Har de det bra der de bor, og har gode venner, er det det som er tryggheten deres (i tillegg til foreldre/familie). Å reise hit og dit med barn skal en helst begrense mest mulig i forhold til det å føle tilhørighet til et sted, og det å ha venner gjennom mange år.

Å bevare vennskapforhold er ikke så enkelt i lengden for barn og unge hvis en flytter, og relasjoner som er verdifulle for barnet går fort tapt.

Vi var nettopp i situasjon der det var snakk om flytting nå eller om noen år. Jeg ville helst flytte nå, når jenta snart er ferdig på ungdomsskolen, fordi vi har familie lenger sør, og fordi pappan hennes også bor der.

Reaksjonen hennes var at hun godt kunne flytte, og at hun gledet seg til å bo nærmere far og familie......men det var ikke det hun egentlig følte.

Etterhvert som salg av hus nærmet seg, kom hun med stadig flere løsninger til at hun kunne bli boende her selv om vi flyttet. Dette kom opp oftere og oftere, og var ikke til å overse. Ønsket hennes om å bli boende her var altså så sterkt at hun ville bo her selv om vi flyttet nå, og det var vi nødt til å ta på alvor.

Det endte med at vi utsatte flytting, og blir boende her i 4 år til. Solgte ikke huset likevel.

Hun er ei flott jente i et godt vennemiljø. Hvem vet hvilken virkning det ville hatt på henne å flytte nå? Kanskje det ville gått greit, kanskje ville hun blitt deprimert, savnet vennene hun har hatt i mange år, kanskje kommet i dårlig miljø?

Vi vet ikke, vi tok ikke sjansen.

Jeg trives heller ikke så godt her, men etter at beslutningen om å bli her er tatt, så har jeg på en måte slått meg til ro. Ser det positive i det jeg har, ser gledene i hverdagen på en annen måte.

Når det gjelder det å flytte og den drømmen også jeg har om å bo utenlands, så vet jeg at jeg kan vente. Å gjennomføre en slik drøm når det går på bekostning av barna, vil uansett ikke bli bra. En vil alltid ha samvittigheten med seg, samme hvor godt livet kan synes å bli.

En annen ting en bør tenke litt på, er at NÅ er det vi foreldre som er premissleverandører i forholdet mellom oss og ungene våre. Det er vi som er sjefen i relasjonen.

Dette vil snu seg en dag. Når ungene er store, er det ikke lenger vi som bestemmer, da er det de selv som avgjør hvor mye kontakt de vil ha med oss. Har vi et godt forhold, vil det bli mange år med gode stunder. Har vi et dårligere forhold, vil vi ikke bety så mye for dem, og kontakten de vil ha med oss blir deretter.

Nå snakker jeg ikke om når vi blir gamle, men når de studerer, etablerer seg med familie, når de får barn osv.

DA er rollene byttet om.

Så ikke ta ungene for gitt.

Endret 30. oktober 2007 av Nabodama

[Gjest tullfrid]

"Charity starts at home"....

[Gjest nimbus]

Jeg blir litt satt ut når jeg leser om egoismen din. Har du i det hele tatt tenkt på hva du skal gjøre med barna? Skal de rives opp fra trygge omgivelser og vennekretsen fordi du kjeder deg? Én ting er dersom barna kunne tenke seg å flytte til sin far. Men du kan så absolutt ikke dumpe de der mot deres vilje. Det er direkte ondt gjort. Og jeg har venner som måtte flytte i de mest sårbare tenårene, enten fordi foreldrene hadde fått nye jobber annet sted i landet eller verden, eller fodi foreldrene hadde fått det for seg at "Latin-Amerika/Afrika/Asia er svaret på alle våre drømmer". Og de fleste sliter fortsatt med at de ble revet opp og vekk fra det som var deres liv, bare fordi foreldrene ikke kunne vente i noen år til. De er rastløse, sliter med å bygge sterke vennskap og sliter med tillit overfor andre mennesker. Vil du at ungene dine skal få det slik når de blir voksne bare fordi du ikke kan vente i noen få år med å realisere drømmen, nemlig livet uten barn i et annet land?

Du får stå for de valgene du allerede har tatt. Og de er å bo i Norge og ha hovedomsorgen for barn. Barna vokser til, og du har fortsatt igjen 20 år som yrkesaktiv når barna dine er ute av redet.

For noe tull. Jeg er faktisk grunnleggende uenig i ALT du sier her. Jeg kjenner mange som har bodd flere år i utlandet i barndom og ungdomstiden, og ingen av dem sliter i det hele tatt. Kjenner også mange som har bodd samme sted hele livet, og som sliter som bare det. Ser virkelig ikke hvorfor hun må bo i Norge. Dessuten sa hun i forige innlegg at å forlate barna ikke var aktuelt.

Ts, med mindre barna dine er veldig ustabile er det neppe noe problem å ta dem med til en jordhytte i afrika i noen år. Tvert i mot vil det mest sannsynlig bli en berikelse for dem. Jeg tror alle har godt av å leve en stund i en annen kultur.

[Gjest Gjest_Lilly_*]

Så lenge barna får mulighet til undervisning (slik at de ikke faller ut i skolesammenheng) og lever med en mor som er glad i dem så ser ikke jeg helt problemet om ts reiser til utlandet med barna sine?

Jobber et sted hvor man har mulighet til å jobbe i utlandet hvis man vil (firma med kontor over hele verden). En kollega og hans kone bodde flere år i Afrika. Deres to barn ble født der. De var vel der i ca 4 år. Da de kom hjem sa de at det var spennende og utfordrende å bo der. Men at det var godt å komme hjem.... Veldig mye pga at alt er enklere praktisk med tanke på barn i Norge.

Å reise rundt på loffen med barn går da også fint. Har da lest om flere som har reist på jordomseiling i et år eller to med skolebarn. Barna har da fått undervisning av sine foreldre. Det betyr selvfølgelig at foreldrene har kunnskap nok og disiplin til å klare dette. Hele familien kommer hjem med masse opplevelser i baggasjen. Og de er kanskje også blitt veldig sammensveiset som familien.

Hvis TS tror at hun klarer dette. Og ikke minst hvis barna også vil - så ser ikke jeg helt problemet???

[Gjest Loni]

Jeg synes det er skremmende å se egoismen som rår blant folk og det faktum at der er flere og flere som ikke tar løfter og forpliktelser alvorlig lengre. Er man lei av ektefellen, skiller man seg. er man lei av barna, flytter man fra dem. Jeg skjønner ikke at noen tror at all denne ansvarsfraskrivelsen skal gjøre dem lykkelige. TS kan godt vente 10 år på å realisere denne drømmen så ungene rekker å vokse opp. De vil se det som et stort svik om mammaen reiser fra dem og de vil kunne prege dem resten av livet. Ikke gjør dette mot barna dine!

[Gjest Sossa]

Hei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Føler kanskje at jeg bare må få det ut.

Jeg lever et liv jeg ikke ønsker meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg har to barn, og en samboer som ikke er far til barna.

.......

Min drøm handler om eventyr. Om å bo et helt annet sted enn i lille konservative Norge. Drømmen min handler ikke om materielle ting og 9-16 jobb. Ikke om å følge til fotballtrening eller gå på foreldremøter. Jeg gir blaffen i om unger får for mye sukker eller ikke, og jeg egner aldri en tanke til om sofaputene matcher gardinene. Jeg vil ikke ha stort hus og to biler. Jeg vil bo i en liten jordhytte et sted hvor jeg kan gjøre en forskjell. Eller i en seilbåt uten å vite hvor "hjemme" er neste gang. Jeg vil være bare meg. Uten ansvar, krav og forpliktelser.

Jeg elsker barna mine. Men det føles som et helt liv til de blir voksne og klarer seg selv. Jeg lengter til det skjer. Gleder meg til å bli alene. ....... Men har jeg ryggrad nok?

Jeg gir også blaffen i sofaputer og gardiner. Jeg og mine barn bor i liten leilighet (fordi jeg er en person som ikke er typen til å ta meg av hage og male hus) og vi har ikke bil.

Barna mine må selv gå/sykle til fotballtrening. Men så bor vi like ved også da!

Jeg hoppet av yrkeslivet for en periode nå. Så opp en jobb som var velg 9-17 for å videreutdanne meg innenfor et feil som jeg synes er spennende. Når barna vokser til skal også jeg ut i verden for å bruke videre det jeg utdanner meg innenfor nå.

Utdannelsen og det miljøet jeg da kommer inn i gir meg så mye mer enn jobben jeg hadde hvor jeg stort sett traff materialistiske mennesker som var veldig anderledes enn meg,

Nå har jeg fått et større fellesskap og venner som gir meg noe!

Jeg har valgt å innrette livet mitt slik jeg vil ha det her hvor jeg er!

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

Jeg tror du mest av alt ønsker en endring i livet ditt fordi du er lei og kun ser for deg at en positiv endrng er at du reiser ut og forlater alt du nå synes er kjedelig.

Men jeg tror du skal tenke litt på det at de fleste som forlater det de trodde var problemet finner ut at problemet fortsatt eksisterer om de "stikker av" - for problemet er mest av alt inne i dem selv....

Hei.

Takk for så mange flotte svar. Det er nok som noen sier her inne, at jeg ikke helt har tenkt igjennom hva jeg egentlig vil. Vet bare at dette er det jeg ikke vil. Jeg er fortsatt ung, bare 35, så jeg vet at det ikke er for sent. Jeg føler at jeg har vært mor hele livet, og jeg er så trøtt og lei. Nå vil jeg bare være meg! Helt sikkert egoistisk og selvopptatt av meg, men sånn er det nå en gang. Jeg vil leve for meg selv, ikke bare bare for og gjennom ungene.

Dette innlegget har hvertfall startet en prosess i meg. Alle svarene har gitt meg mulighet til refleksjon, og jeg kjenner at det er godt å sette ord på disse følelsene. Jeg gir nok ikke opp barna mine, det er jo så rart det der, de sitter under huden på en. Men jeg forbeholder meg retten til å glede meg til de flytter hjemmefra.

Jeg tror de fleste mennesker burde tenke litt mer på at barna faktisk skal flytte hjemmefra. Jeg også gleder meg til det. Sier jeg det høyt i sosiale lag så blir jeg jo høvlet ned!!! Jeg synes det er ganske nydelig jeg å høre at et ektepar for eksempel gleder seg til at tenåringene flytter hjemmefra for da skal de reise mye de skal bruke all tid på hverandre. Mange synes dette er fy og skam å kunne si noe sånt. Det er fordi de bare ser den ene siden av saken. Nemlig at de vi ha ungene ut! Slik er det ikke. De ser bare for seg det livet som før eller siden vil komme. Barna skal jo flytte ut. Takk og lov at det da er mennesker som også ser for seg et godt liv etter at dette har skjedd.

Jeg viser bare til det som står nederst i mine innlegg jeg:

Never grow a wishbone where your backbone ought to be!

Og et annet sitat:

And remember, no matter where you go - there you are.

Det andre livet som du ønsker deg kan også fort bli A4 og rutine. Bare litt annet A4 og litt annen rutine.

Man kan reise på ferie til et eksotisk sted og tenke at slik vil jeg leve! Det er da kjedelig å komme hjem til den grå hverdagen og unger og mas. Men! På det eksotiske stedet eksisterer det også en hverdag - som kanskje også er grå?

Også er det noe med det at man tar med seg selv hvor enn man drar. En virkelighetsflukt kan fungere i fantasien men ikke alltid i praksis.... Og tror man hele tiden at lykken er et annet sted så finner man aldri roen i seg selv.

Innlegget over fra Lizze er vel det innlegget du skal ta mest til deg!

Du spurte selv om du hadde nok ryggrad. Jeg tror du har mer av det Lizze kaller et "wishbone". Du ønsker deg ting uten helt å ha gått inn i hvorfor. Også går du til det mest ekstreme for å få en løsning... Det er veldig sort/hvitt i din verden. Enten et kjedelig A4-liv i Norge eller et eksotisk liv uten bekymring i Afrika. Jeg tørr love deg at det blir bekymringer i Afrika også. Og det blir å sloss med mydigheter. Det er ikke bare folk der nede som har en laid-back "imorgen imorgen" attityde. Det har myndighetene også. I tillegg er mye korrupt. Det er ikke bare å få hjelp når du er syk. Du vil få forpliktelser der også.

Hei!

Jammen utviklet denne tråden seg raskt. Det er moro. Men vil ikke at folk skal krangle om meg:) For å få det ut av verden, så kan jeg si at jeg er nok enig i at flyktninghjelp her i Norge ikke er helt hva jeg tenkte på. Mitt problem er vel mer at jeg er lei av hele livet mitt, føler at jeg har tatt feil valg gang på gang, og nå er et sted jeg egentlig ikke vil være.

Om mitt nye liv kommer til å bestå av det ene eller andre, det vet jeg ikke enda. Men jeg er temmelig sikker på at det ikke kommer til å foregå her i Norge. Det kan godt hende at jeg vil lengte tilbake, og det vil jo være bra i så fall. Ellers har jeg ikke så mye til overs for den rådende norske mentaliteten.

Det er så godt å høre at det er fler enn meg som tenker litt annerledes. Konkrete tips og linker er helt uvurderlig.

Ettersom du er lærer så ville jeg ha valgt å reise et sted hvor du kunne bruke dette. Og husk at barna dine også skal ha skolegang. Det ene barnet ditt et 15 - da et det plutselig ikke grunnskole lenger men videregående. Hva er mulighetene for det i utlandet?

Jeg ville spurt hva barna ønsket jeg. Vil de bli med deg? Vil de ha det livet? Eller vil de bli igjen hjemme hos sin far uten deg?

Her ville jeg faktisk latt barna bestemme.

Hadde du vært barnløs og alene kunne du gjort hva du vil. Men du har ansvar for barna dine - uansett om du ikke liker ansvar!

Og husk nå da - det går an å få til en anderledes og fargerik hverdag i Norge også! Har du ikke nok tiltaksvilje og fantasi til å få det til i Norge så tror jeg heller ikke du blir særlig mer lykkelig i utlandet. Da er det i såfall bare en virkelighetsflukt du er ute etter og ikke et virkelig liv!

[Gjest =tentacle=]

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker.

At du verdsetter relasjoner mer enn dine "overflatiske bekjentskaper", skal du i hvertfall ikke ha.