Forlate henne?

[victor78]

Dette har nok kommet gradvis, eller kanskje tidvis. Vi hadde ikke vært sammen lenge da jeg første gangen tenkte "nei, huff dette orker jeg ikke". Men så går det over, jeg tenker at det bare er jeg som er kravstor osv. Tankene om at det er noe som jeg ikke er helt fornøyd med har vel således vært der lenge, men erkjennelsen av at dette virkelig er et problem for meg har nok kommet gradvis, og har tydeligvis toppet seg nå.

Barn var på en måte en naturlig del av at vi var sammen og skulle leve sammen. Og jeg setter utrolig stor pris på ungen vår, som er litt over et år.

Nei, jeg har ikke hatt mange kjærester før henne. Ingen faktisk, og jeg begynner vel tro at det er noe av problemet. Ikke at mange kjærester er et poeng i seg selv, men jeg har jo ingen referanser, jeg aner jo ikke hvordan ting burde/kunne vært.

Ja, jeg føler meg vel trygg på at de fleste har sine dagdrømmer. Men jeg drømmer ikke om at "hun vil jeg ha sex med" eller "hun skulle jeg gjerne klint med". Jeg drømmer om at "hun har jeg lyst til å leve med"

Nei, jeg tror ikke hun holder igjen på noe behov jeg har. Samtidig føler jeg meg bundet. Men rent objektivt sett har jeg ingen grunn til å føle det. Jeg får lov å finne på ting, være med kolleger (også den tidligere nevnte kollegaen som jeg trives veldig godt sammen med)

[Gjest Gjest_mari_*]

Dette har nok kommet gradvis, eller kanskje tidvis. Vi hadde ikke vært sammen lenge da jeg første gangen tenkte "nei, huff dette orker jeg ikke". Men så går det over, jeg tenker at det bare er jeg som er kravstor osv. Tankene om at det er noe som jeg ikke er helt fornøyd med har vel således vært der lenge, men erkjennelsen av at dette virkelig er et problem for meg har nok kommet gradvis, og har tydeligvis toppet seg nå.

Barn var på en måte en naturlig del av at vi var sammen og skulle leve sammen. Og jeg setter utrolig stor pris på ungen vår, som er litt over et år.

Nei, jeg har ikke hatt mange kjærester før henne. Ingen faktisk, og jeg begynner vel tro at det er noe av problemet. Ikke at mange kjærester er et poeng i seg selv, men jeg har jo ingen referanser, jeg aner jo ikke hvordan ting burde/kunne vært.

Ja, jeg føler meg vel trygg på at de fleste har sine dagdrømmer. Men jeg drømmer ikke om at "hun vil jeg ha sex med" eller "hun skulle jeg gjerne klint med". Jeg drømmer om at "hun har jeg lyst til å leve med"

Nei, jeg tror ikke hun holder igjen på noe behov jeg har. Samtidig føler jeg meg bundet. Men rent objektivt sett har jeg ingen grunn til å føle det. Jeg får lov å finne på ting, være med kolleger (også den tidligere nevnte kollegaen som jeg trives veldig godt sammen med)

Kjæresten min hadde heller ikke hatt mange forhold før meg. Kun et forhold som hadde vart ca ett halvt år. Husker at han for noen år siden sa, at jeg dukket for tidlig oppi livet hans, at han kunne tenke seg "leve mer" før han møtte meg.... Utrolig sårende der og da, men tror jeg kan forstå hva han mener...

Du er kanskje litt der. I tankeboksen : "hvis om" , "hva om"....?

Der finnes ingen fasit på hva du bør gjøre, men i og med dere har en datter sammen, synes jeg du bør tenke deg enda mer nøye om før du gjør noe.

Hun elsker deg. Det er vondt og ikke bli elsket tilbake.... Men er du sikker på du ikke føler noe for henne? Hvilken følelse hadde du da du ble sammen med henne? går det an å lete fram denne følelsen igjen?

Det er forrresten typisk at et forhold dabber litt av etter en fødsel. det første året som foreldre er tøft. Hun er full av hormoner og har forandret seg litt siden før graviditeten. Sexlivet endres og fokuset i forholdet og prioriteringer forandrer seg. Eller?

Kanskje du bare må gi det litt tid. La det roe seg ned litt - avvente til ungen blir litt endre?

Hun kollegaen din som du nevner. Har hun familie/barn?

Hva gjør at du tiltrekkes av henne? Er det henne du drømmer om?

Mye spørsmål her, men vil bare ha deg til å tenke!

[victor78]

Ja, småbarnsfasen er slitsom, men der føler jeg vel egentlig ikke at problemet ligger. Jeg har selv hatt permisjon alene med barnet og vet derfor godt at det ikke er noe latmannsliv å være hjemme med barn. Jeg er meget delaktig i mating, legging, nattvåk, bleieskift osv, og det er vel oftere jeg som er alene hjemme om kveldene enn henne.

Hun kollegaen din som du nevner. Har hun familie/barn?

Hva gjør at du tiltrekkes av henne? Er det henne du drømmer om?

Hun er alenemor, er en sterk, positiv og oppegående dame. Hun er dessuten tålmodig og rolig, som meg selv (og i motsetning til kona). I tillegg er hun jo søt, sjarmerende, humoristisk osv...

Ja, jeg drømmer om henne. Men det er i seg selv ikke noen grunn for å skille seg, føler jeg. Vi trives godt i hverandres selskap, men om det kan bli noe mer vet jo ingen.

edit: Eller, drømmer og drømmer, jeg tenker mye på henne og har vel lyst til å bli bedre kjent med henne.

Endret 23. oktober 2007 av victor78

[Gjest Gjest_mari_*]

At denne kollegaen virker sterk og rolig ovenfor deg, sier egentlig ingenting om hvordan hun er å leve med... men det vet du sikkert

folk kan opptre helt annerledes ovenfor venner/kollegaer enn hvordan de ville oppført seg mot sin evt. partner.

Kunne du tenke deg akkurat HENNE? Det er ikke sånn at en drøm om henne har gjort sitt til at du ikke vil ha kona lenger?

[victor78]

At denne kollegaen virker sterk og rolig ovenfor deg, sier egentlig ingenting om hvordan hun er å leve med... men det vet du sikkert

folk kan opptre helt annerledes ovenfor venner/kollegaer enn hvordan de ville oppført seg mot sin evt. partner.

Kunne du tenke deg akkurat HENNE? Det er ikke sånn at en drøm om henne har gjort sitt til at du ikke vil ha kona lenger?

Er enig i det du sier, men vi kjenner hverandre relativt godt etterhvert (tror jeg). Hun har hatt en del uenigheter med x-en angående felles barn og jeg vet hvordan hun har vært overfor han. Og så omtenksom, rasjonell og veloverveid som hun har vært gjør at jeg blir bare stum av beundring.

Ja, jeg kunne meget gjerne tenkt meg å leve med henne. Eller først må vi jo eventuelt bli bedre kjent. Men dette kan selvfølgelig ende ingensteder.

[Gjest Gjest_mari_*]

Tror kanskje du sitter på svare selv jeg?

Kunne du vært villig til å gå i terapi med din nåværende kone for å redde denne familien, eller må du innrømme at du ikke vil kjempe for å holde dere sammen?

Er drømmen din, om denne andre kvinnen så sterk at du ikke kan se noen annen utvei enn å bryte?

Vet din kollega hva du føler?

[victor78]

Tror kanskje du sitter på svare selv jeg?

Kunne du vært villig til å gå i terapi med din nåværende kone for å redde denne familien, eller må du innrømme at du ikke vil kjempe for å holde dere sammen?

Er drømmen din, om denne andre kvinnen så sterk at du ikke kan se noen annen utvei enn å bryte?

Vet din kollega hva du føler?

Nå så vet jeg ikke om det er noen lyst til å kjempe.

Kollegaen min vet hva jeg føler, og jeg vet at hun liker meg (uten å overdrive det). Nå er jeg bare redd jeg oppfører meg som en fullstendig psykotisk tulling. Fort gjort å blande kortene litt og søke til henne for å lufte tanker om hva jeg skal gjøre i forhold til kona, men er redd det bare vil gjøre at hun mister "interessen". Jeg er vel rett og slett redd for å bli for masete. Det er få som virker tiltrekkende og interessante når de oppfører seg helt tullete...

Og mitt oppi alt dette har jeg jo ikke lyst til å skille meg. Det vil knuse kona mi, og jeg vet ikke om jeg klarer det.

edit: Vet ikke om jeg mener dette, men må bare skrive det likevel. Jeg er kanskje redd for at jeg ikke vil møte ei så flott dame som kollegaen min igjen, så jeg ivrer for å "komme meg fri"...

Samtidig frykter jeg kanskje for å leve alene, og siden jeg selvsagt ikke kan vite hvordan ting går med kollegaen ønsker jeg å holde meg i dagens forhold.

Endret 23. oktober 2007 av victor78

[Gjest I samme båt]

Bare en kommentar:

Dere er antagelig en utfordrende kombinasjon m.t.p deres ulike temperament. Men tenk også over at kort lunte gjerne kommer av at vedkommende ikke har det bra på alle plan. Det samme med avhengighet. Din vaghet kan føles veldig sårende for din kone. Hun blir ikke "sett". Dette kan igjen føre til enda kortere lunte, avhengighet av deg... osv. Du kan være med på å gjøre henne utrygg, you see? Hun vet ikke hvor hun har deg! Derfor klenger hun?

Om du velger å gjøre det slutt syns jeg uansett du skylder din kone (ut i fra det jeg leser her) å gå gjennom en prosess sammen med henne i form av f.eks. ærlige samtaler på familievernkontoeret. Det kan være en fin læreprosess for deg i forhold til evt et nytt forhold også. Øve deg på å gå inn i konflikter og ikke være redd sinne.

Hilsen ei som er i samme båt, men med det andre fortegnet. Jeg er den usikre! Og jeg er den med temperament.

Samboer er i grenseland når det kommer til om jeg har noe å bryne meg på. Videre har han litt mye ”la humla suse”-tendenser. Dvs at han har vært vag og ikke har tatt meg på alvor når jeg blir sint. Venter på at det skal gå over.

Det er jo et tegn på noe det at noen blir sint. Enten av indirekte eller direkte årsak. Enten ligger noe og ulmer under teppe som gjør at en overreagerer på ting, ellers har det gjerne hent noe som en blir opprørt over. Er det hjelp i å ikke si meningen sin, se en annen vei fordi en ikke liker ”bråk”? Går denne handlingsmåten for langt vil en ha problemer i ett hvert forhold er min mening. Det er noe å tenke på.

Men jeg ser ikke bort i fra at noen ikke passer sammen. Dessuten kan mennesker også ha alvorlige problemer med impulskontroll osv. som gjør de vanskelige å leve med…. Men ville bare så en tanke!

[Gjest Gjest]

Hvis du vil redde ekteskapet ditt tror jeg det er på tide at du skifter jobb. Jeg tror faktisk ikke det er din kones oppførsel som er problemet. Jeg synes faktisk synd på kona di og barnet ditt. Du er på vei ut av forholdet og drømmer om en annen kvinne og kona di aner ingenting? Du må gjøre et valg og stå for det. Synes du skal unngå all kontakt med kollegaen din inntil du har tatt dette valget. Hvis du velger å forlate din kone synes jeg uansett du bør vente med å inngå et forhold til din kollega til samlivsbruddet og alt det praktiske er gjennomført. Det tar noen måneder.

[victor78]

Er glad for alle innspill jeg!

Hele situasjonen har jo ikke oppstått nylig. Men det at jeg har blitt kjent med ei som jeg trives veldig godt å være sammen med har nok fått en god del gamle tanker til å hope seg opp og bli et stort tårn.

[Gjest I samme båt igjen]

Hvis kollegaen din virkelig liker deg (dere kjenner jo hverandre) og samtidig har gode familieverdier, venter hun. Dere burde legge den flørtete kontakten på hylla mens du går i familieterapi.

Når det gjelder datteren din så er et brudd bedre på mange måter når hun er så liten. Du mister selvsagt 50 % (avhengig av samværsfordeling) av så godt som hele oppveksten hennes om du går nå. Men hun "skjønner ikke" så mye av at mamma og pappa er ikke kjæreste lenger som f.eks når hun er 5 år.

[victor78]

Hvis du vil redde ekteskapet ditt tror jeg det er på tide at du skifter jobb. Jeg tror faktisk ikke det er din kones oppførsel som er problemet. Jeg synes faktisk synd på kona di og barnet ditt. Du er på vei ut av forholdet og drømmer om en annen kvinne og kona di aner ingenting? Du må gjøre et valg og stå for det. Synes du skal unngå all kontakt med kollegaen din inntil du har tatt dette valget. Hvis du velger å forlate din kone synes jeg uansett du bør vente med å inngå et forhold til din kollega til samlivsbruddet og alt det praktiske er gjennomført. Det tar noen måneder.

Jeg har tenkt denne tanken.

Tro meg, jeg føler meg pill råtten overfor kona!

Noe forhold blir selvsagt ikke inngått før det gamle er ute av verden, og for å være ærlig tror jeg ikke kollegaen min vil "vurdere" meg seriøst før jeg evt. er singel heller.

[Gjest Gjest_mari_*]

hei igjen!

Etter at du begynte dette innlegget i går, har historien utviklet seg ganske mye.

Fra å fokusere på din kones temperament til å mer falle på at du kanskje faktisk har følelser ovenfor en anne kvinne.

I begynnelsen av innlegget sa du at der ikke fantes noen annen kvinne. at det ikke var dette som var grunnlaget for problemer. Jeg føler at alt har fått en litt annen tone nå...

Eller?

Hovedproblemet er kanskje dine følelser for en annen og ditt problem pga du og din kone har så ulikt temperament. .. ?

Jeg snakket tidligere om familieterapi og at dette kanskje var førstw steget skulle ta, men nå er jeg ike helt sikker lenger. for vet ikke om du kan innstille deg på å kjempe for din kone og deres forhold?

Jeg mener en har et ansvar for å kjempe for forholdet når en har gått det steget å få barn sammen...

Steg en måtte nå kanskje være å opprette avstand til din kollega (bytte jobb?) og se hvordan ting utvikler seg da.

Deretter kanskje forsøke terapi om dette da føles riktig.

Kanskje du finner tilbake til den konen du elsker?

[Gjest Gjest_Julie_*]

Deretter kanskje forsøke terapi om dette da føles riktig.

Kanskje du finner tilbake til den konen du elsker?

Slikt synes jeg er håpløst.

Jeg ser kun argumenter for at du snarest mulig gjør det slutt med din kone.

[Gjest Gjest]

Er enig i det du sier, men vi kjenner hverandre relativt godt etterhvert (tror jeg). Hun har hatt en del uenigheter med x-en angående felles barn og jeg vet hvordan hun har vært overfor han. Og så omtenksom, rasjonell og veloverveid som hun har vært gjør at jeg blir bare stum av beundring.

Ja, jeg kunne meget gjerne tenkt meg å leve med henne. Eller først må vi jo eventuelt bli bedre kjent. Men dette kan selvfølgelig ende ingensteder.

Du må ha en realistisk og ikke bare romantisk tilnærming til et liv sammen med din kollega. Det er ikke bare enkelt med "dine barn", "mine barn" og kanskje etterhvert "våre barn". I tillegg har hun en del uenigheter med eksen. Han har sannsynligvis et annet inntrykk av henne enn du har.

Utroskap er ingen god start for et forhold. Hun flørter med deg selv om du er gift. Jeg synes det tyder på at hun har lav moral. Hun tar ikke et forhold så seriøst. Det kan slå tilbake på deg en gang hun treffer en hun liker bedre enn deg. Hvis du velger et samlivsbrudd må du gjøre det fordi du ikke orker å være sammen med din kone mer. Du må ikke gjøre det for å være sammen med denne kvinnen. Det er et risikabelt prosjekt.

Kan det hende du leter etter feil hos din kone for å rettferdiggjøre din utroskap?

[Gjest kokkentor]

Hei alle sammen!

Jeg er en gift mann i slutten av 20-årene, og vi har en datter som er litt over et år.

Jeg har lenge (flere år egentlig) hatt tanker om at hun er kanskje ikke den rette. Hun har et kjempetemperament, mens jeg ikke har temperement i det hele tatt. Hun er ærlig og direkte (litt for ofte..?) både overfor meg, men ikke minst i sosiale sammenhenger. Jeg merker jeg blir flau over henne. Samtidig er hun veldig lite selvstendig. Jeg merker at jeg har rett og slett lyst til å leve med ei som utfordre meg, ei jeg kan se opp til, beundre. Ikke en som henger rundt halsen min og vil ha min hjelp absolutt hele tiden.

Det er selvsagt ikke slik at alt er elendig. Som sagt eier ikke jeg temperement, så det er ikke mye krangling. Dvs hun krangler litt, og jeg blir bare oppgitt.

Men hun er moren til datteren min, verdens skjønneste datter (selvsagt!!!) og jeg vil gi henne (dattern min) det beste her i verden. Er det beste at jeg føler jeg ofrer meg? Skal jeg bare feie tankene under teppet og smile med?

At konen min tydelig er glad i meg og sier hun ikke hadde klart seg uten meg gjør det ikke enklere. Og jeg er neimen ikke sikker på om jeg noen gang vil møte ei som elsker meg så sterkt som hun gjør.

Som sagt, dette er tanker jeg har hatt lenge, men nå har de bare hopt seg opp og jeg føler jeg må ta et oppgjør.

Er glad for alle råd, og kommentarer som kanskje får mine egne tanker litt videre også.

OK, så problemene her er at

-hun er temperamentsfull & til tider kranglete

-gjør deg flau innimellom

-er avhengig av deg (hva du legger i det, vet jo ikke jeg, men det er tydeligvis et problem, siden du nevner det)

Jeg syns ikke dette er skilsmissegrunn! Dere elsker hverandre, dere er gift og har barn. Disse problemene kan løses. jeg tror du ville angret og savnet henne og familietilværelsen om dere skilte dere, og det er ikke gitt at du hadde fått komme tilbake.

Gjør en skikkelig innsats for å løse problemene istedet for å gi opp med en gang.

lykke til!

[Gjest lissi32]

Du glemte en vesentlig ting, han elsker ikke henne! Hun elsker han.

[victor78]

Ja, "historien" har nok endret seg litt. Og det skyldes nok at jeg prøver få meg selv til å innse at et evt. brudd må begrunnes i hvordan forhold kona og jeg har, IKKE med at det er andre som syns jeg er en "hyggelig fyr". Samtidig er det ikke helt lett å skille dette helt fra hverandre.

Jeg har lenge tenkt at vårt forhold ikke er helt bra, men det har vært greit nok. Når man så møter noen som gir deg det lille ekstra er det vanskelig å bare la det passere.

Helt enig i at det å leve sammen er noe veldig annet enn det å ha drømmer om hvor fint alt skal bli.

Og fornuften min sier vel at jeg må holde meg unna kollegaen min for ikke å friste meg selv unødvendig, mens hjertet sier at hun vil jeg bli bedre kjent med.

Jeg klarer ikke si jeg elsker kona mi. Jeg mener absolutt ikke at hun er helt umulig å håpløs til alt, for det stemmer ikke. Hun er flink til mye, og er helt tydelig veldig glad i meg og det gjør vondt at jeg ikke kan gjengjelde dette.

Vi har snakket litt sammen de siste dagene, og hun vet at jeg ikke har den store gnisten for henne, og at det er et problem for meg. Etter hun fikk vite det er det tydelig at hun anstrenger seg veldig for å være en enda bedre kone og mor, og det gjør det ikke enklere for meg. Jeg har også sagt henne at jeg ikke et sekund tviler på hennes kjærlighet til meg.

Ja, jeg har også lurt på om jeg leter etter feil, gjør henne vanskeligere, surere og generelt mindre attraktiv enn hun er. Men jo mer jeg tenker på det så er det mer snakk om at jeg ikke elsker henne, enn at hun nødvendigvis er helt håpløs.

Når det gjelder kollegaen min så har vi ikke noe forhold. Ikke fysisk hvertfall, vi har knapt gitt hverandre en klem. Men vi har snakket svært mye sammen over ganske lang tid, og det gjør jo at man blir litt kjent. Men det er ikke slik at hun har utbasunert sin store kjærlighet til meg eller omvendt. Vi trives i hverandres selskap, slapper av og har begge tenkt tanken at dette kan jo kanskje bli noe bra. Hun har jo fordelen av at hun er singel og dermed har lite å tape, mens jeg begynner å rote det litt til for meg merker jeg.

Det kan nesten virke som jeg har fått 40-års krisa ti år for tidlig...

[Gjest Gjest]

Når det gjelder kollegaen min så har vi ikke noe forhold. Ikke fysisk hvertfall, vi har knapt gitt hverandre en klem. Men vi har snakket svært mye sammen over ganske lang tid, og det gjør jo at man blir litt kjent. Men det er ikke slik at hun har utbasunert sin store kjærlighet til meg eller omvendt. Vi trives i hverandres selskap, slapper av og har begge tenkt tanken at dette kan jo kanskje bli noe bra. Hun har jo fordelen av at hun er singel og dermed har lite å tape, mens jeg begynner å rote det litt til for meg merker jeg.

Det er riktig at du ikke har vært fysisk utro, men dette er helt klart psykisk utroskap. Du skriver at dere begge har tenkt tanken at dette kan jo kanskje bli noe bra. Dere har tydligvis diskutert et seriøst forhold allerede. Dette mener jeg er mer alvorlig enn tilfeldig sex med en kollega på et seminar. Mange kvinner ser på psykisk utroskap som en større trussel mot forholdet enn fysisk utroskap. Når du holder på slik forstår jeg at din kone blir frustrert. Hun merker helt sikkert at det er noe, og blir sikkert fortvilet når hun ikke forstår hvorfor du har forandret deg. For du har helt sikkert forandret deg overfor kona di. Du er jo forelsket i en annen. En annen kvinne har tatt hennes plass i hjertet ditt.

Jeg fant en annen tråd som omhandler samme problemstilling:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...41830&st=20

[Gjest Gjest]

Ja, "historien" har nok endret seg litt. Og det skyldes nok at jeg prøver få meg selv til å innse at et evt. brudd må begrunnes i hvordan forhold kona og jeg har, IKKE med at det er andre som syns jeg er en "hyggelig fyr". Samtidig er det ikke helt lett å skille dette helt fra hverandre.

Jeg har lenge tenkt at vårt forhold ikke er helt bra, men det har vært greit nok. Når man så møter noen som gir deg det lille ekstra er det vanskelig å bare la det passere.

Helt enig i at det å leve sammen er noe veldig annet enn det å ha drømmer om hvor fint alt skal bli.

Og fornuften min sier vel at jeg må holde meg unna kollegaen min for ikke å friste meg selv unødvendig, mens hjertet sier at hun vil jeg bli bedre kjent med.

Jeg klarer ikke si jeg elsker kona mi. Jeg mener absolutt ikke at hun er helt umulig å håpløs til alt, for det stemmer ikke. Hun er flink til mye, og er helt tydelig veldig glad i meg og det gjør vondt at jeg ikke kan gjengjelde dette.

Vi har snakket litt sammen de siste dagene, og hun vet at jeg ikke har den store gnisten for henne, og at det er et problem for meg. Etter hun fikk vite det er det tydelig at hun anstrenger seg veldig for å være en enda bedre kone og mor, og det gjør det ikke enklere for meg. Jeg har også sagt henne at jeg ikke et sekund tviler på hennes kjærlighet til meg.

Ja, jeg har også lurt på om jeg leter etter feil, gjør henne vanskeligere, surere og generelt mindre attraktiv enn hun er. Men jo mer jeg tenker på det så er det mer snakk om at jeg ikke elsker henne, enn at hun nødvendigvis er helt håpløs.

Når det gjelder kollegaen min så har vi ikke noe forhold. Ikke fysisk hvertfall, vi har knapt gitt hverandre en klem. Men vi har snakket svært mye sammen over ganske lang tid, og det gjør jo at man blir litt kjent. Men det er ikke slik at hun har utbasunert sin store kjærlighet til meg eller omvendt. Vi trives i hverandres selskap, slapper av og har begge tenkt tanken at dette kan jo kanskje bli noe bra. Hun har jo fordelen av at hun er singel og dermed har lite å tape, mens jeg begynner å rote det litt til for meg merker jeg.

Forstår ikke hva du nøler for. Du elsker henne ikke og liker henne ikke spesielt. Flytt ut og skill dere. Bo alene en stund. Finn deg en ny.