Forlate henne?

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Hvordan går det med deg/dere Victor ??

[Gjest Gjest]

Hei!

Det ser rett og slett ut som dere sammen har kommet inn i en ond sirkel som dere ikke kommer ut av. Ingen forhold er perfekte, og alle sliter med sitt. Kanskje er dere rett og slett ikke kompatible, men kanskje er det også slik at du nå bare greier å se hennes negative sider, og helt har glemt å se etter de positive.

En av dine ankepunkter er at du ikke ønsker at datteren deres skal lære at det er normalt å rope og skrike og skjelle folk ut. Da er det nok bedre å hjelpe kona di med å lære å kontrollere temperamentet sitt, enn å overlate datteren din i hennes varetekt halvparten av tiden (ved en evt 50/50-deling av samværet). Da har du hvertfall ingen kontroll på hva hun lærer og ikke lærer.

Det er urettferdig ovenfor kona di når du grubler på dette alene. Når hun ikke vet hva du sliter med har hun jo ingen mulighet til å jobbe med seg selv fordi hun ikke vet hva som er galt. I tillegg fratar du dere sammen muligheten til å finne tilbake til hverandre, og sammen bygge et sterkt ekteskap med gjensidig respekt og beundring.

Når dere skal snakke sammen er det utrolig viktig at du tenker over hvordan du sier ting. Feil ordlegging og angrep på henne (du er slik, jeg liker deg ikke når..., jeg blir flau av deg osv) kommer nok bare til å trigge motangrep, utskjelling og tårer. Prøv å fokusere på DINE følelser i ulike situasjoner. (Når du skjeller meg ut føler jeg meg..., Noen ganger når vi er i selskap blir jeg flau fordi du sier..., osv.)

I tillegg er det nok ikke dumt om du graver opp noen gode minner, og forteller henne hva hun gjør bra også. Hvis du bare tenker deg om og er ekstra velvillig kommer du nok på noe hun har gjort som du beundrer (hun har for eksempel født datteren deres, er hun en flink mamma, gjør hun noe bra for andre, hjelper sin gamle bestemor el.l.)

Jeg og mannen min gikk for noen år siden gjennom en tung periode, vi kranglet mye, og ulikhetene mellom oss ble av forskjellige grunner tydeligere og tydeligere. Fordi det var vanskelig for oss å kommunsere uten å ende i krangel og skjene helt ut i feil retning, tok vi rett og slett fatt papir og penn. Vi skrev brev til hverandre om hvordan vi hadde det, hva vi ønsket av hverandre og hvorfor vi var frustrerte. Vi skrev lister til hverandre over hva som plaget oss mest og viktigst av alt, vi skrev lister til hverandre om hva vi likte ved hverandre, hva vi beundret ved hverandre og hva den andre gjorte bra. Ting som kom fram ga oss et godt grunnlag å bygge videre på, og ikke minst, vi ble enige om at vi begge faktisk ønsket å være sammen.

Å ta kontakt med et familievernkontor kan være veldig lurt hvis dine forsøk på konstruktiv samtale ikke leder fram. Å ha en tredjeperson inne i bildet kommer til å hjelpe henne å holde lokk på temperamentet sitt slik at dere får snakket sammen. i tillegg vil familieterapeuten holde dere på riktig spor slik at samtalen ikke sklir ut i en "du gjør aldri.../du gjør alltid..."-krig.

Dersom kona di tar deg på alvor og dere begge bli enige om å jobbe med dere selv og forholdet skal du se at hun gjennom den innsatsen hun gjør og de endringene hun klarer å gjennomføre gir deg grunn til å være stolt av henne! Du høres ut som en reflektert mann, og jeg har all tro på at du og kona di klarer å snu dette hvis dere bare vil. Men hun må få en sjanse til å vise seg verdig, og det får hun bare hvis du snakker med henne!

Det er desverre altfor lett å gi opp, men datteren din fortjener at du gjør alt du kan før du evt. avsutter ekteskapet. Det aller dummeste du gjør nå er å tenke på andre muligheter (kollega...), fordi det flytter fokuset vekk fra det beste alternativet, barnet ditt, kona di og muligheten for et godt ekteskap sammen.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du sparker inn åpne dører her... victor fikk sex, skjønner du, og da var alt i orden igjen. Menn vet du...

[allover]

Herlig lesning!! Digger at du på en eller annen måte jobbet deg forbi en lengsel etter en annen, og holdt deg på matten så lenge det fristet..

Et klapp på skulderen til deg, og ikke glem de gode stundene dere har nå, hvis det kommer en dårlig dag i morgen! - Kanskje være forsiktig med firmafester fremover?? Jeg vet ikke! Mulig kollegaen firer litt på krava (om at hun ikke vil når du er i et forhold...) nå som du er happy igjen!

Masse lykke til til deg og fruen!

[victor78]

Heisann!

Joda, dette rusler fremover. Vi har ikke godt gjennom alt i detalj, og det tror jeg faktisk er lurt. Det har ingen hensikt å drive å grave i gamle detaljer for å se om det er noe man kan hisse seg opp over. Det viktigste er å erkjenne feil, og tydelig signalisere hvor man vil videre.

Livet er selvsagt ikke blitt en rosa sky. Overtid på jobben, stress og skrikende unger... Men slik er livet...

Når det gjelder kommentaren om sex, så kan jeg selvsagt velge å bli fornærmet av den, men jeg lar være. Sex er mer enn en orgasme. Sex kan være å kjenne at man er glad i hverandre, at man er nær hverandre og at dette er rett.

Forholdet til kollegaen er fortsatt godt, og hun sliter med ting i livet og jeg er en betrodd venn. Men forskjellen nå er at jeg er veldig nøye med at jeg ikke lufter evt. frustrasjoner over fruen med henne. At vi etter det vi har surret med har et så avslappet forhold er vel litt unormalt egentlig? Men dette har vært mer enn et spørsmål om et sidesprang og litt sex. Det har vært en fascinasjon for et annet menneseke på et noe dypere plan. I ettertid ser jeg selvsagt at kollegaen har noen sider som kanskje jeg liker bedre enn min kone, men samtidig har hun andre sider som jeg ikke verdsetter. Og spør jeg min kone har nok jeg noen sider hun gjerne skulle vært foruten.

Og ja, jeg er veldig glad for at jeg har klart å holde meg i skinnet. Mulig jeg har vært litt heldig også.

[Gjest 0A5951]

Men når man er kommet dit at et liv som singel frister mer enn slik man har det i dag, ja da har man en utfordring.

...

Jaja, jeg får vel fortsette som jeg har gjort det siste året. Bare overse det og jatte med...

Jeg likte ikke helt disse uttalelsene... I begynnelsen av tråden virket du veldig reflektert, etterhvert kom det frem endel som tyder på at du faktisk er virkelig dritt lei.

Jeg tror du har lyst til å gå fra din kone nå, og starte et forhold med en annen - aller helst denne kollegaen din... Og det du egentlig er her inne for, er å få legitimert dette ønsket, få støtte for det. Og jeg er ganske nær å gi det til deg.

Helt ærlig så skal det en supermann til for å klare å få til en bra liv videre akkurat nå, tror jeg. Man kan ikke tvinge frem det å elske en person. Om det er riktig eller ikke, så tror jeg du kommer til å forlate din kone nå - eller om et år, men det høres ut som om du kommer til å gjøre det uansett. Tror jeg.

Det som du virkelig bør tenke på, er hvordan du skal oppføre deg mot en ny kjæreste for å forhindre at hun blir likere din nåværende enn du hadde ventet deg. Temprament og scener er noe som lett oppstår når den ene parten føler seg usikker, uelsket og lite ivaretatt. Jeg har vært der selv. Jeg må ha vært en monster for den kjæresten, men på en måte var han et monster for meg også, fordi han fikk meg til å bli en helt håpløst tempramentsfull, hjelpesløst lite vesen. Slik har jeg aldri vært med andre, verken før eller siden.

Uansett; lykke til. Du virker som en bra fyr, og noen ganger krøller ting seg skikkelig til for selv gode mennesker, hehe. Du kommer til å såre konen din vannvittig hvis du går, men hvis du føler deg helst sikker på at du aldri kommer til å elske henne, er det like greit å gå først som sist.

[Gjest Gjest]

Så bra at ting har ordnet seg for dere Victor. Men hva er det egentlig som har skjedd? Har kona di forandret seg til det bedre eller har du forandret ditt syn på henne eller er det det at du ikke lenger er forelska i den andre som gjør at du ikke syns kona di er så verst likevel? Jeg får på følelsen at alt det dårlige du skrev om kona di og dine manglende følelser for henne i starten egentlig bare var fordi du var forelska i en annen og nå som du ikke lenger er forelska så er kona di egentlig ganske ok.

[victor78]

Flere av sidene jeg klagde på i starten er der fortsatt. Men de er nok ikke så dominerende som jeg ville ha det til, og hun blir ikke en mer positiv person av at jeg oppfører meg tvilsomt heller...

Så det som egentlig har skjedd er at jeg har blitt kvitt denne hersens forelskelsen som ga meg et forvridd syn både på denne kollegaen og min kone. Men jeg har også etterhvert sett at det ikke nødvendigvis bare er jeg som syns at livet er vanskelig og utfordrende til tider. Kona syns også det. Hun syns også det er mange saker i hverdagen og ved livet som ikke er så greit. Så jeg tror nok jeg har klart å bli litt mindre egoistisk.

Også har jeg vel sett og lært mer om at jeg er ikke så forferdelig perfekt jeg heller. Og når man ser egne feil er det lettere å akseptere andres feil. Det er også lettere å bli mer ydmyk og glad for de man har og det man har, i stedet for å forvente at "unike meg" skal ha det fantastisk hele tiden...

[sabrina111]

Jeg blir sjelden/aldri sint. Jeg er som regel alltid forsiktig med bruk av store sinte ord, og er vel kanskje provoserende kald og ettertenksom, selv når jeg blir skjelt ut. Akkurat dette vet jeg er vanskelig for henne å skjønne. At jeg ikke blir sint tilbake, betyr det at jeg ikke bryr meg? Mens jeg derimot sjeldent mister hodet og fatter ikke hvordan det er mulig å fly i flint.

Derfor er nok sansynligheten liten for at jeg anklager henne. Jeg anklager vel heller meg selv for ikke å klare å sette pris på henne som utvilsomt elsker meg.

Er det bare oss to? Ja, det er ingen andre i bildet. Ikke direkte, men jeg har en kollega som er mye mer "min" type som jeg har god kontakt med, og det får jo tankene i sving. Ikke at jeg skal henge meg på henne nødvendigvis, men når man ser at det finns flotte damer som faktisk ikke skjeller deg ut for alt og ingenting virker det jo litt fristende.

Men, som fler har sagt, kommunikasjon er min utfordring! Og jeg skal gjøre mitt beste. Men jeg syns det er forferdelig vanskelig å få sagt "jeg beundrer deg ikke". "når du er sinna sliter jeg seriøst med å ta deg alvorlig". Dette blir jo så sterke mistillitserklæringer at hun kommer jo garantert til å falle sammen. Det ville jeg gjort, tror jeg...

Hei;) først og fremst så vil jeg si at INGEN kvinne er perfekt..vi har humørsvingninger, griner mye når vi har mensen og ellers angående alt..vi kan bare finne på å le midt oppi det hele. noenganger har vi gode dager, og noen ganger veldig dårlige..det du burde gjøre er å prøve å forstå deg på henne, grunnen til oppførselen hennes. og du kan jo spøre henne direkte..

men vær forsiktig med tone bruken din og hvordan du uttaler deg. og tenk deg godt om før du gir henne opp, for det er ikke sikkert du kommer til å finne en som passer deg og alt det..for det er faktisk veldig vanskelig å finne en som er veldig lik deg selv..noenganger må du bare nøye deg med det du finner. og prøv å skriv ned de tingene du liker ved henne, grunnen til at u ble forelsket i akkurat henne.For det var en grunn til at hjertet ditt valgte akkurat henne. og det er en grunn til at dere har en datter sammen..

so think twice before u leave her;)

[Wildrose]

Jeg babler fælt nå...

Et essensielt spørsmål her er jo: Hva vil jeg?

Tja si det, jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå hvertfall. For å være helt ærlig vil jeg gjerne ha kone og barn og jobbe med det, samtidig kjenner jeg at det hadde ikke vært meg i mot om denne konen var en annen enn den jeg har nå.

Hvis det er slike sterke følseser i mot henne som du tydelighvis har. Altså om de negativene sidene hennes overskygger de positive, må du virkelig spørre deg selv om om du vil ha det slik resten av livet? At du egentlig kunne ønske det var en anne du var gift med? vel, dette høres jo ikke veldig bra ut. Du er flau over henne og ikke har respekt for henne?For meg virker det som du burde droppe henne.Man skal jo like personligheten til sin kjære(du skriver at hun har positive sider også, men det virker som de negative sidene hennes er for fremtredene for deg?) og kunne respektere vedkommende, klarer man ikke det, vel da er det ikke så mye håp mener jeg.For å være sikker på at man ikke gjør noe man angrer på og HVIS du er motivert for det, oppsøk familievernkontoret og få snakket ut der i sammen med en tredje person til stede. Kan være lettere enn hjemme. Masse lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg synes fryktelig fryktelig synd i din kone....Du sitter her og avgjør resten av livet hennes, og hun får ikke være med på prosessen. Fordi du er en feig faen som unnskylder deg med temperamentet hennes...

Hun vil få det så inderlig mye bedre UTEN deg. Hun har bare ikke oppdaget det selv enda.

[Gjest Gjest]

Nei, han sitter ikke her og avgjør.

Fordi dette er 2 år siden tråden ble opprettet!