Gå til innhold

Kiler i magen ...


Lilith

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Yeey - oppdatering!! :hoppe: :hoppe: :hoppe:

Oppdatering! Husker ikke helt hva jeg skrev sist - har blitt mange meldinger... men i hvert fall: Lille A ble født kl 0109 i morges etter nesten et døgn i fødsel. Han veide 2812 g og er 48 cm lang. Selvsagt verdens skjønneste gutt :) Vi reiser hjem fra sykehuset på mandag. Full fødselshistorie kommer da!

Gratulerer så mye til Lilith :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med gutten, Lilith :blomst:

Også på din egen bursdag da. Snakk om bursdagspresang.

Gratulerer så mye til dere alle 3 :roser:

Kose deg som mamma :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Lille Bie

Jeg leste igjennom hele tråden på noen timer, fra "joho! vi er gravide!"

til "joho! vi drar på Ullevaal!"

Og gråt når MellonCollie kom med oppdatering på fødsel osv.. :fnise:

(lettrørt? JA.) GRATULERER MED BEBIS LILITH!!

Misunner deg masse! :klemmer::klemmer::klemmer::babygutt:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med prinsen din Lilith!! Og så på bursdagen din da! Jeg har sagt til mine at de får holde seg unna bursdagen min... :fnise:

Kos deg masse som mamma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med bursdagspresangen din! :) Morsomt at det er flere her som får baby på bursdagen sin! :) kos dere masse fremover nå! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅÅå :-D Gratulerer med det lille knirket Lilith! Og Gratulerer med gårsdagen! Det var vel verdens beste bursdagspresang :-D :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Fisk73

Jeg kom akkurat inn døra hjemme og måtte inn til deg aller først for å sjekke om det var noen resultater, og det var det!!

Gledelige nyheter Lilith!!

Gratulerer så mye!!

:danser: :danser:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei, alle :)

Så koselig å komme tilbake til masse hilsener og gratulasjoner! Tusen takk :klem:

Nå er vi hjemme igjen, og alt er fryktelig rart og fremmed. Har hatt det flott på pasienthotellet og fått fantastisk oppfølging, men det er likevel godt å være hjemme i leiligheten.

Fødselshistorie kommer snart, jeg må bare få skrevet den først. Mye å huske på, og husken min er ikke heeeeelt til å stole på for tida. Men det kommer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fødselshistorie (klokkeslettene er omtrentlige og jeg har sikkert glemt en god del detaljer allerede - spør, så kanskje jeg kommer på det!):

Torsdag 17 juli:

Jeg våknet klokka 8 om morgenen med mensmurringer og en litt rar følelse i kroppen. Var jo utålmodig på å få fødselen i gang, så tanken på at dette kunne være tegn slo meg umiddelbart. Men dagen gikk med til hverdagslige gjøremål. Gikk en tur og tok en kaffe på kaffebaren borti gata og bare slappet av. Noen middagshvil ble det ikke på meg den dagen, for magesmertene var for intense til det. Da klokka var 22 ringte jeg fødeavdelingen og spurte om det var ok å ta paracet før jeg la meg. De sa ok, så jeg svelget nedpå et par stykker og gikk og la meg for å lese litt. Etter et par timer var det åpenbart at paraceten ikke hadde noen virkning, og nå begynte smertene å bli regelmessige kramper. Jeg sto opp, så en film, la meg, sto opp, etc. Da jeg syntes smertene ble ille â€nokâ€, og det ikke var noen tvil om at det var ordentlige rier jeg hadde, ringte jeg føden igjen og fikk beskjed om at når jeg hadde tre rier á 1 minutt på 10 minutter, var det kanskje på tide å komme inn. Så vi begynte å telle, og klokka halv seks var riene såpass hyppige. Jeg hadde egentlig ikke så voldsomt store smerter, men kjæresten begynte å bli såpass nervøs at vi dro på sykehuset likevel.

Kom inn på fødeavdeligen klokka seks, og fikk konstatert 1 cm åpning og ble sendt hjem igjen. Greit nok – det hadde jeg regnet med. Men vel hjemme igjen tok riene seg skikkelig opp, og jeg klarte ikke å være hjemme mer enn en time før jeg ville tilbake til sykehuset. Kom dit klokka åtte, og ble utrolig skuffet da det ikke var noen endring. Jeg syntes jo jeg hadde det så vondt! Jordmoren ville nok egentlig sende meg hjem, men jeg tror jeg så så stakkarslig ut at hun lot meg bli. (Og det sier jeg, at hvis jeg hadde blitt vist bort fra avdelingen på det tidspunktet, så hadde jeg ikke gått lengre enn ned i kafeteriaen eller lagt meg på en sofa i venterommet, for hjem hadde jeg ingen planer om å dra).

Men jordmor var altså bløthjertet, og lot oss få bli på rommet som vi ble så godt kjent med etter hvert. Hun ga meg en smertestillende stikkpille og anbefalte meg en varm dusj. Det lindret! Jeg satt i dusjen i en time, tror jeg, og bare lot riene komme og gå. Deilig. Ca klokka tolv fikk jeg tilbud om lystgass, og kastet meg over den. Syntes ikke den fjernet smertene akkurat, men den ga meg noe å gjøre så jeg ikke fokuserte så mye på det vonde. I mellom hver ri klarte jeg til og med å døse av litt. (Og jeg sa visst noen merkelige ting i søvne/lysgassrus – blant annet erklærte jeg at jeg ikke ville ha ekorn. Jeg aner ikke hva jeg mente med det).

(Fast forward)

Ca klokken halv fem var det fremdeles ikke mer enn tre cm åpning, og nå begynte jeg å bli kraftig lei og utmattet, så jordmor spurte meg om jeg ville at hun skulle ta vannet, og hvordan jeg stilte meg til epidural. Jeg takket ja til begge deler. Klokka seks ble vannet tatt, og riene tok seg opp. Endelig fikk vi åpnet til ca 4 cm – akkurat nok til å få epidural. Men epiduralen lot vente på seg og anestesilegen dukket ikke opp før rundt klokka åtte. Da hadde jeg så forferdelig vondt og var så sliten at jeg var klar til å skjelle henne ut etter noter, men besinnet meg heldigvis (det var en stoooooor nål hun skulle stikke i ryggen min). Jeg skalv i hele kroppen fordi jeg spente meg sånn mot smertene, og det kriblet og stakk i hender og føtter fordi jeg pustet og peste så fælt at oksygennivået i blodet var skyhøyt)

Da epiduralen var satt, forsvant de forferdelige smertene gradvis, og nå begynte det å skje ting – fødselen kom ordentlig i gang. Det er visst slik at noen ganger, hvis fødselen drar ut i tid, kan smerter og anspenthet faktisk føre til at livmormunnen ikke åpner seg skikkelig. En ond sirkel, altså. Så da jeg klarte å slappe av, slappet livmormunnen av også. Hurra! Nå var alt fryd og gammen. Jeg var lenket opp til det som var av apparater på fødestua, og var smertefri. Kjæresten og jeg koste oss, pratet, spiste og bare ventet på at åpningen skulle bli de magiske ti cm.

Klokka 23 var det vaktskifte, og jordmoren som skulle forløse babyen målte åtte cm åpning. Hun begynte å gjøre fødestua klar til fødsel, og da først gikk det virkelig opp for meg at jeg snart hadde ungen i armene mine. Riene gikk over fra å være â€menssmerterâ€sentrert i magen og korsryggen til å gå over til en kraftig trykketrang. Klokka halv ett ble det gjort klart til å få ut ungen. Bena opp i bøyler, håndtak til å trekke i. Da jeg først begynte å presse, tok det ikke mer enn 20-25 minutter før babyen var ute og jeg fikk ham på brystet. Jeg fikk et lite klipp som jeg ikke merket noe til.

Fredag 18 juli:

Gutten var ute 18 juli klokka 0109, og han var selvsagt verdens skjønneste ☺

Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv som jeg var da det hele var over. Jeg trodde seriøst jeg skulle svime av i dusjen og kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle komme meg fra fødestua til hotellet. Men det gikk på et vis. I dagene etterpå var jeg forferdelig støl, trøtt, usikker og forvirra. Og lykkelig! Helt surrealistisk å ha blitt mor.

Alt i alt hadde jeg en flott fødselsopplevelse og er slett ikke avskrekket når det gjelder å få flere barn. Og alle på Ullevål, både på fødeavdelingen og på hotellet, var helt fantastiske! :tommelopp:

Alt i alt tok fødselen 20,7 timer. Ikke så rart jeg var litt sliten, kanskje ...

Endret av Lilith
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...